torsdag 26. februar 2015

Liliedugg - Liliedugg (1981)

Da pønken kom til Norge for fullt rundt 1978-79, hadde den allerede vært faktum i England og USA i et par år, og den hadde fått tid til å utvikle seg mot mer intrikate områder. Sjangre som ska, hardrock, synth og psykedelika blandet seg med den primitive 77-pønken, og da Norges unge befolkning bestemte seg for å bli pønkere, så ble pønk i mange tilfeller en konglomeratbetegnelse, der musikken var et sammensurium av forskjellige stilarter, i mange tilfeller kjennetegnet av en fri vilje til å eksperimentere. Tidlige eksempler er bla. Kjøtt, Johnny Yen Bang! og De Press, som alle var temmelig bevisste på sine mer kunstneriske sider. På samme snor kan man feste trondheimsbandet Liliedugg, som på sin første EP blandet pønkens primalenergi med skarytmer, treig depperock, snev av hardcore og barnslig humor, alt uten at det høres påtatt eller unaturlig ut.

Liliedugg kom fra Hard Rock Kafé-miljøet i Trondheim, og utgjorde, sammen med Wannskrækk, byens tidlige pønkekjerne. Sanger Lars Vold var kjent for utagerende sceneopptredener, i følge seg selv kun inspirert av sin egen iboende galskap, og bandet ble fort kjent som et brilliant spetakkel på konsert. Etter den første EPen fulgte turneer med bla . Wannskrækk, i tillegg til en selvtitulert LP i 1983. Året etter var bandet oppløst, og medlemmene fortsatte med diverse andre prosjekter. Imidlertid ble bandet gjenforent for et knippe år siden, og gav i 2009 ut en ny plate.

Debutplata starter med låta Neonråte, og markerer på mange måter avstanden mellom Liliedugg og deres samtidige: låta starter med en lys, mystisk bassmelodi, akkompagnert av tynne gitarlinjer og forsiktig tapping på cymbalene. Det hele låter vagt arabisk, før en stakkatogitar bryter inn og annonserer selve låta, som bygger på et drivende bass/trommekomp. Refrenget (BYEN BRENNER BYEN BRENNER) er mer klassisk pønkete, men følges opp av flere østlig-inspirerte gitartemaer.
Andre låt, Livet på landet, er en skalåt med en fantastisk teit tekst (MØØØØ), mens Gal Hest låter nettopp som dette: låta raser forbi i et manisk tempo, drevet av en paranoid, rastløs basslinje og skjærende gitarer, alt mens trommene galopperer i full fart. Siste låt, Girls, klarer å bringe enda noe nytt til plata, nemlig en relativt funky rytme: en passe misogynistisk tekst akkompagneres av en dyster, men dansbar groove, mens Vold gauler ut om at jenter liker penger og popstjerner.

Dette er en utrolig bra EP, og det låter på mange måter ganske fjernt, ettersom alle de sprikende stilene og inspirasjonene ikke hindrer plata i å føles enhetlig. Dette kan imidlertid skyldes den tidligere nevnte oppsamlingen og utviskingen av stiler: musikken blir kun musikk.





















Liliedugg - Liliedugg

01: Neonråte
02: Livet på Landet
03: Gal Hest
04: Girls


Trykk her for å lytte!

tirsdag 24. februar 2015

Fra Lippo Lippi - Tap Dance For Scientists (1980)

Etter å ha mottatt store klager om at de tidligere innleggene i stor grad har vært for obskure og lite tilgjengelige for den allmenne lytter, velger jeg i dag en annen rute: for å tilfredsstille massene presenteres herved en av Norges største - og særeste - musikalske suksesshistorier gjennom tidene, nemlig Fra Lippo Lippi.

Fra Lippo Lippi er bandet som, av alle land i verden, erobret Filippinene med sin romantiske, "nordiske" sound på slutten av åttitallet. På dette tidspunktet besto bandet kun av Rune Kristoffersen, kjent fra Rune Grammofon (hjem til vår tids beste Norske artist, Jenny Hval) og Per Øystein Sørensen, på et tidspunkt mest kjent som korist for Bobbysocks, men forhåpentligvis bedre husket for å ha sunget i et av de bedre Norske popbandene fra perioden.
Imidlertid er denne utgivelsen, som er bandets første, gitt ut med en annen lineup. I tillegg til Kristoffersen besto den tidlige utgaven av Bjørn Sorknes og Morten Sjøberg, som vi jo kjenner fra 3rd Man. Denne trioen bodde, øvde og eksperimenterte sammen på Nesodden, og presterte i 1980 å produsere en av de særere debutplatene jeg kjenner til, tatt bandets videre historie i betraktning.


Uansett om man kjenner FLL som glatt popband, kjølig new-wave eller monoton Joy Division-postpunk, så vil denne platen mest sannsynlig overraske. Alle låtene er instrumentale, og dette åpner for mye leken eksperimentering med lyd. Sounden er overmåte elektronisk, med mye plingende og plongende synth, spretne programmerte rytmespor og effektbehandlet gitar.  Et godt eksempel er låta Tap Dance For Scientists, der det høres ut som gitarslagene blir kastet rundt i en hermetikkboks.
De tre første låtene på plata er lette, humoristiske popskjeletter, med små melodier og en rar, litt tullete sound. Låta Backdrops, som utgjør b-siden på plata, er imidlertid en annen sak. Dette er et langt stemningsstykke, bestående av flere forskjellige partier som er smeltet sammen. Rytmeboksen er borte, og stemningen er forandret fra lett til trykkende og klaustrofobisk. Kristoffersens bass legger frem små bruddstykker av melodi, synthene spiller noen enkle temaer, men stemningen letter aldri. Motsetningen til a-siden kunne ikke vært større.
Alt i alt en fornøyelig lytteopplevelse, og en virkelig kuriositet i norsk popmusikkhistorie.























Fra Lippo Lippi - Tap Dance For Scientists

01: Tap Dance For Scientists
02: Do The Modern Pose
03: Dolls On Parade
04: Backdrops


**Trykk her for å lytte!**

mandag 23. februar 2015

Øresus - Galt Et Sted (1981)

God dag!

Ettersom statistikken tilsier at mine tidligere innlegg er overmåte dominert av synth (kun ett av tre innlegg slipper unna, visstnok), så er det igjen på tide å presentere noe som står mer i gjeld til pønk og fortrock enn til syntetisk eksperimentering og obskure tekster om seksualitet og disco-fascisme. Dagens innlegg vil dermed dreie seg om Øresus' debut-EP, Galt Et Sted.


Øresus var fra Skien, og besto av fire karer jeg ikke har noen videre kjennskap til i andre sammenhenger. Etter utgivelsen av Galt Et Sted fulgte en singel, Mannen i Badekaret, før albumet Ansikt til Ansikt ble gitt ut i 1983. Visstnok var bandet et ettertraktet liveband, som skal ha trukket fulle hus både i Bergen og Oslo, og som mot slutten av sin eksistens hadde minst én spillejobb i uka. Likevel ble bandet oppløst kort tid etter utgivelsen av Ansikt til Ansikt, uten at jeg har noen informasjon om hvorfor.

Som var typisk for de norske nyveiv-bandene i denne perioden, er musikken en salig blanding pønk, ska og mer eksperimentelle elementer. Tittellåten starter som en skalåt med tilhørende hakkegitar, før et pre-refreng åpner for en mer streit pønkesound i refrengpartiene. Vekslingen mellom disse to sidene gir låta et godt driv, og komplimenterer teksten, som i versene er mer paranoid, mens refrengene kan oppleves som en hyllest til rødsprit. Det skal sies at teksten er ment å være kritisk og krass, men det er muligens litt lett å overse.
Låtene på b-siden er i og for seg streite pønk/nyveiv-låter, men det er låt nr. 2 på a-siden som er mest interessant. Kåre handler selvsagt om hele Norges Kåre Willoch (noe veldig mye norsk pønk gjør), og er en muligens litt umoden beretning om hvordan Kåre er kjøpt av USA og næringslivet, og hvordan tissen hans skrumper inn (et tema som også ofte tas opp i sangene om ham). Det interessante er imidlertid at låta er en treig, seig ballade, dandert med en frekk 80-talls-saksofon druknet i ekko. Det er ikke nødvendigvis et suksessfullt eksperiment, men det er likevel interessant å høre et såpass pønkete nyveivband som eksperimenter med formelen sin på denne måten.























Øresus - Galt Et Sted

01: Galt Et Sted
02: Kåre
03: På Gamlehjemmet
04: Sjølmordskomplekser


**Trykk her for å lytte!**

søndag 22. februar 2015

Det Gylne Triangel - Maskindans (1982)

God morgen!

Dagens plate er noe så sjeldent som en så å si plettfri norsk synthpop-single. I motsetning til 3rd Man-singelen, som inneholder masser av synth og blipblopp, men relativt lite pop, så treffer DGT en perfekt balanse mellom spennende arrangementer, mørke stemninger og fengende melodier, alt slengt over to stk. frekke, dansbare rytmer.

Jeg vet ikke all verdens om bandet og dets historie, annet enn at et av medlemmene, Anders Sevaldson, på et tidspunkt var med i De Press, og at Maskindans-singelen ble produsert av Volker Zibell og Torgrim Eggen fra de norsk-tyske synthpionérene i The Cut, som muligens vil dukke opp her seinere. Visstnok gikk det rykter i samtiden om de enorme pengesummene som ble brukt på å realisere singelen, men det er neppe all verdens sannhet i disse. Imidlertid låter plata overraskende bra, tatt tiden og landet i betraktning.

Tittellåten er i besittelse av et uforglemmelig, men passe subtilt refreng - kun en utstrakt gjentakelse av ordet "maskindans" - i tillegg til en tekst som på ett nivå handler om nettopp dette, men på et annet kan peke på et velkjent tema i perioden, nemlig forholdet mellom suggererende rytmer, populærkultur, kollektiv ekstase og fascisme, kanskje best uttrykt i tyske D.A.F.s Der Mussolini. Får Aldri Nok har i utgangspunktet en relativt lik oppbygging som a-siden, men der Maskindans aldri virkelig gir en utblåsning, er Får Aldri Nok i besittelse av en enorm synth-hook som følger refrengene, og som løfter låten opp fra bra til brilliant.






















Det Gylne Triangel - Maskindans

01: Maskindans
02: Får Aldri Nok

lørdag 21. februar 2015

De Press - Østavind (1980)

God morgen!

Ettersom første innlegg dreide seg om en passe marginal utgivelse, og ettersom denne bloggen egentlig har småpopulistiske ambisjoner, så er det på sin plass å presentere noe mer allment kjent i anledning den vanskelige andreposten. I dag serveres dermed De Press' første utgivelse, Østavind.


De Press var, i sin korte opprinnelige levetid, et av de "fire store" bandene i norsk nyveiv, sammen med Kjøtt, The Aller Værste! og The Cut. Bandet ble ledet av hele Norges egen gale polakk, Andrej Nebb, som startet bandet ca 1980 sammen med Ola Snortheim på trommer og Jørn Chistensen på gitar. Selv tok Nebb seg av bass og vokal. Nebb og Snortheim hadde tidligere spilt sammen i det smått legendariske bandet Pull Out, mens Christensen til da var en relativt ukjent kar. Etter et knapt år med øving og konserter ble debut-EPen gitt ut en gang i 1980, og Norge fikk servert ett av sine beste band noensinne. Etter halvannet år var bandet oppløst: Nebb fortsatte med Holy Toy, mens Christensen og Snortheim ble med i mange forskjellige grupper, der Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord muligens er de mest interessante.

EPen består av fire relativt korte spor, men disse fire renner nærmest over av ideer og ren, frådende skaperglede. Første låt, Østavind, er en personlig favoritt: en kjapp opptelling leder inn i en messende, lavstemt Nebb-vokal og en frekk liten ska-låt, før et refrengparti eksploderer og Nebb gauler ut en ordløs folkemelodi. Temaene gjentas, og så er det over. Genialt, spør du meg.
Jeg skal ikke si så mye mer, men nevnes bør Christensens brilliante gitarsolo på To Sibir (og dessuten gitarlyden på hele plata), i tillegg til Nebbs galmanns-vokal på Pond.























De Press - Østavind

01. Østavind
02. To Sibir
03. Pond
04. Produkt


**Trykk her for å lytte!**

fredag 20. februar 2015

3rd Man - Oral Pleasure (1982)

Det viser seg at det er vanskeligere enn man tror å starte det første innlegget, og derfor ser jeg det nødvendig å hoppe over en standard introduksjon av bloggen og dens hensikt - dette står jo uansett rundt om på siden. I stedet serveres 3rd Mans eneste selvstendige utgivelse, Oral Pleasure fra 1982.

3rd Man besto av Bjørn Sorknes og Morten Sjøberg, som på et tidligere tidspunkt var to tredjedeler av Fra Lippo Lippi sammen med Rune Kristoffersen. Sorknes sluttet i FLL, gikk solo som Bearburger, og ble med i Holy Toy. Sjøberg fortsatte på sin side i FLL i et knippe år til, før han sluttet etter Songs i 1985.

Oral Pleasure består kun av to låter: a-siden er en passe merkelig synth-låt, dandert med Sjøbergs maskinelle trommer, plingplong-keyboards og en vokal som er tilnærmet totalbegravd i miksen, noe som gjør at hva som finnes av tekst er særdeles vanskelig å få med seg. B-siden er på sin side noe ala en omtolkning av a-siden: rytmene og synth-temaene går igjen, vokalen kommer litt tydeligere fram, og en saksofon spruter ut remser av bråk over store deler av sporet. Det er mye mer fragmentert enn a-siden, men det er muligens også hensikten.


Men, nok snakk for nå.



















3rd Man - Oral Pleasure

01. Oral Pleasure
02. Pleasure Recycled


**Trykk her for å lytte!**