Av alle de mange utvekstene 70-tallets musikkscene er det neppe noen som har fått mer tyn enn den såkalte "new-age-musikken". Nøyaktig hva som ligger i dette begrepet er litt utydelig, da det brukes om alt fra Enya til Brian Eno, men faktum er at Thanasis Zlatanos, tidligere Lumbago-gitarist og Nekropolis-mann, på et tidspunkt endte opp med å lage noe som muligens kan klassifiseres som "new age".
Etter at bandet Nekropolis, bestående av Zlatanos, Trygve Mathiesen og Sven Kalmar, gikk i oppløsning i tiden rundt utgivelsen av LPen Nekropolis i 1982 gikk medlemmene hver sine veier; Mathiesen startet opp Ym-Stammen, Kalmar ble med i Holy Toy, og Zlatanos forlot Norge til fordel for hjemlandet Hellas. Der fortsatte han virksomheten som musiker og synther, noe som resulterte i komposisjonen av verket ARTificial i 1985, etter hva jeg vet lagd som musikk til en kunstutstilling. LPen ble gitt ut i 1987, og noen konserter ble gjennomført i Hellas i samarbeid med Trygve Mathiesen. Noen år etter fulgte enda en LP, Datura, i tillegg til jobbing for radio og i eget studio, før Nekropolis ble gjenopplivet i 2010.
Musikken på ARTificial skiller seg tydelig fra den tidligere Nekropolis-LPen på flere punkter: først og fremst er alt instrumentalt. Låtene har ikke navn, og er i stor grad stemningsskapende skisser og fragmenter. Lydbildet er også delvis fjernet fra det kjølige, halvdøde synth-isødet fra 1982, til fordel for et mer akustisk uttrykk, særlig tydelig i enkelte spor der en lyrisk kassegitar dominerer lydbildet. Siden låtene er utitulerte og instrumentale vil jeg tro det er hensiktsmessig å lytte til albumet som en helhet - dette fungerer veldig bra, da de forskjellige stemningene komplimenterer og utfordrer hverandre. Enkelte låter skaper en mytisk, mystisk stemning, muligens bygd på greske folketoner og inspirert av landets historie; andre er drevet av den nevnte kassegitaren, som følger synthenes melankolske puls og maler stemningsportretter og trekker tankene i retning av landskap og reiser, ikke ulikt tyske Michael Rother, den legendariske gitaristen fra krautrockbandet Neu!. Resultatet er en vakker, variert plate, vekslende mellom harmoni og dissonans, trøst og hån. New age eller ei - det er verdt en lytt!
Thanasis Zlatanos - Artificial
(Ettersom låtene er uten titler gidder jeg ikke å liste dem opp her)
**Trykk her for å lytte!**
1989 må ha vært et interessant for gamle fans av Andrej Nebb og hans forskjellige prosjekter. Helt fra starten med De Press' debutplate Østavind via Holy Toys mange forskjellige formasjoner og uttrykk var den høye kvaliteten og utforskingen av nye veier viktige stikkord. I 89 kan det imidlertid virke som om Nebb var noe lei av å være vanskelig; resultatet ble en av Norges første rap-plater, samt Holy Toys særeste utgivelse.
Holy Toy anno 1989 besto av diktator Nebb, trompetist og tidligere medlem Rolf Wallin, ungareren Arpad Horvath og amerikanske Chuc Frazier. Nøkkelmedlem Lars Pedersen var ute av bildet til fordel for soloprosjektet When, noe som muligens gav Nebb muligheten til å vende seg mot den amerikanske rapen. Singelen Mickey Mouse ble gitt ut som en forsmak for LPen, i tillegg til en singelutgivelse av åpningslåten Ciupazecka. Jeg velger å gjette at LPen ikke ble tatt veldig godt imot, ettersom bandet la inn årene omkring 89-90; mange hadde sannsynligvis problemer med å takle overgangen fra svett, genial Østblokk-industrial til slapp poprock og halvhjertede forsøk på rap. Resultatet ble at Nebb etter 1990 gjenopplivet De Press, som gav ut et knippe plater før Snortheim fikk nok og det igjen stoppet opp. Etter dette fulgte to Nebb-soloplater, et nytt De Press og, til sist, et gjenopplivet Holy Toy med Lars Pedersen rundt 2012. Men hvordan er så denne katastrofen av en svanesang?
Ikke så ille, for å være ærlig. Låtene kan grovt deles opp i "rock" og "rap", noe som er tydelig i de to første; Ciupazecka er en smårockete poplåt, mer i takt med De Press' mer vennlige låter enn noe av Holy Toys tidligere materiale. Mickey Mouse er en relativt hard raplåt, bygd på lassevis av perkusjon, samples og trommemaskiner, over hvilket Nebb snakkerapper om Mikke Mus og korrupsjon. Hvis man leter kan man dog finne godsaker her; Mr. Doktrin veksler mellom streit rock, walking-bass-partier og et stort, allsangvennlig korrefreng, noe som fungerer overraskende bra. Corrupt Block er en av raplåtene, men er såpass stemningsfull at det fungerer, bygd på pianoslag, subtile synther og skjulte korstemmer; låta bryter midtveis sammen i et korparti som viser av Nebb fortsatt visste hva han drev med. Syberie er østblokk-kor, vakkert og melankolsk. Pop Up (som gjenbruker et tema fra Ciupazecka) og Girls And Boys er raskere, popvennlige låter, delvis fengende og delvis usynlige. 7 Days er platas (og bandets) absolutt verste, enkelt og greit en ræva låt. Marionetki er en god De Press-låt i forkledning, og avslutningen Why Not In Choir?, en oppdatert vri på tittellåten fra 1985-LPen av samme navn, er et fantastisk stykke stemningsfull Nebb; en monoton rytme, svevende synther og en vakker, folkemusikkaktig melodi. Selv om platen er ujevn som bare det, så finnes det gode låter her, og avslutningen er et verdig punktum for det norske 80-tallets mest interessante band.
Holy Toy - Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89
01: Ciupazecka
02: Mickey Mouse
03: Pollution
04: Mr. Doktrin
05: Corrupt Block
06: Syberie
07: Watra
08: Pop Up
09: Girls And Boys
10: 7 Days
11: Marionetki
12: Why Not In Choir?
**Trykk her for å lytte!**
Som vi alle vet er det noen band som enkelt og greit ikke får det helt til: de bygger opp en fanbase, lager et knippe bra låter, får kanskje gitt ut noe, og så går det ikke lenger. På midten av 80-tallet dukket det opp et knippe band som skulle være norsk rocks redning; Helter Skelter var ett av disse. Imidlertid ble ingenting reddet, og bandet etterlot seg én eneste single, Peyote fra 1986.
Helter Skelter var det man kan kalle en "supergruppe", ettersom bandet i stor grad besto av medlemmer fra tidligere eksisterende trønderband; sanger Ragnar Wold kom fra Det Elektriske Kjøkken, bassist Ulf Risnes kom fra Det Gurgles (og endte opp i Tre Små Kinesere), Steinar Vikan og Lars Olufsen kom fra Liliedugg, og sistemann Bror Frode Karlsson kjenner jeg ikke til. Bandet spilte en rimelig streit rockevariant, og fikk mye støtte i Trondheim, bla. av Åge Aleksandersen, som mente dette var knall. Peyote ble gitt ut på det trønderske plateselskapet Oh Yeah! i 1986. Deretter fikk bandet napp hos det svenske plateselskapet Transmission, og dro inn for å spille inn plate; første dag i studio ble Olof Palme skutt, og plateprodusenten, som Sverige for øvrig, smuldret sammen i gråt og angst. Helter Skelter endte opp med å skli fra hverandre under disse forholdene, og bandet ble oppløst en eller annen gang i 1986. Imidlertid har bandet blitt gjenforent ved flere anledninger, og har sluppet et par utgivelser i tide og utide.
De to låtene på singelen er rimelig forskjellige, og viser bredden i bandets musikalske uttrykk; Peyote er en rimelig hard rock-og-rull-låt (som låter passe surt pga. skjev vinyl), drevet framover av hihatspill og en piskende skarptromme, i tillegg til en vegg av gitarer og en leken basslinje. Wolds vokal er ikke verdens sterkeste, men han får jobben gjort, og låtas refreng er sterkt og minneverdig. Gjennom låta ligger det en susende, stemningsskapende gitar som gir det hele et delvis psykedelisk preg. Hole In My Pocket starter med en frekk basslinje og forsiktige trommer, enkel gitarplinkplonking og Wolds bakoverlente vokal. En tåkete saksofon introduseres gradvis, malende og dronende, og stemningen veksler mellom harmonisk og dulgt sykelig, dog konstant lavmælt. Gradvis begynner låten å bygge seg opp, tempoet øker, vokalen blir mer intens, men bandet slipper ikke helt løs, og det avslutter relativt harmonisk.
Helter Skelter - Peyote
01: Peyote
02: Hole In My Pocket
**Trykk her for å lytte!**
Da også viktige kulturformidlere må se seg nødt til å ta ferie i ny og ne, har det blitt til at jeg nå befinner meg i hjembyen; i anledning dette kan vi derfor avslutte historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas.
Quadromachetas, bandet som oppsto fra Z-Offs aske, ble aldri noen stor suksess. Glenn Rugås (som visstnok var kjent for å opptre i hvite sjøstøvler på scenen), Martin Caspersen, Sven Olsen og Arne Kjellstrøm gav ut singelen The Memoares of a Space Tramp og LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, men til tross for musikkens spennvidde og (noe skjulte) appell falt ikke bandet i befolkningens favør, noe som ledet til få spillejobber og mulige anfall av frustrasjon og apati. Imidlertid så ikke bandet seg slått enda; i 1983 gikk de inn i legendariske Roxy Studio og spilte inn to nye låter, tilsynelatende fulle av brask og bram. Likevel endte det med et oppløst band kun måneder etterpå, og singelen Sossepappamamma fungerer dermed som bandets svanesang. Martin Caspersen er den av medlemmene som har gjort seg mest gjeldende i norsk musikkliv i ettertid, men hans videre prosjekter har jeg ikke giddet å sjekke ut.
Sossepappamamma skiller seg rimelig godt fra den foregående LPen; låta er bygd på et riff halvveis mellom funk og rockabilly, spretne trommer og et blåserarrangement som får tankene i retning av svette diskoteker. En ting som fort merkes er også at stemmene er bragt mye lengre fram i miksen; tekstene er i større grad hørbare (uten at de gir mer mening av den grunn), og uttrykket er hakket mer kommersielt enn tidligere. Mot slutten går låta gradvis mer og mer amok via en rimelig spenstig gitarsolo og noen frekke melodiske linjer fra hele bandet. Seven Seas starter i goth-land med atmosfæriske gitarer og synther, en enkel trommerytme og en dyp røst (en viss Knut Hov); deretter bygger låta på dette fundamentet, gradvis økende i intensitet. Versene inneholder et par melodilinjer som fester seg til hjernen, grandiose og vakre. En lengre synthsolo i låtas midtparti er med på å bygge opp den nærmest sakrale stemningen, før det hele fader ut på en episk trompetsolo; spør du meg er dette en av de beste låtene i bandets lille katalog. Singelen er annerledes enn hva som kom før, og vitner om et band i bevegelse vekk fra de absurde sprellene og i retning noe mer kommersielt og finpolert; hvordan det eventuelt ville blitt er umulig å si, men singelen står seg som en verdig avslutning for et glemt band.
Quadromachetas - Sossepappamamma
01: Sossepappamamma
02: Seven Seas
**Trykk her for å lytte!**
De to foregående innleggene pekte på subtilt vis i retning av dagens plate; samlet sett blir 7000 Riff, Kraftrock og dagens Holocaust en oversikt over trondheimsbandet Sjølmords utgitte katalog.
Sjølmord oppsto som en del av Trondheims gryende pønkscene en gang i 1978. Det går rykter om at vår venn André Lister (soloartist og medlem av Det Elektriske Kjøkken) var med i oppstarten av bandet, men de medlemmene som gav ut dagens single var Terje Hansen, Arild Hestvik, Bård Roll og Egil Trøa; ingen av navnene klinger kjent for min del, så hvem vet om de gjorde noe mer. Til tross for tilknytning til pønkscenen så visstnok guttene i Sjølmord ikke på seg selv som pønkere; de spilte "nerve-", "frontal-" og "frustrasjonsrock", begrep som passer meget godt for å beskrive postpønkens skvetne, kantete arrangementer og paranoide uttrykk. Bandets platedebut kom på 7000 Riff, deretter fulgte Kraftrock-bidragene og Holocaust-singelen i 1980. Bandet ble relativt populært, delte scene med bla. Kjøtt, og oppløstes av ukjente grunner en gang i 1980. I 85 kom en live-kassett (den skulle jeg gjerne hørt), og da Anarki & Kaos-samleplata ble gitt ut på starten av 90-tallet var låta Holocaust med; i ettertid er det også nettopp denne låta som huskes av flest.
Av en eller annen grunn fikk Sjølmord det for seg at det var en god idé å synge flerspråklig. A-siden Holocaust synges naturlig nok på tysk, muligens for å poengtere, skremme eller gjøre narr, mens b-siden Supertankerne Kommer!!! presenteres på en noe overraskende dansk. Hvorfor vet jeg ikke, men det er sikkert en hensikt bak det. Holocaust er en overraskende lystig sak, versene bygd på en genial surfgitar og løpende, rastløs bass, mens refrenget er tyngre og mer aggressivt. Vokalen er halvveis mellom roping og snakking, teksten låter som nazidogmer og fingerpeking. Noe, muligens holocaust selv, beskrives som en "fullstendig paranoid konsekvens av tilværelsens absurditet". Låta inneholder til og med slidende surf-bass/gitar og et knippe pustepauser, og totalt sett blir misforholdet mellom tekst, tema og musikk til en spennende, men merkelig låt. Supertankerne Kommer!!! holder spenningen strammerei tøylene, vekslende mellom et stikkende verseparti og refrenger det bandet slipper seg løs. Låta er imidlertid ikke like interessant som a-siden, til tross for en del høyst kompetent gitarspill. Nettopp gitaren fortjener for øvrig å nevnes, da lyden er helt fantastisk, spøkelsesaktig og leken på samme tid. At det ikke ble noe mer fra bandet er synd, da det kunne blitt spennende, men sånt må man leve med; hva vi står igjen med er en flott liten singel fra et band med rimelig mye potensiale.
Sjølmord - Holocaust
01: Holocaust
02: Supertankerne Kommer!!!
**Trykk her for å lytte!**
I dag fortsetter vi å leke i samleplate-avdelingen av mitt digitale musikkbibliotek ved å følge opp 7000 Riff, den første norske pønk-LPen som ble gitt ut, og som dokumenterer Trondheims pønkscene, med LPen Kraftrock, som i stor grad tar for seg akkurat det samme.
I kjølvannet av 7000 Riff kan jeg se for meg at interessen for det trønderske Hard Rock Kafé-miljøet vokste blant byens ungdommer, at flere band vokste fram og at mengden arrangementer økte. Ett av disse arrangementene var Kraftrock, en såkalt "lokalmønstring", der lokale band fikk vist fram seg selv og sine låter på scenen i Storsalen i Studentersamfundet. Konserten ble tatt opp og gitt ut på plate av Studentersamfundet selv (hvorfor skjer ikke sånt nå?), og nok et nydelig dokument over periodens amatørband fikk sin plass her i verden. Personlig syns jeg den Åge-produserte forløperen er av høyere kvalitet, men Kraftrock er muligens morsommere, og viser et knippe band som snart ville blomstre videre.
På Kraftrock finner vi 7 band som spiller to låter hver; Pur Humbug, Kjærnefamilien, Straw Dogs, Sjølmord, Schlappe Waffla, Wannskrækk og Jehovas Vitner. Pur Humbug åpner plata med låta Schizoid, en drivende, halvpønkete låt med tendenser til syntheri og en aggressiv, kvinnelig vokal. Kjærnefamilien følger opp med låtene Hundepatruljen og Kontoristene Kommer, to humoristisk-politiske satirelåter bygd på store mengder ska og fløyte; det er åpenbart at bandet har det veldig gøy på scenen, og spillegleden smitter over. Straw Dogs spiller metall inspirert av den britiske 80-tallsbølgen, inkludert tilgjort britisk aksent ('eavy!), og faller ikke i smak for min del. Sjølmords Rudy er en rimelig tung låt, bygd på drivende, krasjende trommer og ropevokal, i tillegg til noen kløeskapende gitarer; tankene går mot The Pop Group, av alle ting. Schlappe Waffla vinner bandnavn-konkurransen, men musikken er metall med frekke temposkifter og grumsete vokal, og pirrer ikke mine sanser. Wannskrækk, seinere kjent som Dum Dum Boys, har sin vinyldebut her; Æ Veit Da Faen Æ er nydelig på alle måter, en herlig pønkperle på litt over ett minutt. På b-siden finner vi bandet Jehovas Vitner, bedre kjent som Det Elektriske Kjøkken. Låtene Tarzan og Tempelbrenner'n finnes også på deres LP Konkret Rock, og bandet er noe av det mer spennende på plata, mye takket være deres småteite humor og stemningsfulle uttrykk. Pur Humbugs andre låt, Pur Humbug, er en rock-og-rull-låt drevet av synth og sologitarer, men preget av noe som kan minne om norske folketoner, og skaper dermed interesse hos denne lytteren. Sjølmord avslutter det hele med låta Rock'n Roll Alcohol, nok en kaotisk låt i kjent stil, denne gangen med shufflebeat og referanser til tyngre musikk. Alt i alt er plata enda et nydelig dokument over en levende by i sin oppstart som såkalt "rockeby" - at resultatet skulle bli Rockheim (som jeg ser fra vinduet, det er overraskende vakkert om kvelden) hadde vel ingen forventet.
Kraftrock
01: Pur Humbug - Schizoid
02: Kjærnefamilien - Hundepatruljen
03: Kjærnefamilien - Kontoristene Kommer
04: Straw Dogs - Headbanger
05: Sjølmord - Rudy
06: Schlappe Waffla - Judas
07: Wannskrækk - Æ Veit Da Faen Æ
08: Schlappe Waffla - Dans
09: Jehovas Vitner - Tarzan
10: Jehovas Vitner - Tempelbrenner'n
11: Pur Humbug - Pur Humbug
12: Wannskrækk - Inn Te Avhør
13: Straw Dogs - Restless Youth
14: Sjølmord - Rock'n Roll Alcohol
**Trykk her for å lytte!**
Som påpekt tidligere syns jeg konseptet samlealbum er en vakker ting fra perioden; et format som er med på å definere pønken og postpønken ved å gi små artister muligheten til å gi ut egen musikk. Av de norske samleplatene er det nok ingen som er mer legendarisk enn 7000 Riff, muligens den første pønk-LPen som ble gitt ut i landet.
7000 Riff hadde som hensikt å dokumentere Trondheims høyst levende rockemiljø på slutten av 70-tallet. I byen hadde det oppstått et tydelig bandmiljø rundt Hard Rock Kafe, der bandene støttet hverandre, spilte for og med hverandre, og dermed åpnet for at ungdommen kunne produsere egen musikk i stedet for å lytte til utdatert halvpedofil gitarrunkrock fremført av middelaldrende menn med tilbaketrukne hårfester og begynnende ølmager. Det ble vedtatt å spille inn en plate for å dokumentere det nye miljøet; resultatet ble dagens plate, produsert av Norges egen Åge Aleksandersen, der 9 av de trønderske jyplingbandene fikk vist fram hva de kunne. I kjølvannet av dette fulgte et knippe samleplater som dokumenterte andre byers rockemiljø (f. eks. Sjokk Rock), og gradvis begynte bandene å få gitt ut egne plater og danne seg et publikum. Spørsmålet er om plata, som dokumenterer en gjeng med ungdommers musikksysling, holder mål?
De 9 bandene på plata er følgende: Citadel, Edge, Johnny Yen Bang!, Sjølmord, Rats, Sphinx (Rabies), Bitch Boys, Opoponax og Tomsingan. Ikke alt er like bemerkelsesverdig, men jevnt over er plata underholdende og til tider veldig bra. Citadel åpner med en småtung sak, halvveis mellom pønk og klassisk rock, og fenger ikke meg nevneverdig. Edges Fortrock er imidlertid knallbra, en kjapp låt som handler om å spille raskt og eget, drevet av halvklassiske gitarer og tøff vokal. Johnny Yen Bang! stiller med Gjør Det Sjøl og Stop Staring; førstnevnte er en soleklar klassiker, en synthreggaelåt som vaier stolt med DIY-fanen og er utrolig fengende i tillegg. Sjølmords 19... er en seig guffe av en låt, dels Bauhaus og dels ren faenskap; det låter knallbra, annerledes og frampekende; Japan er en rask pønklåt, og funker ikke like bra. Rats spiller en grei pønklåt, Sphinx (Rabies) spiller en snodig, proginspirert sak som ikke setter spor. Bitch Boys og Opoponax (hvis medlemmer etter hvert ville bli Det Elektriske Kjøkken) spiller definitivt ikke pønk, heller en salig blanding av uttrykk; Bitch Boys' Reality is Hot kan minne om en shuffle-variant av en Magazine-låt, nesten dansbart og groovy. Opoponax' Det Løper En Gutt minner om spoken word, der sangeren (Lister?) fremfører en mystisk, halvsurrealistisk tekst over en melankolsk groove, langt unna kjapp pønk. Tomsingan avslutter plata med en aggressiv pønklåt i et noe ustabilt tempo, noe som er sjarmerende, men som ikke nødvendigvis fester seg. Alt i alt er plata er herlig dokument over unge menneskers engasjement og ønske om å gjøre ting selv og å lage musikk slik de selv vil ha det. At kun Johnny Yen Bang! og Sjølmord fortsatte etter denne plata er imidlertid selvforklarende, da deres bidrag uten tvil er de beste på plata. Dog, lytt i vei - dette er musikkhistorie!
Takk til Kenneth Horni for denne plata, samt mange flere.
7000 Riff
01: Citadel - Fjell og Stein
02: Edge - Fortrock
03: Johnny Yen Bang! - Gjør Det Sjøl
04: Sjølmord - 19...
05: Rats - We Are The Rats
06: Sphinx (Rabies) - Mortal Rex
07: Sjølmord - Japan
08: Edge - Korlæng
09: Bitch Boys - Reality Is Hot!
10: Johnny Yen Bang! - Stop Staring
11: Opoponax - Det Løper En Gutt
12: Tomsingan - Misforstått
**Trykk her for å lytte!**
