PLX 15 - Kort Prosess (1987)

I anledning ikke noe spesielt bestemmer jeg meg i dag, etter å ha lest Aphra Behns Oroonoko, for å legge fram Bodøgruppa PLX 15s kassett Kort Prosess; koblingen mellom boka og kassetten er vag (annet enn at begge delene er rimelig korte), men leter man litt finner man ønsker om frihet og dramatisk, brutal vold også hos bodøværingene.

Hvorvidt det er vits i å si så mye om PLX 15 vet jeg ikke; mye er dekket i mitt forrige innlegg om dem, og dessuten står Tore Stemland bak en god og utfyllende biografi. En kort oppsummering kan dog være greit; bandet består av Jon Hveding og Remi Langmo, samt Lars Nicolaysen, som har veivet inn og ut i løpet av bandets historie. Selv om PLX 15 kan spores tilbake til 1983, så ble det ingen utgivelser før 1986, da tresporskassetten From Ritual to Romance dukket opp på Stemlands Requiem Productions. Året etter fulgte kassetten Kort Prosess, som var spilt inn over en lengre periode. Kassetten ble tatt godt imot, til tross for at den såkalte kassettbølgen var i sitt livs høst. Kort tid etter utgivelse flyttet Hveding til Oslo, mens Langmo (og Nicolaysen) ble igjen i Bodø. Bandet fortsatte imidlertid å eksistere, og gav seinest ut en LP (sin første) i år.

I fanzinen Absolute Musique ble det påpekt at kassetten ville bli et "befriende pust" i en musikkverden full av selvhøytidelighet og pretensjoner (noe mye på denne bloggen kan anklages for), og beskrivelsen må ansees som korrekt; dette er musikk uten pretensjon, men til gjengjeld drøssevis med humor og skøyeraktig glede. Etter en intro bestående av et knapt minutt med dramatisk baklengslyd ledes vi over i Ta Livet Av En Drøm, der en snerten rytme, oktaverende discosynthbass og plastikkorgel surres sammen til en fantastisk liten låt, overraskende fengende og elegant. De Sterke og Amen viser seg igjen; førstnevnte er speedet opp fra postpønkete til frådende speedsynthmetallisk, mens Amen foregår både på norsk og engelsk samtidig, noe som fremmer tekstens latterliggjøring av religion og ideologi, samtidig som Hveding og Langmo åpenbart har det hysterisk morsomt med innspillingen. Låter som Naturkick og Den Naiveste Låta fungerer som humoristiske innslag, fulle av glede og snodige arrangmenter. Ode til En Kjær Venn (Cure på Kalvøya) klarer, tross hyperaktive trommer, å låte langsom og dvelende, og blir et høydepunkt. Hippia & Andre Ting Som Ikke Virka imponerer også, full av vrede, gitar og smurfevokal. Avsluttende Min Undertrykte Kjærlighet (?) er forsåvidt en herlig avslutning på kassetten, full av kirkelignende melodier og en påfallende musikalitet som skinner gjennom bandets primitive sound.

PLX 15 - Kort Prosess

01: Intro
02: Ta Livet Av En Drøm
03: De Sterke
04: Den Naiveste Låta
05: Amen
06: Naturkick
07: Togreisen
08: Ode Til En Kjær Venn (Cure på Kalvøya)
09: PPRSSTH!!
10: Hippia & Andre Ting Som Ikke Virka
11: Midnattsbarn (Pønkelåta)
12: Min Undertrykte Kjærlighet (?)

**Trykk her for å lytte!**

Cirkus Modern - Karianne (1984)

Etter en helg der jeg ble overkjørt av Einstürzende Neubauten i København finner jeg det på sin plass å løfte stemningen noget, slik at vi kan slippe å tenke på krigens vedvarende grusomhet og heller tenke litt på de svake i samfunnet.

Cirkus Modern er, som kjent, et av mine favorittband fra perioden som omhandles her. Mye av dette skyldes debut-LPen fra 1984, der bandet på sømløst vis kombinerer det beste av eksperimentell postpønk og luftig pop i en salig blanding som på alle måter hjelpes av at bandet besto av kremen av musikere fra perioden. Året etterpå fulgte andre LP, Trøst, som, tross jevnt over veldig høy kvalitet, ikke klarte å leve opp til debutens høydepunkter. Imidlertid dukket det opp en tolvtoms-singel i mellomrommet mellom disse LPene, der vi finner bandet med en fot på den ene plata og en fot på den andre; resultatet er en frekk og fin liten single, som i og for seg er fullkommen som den er. Til tross for dette har jeg lagt ved to låter som Cirkus Modern gav ut andre steder, og som på snedig vis vitner om bandets utvikling og fremtid.

Låta Karianne starter det hele med en drivende, popvennlig trommerytme og luftig, nesten lystig gitarspill. Versene svinger som en funky radiolåt anno 84, mens refrengpartiene går i en mer dramatisk retning, massevis av patos og en åpenbar sympati for tittelkarakteren, som muligens er narkoman og muligens kun er eksentrisk. Midtveis i låta dukker et digert, surt og svaiende blåserarrangement opp, og vi er vitne til en poplåt som på en side parodierer og på den andre suger til seg samtidens bombastiske uttrykk. Homage (Videomix) er, som tittelen sier, en "videomix" av låta fra debutplata; låta er en av de beste derfra, og i denne forkortede versjonen er den vel så bra, drevet av Ola Snortheims energiske trommespill, duettvokalen mellom Gaarder og Wendelbo og synthenes lekne, flørtende, dramatiske vendinger - dette er stor pop. Dagen før siste påskedag bygges på et tilbakeholdt, men insisterende rytmearrangement, Christensens gitarer skjærer gjennom dysterheten som solstråler, og Gaarder legger fram en historie om frigjøring, ekstase og alt annet han vanligvis skriver om; det hele bygger opp til et digert refreng, fengende og oppløftende. Frankenstein, en av de utenforstående låtene, er en poppete låt, energisk og drivende, men uten den helt store hooken. Teksten bruker deler av Skrifte-vise fra Trøst, og kan være et tidligere forsøk, da låtene har enkelte likheter. Drummer Boy er bandets eneste egne låt på engelsk, og er, merkelig nok, sunget av Christensen. Det er en fengende, minneverdig låt, og den dukket opp igjen på Mercury Motors' debutplate et par år etterpå.

Cirkus Modern - Karianne

01: Karianne
02: Homage (Videomix)
03: Dagen før siste påskedag

BONUS

04: Frankenstein (fra Norge 1985)
05: Drummer Boy (fra Some People Are Ratz)

**Trykk her for å lytte!**

Blue Mathue - Perfect Pictures (1983)

I anledning det faktum at jeg nå har opprettet en facebook-side der man kan følge med på hva som skjer her, så fant jeg det passende å presentere en plate hvis tittel gjenspeiler den selvsentrerte glansbildekulturen vi finner nettopp på facebook; Perfect Pictures av Blue Mathue.

Blue Mathue hadde sin start (under annet navn) i 1981, da som et fullt band bestående av Geir Ødegård, Svein Erik Harberg, Pål Helmersen og Jan Berg. Kort tid etter oppstart forsvant Ødegård ut i en storm av krangel, og den gjenstående trioen fortsatte; en demo ble innspilt, og en konsert eller to ble gjennomført. Bandet skiftet navn i forkant av en oppvarmingsjobb for Thanasis Zlatanos' Nekropolis-prosjekt i slutten av 1982. I etterkant av dette fikk bandet oppmerksomhet av Uniton Records, men kort tid etter sluttet Harberg, også på grunn av krangel og ondt blod. Duoen fikk likevel en god kontrakt med Uniton, men brukte en evighet på å levere noe som helst; til slutt bestemte de seg for et knippe hjemmeinnspillinger, som ble gitt ut som 12-tommeren Perfect Pictures i 1983. Plata ble tatt rimelig dårlig imot, både for musikk og for den rimelig tamme vokalen. Imidlertid gikk det rimelig greit for bandet i utlandet, der de ble tatt imot som noe nytt og spennende. Etter dette prøvde duoen å utvide ved å lete etter ny vokalist, men de fant ingen, og en gang i 1984 ble Berg og Helmersen uvenner, noe som resulterte i at årene ble lagt inn. Berg startet i etterkant opp Clockwork Orange, mens Helmersen fant Jesus og sa seg fornøyd med det.

Blue Mathue er uten tvil noe av det mest synthete jeg har presentert på bloggen til nå; der f.eks. Det Gylne Triangel lever i grenseland mellom syntetisk og organisk, er Blue Mathue langt over i steriland. Tittellåten Perfect Pictures starter med en maskinaktig, nedadgående lyd, før et boblende, sprettent arrangement utfolder seg: trommemaskinen driver det hele framover, mens de forskjellige synthene skaper stemning, melodi og alt annet. Til slutt introduseres Bergs vokal, en flat, litt usjarmerende røst som i og for seg kler musikken, men som gjerne kunne vært mer interessant. Det er ikke krutt som finnes opp, men det funker. In Our Dream, sunget av Helmersen, er platas beste; melodien er mer umiddelbar, arrangementet skrur opp dramatikken, og vokalen fungerer bedre. Av alle ting merker jeg en stemningsmessig likhet til tidlig Cure, uten at lydbildet på noe vis er likt. The Vision avslutter med orale utstøt og en seig beat, rundt hvilken synthene snor seg opp og ned. Imidlertid er låta litt anonym (som EPen for øvrig), og til syvende og sist settes det ikke særlig merker igjen i undertegnede lytter. Sannsynligheten er dog der for at Blue Mathue har en liten kultfollowing et eller annet sted, og at jeg dermed tråkker på et knippe tær, men det får heller bare være.

Blue Mathue - Perfect Pictures

01: Perfect Pictures
02: In Our Dream
03: The Vision

**Trykk her for å lytte!**

Boys Voice - Talking to the Moon (1985)

Etter hva jeg har klart å hente inn av informasjon virker det ikke som om Norge på 80-tallet var i besittelse av store mengder jålete, sensitive og håropptatte band (såkalte new romantics, om ikke annet); stort sett gikk det i dystert høstmørke og hard, kantete estetikk, før alt brått ble råkkenråll fra 85 og utover. Enkelte band skiller seg dog alltid ut - ett av disse er Kristiansands store sønner i Boys Voice.

Boys Voice var muligens jålete og håropptatte, dessuten utvilsomt sensitive. Bandet ble formet i 1980, og hadde sitt grunnlag i bandet Skabb. Medlemmene - Tony Valberg, Asbjørn Eidem, Jørgen Wennesland, June Hermansen, Bjørn Ole Rasch og Sven Arne Petterson - fjernet seg vekk fra pønken og den tidlige postpønken til fordel for mer komplekse (og sensitive) band som Ultravox og Talk Talk, og bemerket seg ved å være overmåte kompetente. Bandet hadde sin første utgitte låt på en samleplate fra Kristiansands rockemiljø i 1981 (med bla. Lily & the Gigolos), men brukte deretter tre år på å få gjort noe videre. Singelen 20 Golden Lies dukket opp i 1984, og LPen Talking to the Moon fulgte året etter. Sistnevnte år deltok også Boys Voice på samle-LPen Sammen for Livet, og ble dermed muligens litt mer kjent utenfor sør-Norge. Debut-LPen ble tatt rimelig godt imot, og bandet mottok skryt for komplekse arrangementer, Valbergs Mark Hollis-aktige stemme og generelt for at et norsk band hadde produsert en noenlunde bra plate. Etter dette skjedde det lite, og bandet ble oppløst i 1989. Keyboardist Rasch ble i 2003 Norges første professor i rytmisk musikk, og jobber (sammen med Valberg) på UiA.

Boys Voices musikk er, skal man være ærlig, rimelig bra. Det kan oppleves litt glatt i starten, men om man tar samtiden og dens store band i betraktning, så vil bandet oppleves som et relevant og til dels spennende tillegg. At bandet har mange medlemmer er merkbart; lydbildet er fyldig, med store gitarer og atmosfæriske synther, som veksler mellom å dominere og å utmale. Over det hele svever Valbergs Hollis-stemme; ikke akkurat androgyn, men et sted i nærheten, dratt mellom kvelende emosjon og mumlende teatralisme. Åpningslåta Healing Broken Hearts er en spretten sak som viser både de markante gitarene og de noe utdaterte synthlydene som er i bruk. Komposisjonsmessig er det en rimelig streit poplåt, men den funker bra. Love in the Land of Dragons er en episk sak, byggende fra harpelignende syntherier via et eskalerende mellomspill til et enormt stadionrefreng med svevende gitarer og en vag MGP-faktor - det funker dog kjempebra. Let's Stop Kissing er en treig, proggete ballade, som kontres av tittellåten, der tempoet skrus opp og singelpotensialet øker. B-siden er ikke like sterk, men inneholder mye interessant; spesielt eksperimentelle, Bowieaktige Voices, som glir over i avsluttende Shine Your Light, der bandet tar det helt ut, med pipestemmevokal og enorme ambisjoner; det er oppløftende musikk, enormt pretensiøst og overraskende vakkert.

Boys Voice - Talking to the Moon

01: Healing Broken Hearts
02: Steps Into the Dark
03: Love in the Land of Dragons
04: Let's Stop Kissing
05: Talking to the Moon
06: You Came Too Strong
07: The Frame
08: To the Moon
09: Voices
10: Shine Your Light

**Trykk her for å lytte!**

Øresus - Ansikt til Ansikt (1983)

Med dagens innlegg avsluttes enda en bandhistorie, og vi får se (og høre) enden på Øresus' utvikling fra halvseriøs skapønk til halvseriøs postpønk; LPen Ansikt til Ansikt er en glemt liten perle av en plate, som definitivt fortjener mer enn å samle støv i gamle menns kjellere og loft.

Øresus, bestående av Ragnar Køhn, Pål Lillefjære, Jan Ove Lorentzen og Frode Olsen, startet opp i 1979, og ble straks et småbyfenomen av noe slag; spillejobber dukket opp, bandet bygde en fanskare, og EPen Galt Et Sted så dagens lys i 1981 en gang. Året etter fulgte singelen Mannen i Badekaret, der bandet viste muskler både i pønkretning og på den mer nyveivete b-siden. Da det var tid for å spille inn en LP ville dog bandet gå i en mer seriøs retning; inspirasjon ble hentet fra Storbritannia, og mye fokus ble lagt på trommelyden (den skulle være massiv). Imidlertid ble ikke den gamle pønkånden lagt til side: a-siden på LPen er langsom og dvelende, inspirert av postpønk og såkalt "depperock", mens b-siden øker tempoet betydelig, slik at pønkrøttene får luftet seg. Plata ble gitt ut 1. mars 1983, og ble møtt av positive anmeldelser fra de fleste kanter. Likevel ble bandet oppløst samme sommer; muligens pga. studier eller andre omstendigheter som krever flytting.

LPens to sider bør, da deres hensikt er forskjellig, muligens behandles som to enheter; a-siden åpner med Angst, en fengende postpønklåt bygd på et drivende bassriff og en melodisk, melankolsk gitar, i tillegg til den arketypiske hihat-trommingen. Lorentzens vokal er desperat og smått tilgjort, men det funker bra med den tidsriktige, men akk så brilliante musikken. Tunnel er en personlig favoritt; et flott bassriff setter i gang en mekanisk, kjølig groove, vekslende mellom utropende desperasjon og tilmålt kulde. Sorg og Tårer (for en tittel) låter nesten som stadionrock, men låta er utrolig fengende; sistnevnte gjelder også for Ledere, der et tungt bassfundament bærer en massiv låt med et enda større refreng. A-siden avslutter med Maktens Engler, enda en fengende, men dvelende låt som utpreger seg ved et stakkato mellomspill og herlig gitarspill. B-siden er dessverre ikke fullt så sterk, da låtene blir likere og glir mer over i hverandre, men her finnes også høydepunkt; Landssvik er enda en liksomstadionrocker, med et enormt trøkk og noen av platas mest memorable partier. Avsluttende Gud-Satan er en overraskende svevende sak, luftig og tvilende etter de foregående 25 tunge minuttene. Selv om bandet skilte mellom en treig og en rask side må det dog sies at plata fungerer rimelig godt som en helhet; låtene er jevnt over av høy kvalitet, og lyden på plata er fantastisk fin i all sin tidsriktighet. Kan være jeg er full av fordom (dette er tross alt en av de første norske postpønkplatene jeg hørte), men denne må nok rangeres som en glemt klassiker.

Øresus - Ansikt til Ansikt

01: Angst
02: Tunnel
03: Sorg og Tårer
04: Ledere
05: Maktens Engler
06: Landssvik
07: Faste Rytmer
08: Ingenmannsland
09: Alle Sår, Noen Får
10: Gud-Satan

**Trykk her for å lytte!**

Ym-Stammen - Dvergmål (1987)

En interessant utvekst av det sprudlende musikklivet på slutten av 70-tallet er den såkalte "world music"-bølgen; mye takket være Peter Gabriel, Brian Eno og Talking Heads ble etniske inspirasjoner innafor i råkkenrollens ellers ganske stive verden, polyrytmikk ble en go-to-ting, og WOMAD-festivalen dukket opp ut fra Gabriels lommer. Det neste som skjedde var at Norge fikk sitt eget etno-inspirerte band; nemlig det norrøn-inspirerte Ym-Stammen, som endte opp som et av de lengstvarende bandene fra perioden, og som en av få grupper som til en viss grad nådde ut over landegrensene.

Ym-Stammen kretset til enhver tid rundt høvding Trygve Mathiesen. Etter å ha startet som pønker i et knippe band, startet Mathiesen opp synthduoen LiK i 1980. Gruppa gav ut én singel, og allerede her kunne man skimte omrisset av det som ville bli Ym-Stammens middelaldersoul. Mathiesen var også aktiv som fanzine-mann og kassettpusher, mest markant i form av Likvider Plater, som sto som en bauta i kassettmiljøet i samtiden. Ym-Stammen startet for fullt opp i 83, og allerede fra da av var besetningen høyst flytende. I 84 kom to kassetter; Overvintrende og I Vi Landet; begge bærer preg av enkel produksjon og overskudd av ideer og visjon - spesielt sistnevnte er et mesterverk i all sin enkelhet. Dvergmål så ikke butikkenes lys før i 87. Deretter spilte bandet rundt om i verden og bygde seg opp et navn. Tre videre plater fulgte; Enøyd i 92, Ulv! Ulv! i 94, og Guden i Steinen i 97. Sistnevnte gav bandet en radiohit av noe slag, men etter dette var det slutt. Mathiesen endte opp som forfatter og, skal vi tro ryktene, noe av en provoserende karakter, og bandets utgivelser står igjen som en av de snodigste diskografiene i norsk popmusikk.

Dvergmål åpner med låta Solbeven (en låt Mathiesen aldri klarte å gi slipp på), og uttrykket er slående; dundrende trommer, tunge gitarer, overraskende rockete, før en fele spiller et aggressivt, folkete tema, og Mathiesens klare stemme tar oppmerksomheten. Låta funker bra, men er en merkelig introduksjon; resten av plata er langt mer nedtonet, preget av stemmebruk og rytmikk; gitaren legges (takk og lov) til side. Navnet er mer typisk: over rullende trommer presenteres en rytmisk vokal, vekslende mellom solo og gruppe, før et mellomspill der trommene forsvinner til fordel for flerstemt kveding. Arrangementet vokser gradvis, flere instrumenter kommer til, men vokalen overskygges aldri. De fleste låtene på plata følger denne lydmessig; vokalen står i sentrum, som oftest flerstemt og rimelig vakkert, mens instrumentene bygger et repeterende groove-fundament; Vindstille og Wakanda er to høydepunkter. Andre låter går raskere; Svart og Hvitt er en krigersk liten sak, rimelig fengende og raskt over. Alle Myter er et seint høydepunkt; en fantastisk liten popperle av en låt, drevet av en god melodi og gjest Ulf Knudsens cembalospill. Dette Rommet avslutter i samme stil som Solbeven, og ødelegger dessverre den fine atmosfæren som er bygd opp i løpet av plata; likevel er Dvergmål samlet sett en veldig fin plate, som skiller seg ut i samtidens musikkliv, og som fremdeles låter enestående.

Ym-Stammen - Dvergmål

01: Solbeven
02: Navnet (Si Meg Navnet)
03: Vindstille
04: Som Sus (For å Styrke Vår Tro)
05: Wakanda
06: (Jeg Ser Verden I) Svart og Hvitt
07: Mellom Regler
08: Samling
09: Å Gå
10: Alle Myter (Har Et Opphav)
11: Dette Rommet (Rommer Alt)

**Trykk her for å lytte!**

Russian Amcar Club - Vodka & Kaviar (1988)

Grunnet økt pensummengde og imminent bacheloroppgaveskriving har det gått en stund siden forrige innlegg; jeg kan ikke love at det vil forbedre seg med det første, men jeg vil prøve å få skrevet så ofte som mulig.

Russian Amcar Club var en duo bestående av Geir Birk Nilsen og Svein Solberg, henholdsvis på orgel/sang og trommer. Bandet startet opp som et soloprosjekt for Nilsen rundt 1982, men etter kort tid kom Solberg, som tidligere hadde vært med i Kaare og Partiet, med som fast medlem. Bandet scenedebuterte i 1984, men noe innspilt materiale så ikke dagens lys før i 1987, da et selvtitulert minialbum dukket opp. Året etter fulgte dagens plate, og deretter ble det noenlunde stille; Nilsen gikk til The Popcorn Explosion og spilte med Turboneger, mens Solberg, som på et tidspunkt var med i Ym-Stammen, startet prosjektet Schweinhund; dessuten har han jobbet som produsent, særlig markant for ymse black metal-band. Ikke minst har Solberg en sønn, hvis band Moose Empire er del av kulturkollektivet Hoppla Hesten, som i dag er en av landets viktigste musikkinstitusjoner.

Plata starter med I Like Vodka & Kaviar, og vi transporteres til et parodisk tegneserie-Russland (evt. et ekte, hva vet vel jeg?) der virkeligheten består av kjølige balalaikaraslinger og buldrende bassrøster, trekkspill og, skal vi tro tittelen, vodka og kaviar. Låta er en flott introduksjon, men gir et meget feilaktig bilde av bandets musikk. I Don't Like Rocn'n Roll retter opp i dette; låta setter i gang med et massivt orgelriff, Solbergs enorme trommer og Nilsens demente vokal, messende rundt en tekst som ikke gir all verdens mening. Sekstitallsvibbene er åpenbare, spesielt i en rimelig heftig tamburinbruk, men også i akkordbruken og den iboende enkelheten i musikken. Something to Love er enda en låt i samme stil, massiv og fengende, med krasjende trommer og et råkkenråll-sirkusorgel hentet fra et frikshow. Get Out blir mer manisk, og begynner å ligne Surfin' Bird i sin grelle enkelhet, før en fløytesolo brått dukker opp midt i vellinga. Avsluttende Beat the Beast er platas lengste låt, og drar bandets formel til det ytterligste; orgelet sveller, trommene slamrer, gitar og bass forsterker banduttrykket og gjør det hele til en rimelig amerikansk affære, men vokalen ankrer det hele i Tralala-land. Refrenget er muligens platas beste, og det hele låter som en sinnssyk kveld på et marerittkasino. At bandet ikke gav ut nevneverdig mer er synd, men det er diskutabelt hvorvidt en hel plate med dette ville fungert eller ei.

Russian Amcar Club - Vodka & Kaviar

01: I Like Vodka & Kaviar
02: I Don't Like Rock'n Roll
03: Something to Love
04: Get Out
05: Beat the Beast

**Trykk her for å lytte!**