lørdag 23. januar 2016

V/A - Party Terror Volume 1 (1987)

Enkelte ganger dras man mot mani i søken etter alle mulige smårester og rariteter som finnes av artister man får ferten av. At jeg i det hele tatt har denne platen i samlinga mi er tydelig bevis på dette: Den ble kjøpt utelukkende pga. Helter Skelter-låta som finnes her, og har av den grunn en viss verdi for undertegnede. Som seg hør og bør er det imidlertid med å ta med seg herfra.

Det er ikke all verdens informasjon å finne om Party Terror Vol. 1. Samleskiva stammer fra Trøndelag, og fungerer sånn sett som en showcase for hva Trondheim som musikkby hadde å vise fram rundt midten av 80-tallet. Størstedelen av plata består av bidrag fra relativt obskure band, men inniblant obskuritetene viser enkelte kjente navn seg: mest påfallende er Dum Dum Boys, hvis Kjartan Kristiansen står for produksjon av plata. Nevnte Helter Skelter, som på denne tiden hadde en stor og flott fremtid i sikte, finnes også her, samt hardcoresæringene Angor Wat og absurdisttøysekoppene i Det Glade Vanvidd. Ikke alt er like bra, men vi får nå se.

Betty Bohm Bang Band åpner festlighetene med en blåserfylt rockelåt som fungerer helt greit, uten at det er det helt store. Major Chord serverer en rask, merkelig låt med hvesende vokal og innslag av applaus. Dum Dum Boys skiller seg ut ved å være et av platas få bidrag på norsk, og er nok, til tross for at jeg ikke er spesielt begeistret for dem, platas beste innslag, i mye større grad profesjonelt og fengende enn det meste rundt. Spacecakes synger på feiende flott trønderdialekt, og låta Det Går Fremover er orgeldrevet amerikarock, helt okei og noe personlighetsløst. Helter Skelter, årsaken til at jeg kjøpte plata, server en 60-tallsrocker med fantastisk tamburinspill og, av en eller annen grunn, spanske tekstlinjer blanda inn. Gradvis vokser låta seg opp mot et manisk klimaks, der vokalen stadig blir mer desperat og tamburinen nesten begynner å brenne. Låta holder høy kvalitet, og har vokst på undertegnede over flere lytteperioder. Angor Wat bidrar med Amerika, som går via gitarplukk-idyll til hardcore-riffing og FUCK OFF-roping og deretter til midtempo spoken-word-segmenter: nok et høydepunkt. Jihaad spiller støyete garasjerock, Dead Swingers starter låta si med marsjstøvler og protestsang før det sklir over i pønkete riffing og et fengende refreng som sannsynligvis gjorde seg godt live. Det Glade Vanvidd serverer sin best produserte låt, Marx Brothers, som i stor grad er to minutter med kakling, orgelstøy og tidvis hardcoreriffing - nydelig, som alltid, og et garantert smil om undertegnedes munn. Hvorvidt Party Terror Vol. 1 er essensiell lytting eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men det er, om ikke annet, og som så mye annet, et interessant dokument om tilstandene i Norges såkalte rockehovedstad rundt tiden da den nye, norske rocken slo gjennom for fullt.




















Party Terror Volume 1

01: Betty Bohm Bang Band - Ballad of Beauty
02: Major Chord - From City Walls
03: Dum Dum Boys - Hemmelig
04: Spacecakes - Det Går Fremover
05: Helter Skelter - Bye Bye
06: Patella Cux - Once More
07: Angor Wat - Amerika
08: Jihaad - Love Spot
09: Dead Swingers - We Don't Need
10: Transsiberian Hijackers - Mandy
11: Det Glade Vanvidd - Marx Brothers
12: Texas Ranglers - Last Ride

**Trykk her for å lytte!**

søndag 17. januar 2016

Bern Balders - The Alter-Ego Effect (1981)

De aller fleste av artistene fra perioden jeg gjør et valiant forsøk på å dekke, viser seg til slutt å være vanlige mennesker, med navn i telefonkatalogen (eller hva man enn har i dag), familier og relativt trygge jobber. Imidlertid finnes det alltid utstikkere. Dagens hovedperson er et slikt tilfelle: Bern Balders er et pseudonym, og hvem som skjuler seg bak det skal jeg ikke uttale meg om, da hen har klart å holde seg anonym for ettertiden.

Til tross for anonymiteten finnes det mer enn nok informasjon om prosjektet. Balders er fra Trøndelag, og studerte på 70-tallet under samtidskomponist Olav Anton Thommesen, i tillegg til studier i sonologi (elektronisk syntese av lyd, sier SNL) i Nederland. Som for mange andre ble den britiske postpønken en inngangsportal til en verden av eksperimentasjon med form og uttrykk, og Balders gikk inn for å kombinere den alvorlige, elektroniske samtidsmusikken med moderne postpønkstrømninger. Singelen The Alter-Ego Effect ble innspilt på Dragvoll (hvor undertegnede for tiden studerer) i Trondheim; Balders trakterte alle instrumenter selv, tok seg av produksjonen, og utgav singelen på eget plateselskap i 1981. Grunnet de mange lagene av lyd på plata ble all diskanten kuttet vekk av de som tok seg av mastringen av plata, noe som resulterte i at Bern Balders' eneste utgivelse låter som en defunkt vaskemaskin. Grunnet endeløse mengder komplikasjoner har singelen endt opp med å bli ekstremt sjelden, og er et yndet samlerobjekt. Bern Balders' eneste andre kjente opptreden er på en kassett med Det Elektriske Kjøkken.

Skal vi tro dagens kilder, var låtene i sin opprinnelige form banebrytende eksperimenter innen elektronisk popmusikk, og tegn på dette kan såvidt skimtes i den gråaktige suppa som strømmer ut av høyttalerne mine. A-siden drives av pulserende basstrommer og dronende synthbass, mens flere lag synther spretter rundt over fundamentet. En begravd vokal finnes også i miksen, men det er vanskelig å få med seg annet enn korte tekstbrokker. Til tross for den elendige lyden er imidlertid låta overraskende bra, melodien er velskrevet, og man kan sørge over låtas tapte potensiale. Om ikke annet burde noen unge synthfreaks lage en fresh og moderne cover. B-siden, My Spy.Event, åpner med atmosfæriske syntherier i tysk tradisjon, før en groovy, nesten hiphoppete beat trår inn, etterfulgt av Balders' monotone vokal og et stakkato synthspill. Igjen hører man låtas potensiale, men den forrådes av den elendige lyden: spesielt trommebeaten er spennende, både maskinell og menneskelig på samme tid. Til syvende og sist er det vanskelig ikke å gjøre tankeeksperimenter for å forestille seg hvordan plata kunne hørtes ut. Det vi sitter igjen med, derimot, er ikke annet enn en morsom kuriositet uten enorm lytteverdi.





















Bern Balders - The Alter-Ego Effect

01: The Alter-Ego Effect
02: My Spy-Event

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 13. januar 2016

Cirkus Modern - Pans Pauker (1986)

Å våkne opp mandag morgen var en vond opplevelse.

Where the fuck did monday go, som han selv påpekte, som om han visste at dagen ville unnslippe ham. Dagen ble oppløst, fragmentert, lang, uvirkelig.

Jeg skal ikke bruke innlegget på å sørge over tapet av en person jeg aldri møtte, men som likevel sto meg nærmere enn usedvanlig mange andre. I stedet vil jeg rette oppmerksomheten mot en annen død helt, en jeg dog ikke rakk å stifte bekjentskap med før hans død, men hvis innflytelse på livet og musikksmaken min har vært påfallende stor. Det skrives selvsagt om Helge Gaarder, denne nestor i pretensjon og bombast, hvis svanesang, Cirkus Moderns tredje LP Pans Pauker, her skal omtales.

Anno 1986 besto Cirkus Modern av Gaarder, Ola Snortheim, Jørn Christensen og Mari Wendelbo, i tillegg til bassist Jørgen Lie, som trådte inn i bandets rekker etter utgivelsen av Trøst. Nettopp denne plata hadde vært en relativ suksess, og bandet spilte på Roskilde, i tillegg til på Rock on the Dock-arrangementet, der Gaarder sto som en av hovedaktørene bak arrangementet som sådan. Sommeren 1985 var imidlertid ikke en utelukket god tid, og bandet begynte gradvis å splintre i sømmene, delvis grunnet uoverensstemmelser mellom Gaarder og Snortheim. Til Pans Pauker ble energi og midler investert i ny teknologi, i form av mer synth og moderne trommemaskiner, muligens påvirket av LMN. Den dårlige stemningen i bandet ble forsterket under innspillingen, og plata endte opp med en noe merkelig kjøleskapslyd, der elementene ikke glir nevneverdig godt sammen. Ved utgivelse ble LPen slaktet, både for produksjon, låtmateriale og for Gaarders manglende ild. Kort tid etterpå var Cirkus Modern finito.

Når sant skal sies, så er nok Pans Pauker Cirkusets dårligste LP med en viss distanse. Likevel, som en over middels stor fan, vil jeg hevde at det er mer godt enn dårlig, til tross for mangelen på produksjon, mengden av trommemaskiner og Gaarders herjede stemme. Tenne Vår Jord åpner det hele på herlig popvis, gitt at du kan tåle lyden av 80-tallet. Låta har driv, fengende spill og et herlig stort refreng, mer åpent poppete enn både debuten og Trøst. A.T., omhandlende Treholt-saken, er en personlig favoritt, drevet av maniske synther og Gaarders mest grumsete vokal, som til tider nesten flyter over i gurgel og galle. Igjen er poppreget tydelig, men låta er samtidig platas mest pønkete innslag. Min Sol Er Død er en duett for synth og vokal, teatralsk og pretensiøs, men ikke uten sjarm. En cover av Venus in Furs (som jeg hørte før Velvets egen versjon) er merkelig og litt vanskelig å tilgi, men fungerer greit som en poplåt. Hennes Ulovlige Munn er nok en herlig, drivende poplåt, drevet av et fengende synthmotiv og en fin refrengmelodi. Avslutningsvis møter vi en av mine absolutte favorittlåter i CM-katalogen: Ran er en majestetisk ballade, bygd på en av Gaarders flotteste melodier og et vart arrangement. Selv maskintrommene finner sin plass i en enorm avslutning, der Christensens gitar maler sorgtunge strofer mot synthbakgrunnen. Låta er pompøs, selvsagt, men det er en verdig avslutning for et av periodens beste band.




















Cirkus Modern - Pans Pauker

01: Tenne Vår Jord
02: A. T. 

03: Regn
04: Min Sol Er Død
05: Venus in Furs
06: Hennes Ulovlige Munn
07: Brev fra en Tjener
08: Vår Vinter
09: Haleys Flamme
10: Ran

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 7. januar 2016

Boxbury Beat - Never Along With You (1985)

Etter et alt for langt opphold er Eine Keine Angst Musik tilbake for et nytt år, rustet med haugevis av gamle, nedstøvede plater som på ett eller annet tidspunkt må videreformidles til allmennheten. Jeg er, med andre ord, tilbake for å redde universet. Første steg er å presentere en av norsk 80-talls desidert beste singler, nemlig Boxbury Beats Never Along With You.

Boxbury Beat startet opp i 1984 under navnet Zap Zap Music (herlig tidsriktig og smått artsy), og besto av Einar Øverenget, Kent Maurstad, Iver Erling Årva og Helge Hellebust. Bandet tok impulser fra synthpopen som i samtiden strømmet ut fra både Storbritannia og fra kontinentet, og sto som eksponenter for en type synthmusikk mer alvorlig enn f. eks. a-ha, dystrere og mer maskinelt i uttrykket. På ett eller annet tidspunkt skiftet bandet navn til Boxbury Beat, og en platekontrakt med EMI fulgte kort tid etterpå. I 1985 ble singelen Never Along With You gitt ut; på dette tidspunktet var bandet blitt en trio, da Årva sluttet et sted på veien: Kort tid etter utgivelsen ble bandet oppløst. Imidlertid har Boxbury Beat gjenoppstått, og et helt album ble utgitt i 2014.

Never Along With You er, for å si det mildt, en fantastisk bra låt. Etter en kort, samplet intro kastes lytteren inn i pulserende synthbasser og smellende trommemaskiner, før en kjølig, monoton stemme trår inn i lydbildet. Versene er imidlertid kun med i låten for å lede over i et majestetisk refreng som knapt finner sitt like i norsk samtid: dette er synthpop av høy klasse, ispedd gitarstøt og subtile vokalharmonier. Digre trommefills og start-stopp-dynamikk skaper spenning og drama i låta, og hever den opp til klassiker-status. B-siden Windows er en tyngre sak, med mer prominent gitar og tydeligere rockeleninger. Synthspillet er likevel dominerende, og spøkelsesaktig backingvokal (eller synth som låter overraskende menneskelig) gir låta et spennende preg. Vokalen er mer intens enn på a-siden, og en frekk, abstrakt synthsolo fungerer som et balanserende element til låtas rockepreg. Kvaliteten er kanskje ikke like høy som på a-siden, men det kan man uansett ikke kreve. Alt i alt er singelen en definitiv klassiker, og den burde følgelig høres av de aller fleste.





















Boxbury Beat - Never Along With You

01: Never Along With You
02: Windows

**Trykk her for å lytte!**