Da dagen i dag visstnok har stor betydning for en større del av verdens befolkning ser jeg det som min plikt å presentere noe som passer til den seine høststemningen, dødsfetishismen og søtsuget som gjerne oppstår rundt halloween (Garden of Delight ville passet, men den gang ei); i dag presenteres derfor Lily & the Gigolos' første og eneste LP, Secrets.
Kristiansandbandets historie har jeg presentert tidligere, og jeg skal derfor ikke gjenta alt for mye her. Bente-Lill "Lily" Viste og hennes kompanjonger hadde startet opp en gang i 1981, og brukte da tiden på å skape et sterkt, tight helhetsuttrykk; første selvstendige utgivelse kom ikke før i 1984, da i form av dagens plate. Denne ble deretter fulgt av en tolvtommers single, Listen to the Radio, gitt ut på gjennomsiktig vinyl. Secrets ble, etter hva jeg forstår, tatt godt imot, men maktet ikke å skape nevneverdig med oppmerksomhet, og bandet drev rundt i et knippe år til, før det ble oppløst i 1987. Muligheten er der for at Lily & the Gigolos' sound ble for fjern og kontinental i et Norge der smaken jevnt over var på vei mot streitere rock og rull, en kontekst der Vistes hang til melodramatisk operasang nødvendigvis fremstår som fremmed - dette er imidlertid samtidens problem, da plata er knallbra, og enda holder seg rimelig godt.
A-siden åpner med singelen Listen to the Radio, som låter like bra her som på 12-tommeren. Fooled Again og Russia er raskere, mer pønkete låter, drevet av motorsaggitarer og Vistes kraftfulle stemme: førstnevnte har et fengende samspill mellom Viste og et annet bandmedlem, sistnevnte har et enormt refreng i full operaform, samt en herlig dramatisk breakdown før siste refreng. I'm Just a Child er en personlig favoritt, drevet av energisk trommespill, stemningsfulle gitarer og en fantastisk melodi. Tittellåta Secrets er platas mest eksperimentelle: dvelende, dundrende trommer, rytmisk pusting, desperate hyl og Vistes fordreide, barnlige stemme skaper en udefinerbar stemning, før refrenget trår inn og bærer låta over i kjent popterritorium; mot slutten tilføyes flere lag med melodi og melankoli, og låta står som et noe merkelig høydepunkt. B-siden starter med Icehouse (og et merkelig hopp i introen, beklager), nok en atmosfærisk, dvelende låt; imidlertid varer det ikke denne gangen, låta bryter ut i et raskere tempo, og vi er vitne til en vakker, luftig poplåt. Sheila, Screams og Tonight følger på i tett rekke: låtene blir muligens litt like, men alle holder høy kvalitet, og spesielt Screams inneholder noen fantastiske refrengpartier, der bandet er på sitt mest intense. Avsluttende Message er ikke stort mer enn litt gitarplinkplonk, en tromme eller to og en mannsstemme som babler i vei om ett eller annet: det fungerer som avslutning, men gir ikke så veldig mye til plata.
Lily & the Gigolos - Secrets
01: Listen to the Radio
02: Fooled Again
03: Russia
04: I'm Just a Child
05: Secrets
06: Icehouse
07: Sheila
08: Screams
09: Tonight
10: Message
**Trykk her for å lytte!**
Norsk punk, postpunk, nyveiv og fiskepudding fra det smått deprimerte åttitallet
lørdag 31. oktober 2015
søndag 25. oktober 2015
El - Et Hvilested (1987)
Sannsynligheten er høy for at det fantes minst étt band i hver eneste lille by i Norge i løpet av 80-tallet. Jeg kan på ingen måte bevise dette, men med tanke på at selv Hamar, denne lille føflekken på Norges mage, klarte å produsere flere enn ett band, så er det ingen grunn til å tvile.
El er et av disse bandene fra Hamar (i alle fall i utgangspunktet). Det har vist seg å være vanskelig å oppdrive særlig med informasjon om bandet, og jeg velger derfor kun å presentere det jeg vet: bandet var en trio, bestående av Håkon Johnson, Stein Viem og Askild Hagen. Sistnevnte vil være kjent for den trofaste leser som Adrian Cox, synthpoeten hvis plate Flukt & Forvandling er lagt ut her tidligere. El oppsto etter at bandet Nedbør, der i alle fall Hagen var aktiv, la inn årene (navnet speiler da også dette, via en videreføring av vær-tematikk). Tro til form ble Els eneste vinylutgivelse, Et Hvilested, gitt ut via Kulturinstitusjonen Piiv, plate- og kassettselskapet der Hagen/Cox fikk gitt ut de aller fleste av sine prosjekter.
Låta Et Hvilested låter i de første sekundene påfallende som The Cure anno 1981-82, med en tung, drivende bass, atmosfæriske synther og maskinelle rytmer. Vokalen (som ikke låter helt som Hagen) er dyster og stemningsfull, før refrenget setter inn og sangeren bryter ut i desperate, halvforståelige rop. I motsetning til dette er akkordene i refrengpartiet overraskende lette, noe som skaper en spennende kontrast. Visshet er en mer dvelende sak: synthene dominerer lydbildet, bassen brukes i større grad som et melodisk element, og Hagens snakkesang maler ut poetiske bilder. Låta har noe mystisk ved seg, et spennende, udefinerbart element som hever den over de andre, og et avslutningsparti med en fantastisk, enkel synthsolo understreker låtas kvaliteter. Lykkeønskninger går tilbake til Et Hvilested lydmessig, med mer markant bass og aggressive rytmer, mens Hagens halvkvalte stemme mumler ut noe som er vanskelig å høre. Låta bryter etter hvert sammen i et langt mellomspill der instrumentene gis rom til å puste, men de helt store øyeblikkene forblir fraværende, og låta stopper uten å ha satt noen store inntrykk.
El - Et Hvilested
01: Et Hvilested
02: Visshet
03: Lykkeønskninger
**Trykk her for å lytte!**
El er et av disse bandene fra Hamar (i alle fall i utgangspunktet). Det har vist seg å være vanskelig å oppdrive særlig med informasjon om bandet, og jeg velger derfor kun å presentere det jeg vet: bandet var en trio, bestående av Håkon Johnson, Stein Viem og Askild Hagen. Sistnevnte vil være kjent for den trofaste leser som Adrian Cox, synthpoeten hvis plate Flukt & Forvandling er lagt ut her tidligere. El oppsto etter at bandet Nedbør, der i alle fall Hagen var aktiv, la inn årene (navnet speiler da også dette, via en videreføring av vær-tematikk). Tro til form ble Els eneste vinylutgivelse, Et Hvilested, gitt ut via Kulturinstitusjonen Piiv, plate- og kassettselskapet der Hagen/Cox fikk gitt ut de aller fleste av sine prosjekter.
Låta Et Hvilested låter i de første sekundene påfallende som The Cure anno 1981-82, med en tung, drivende bass, atmosfæriske synther og maskinelle rytmer. Vokalen (som ikke låter helt som Hagen) er dyster og stemningsfull, før refrenget setter inn og sangeren bryter ut i desperate, halvforståelige rop. I motsetning til dette er akkordene i refrengpartiet overraskende lette, noe som skaper en spennende kontrast. Visshet er en mer dvelende sak: synthene dominerer lydbildet, bassen brukes i større grad som et melodisk element, og Hagens snakkesang maler ut poetiske bilder. Låta har noe mystisk ved seg, et spennende, udefinerbart element som hever den over de andre, og et avslutningsparti med en fantastisk, enkel synthsolo understreker låtas kvaliteter. Lykkeønskninger går tilbake til Et Hvilested lydmessig, med mer markant bass og aggressive rytmer, mens Hagens halvkvalte stemme mumler ut noe som er vanskelig å høre. Låta bryter etter hvert sammen i et langt mellomspill der instrumentene gis rom til å puste, men de helt store øyeblikkene forblir fraværende, og låta stopper uten å ha satt noen store inntrykk.
El - Et Hvilested
01: Et Hvilested
02: Visshet
03: Lykkeønskninger
**Trykk her for å lytte!**
torsdag 22. oktober 2015
Montasje - Haugesund, 1982
I Montesquieus Lettres persanes lar forfatteren på et tidspunkt en av bokens mange brevskrivere forundre seg over de europeiske dødsritualene. Forundringen går ut på at det, for perseren, er absurd å overøse den døende med sorg fra alle kanter, slik at det siste man opplever er familiens sørgende fremtoninger og smerte ved den døendes bortgang. Da Per Tro, bassist i Kjøtt og Montasje, gikk bort i dag, finner jeg det på sin plass å hedre ham via hans bedrifter i levende live.
Montasje er, som den oppmerksomme leser vet, et av mine absolutte favorittband, og deres eneste LP, Presence!, står som en av postpønkens hjørnesteiner her i landet. Bandet var en logisk fortsettelse av Kjøtt etter at Michael Krohn bestemte seg for å følge sin egen muse; nye trommeslagere ble utprøvd, og bandet turnerte rundt omkring, skiftet navn, og forvirret de aller fleste. Dagens post er et opptak fra en konsert bandet gjorde i Haugesund i 1982, der de hadde med seg De Press-trommis Ola Snortheim (tror jeg), og konserten gir et fantastisk innblikk i samtidens konsertliv (det er tross alt ikke så veldig mange liveplater som finnes herfra), og viser fram Montasje som et mektig liveband. Dessuten får vi et knippe uutgitte låter, som selvsagt ikke gjør noen trist og lei.
Å gi enkeltbeskrivelser av låtene er ikke hensiktsmessig for anledningen. Hva jeg kan si er at lyden på opptaket er overraskende bra (selvsagt med et par glipper, men sånt må man regne med), at bandet spiller levende, drivende, spennende, og at det er utrolig spennende å høre låtene fra Presence! i live-drakt: låtene reduseres til sine fundamentale deler, energien og pønkviljen tar overhånd, og Snortheims trommer dundrer det hele fremover. Av de fem "nye" låtene er det interessant å notere at alle synges på engelsk, noe som peker mot Gaarders Eine Keine Angst Musik, men som også kan vitne om et ønske om å utvide lytterskaren. Ellers finnes et knippe Kjøtt-klassikere i ny form, i tillegg til en tidlig utgave av Branca, som endte opp på Gaarders LP. Dette er fantastisk lytting for den interesserte, og hjelper til med å nyansere bandet Montasje, hvis historie er alt for snever.
Salig være Per Tro.
Montasje - Haugesund, 1982
01: Intro
02: Nykter
03: Sug
04: Uten tittel I
05: White Noise
06: Shadow
07: Uten tittel II
08: Hue Uten Sanser
09: Branca
10: Instamatic
11: Beat Allegro
12: Reisning
13: Presence!
14: Uten tittel III
15: Glass
16: Under Jorda
17: Europa... Etter Regnet
**Trykk her for å lytte!**
Montasje er, som den oppmerksomme leser vet, et av mine absolutte favorittband, og deres eneste LP, Presence!, står som en av postpønkens hjørnesteiner her i landet. Bandet var en logisk fortsettelse av Kjøtt etter at Michael Krohn bestemte seg for å følge sin egen muse; nye trommeslagere ble utprøvd, og bandet turnerte rundt omkring, skiftet navn, og forvirret de aller fleste. Dagens post er et opptak fra en konsert bandet gjorde i Haugesund i 1982, der de hadde med seg De Press-trommis Ola Snortheim (tror jeg), og konserten gir et fantastisk innblikk i samtidens konsertliv (det er tross alt ikke så veldig mange liveplater som finnes herfra), og viser fram Montasje som et mektig liveband. Dessuten får vi et knippe uutgitte låter, som selvsagt ikke gjør noen trist og lei.
Å gi enkeltbeskrivelser av låtene er ikke hensiktsmessig for anledningen. Hva jeg kan si er at lyden på opptaket er overraskende bra (selvsagt med et par glipper, men sånt må man regne med), at bandet spiller levende, drivende, spennende, og at det er utrolig spennende å høre låtene fra Presence! i live-drakt: låtene reduseres til sine fundamentale deler, energien og pønkviljen tar overhånd, og Snortheims trommer dundrer det hele fremover. Av de fem "nye" låtene er det interessant å notere at alle synges på engelsk, noe som peker mot Gaarders Eine Keine Angst Musik, men som også kan vitne om et ønske om å utvide lytterskaren. Ellers finnes et knippe Kjøtt-klassikere i ny form, i tillegg til en tidlig utgave av Branca, som endte opp på Gaarders LP. Dette er fantastisk lytting for den interesserte, og hjelper til med å nyansere bandet Montasje, hvis historie er alt for snever.
Salig være Per Tro.
Dette bildet har jeg stjålet fra InDieMelodie |
Montasje - Haugesund, 1982
01: Intro
02: Nykter
03: Sug
04: Uten tittel I
05: White Noise
06: Shadow
07: Uten tittel II
08: Hue Uten Sanser
09: Branca
10: Instamatic
11: Beat Allegro
12: Reisning
13: Presence!
14: Uten tittel III
15: Glass
16: Under Jorda
17: Europa... Etter Regnet
**Trykk her for å lytte!**
søndag 18. oktober 2015
Kjøtt - Hue Uten Sanser (1980)
Det er få band som har fått meg så entusiastisk som Kjøtt. Fra i starten å være en morsom kuriositet fra min fars ungdom, hvis bandnavn var til de grader teit og morsomt, utviklet Kjøtt seg gradvis til å bli et av mine absolutte favorittband, samt en stor inspirasjon på mine (på ingen måte sammenlignbare) musikalske eskapader.
Hue Uten Sanser ble utgitt mot slutten av 1980, og fikk den uendelig vanskelige oppgaven å følge opp etter Kjøtts legendariske 12-tommer, som ble gitt ut tidligere samme år. Bandet benyttet imidlertid denne vanskelige situasjonen best mulig, og brukte EPen som en mulighet til å signalisere at de var på vei mot andre musikalske marker. Kjøtt-EPen var dominert av Michael Krohns fengende rocknrollpønk, der korte, enkle tekster, streite akkordløp og høt tempo er fellesnevnere for de fleste låtene. Helge Gaarders to bidrag til plata er klart mer abstrakte, og det er nettopp denne tendensen som fortsettes på Hue Uten Sanser; på denne måten blir EPen en forsmak til LPen Op., der Gaarders ambisjon om å skape en høyere form for råkkenråll forsøkes gjennomført.
Tittellåten Hue Uten Sanser er muligens den mest "postpønkete" låta i bandets katalog: gitarene skraper som aldri før, Gaarder synger om sanselig nummenhet, Krohn og bassist Per Tro skyver det hele fremover, og det kommer aldri noen forløsning. Spesielt introen er imponerende, med fantastisk hihat-arbeid og en type rastløs, nervøs energi. Clean Deal, Krohns eneste bidrag på plata, er en kort, men akk så genial liten sak; tunge, bastante trommer dundrer i vei mens Gaarder gir tips til narkohandel. Refrenget glir over i et fantastisk soloparti, der gitarene veiver opp og ned mens det gradvis bygger opp til et siste klimaks. Instamatic er den tydeligste indikatoren på veien videre; her finnes saksofon, kvinnelig backupsanger og halvfunky rytmikk ala. Metamorfose. Imidlertid er låta en av de svakeste i Kjøtts katalog; til tross for et drivende, spennende mellomspill og en festlig tekst, så funker ikke låta så veldig godt, da det virker som om bandet ikke er sikre på hva de egentlig driver med (noe som jo er sannsynlig). De to andre låtene holder imidlertid mål, og dermed er det mulig å tilgi Instamatic, da man kan velge å se på den som et nødvendig steg i en mer utfordrende retning.
Kjøtt - Hue Uten Sanser
01: Hue Uten Sanser
02: Clean Deal
03: Instamatic
**Trykk her for å lytte!**
Hue Uten Sanser ble utgitt mot slutten av 1980, og fikk den uendelig vanskelige oppgaven å følge opp etter Kjøtts legendariske 12-tommer, som ble gitt ut tidligere samme år. Bandet benyttet imidlertid denne vanskelige situasjonen best mulig, og brukte EPen som en mulighet til å signalisere at de var på vei mot andre musikalske marker. Kjøtt-EPen var dominert av Michael Krohns fengende rocknrollpønk, der korte, enkle tekster, streite akkordløp og høt tempo er fellesnevnere for de fleste låtene. Helge Gaarders to bidrag til plata er klart mer abstrakte, og det er nettopp denne tendensen som fortsettes på Hue Uten Sanser; på denne måten blir EPen en forsmak til LPen Op., der Gaarders ambisjon om å skape en høyere form for råkkenråll forsøkes gjennomført.
Tittellåten Hue Uten Sanser er muligens den mest "postpønkete" låta i bandets katalog: gitarene skraper som aldri før, Gaarder synger om sanselig nummenhet, Krohn og bassist Per Tro skyver det hele fremover, og det kommer aldri noen forløsning. Spesielt introen er imponerende, med fantastisk hihat-arbeid og en type rastløs, nervøs energi. Clean Deal, Krohns eneste bidrag på plata, er en kort, men akk så genial liten sak; tunge, bastante trommer dundrer i vei mens Gaarder gir tips til narkohandel. Refrenget glir over i et fantastisk soloparti, der gitarene veiver opp og ned mens det gradvis bygger opp til et siste klimaks. Instamatic er den tydeligste indikatoren på veien videre; her finnes saksofon, kvinnelig backupsanger og halvfunky rytmikk ala. Metamorfose. Imidlertid er låta en av de svakeste i Kjøtts katalog; til tross for et drivende, spennende mellomspill og en festlig tekst, så funker ikke låta så veldig godt, da det virker som om bandet ikke er sikre på hva de egentlig driver med (noe som jo er sannsynlig). De to andre låtene holder imidlertid mål, og dermed er det mulig å tilgi Instamatic, da man kan velge å se på den som et nødvendig steg i en mer utfordrende retning.
Kjøtt - Hue Uten Sanser
01: Hue Uten Sanser
02: Clean Deal
03: Instamatic
**Trykk her for å lytte!**
fredag 16. oktober 2015
De Press - Lars Hertervig (1981)
I dag skulle jeg, etter et lengre opphold, endelig vaske klær i den gamle vaskemaskinen igjen. Grunnet tekniske problemer har utleier hatt en elendig reservemaskin i bruk i flere måneder, men nå var den gamle i orden, og det skulle vaskes. Selvsagt viste deg seg at hele dritten kortsluttet så fort den hadde mulighet; i den anledning legger vi her ut en liten plate som viser at ting ikke alltid er som man tror: Lars Hertervig av De Press.
På høsten 1981 var De Press sannsynligvis Norges største postpønkband, med to klassiske utgivelser i baklomma og landets desidert mest interessante frontmann, beste gitarist og stødigste trommeslager. Imidlertid er det noe som kan sies å mangle fra den utgitte musikken; en slags tyngde, bevis på artistisk kredibilitet utover det å lage gode låter og å slå på ambolter. At bandets neste utgivelse skulle inneholde norsk postpønks desidert beste låt lå kanskje i kortene, men det kan ikke ha vært mange som forventet den tyngden man blir møtt med når man spiller av tittellåten på Lars Hertervig-EPen. Etter denne utgivelsen ble bandet midlertidig utvidet med keyboardist Anders Sevaldsson fra The Cut, men denne utgaven varte en knapp måned. Deretter var det slutt, med unntak av innspillingen av Produkt, som ble gitt ut i 1982.
Lars Hertervig består av tre låter: tittelsporet, Fiskepudding og Chicken. Sistnevnte kan behandles først: dette er en av De Press' mest forglemmelige låter, en enkel rocknrollåt med kykkelikylyder fra Nebb og en tekst om en dame som er revolusjonær og muligens en grønnsak. Det er fengende, men ikke stort mer. Fiskepudding er en rockabillylåt, sunget på gebrokkent norsk, der Nebb legger fram det som skulle bli hans definerende filosofi hva Norge og den norske kulturen angår: jeg mener å ha lest et intervju der han mener at det norske samfunnet er som en fiskepudding, og at dersom du forstår den, så forstår du Norge (jeg leste også noe om at han har sex med fiskepuddingen, men det får bli en annen sak). Låtas maniske tempo avbrytes mot midten av en orgelbreakdown, der Nebb melankolsk mumler noe om fiskepuddingen, før Christensen bryter ut i en frydefull solo. Tittellåten er imidlertid den foruterklærte beste postpønklåta Norge har produsert; et tungt, dramatisk bassriff leder over i en seig marsj, der gitarene slår inn som bølger og trommene pumper som et hjerte. Nebb synger på norsk, og bruker maleren Lars Hertervig som utgangspunkt for en fabel om gjenoppstandelse og Norges sjel. Arrangementet vokser og vokser, det polske munkekoret messer i bakgrunnen, og bandet skrur opp intensiteten til det nesten sprekker; så blir det stille, og formelen gjentas; Nebbs maleriske poesi om oljeplattformer, hav og snø synges stadig mer intenst, før låten eksploderer i et langt, desperat rop.
Ingenting kan måle seg med dette.
De Press - Lars Hertervig
01: Lars Hertervig
02: Fiskepudding
03: Chicken
**Trykk her for å lytte!**
På høsten 1981 var De Press sannsynligvis Norges største postpønkband, med to klassiske utgivelser i baklomma og landets desidert mest interessante frontmann, beste gitarist og stødigste trommeslager. Imidlertid er det noe som kan sies å mangle fra den utgitte musikken; en slags tyngde, bevis på artistisk kredibilitet utover det å lage gode låter og å slå på ambolter. At bandets neste utgivelse skulle inneholde norsk postpønks desidert beste låt lå kanskje i kortene, men det kan ikke ha vært mange som forventet den tyngden man blir møtt med når man spiller av tittellåten på Lars Hertervig-EPen. Etter denne utgivelsen ble bandet midlertidig utvidet med keyboardist Anders Sevaldsson fra The Cut, men denne utgaven varte en knapp måned. Deretter var det slutt, med unntak av innspillingen av Produkt, som ble gitt ut i 1982.
Lars Hertervig består av tre låter: tittelsporet, Fiskepudding og Chicken. Sistnevnte kan behandles først: dette er en av De Press' mest forglemmelige låter, en enkel rocknrollåt med kykkelikylyder fra Nebb og en tekst om en dame som er revolusjonær og muligens en grønnsak. Det er fengende, men ikke stort mer. Fiskepudding er en rockabillylåt, sunget på gebrokkent norsk, der Nebb legger fram det som skulle bli hans definerende filosofi hva Norge og den norske kulturen angår: jeg mener å ha lest et intervju der han mener at det norske samfunnet er som en fiskepudding, og at dersom du forstår den, så forstår du Norge (jeg leste også noe om at han har sex med fiskepuddingen, men det får bli en annen sak). Låtas maniske tempo avbrytes mot midten av en orgelbreakdown, der Nebb melankolsk mumler noe om fiskepuddingen, før Christensen bryter ut i en frydefull solo. Tittellåten er imidlertid den foruterklærte beste postpønklåta Norge har produsert; et tungt, dramatisk bassriff leder over i en seig marsj, der gitarene slår inn som bølger og trommene pumper som et hjerte. Nebb synger på norsk, og bruker maleren Lars Hertervig som utgangspunkt for en fabel om gjenoppstandelse og Norges sjel. Arrangementet vokser og vokser, det polske munkekoret messer i bakgrunnen, og bandet skrur opp intensiteten til det nesten sprekker; så blir det stille, og formelen gjentas; Nebbs maleriske poesi om oljeplattformer, hav og snø synges stadig mer intenst, før låten eksploderer i et langt, desperat rop.
Ingenting kan måle seg med dette.
De Press - Lars Hertervig
01: Lars Hertervig
02: Fiskepudding
03: Chicken
**Trykk her for å lytte!**
lørdag 10. oktober 2015
Göbbels-a-Go-Go - Våre Problemer Er Rent Musikalske (1983)
Ettersom The Aller Værste! i dag skal hylles her i Trondheim har jeg vurdert hva jeg skal legge ut; et naturlig valg ville vært Materialtretthet, da dette tross alt er plata bandet i stor grad huskes for. Imidlertid er denne såpass tilgjengelig at det blir noe overflødig; i stedet velger jeg å hedre den som ikke får deltatt på hyllesten, nemlig den eminente Lasse Myrvold.
Göbbels-a-Go-Go var et kortlivet prosjekt drevet av Myrvold og Kristian Stangebye. Myrvold hadde etter TAV!s oppløsning vært med på Harald Øhrns Stilleben-prosjekt, i tillegg til bandet Jik Jak Jennik; Stangebyes musikalske fortid vet jeg ikke noe om, men jeg vet at han endte opp med å bli en varig samarbeidspartner for Myrvold; sammen gav de i 1983 ut både Göbbels-LPen og The Willkoks Talk, en LP der de tonesatte statsminister Kåre Willochs nyttårstale, med nøyaktig så flott resultat som man kan forvente av et slikt prosjekt. Göbbels-a-Go-Go ble imidlertid satt på vent etter LPen; Myrvold ble med i The Beste, og startet etter hvert Kong Klang, der Stangebye igjen var med. Myrvold døde i 2006, men Kong Klang lever videre. Dessuten jobbet visstnok Myrvold og Stangebye med nytt Göbbels-a-Go-Go-materiale i tiden rundt Myrvolds død, men dette har enda ikke blitt utgitt.
Våre Problemer Er Rent Musikalske er, mer enn noe annet, en fascinerende plate. Mye av dette skyldes det faktum at plata i stor grad er elektronisk: lydbildet er spinkelt, nervrotisk, spastisk, fullt av ekkogitarer og gnikkete synthlyder. Åpningslåta Donna er en seks minutter lang eksperimentell poplåt, skjev og ubehagelig, men samtidig fengende, med et digert refreng og tekstlige referanser til fascisme. Fremmede i skapet er dominert av feite synther og en sykelig stemning, mens Myrvold spyr ut tekst om spioner under bord, hint til ødipale konflikter og generell paranoia. Prøver å drøye det I & II later til å handle om sex og samlivsproblemer, mens et småfunky komp driver det fremover i det uendelige. Løpehjul er en personlig favoritt; en kort gitarlåt om en gutt/psykopat som har fått seg et lite dyr og løpehjul. B-siden består av tre instrumentaler, der Under kontroll dominerer med sine 17 minutter med gnukkelyder. Det er mulig å innvende at plata som helhet blir litt lang og monoton, men Myrvolds humoristiske tekster og de i mange tilfeller spennende arrangementene er argumenter for at plata muligens er en glemt halvklassiker; de to herremennenes talent er åpenbart, låtene er gode, og det er synd at musikken ikke har vært tilgjengelig.
Før nå.
Takk til JR.
Göbbels-a-Go-Go - Våre Problemer Er Rent Musikalske
01: Donna
02: Fremmede i skapet
03: Lykkelig gift
04: Gul & Blå
05: Prøver å drøye det I & II
06: Göbbels-a-Go-Go
07: Løpehjul
08: Alle/Ingen slipper unna
09: Under kontroll
10: Lykkens balanse
**Trykk her for å lytte!**
Göbbels-a-Go-Go var et kortlivet prosjekt drevet av Myrvold og Kristian Stangebye. Myrvold hadde etter TAV!s oppløsning vært med på Harald Øhrns Stilleben-prosjekt, i tillegg til bandet Jik Jak Jennik; Stangebyes musikalske fortid vet jeg ikke noe om, men jeg vet at han endte opp med å bli en varig samarbeidspartner for Myrvold; sammen gav de i 1983 ut både Göbbels-LPen og The Willkoks Talk, en LP der de tonesatte statsminister Kåre Willochs nyttårstale, med nøyaktig så flott resultat som man kan forvente av et slikt prosjekt. Göbbels-a-Go-Go ble imidlertid satt på vent etter LPen; Myrvold ble med i The Beste, og startet etter hvert Kong Klang, der Stangebye igjen var med. Myrvold døde i 2006, men Kong Klang lever videre. Dessuten jobbet visstnok Myrvold og Stangebye med nytt Göbbels-a-Go-Go-materiale i tiden rundt Myrvolds død, men dette har enda ikke blitt utgitt.
Våre Problemer Er Rent Musikalske er, mer enn noe annet, en fascinerende plate. Mye av dette skyldes det faktum at plata i stor grad er elektronisk: lydbildet er spinkelt, nervrotisk, spastisk, fullt av ekkogitarer og gnikkete synthlyder. Åpningslåta Donna er en seks minutter lang eksperimentell poplåt, skjev og ubehagelig, men samtidig fengende, med et digert refreng og tekstlige referanser til fascisme. Fremmede i skapet er dominert av feite synther og en sykelig stemning, mens Myrvold spyr ut tekst om spioner under bord, hint til ødipale konflikter og generell paranoia. Prøver å drøye det I & II later til å handle om sex og samlivsproblemer, mens et småfunky komp driver det fremover i det uendelige. Løpehjul er en personlig favoritt; en kort gitarlåt om en gutt/psykopat som har fått seg et lite dyr og løpehjul. B-siden består av tre instrumentaler, der Under kontroll dominerer med sine 17 minutter med gnukkelyder. Det er mulig å innvende at plata som helhet blir litt lang og monoton, men Myrvolds humoristiske tekster og de i mange tilfeller spennende arrangementene er argumenter for at plata muligens er en glemt halvklassiker; de to herremennenes talent er åpenbart, låtene er gode, og det er synd at musikken ikke har vært tilgjengelig.
Før nå.
Takk til JR.
Göbbels-a-Go-Go - Våre Problemer Er Rent Musikalske
01: Donna
02: Fremmede i skapet
03: Lykkelig gift
04: Gul & Blå
05: Prøver å drøye det I & II
06: Göbbels-a-Go-Go
07: Løpehjul
08: Alle/Ingen slipper unna
09: Under kontroll
10: Lykkens balanse
**Trykk her for å lytte!**
mandag 5. oktober 2015
Kid D. & the Nightshades - Satyricon (1986)
Som del av det man kaller utdanningen er jeg for tiden opptatt med å lese tritt og iherdig; faget handler om litterære krigsoppgjør, altså om skam, skyld og fortielse, samt hvordan dette i litteraturen dras fram fra erindringens bakgater og ut i lyset, til spott og spe, til fingerpeking eller abstrakt unnskyldning. I sammenheng med dette leser jeg for øyeblikket Jens Bjørneboe, etterkrigs-Norges enfant terrible, hvis monumentale Bestialitetens Historie har en fremtredende plass på pensum. I boken møter vi en livshistorie, dels selvbiografisk og dels fiktiv, som i grunn kan defineres av skam, tomhet, angst, depresjon og undertrykkelse av selvet. Nå lurer du sannsynligvis på hva dette har med det norske åttitallet å gjøre, men linjen er klar; Svenn Jakobsen, aka. Svart Klovn, hadde åpenbart lest sin Bjørneboe.
Svart Klovn var, siden debuten Knust Knekt i 1983, vesensforandret; Jakobsen var blitt til Kid Death, og et band hadde blitt rekruttert. Tekstene gikk fra norsk til engelsk, og lydbildet ble tykkere, mer ambisiøst, og litt mindre spennende. Bandet for øvrig bestod av Rune Annaniassen, Ivar Eidem, Roger Stoa og Erik Avnskog. Sistnevnte kom fra Clockwork Orange, noe som kan sees i at deres singel Sensation Boys her dukker opp både forlengs og baklengs. På innspillingen var det i tillegg med et knippe gjestemusikere, da Jakobsens hensikt var å gi full guffe; det skulle satses på en popkarriere. Resultatet ble imidlertid en LP som ikke solgte nevneverdig, noe som førte til at bandet ble oppløst, og at Jakobsen gikk over til å studere lyd i andre format.
Ved første avspilling blir man her slått i fjeset av en av de glatteste saksofonene norske ører noensinne har vært vitne til; det gir ikke nødvendigvis mersmak, men det går greit når man innser at låta Queen Bitch faktisk er en glattpolert dandyversjon av den fantastiske låta Knust Knekt. Imidlertid blir originalens lavmælte geni fjernet til fordel for kleine saksofoner, slap-bass og digre trommer; det er ikke forferdelig, men jeg tar meg i å tenke at originalen muligens er bedre. Frankie Goes to Woodstock er en svingende synthperle som varer litt for lenge, men som har sine fornøyelige sider; refrenget er fengende nok, en banjo skaper spennende gnisninger i lydbildet, og tekstlige referanser til Holy Toy gjør denne lytteren glad. Sensation Boys er enkelt og greit okei, mens baklengsversjonen faktisk er mye bedre; kanskje litt enerverende, men melankolsk og drømmende. Venus in Furs covres her (Cirkus Modern covret samme låt samme år), og det fungerer overraskende bra, lavstemt og fint. A-hhh, sannsynligvis en referanse til a-ha, er en poplåt med smell, og er en av platas beste. Til slutt lurer du kanskje på hvor Bjørneboe passer inn i dette?
Avsluttende Wildshot er tre minutter med smerteskrik, iblandet stemmer som synger linjen "gratulerer med vakre dagen"; nettopp dette dukker opp i en av de feberaktige drømmene jeg-personen i Frihetens øyeblikk forteller om, der et fengsel fullt av skrikende, syngende mennesker tar livet av sine voktere og går amok i en frenetisk frigjørelsesdans.
Plata som sådan er nok preget av mangel på låtmateriale (av "sanger" er det kun tre nye her), og ikke en fantastisk, glemt perle, men den er et interessant tidsdokument, og enkelte låter fungerer fortsatt bra.
Kid D. & the Nightshades - Satyricon
01: Queen Bitch
02: Frankie Goes to Woodstock
03: Sensation Boys
04: Syob Noitasnes Wow
05: Phenylcyclohexylpiperidin
06: Venus in Furs
07: A-hhh
08: Satyricon
09: Wildshot
**Trykk her for å lytte!**
Svart Klovn var, siden debuten Knust Knekt i 1983, vesensforandret; Jakobsen var blitt til Kid Death, og et band hadde blitt rekruttert. Tekstene gikk fra norsk til engelsk, og lydbildet ble tykkere, mer ambisiøst, og litt mindre spennende. Bandet for øvrig bestod av Rune Annaniassen, Ivar Eidem, Roger Stoa og Erik Avnskog. Sistnevnte kom fra Clockwork Orange, noe som kan sees i at deres singel Sensation Boys her dukker opp både forlengs og baklengs. På innspillingen var det i tillegg med et knippe gjestemusikere, da Jakobsens hensikt var å gi full guffe; det skulle satses på en popkarriere. Resultatet ble imidlertid en LP som ikke solgte nevneverdig, noe som førte til at bandet ble oppløst, og at Jakobsen gikk over til å studere lyd i andre format.
Ved første avspilling blir man her slått i fjeset av en av de glatteste saksofonene norske ører noensinne har vært vitne til; det gir ikke nødvendigvis mersmak, men det går greit når man innser at låta Queen Bitch faktisk er en glattpolert dandyversjon av den fantastiske låta Knust Knekt. Imidlertid blir originalens lavmælte geni fjernet til fordel for kleine saksofoner, slap-bass og digre trommer; det er ikke forferdelig, men jeg tar meg i å tenke at originalen muligens er bedre. Frankie Goes to Woodstock er en svingende synthperle som varer litt for lenge, men som har sine fornøyelige sider; refrenget er fengende nok, en banjo skaper spennende gnisninger i lydbildet, og tekstlige referanser til Holy Toy gjør denne lytteren glad. Sensation Boys er enkelt og greit okei, mens baklengsversjonen faktisk er mye bedre; kanskje litt enerverende, men melankolsk og drømmende. Venus in Furs covres her (Cirkus Modern covret samme låt samme år), og det fungerer overraskende bra, lavstemt og fint. A-hhh, sannsynligvis en referanse til a-ha, er en poplåt med smell, og er en av platas beste. Til slutt lurer du kanskje på hvor Bjørneboe passer inn i dette?
Avsluttende Wildshot er tre minutter med smerteskrik, iblandet stemmer som synger linjen "gratulerer med vakre dagen"; nettopp dette dukker opp i en av de feberaktige drømmene jeg-personen i Frihetens øyeblikk forteller om, der et fengsel fullt av skrikende, syngende mennesker tar livet av sine voktere og går amok i en frenetisk frigjørelsesdans.
Plata som sådan er nok preget av mangel på låtmateriale (av "sanger" er det kun tre nye her), og ikke en fantastisk, glemt perle, men den er et interessant tidsdokument, og enkelte låter fungerer fortsatt bra.
Kid D. & the Nightshades - Satyricon
01: Queen Bitch
02: Frankie Goes to Woodstock
03: Sensation Boys
04: Syob Noitasnes Wow
05: Phenylcyclohexylpiperidin
06: Venus in Furs
07: A-hhh
08: Satyricon
09: Wildshot
**Trykk her for å lytte!**
fredag 2. oktober 2015
Holy Toy - Yes and No (1989)
Særdeles få av de norske bandene i perioden som her omhandles fikk noen gang muligheten til å gi ut en plate bestående av diverse rusk og rask de ikke fikk gitt ut andre steder. Imidlertid var Holy Toy aldri som de andre bandene i perioden, og dermed ble det nødvendig med en plate med outtakes, filmmusikk og nyinnspillinger.
Yes and No fulgte opp etter LPen Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89, der Nebb & co eksperimenterte med hiphop og rap, blandet sammen med en høyst tidsriktig (og dermed i dag høyst datert) sound, drevet av trommemaskiner og komprimerte lyder. Imidlertid er det greit å vite at Yes and No tar for seg materiale fra en lengre periode i bandets historie: her finnes outtakes fra Pakt of Fact, det finnes filmmusikk fra den legendariske filmen X (med Jørn Christensen i hovedrollen og Holy Toy med i en sekvens), og det finnes nyinnspillinger og gjenbruk av materiale fra tiden tilbake i De Press.
Det faktum at Yes and No ikke er en vanlig LP, men heller en samlig med rusk og rask, er faktisk en av tingene som gjør at plata funker så bra som den gjør; materialet er fragmentarisk, ofte abstrakt og lite vennlig, men helhetlig blir det en god, variert blanding, dels mørk ambient og dels collage-industrial. Åpningslåta Pop er en snodig instrumental, drevet av en typisk nebbete basslinje og lag på lag med synther, som sammen danner et tidlig høydepunkt. Rock og Metro er hentet fra filmen X; førstnevnte er 40 sekunder med rumlende naboromsbulder, mens sistnevnte er et lengre stemningsstykke, ikke ulikt deler av Why Not In Choir? fra 1985. Garbi og Check Productions bygges delvis på samme fundament; førstnevnte en lang, hurtig collagefest der russiske og amerikanske politikere taler mot hverandre, Nebb speedrapper, og et kirkekor dukker opp mot slutten, mens sistnevnte dras mer i retning av hiphop. Kiss Me Pusha dukker opp både som instrumental og med vokal; låta er en salig blanding av nebbsk hiphop, hårmetallgitarer og et overraskende interessant rytmespor, i tillegg til samples fra De Press-låta Kic Me Rusia. De Press dukker også opp i form av en nyinnspilling av klassikeren Kalhoz, her i mer maskinell, syntetisk drakt. Til sist kan låta Holy Day nevnes; dette er en variasjon av låta Tresure fra Pakt of Fact, men denne versjonen er mer hardtslående, med økt intensitet og blodsprengte øyne. Som en helhet fungerer plata overraskende bra, og bør ansees som en fullverdig del av Holy Toys diskografi.
Holy Toy - Yes and No
01: Pop
02: Rock
03: Garbi
04: Bridge
05: Kiss Me Pusha (Instr.)
06: Foots
07: Kalhoz
08: Check Productions
09: Oko 1
10: Oko 2
11: Holy Day
12: Metro
13: Kiss Me Pusha
**Trykk her for å lytte!**
01: Pop
02: Rock
03: Garbi
04: Bridge
05: Kiss Me Pusha (Instr.)
06: Foots
07: Kalhoz
08: Check Productions
09: Oko 1
10: Oko 2
11: Holy Day
12: Metro
13: Kiss Me Pusha
**Trykk her for å lytte!**
Abonner på:
Innlegg (Atom)