Kid D. & the Nightshades - Satyricon (1986)

Som del av det man kaller utdanningen er jeg for tiden opptatt med å lese tritt og iherdig; faget handler om litterære krigsoppgjør, altså om skam, skyld og fortielse, samt hvordan dette i litteraturen dras fram fra erindringens bakgater og ut i lyset, til spott og spe, til fingerpeking eller abstrakt unnskyldning. I sammenheng med dette leser jeg for øyeblikket Jens Bjørneboe, etterkrigs-Norges enfant terrible, hvis monumentale Bestialitetens Historie har en fremtredende plass på pensum. I boken møter vi en livshistorie, dels selvbiografisk og dels fiktiv, som i grunn kan defineres av skam, tomhet, angst, depresjon og undertrykkelse av selvet. Nå lurer du sannsynligvis på hva dette har med det norske åttitallet å gjøre, men linjen er klar; Svenn Jakobsen, aka. Svart Klovn, hadde åpenbart lest sin Bjørneboe.

Svart Klovn var, siden debuten Knust Knekt i 1983, vesensforandret; Jakobsen var blitt til Kid Death, og et band hadde blitt rekruttert. Tekstene gikk fra norsk til engelsk, og lydbildet ble tykkere, mer ambisiøst, og litt mindre spennende. Bandet for øvrig bestod av Rune Annaniassen, Ivar Eidem, Roger Stoa og Erik Avnskog. Sistnevnte kom fra Clockwork Orange, noe som kan sees i at deres singel Sensation Boys her dukker opp både forlengs og baklengs. På innspillingen var det i tillegg med et knippe gjestemusikere, da Jakobsens hensikt var å gi full guffe; det skulle satses på en popkarriere. Resultatet ble imidlertid en LP som ikke solgte nevneverdig, noe som førte til at bandet ble oppløst, og at Jakobsen gikk over til å studere lyd i andre format.

Ved første avspilling blir man her slått i fjeset av en av de glatteste saksofonene norske ører noensinne har vært vitne til; det gir ikke nødvendigvis mersmak, men det går greit når man innser at låta Queen Bitch faktisk er en glattpolert dandyversjon av den fantastiske låta Knust Knekt. Imidlertid blir originalens lavmælte geni fjernet til fordel for kleine saksofoner, slap-bass og digre trommer; det er ikke forferdelig, men jeg tar meg i å tenke at originalen muligens er bedre. Frankie Goes to Woodstock er en svingende synthperle som varer litt for lenge, men som har sine fornøyelige sider; refrenget er fengende nok, en banjo skaper spennende gnisninger i lydbildet, og tekstlige referanser til Holy Toy gjør denne lytteren glad. Sensation Boys er enkelt og greit okei, mens baklengsversjonen faktisk er mye bedre; kanskje litt enerverende, men melankolsk og drømmende. Venus in Furs covres her (Cirkus Modern covret samme låt samme år), og det fungerer overraskende bra, lavstemt og fint. A-hhh, sannsynligvis en referanse til a-ha, er en poplåt med smell, og er en av platas beste. Til slutt lurer du kanskje på hvor Bjørneboe passer inn i dette?
Avsluttende Wildshot er tre minutter med smerteskrik, iblandet stemmer som synger linjen "gratulerer med vakre dagen"; nettopp dette dukker opp i en av de feberaktige drømmene jeg-personen i Frihetens øyeblikk forteller om, der et fengsel fullt av skrikende, syngende mennesker tar livet av sine voktere og går amok i en frenetisk frigjørelsesdans.
Plata som sådan er nok preget av mangel på låtmateriale (av "sanger" er det kun tre nye her), og ikke en fantastisk, glemt perle, men den er et interessant tidsdokument, og enkelte låter fungerer fortsatt bra.

Kid D. & the Nightshades - Satyricon

01: Queen Bitch
02: Frankie Goes to Woodstock
03: Sensation Boys
04: Syob Noitasnes Wow
05: Phenylcyclohexylpiperidin
06: Venus in Furs
07: A-hhh
08: Satyricon
09: Wildshot

**Trykk her for å lytte!**

Svart Klovn - Knust Knekt (1983)

Etter gårsdagens observasjon om 1982 som året da det skjedde i norsk musikkliv har jeg prøvd å finne utgivelser som kom året etter; det viser seg at de eksisterer, men at den samme floden av musikk ikke finnes i mitt bibliotek. Likevel klarte jeg å fiske fram denne lille saken; en iskald norsk klassiker av en single, signert Svart Klovn.

Svart Klovn var en viss Svenn Jakobsen, en smått eksentrisk osloborger med forkjærlighet for Bowie, syntherier og å være en dandy, utfordrende karakter. Han omtales som en av Norges få ekte "new romantics", men da jeg aldri har forstått meg helt på denne grenen av synthmusikken skal jeg ikke utdype om det. Svart Klovn gav ut én single (gjett hvilken) på det uavhengige plateselskapet Uniton (som hadde usedvanlig god smak, må sies) og figurerte en del i mediene, mye pga. annerledesheten i Jakobsens fremtoning. Rundt 1983 begynte Jakobsen også å spille inn en LP med et backingband, men denne så ikke lyset før i 86; da hadde Svart Klovn blitt Kid Death, og platen Satyricon ble gitt ut av Kid D. & the Nightshades. Etter denne ble det stille, og jeg vet ikke sikkert hva Jakobsen gjorde etterpå - muligens scenearbeid, men jeg er jaggu ikke sikker.

La det være sagt: denne singelen er helt fantastisk. På samme måte som Det Gylne Triangels Maskindans er dette en perfekt synthpopsingle, med tekstlig brodd, fengende melodier, spennende arrangementer og en udefinerbar, men helt egen stemning. Knust Knekt er den mer popvennlige av de to låtene, bygd på et nesten sirkulært bassmotiv og maskinelle klapp, halvsakrale synther og Jakobsens kjølige, distanserte stemme. Låta napper i menneskets såkalte feil og mangler, hykleri og moralsk korrupsjon, alt innpakket i et brilliant, lavmælt arrangement. Macho Manifest er raskere, drevet av en oppadgående, manisk basslinje og et rytmespor på speed; sammen med vokalprestasjonen gir det, absurd nok, assosiasjoner til Raga Rockers. Teksten tar for seg mannsrollen i lys av mannshater-feminisme og omfavnelse av eget kjønnsorgan (eller noe sånt noe), men for min del er det stemninga på plata som vinner oppmerksomheten.

Kidnappet fra Systems of Romance.

Svart Klovn - Knust Knekt

01: Knust Knekt
02: Macho Manifest

**Trykk her for å lytte!**