V/A - HITS 16 / De Reszke-kassetten (1982)

Idealisme er en ting man kan diskutere fram og tilbake i det uendelige, dersom man er interessert i slikt. Det er dog ikke til å komme unna at idealismen var en av hoveddrivkreftene i pønken og i den påfølgende postpønken; hvilke former den tok varierte, men en av de vakreste var i form av bootleg-kassetter, der de mest nerdete av nerdene kunne finne seg litt ekstra snacks for en billig penge, eller eventuelt lage en kassett eller to selv.

HITS 16, muligens bedre kjent som De Reszke-kassetten, er, etter hva jeg har skjønt, en av periodens mer legendariske kassetter. Opphavet til det alternative navnet er platebutikken De Reszke, sannsynligvis en av Oslos bedre, der kassetten ble solgt. Kassetten består av opptak av et knippe forskjellige artister; Babij Jar, De Press, Holy Toy-forløperen Mechanical Grave, pønkpoet Gene Dalby, Kjøtt og Hærverk, i tillegg til et langt liveopptak av den på det tidspunktet levende legenden Nico på Chateau Neuf (om jeg ikke tar feil. Mechanical Grave varmet opp), i tillegg til én låt av Sex Pistols. Mannen bak kassetten, den eminente Audun Strype, jobbet som fast lydmann for Holy Toy (noe som forklarer mengden av Nebb-opptak), og kassetten ble redigert i samarbeid med Harald Fossberg, på dette tidspunktet sanger i Siste Dagers Hellige. Kassetten ble trykket i mellom 20 og 50 eksemplarer, og kom med gult omslag.

Babij Jar åpner kassetten med en nådeløs gjennomføring av VUs Sister Ray, simplifisert fra tre til to akkorder; lydkvaliteten er overraskende god, og det er gøy å høre bandet live, da de hadde rykte på seg for å være et av landets beste liveband; Derrick er en tidlig versjon av Axetime, Swordtime, og fungerer vel så bra i sin råhet. Dalby-opptakene er kjølige poesiopplesninger dandert med svevende musikk, og passer utmerket inn i tiden, både lyrisk og idemessig. Nico-opptakene er ikke 100 % relevante her, men det er gøyå høre en gammel favoritt be et respektløst publikum om å skyte henne hvis de ikke liker musikken. De Press-opptakene er live, og to av tre finnes på On the Other Side-LPen; den siste, Marmur (Swienty Pokoj fra Product med annen tekst) er en liten skatt, og viser bandets utvikling mot større klanger og mektigere melodier. Kassettens høydepunkt er imidlertid Mechanical Grave-demoen: fem låter i utvikling, tydelig påvirket av De Press, men med en sterk egen identitet likevel. Dada og Do Wroga er rimelig like som på Perfect Day. Warszawa er mer fragmentert, tommere, hulere, Nebbs vokal skrikende. Marmur er her mye nærmere en De Press-låt enn versjonen vi finner på Warszawa, refrenget et tydeligere og mer rockete. Mest interessant er dog Disturbens, en låt som ikke finnes noe annet sted. Låta er langsom og dvelende, full av lydlek og dronende orgel, før en slutt der alt smelter sammen i en bisarr lydcollage, ikke ulikt hva bandet gjorde utover 80-tallet.

Uendelig mange takk til JR for denne.

Reklame i fanzinen Kitsch

HITS 16 - De Reszke-kassetten

01: Babij Jar - Sister Ray
02: Gene Dalby - Bushido
03: De Press - Warszawa 1944
04: Nico - No One Is There
05: Nico - Secret Side
06: Nico - Waiting For the Man
07: Nico - Janitor of Lunacy
08: Nico - The End
09: Gene Dalby - Piss Panser Patroner
10: De Press - Lars Hertervig
11: De Press - Marmur
12: Mechanical Grave - Dada
13: Mechanical Grave - Do Wroga
14: Mechanical Grave - Warszawa
15: Mechanical Grave - Marmur
16: Mechanical Grave - Disturbens
17: Babij Jar - Derrick
18: Kjøtt - Urbane Problemer
19: Sex Pistols - EMI
20: Hærverk - Loven Slår

**Trykk her for å lytte!**

Ba-Iss - Arbeid (1989)

Det hender av og til at kreative mennesker tar for seg mer enn én enkelt form for kreativ skapelse. Mange av den norske postpønkens brannfakler har endt opp som malere (Johnny Yen og Michael Krohn, for å nevne to), andre driver med film og tv, og andre igjen driver med forfatterier; en av disse var Stig Sæterbakken, som gjennom store deler av 80-tallet fungerte som musiker og lydkunstner i tillegg til forfatterjobben.

Det er rimelig vanskelig å oppdrive informasjon om duoen Ba-Iss, men jeg presenterer her det lille jeg vet.
Ba-Iss var en duo bestående av Stig Sæterbakken og Robin Andrew le Normand. Førstnevnte var fra Lillehammer, og hadde fra starten av 80-tallet vært med i diverse synthgrupper. Grå var den første nevneverdige; gruppa spilte kjølig synthmusikk og fikk en del oppmerksomhet i lokalpressen. I 1984, kun 18 år gammel, debuterte han som forfatter, og året etter flyttet han til Oslo. Her ble Ba-Iss startet opp, og musikken tok en vending fra ungdommelig synthprovokasjon til mørkere lydlandskap. Sæterbakkens kjærlighet for Andrej Nebb var en uttalt sak, noe som kan høres i Ba-Iss' industrielle ødemarker. Duoen gav ut ensides-LPen Arbeid i 1989, etterfulgt av en kassett med musikk til en forestilling, kassett-singlen Hellig Stank i 1990, og til slutt LPen (The Book of) Theft i 1991 (?). Etter dette ble duoen oppløst, og Sæterbakken la musikken på hylla til fordel for forfatterskapet. I tiden opp til hans død ble han gradvis en av Norges viktigste forfattere, dessuten en sterk organisator og foreleser på Nansenskolen på Lillehammer. Sæterbakken gikk bort i 2012, men igjen står et intimiderende forfatterskap og en lite husket musikkproduksjon som fortjener oppmerksomhet.

Arbeid er, som sagt, en ensides LP, og fungerer som et helhetlig verk i åtte deler, sakte flytende fra mørkt til mørkere; Inokulasjon åpner med forvridde stemmers messing av ukjente ord, før en fast rytme introduseres, svevende i et truende intet, punktert av skarpe smell og avbrutt av en tysk operasanger. Søvn Uten Drømmer er raskere, pulserende elektrisk og tribal, en eim av røyk og voksende stormskyer, ironisk nok i retning en høyst levende drøm. Mann Av Leire (Voodoo) er den eneste låta med vokal, fremført av Tristan Christ (fra White Lord Jesus); det låter som en døende maskin, med Christs lugubre portrett av menneskelig forfall og religiøse antydninger som en siste dom. Platas høydepunkt er imidlertid låta Ba-Iss, der en sample av et mannskor danner grunnlaget for musikk av religiøse proporsjoner; det mørke smelter sammen med det vakre, de harde rytmene skyves vekk til fordel for en flytende evighet av sakral messing, og jeg tenker umiddelbart at noen med bedre vinylripping-evner enn meg selv burde rippe dette.

Ba-Iss - Arbeid

01: Inokulasjon
02: Søvn Uten Drømmer
03: Mann Av Leire (Voodoo)
04: Foster
05: Innovator
06: Ba-Iss
07: Gjennom Himmelen
08: Ejakulasjon

**Trykk her for å lytte!**

Oslo Beurs - Telefonskræk (1980)

I anledning at Oslo Børs ser ut til å gå til helvete i dag, blant annet takket være et krakk i Kina, så ser jeg det på sin plass å avslutte historien om bandet Oslo Børs, en av de sterkeste brannfaklene i den norske pønkens første år.

(I tillegg fikk jeg nettopp tak i denne, så hvorfor ikke?)

Historien om Oslo Børs har jeg fortalt tidligere, men her skal vi ha en kjapp oppsummering:

Oslo Børs ble startet opp i 1978 av leder/diktator/chairman Knut Selsjord, aldrende kommunist og påhoppende pønker. Sammen med Tormod Kjensjord, Ulla Cappellen og Bjørn Kristensen gav han ut en av Norges første (og beste) pønkeplater, Smukke Folks Børn, i 1979. Etter dette begynte mange andre pønkband å dukke opp, og Oslo Børs forsvant muligens i mengden. Imidlertid skjedde minst to ting; først måtte bandet skifte navn, da nevnte Oslo Børs gjorde krav på navnet. Våre venner kommunistene klarte ei å kjempe imot, og gikk dermed under navnet Oslo Beurs; det andre som skjedde var at trommeslager Bjørn Kristensen (gammel nabo av min onkel, visstnok norgesmester i militærtromming) fikk sparken, ettersom han ikke var medlem av AKP-ml. Inn kom en viss Per Ole Oftedal, og resultatet ble EPen Telefonskræk, som ble gitt ut mot slutten av 1980. Etter dette var det slutt, uten at jeg er oppdatert på hvor det ble av våre idealistiske venner.

Sist gang vi snakket om Oslo Børs var det snakk om "streit pønk", om sure gitarer og om hets av borgerskapet; Oslo Beurs viser seg å være et annet band, da både musikken og tematikken er forandret. Telefonskræk åpner plata på merkelig vis, med en angstfylt tekst, baklengs-aktig backingvokal, en snodig, kløende gitar og trommer som spiller både fort og sakte på samme tid. Refrenget er dog utrolig fengende, og påviser slektskapet til forrige plate. Skyggene Fra I Går er en langsommere låt, bygd på et rock-og-rull-riff og en tekst som kanskje handler om forandringene i det radikale miljøet, grensene mellom rød og brun, mellom høyre og venstre. Nok en gang er refrenget knall, denne gangen mer allsangverdig. Låta slutter med hånlatter, trusler og skrik, noe som forsterker den paranoide undertonen. Tre Uker er ren postpønk, drevet av diskotrommer og en spøkelsesaktig synth; tankene går til et primitivt Magazine. Teksten er et sammensurium av diverse språk og identiteter, referanser til Kraftwerk og datateknologi. I Kø avslutter plata med rullende trommer og start-stopp-gitarer, før refrenget introduserer barnslige keyboards og bilder av folk som peller nese til de blør. Alt i alt lever ikke EPen helt opp til den forrige platas høyder (noe som er urettferdig å forvente), men Telefonskræk er en spennende fortsettelse på et av bandene som sparket i gang perioden som helhet.

Oslo Beurs - Telefonskræk

01: Telefonskræk
02: Skyggene Fra I Går
03: Tre Uker
04: I Kø

**Trykk her for å lytte!**

Garden of Delight - Blessed Minutes (1984)

Jeg nevnte ett eller annet sted at det kvinnelige kjønn ikke akkurat var overrepresentert i det norske musikklivet på 80-tallet. Det viser seg gradvis at dette ikke er fordi kvinner ikke eksisterte på 80-tallet, men at det sannsynligvis har noe med mannshegemoniet i tidens musikkliv å gjøre. Uansett hva er det på tide å trekke fram flere av tidens kvinner, og i denne sammenheng er få band mer relevante enn Garden of Delight.

GoD blir gjerne ansett som Norges første gothband, som på sitt eget vis tok til seg impulsene fra England og kontinentet for øvrig, blandet det med sin egen erfaring og lagde en interessant variant av tidens postpønk. Bandet startet opp rundt 1982 av Bitten Forsudd, som tidligere hadde virket i det småsnåle bandet PVC, i tillegg til sanger Mai Britt Kristoffersen, trommeslager Bjørn Pettersen og en viss Heidi Hansen. Bandets bevisste bruk av image og deres mørke, intense musikk førte til at en fanskare samlet seg rundt et band ulikt det meste annet landet hadde å by på. Bandet hadde sin platedebut på samleren Fremtiden er nå! fra 1983. I 1984 utkom to singler; debuten Blessed Minutes, fulgt av 22 Faces, der musikken gikk i en mer popvennlig retning. Bandet kollapset imidlertid i 85, men kjernetrioen Forsudd, Kristoffersen og Pettersen startet opp igjen i 86, noe som resulterte i LPen Big Wheels In Emotion i 87. Bandet ble oppløst igjen etter dette; Forsudd og Kristoffersen startet da opp Einmal Kommt Die Liebe, mens Pettersen virket i Kraftensemblet med bla. Helge Gaarder. Denne biografien ble noe komprimert, men den eminente Tore Stemland har skrevet en utfyllende biografi her.

A-siden på singelen er i utgangspunktet en drivende postpønklåt; en mørk, enkel basslinje og bastante trommer dytter fremover, en synth legger en vakker melodi, gitarene skaper ubehag. Det er imidlertid Kristoffersens vokal som virkelig setter merker; stemmen er mørk, grov, truende, uinteressert i å sjarmere eller å forføre; mot enden av verset faller stemmen sammen i et hest skrik. Låta er farget av et blåserarrangement fra helvete, veivende mellom brutale støt og østlig mystikk. B-siden Glory er den samme som vi fant på samleplata Fremtiden er nå!, og låta er like bra nå som da, også denne drevet av trommer og bass, mens gitar og synth skaper stemninger som Kristoffersen tar i bruk mens hun glefser ut sine morbide linjer.

Garden of Delight - Blessed Minutes

01: Blessed Minutes
02: Glory

**Trykk her for å lytte!**

Axis - Somebody's Waiting (1983)

Det er et kjent fenomen at mange band og artister blir kjent via én enkelt låt, som på mange måter både begynner og avslutter karrieren på en og samme tid. I Norge finnes det selvsagt et knippe av denne typen artister, men det finnes også de som hadde en slik låt, men som likevel ikke ble nevneverdig kjent; en god låt som ikke rekker ut, og som dermed blir enda en glemt singel i de gamle skoeskene du har på loftet.

Det er ikke alt for lett å spore opp informasjon om bandet Axis. Det jeg har klart å finne ut er at bandet, som besto av leder Geir Bjørnhovde, Terje Skagen, Hans Christian Wethal og Morten Steiner, oppsto rundt 1980, og at de gav ut to singler og en LP i tidsrommet 80-83. I løpet av denne tiden opptrådte bandet på musikkprogrammet Zikk Zakk på NRK, der de fremførte dagens single, som ble deres siste. Videoen vitner om tidsriktig krøllete hår, samt en utrolig frekk leopardvest, men det er ikke lett å fiske ut mer info. Bjørnhovde fortsatte som låtskriver og musiker med en viss Ole I'dole (sjarmtroll) etter at Axis la inn årene, noe som kan tyde på at bandet var fra Halden; dette skal jeg dog ikke si sikkert.

Men hvordan låter så denne potensielle slageren?
A-siden er en rimelig streit rock-og-rull-låt, drevet av hi-hat-tromming, en repeterende, fengende basslinje og stikkende gitarriffing. Bjørnhovdes synther skaper en smått mystisk, flytende stemning, og vokalen er overraskende god, med mye attitude og selvtillit. Versene glir over i et genialt poprefreng, rimelig enkelt og med god allsangfaktor. Låtas soloparti, delt mellom gitar og synth, er passe aggressivt og melodisk, og sammen med de drønnende trommene og diverse baklengslyder blir det til en genial poplåt. B-siden She La-La er mer i retning av en stadionballade, nok en gang med et fengende refreng og et drivende arrangement, samt en tekst som forteller om hvor stressende det er å bli beundret av en dame som elsker deg. Synthene er tydeligere, og blir gitt et romantisk soloparti før den avsluttende messingen av refrenget og en gitarsolo-fade snytt ut av tidens nese. Alt i alt en veldig fin single, men på grensen til en type rock jeg ikke nødvendigvis er alt for begeistret for. At fortsettelsen ble Ole I'dole er i og for seg ikke en god ting.

Axis - Somebody's Waiting

01: Somebody's Waiting
02: She La-La

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Absolute Musiques Schizofrene Festsamler (1987)

Etter en periode med forpleining av det sosiale liv og et knippe innkjøp av diverse snadder er det på tide å komme tilbake til bloggrutinene. Dette gjøres i stor stil, men uten den store kunnskapen, da dagens utgivelse står som et sort hull i min bevissthet.

(Det viste seg at det lille jeg visste var feil; her kommer en revidert utgave)

Det stemmer selvsagt ikke helt, da jeg vet noe; Absolute Musique var en fanzine, til dels drevet av medlemmene i bandet Autistiske Barn, der en viss Jan Kallevik sto som primus motor (disse holdt også på med kassettselskapet Consum, som vi muligens kommer tilbake til ved en seinere anledning). Med hjelp av bandkumpan Jørn Smedslund og en viss Johan Schlanbusch ble så dagens kassett en realitet, til glede for schizofrene og autister i alle aldre. Formatet er tidstypisk, da samlekassetter i en kort periode later til å ha oversvømt undergrunnen; imidlertid er dette en av de beste samlerne jeg er i digital besittelse av - en endeløs lytteglede, aldri direkte vennlig, ofte krass, spydig og ubehagelig, men samtidig utrolig spennende, varierende fra relativt streit halvpsykedelisk gitarrock til musique concrete-innslag, middelalderballader, spaghettiwestern, abstrakt synth og alt mulig annet du kan tenke deg.

Det er enkelt og greit for mye innhold til at man kan plukke kassetten fra hverandre og se på de separate delene, men enkelte låter stikker seg selvsagt ut som favoritter; kalaset åpnes av en viss Stig Sæterbakken, som setter feststemningen i gang med kjellerlukt og drypplyder. Brt, kjent fra Famlende Forsøk, gir oss et mantra rundt tomheten, og serverer noen saftige litterære bilder i kjent stil. Chartistene må nevnes, da deres The Chartist Anthem er en rett ut absurd liten sak. A Thousand Times or More er en nydelig låt av Dorian. Lister og Det Glade Vanvidd bidrar med hver sine låter, og er gledelige gjensyn; Adrian Cox stiller opp med en demoversjon av låta Jenta i Vinduet, som er mindre polert og hakket mer mystisk enn den seinere versjonen. Til sist må imidlertid også siste låt på første side av kassetten nevnes; "In Memoriam Anaick", Ein Requirm Auf Ein Junges Mädchen låter som en skoleoppsetning, men det tar gradvis av til de grader - tankene går i retning av fascisme, hitlerbart og hjernevask, og det hele skremte dritten av meg da jeg hørte det første gang. Innslaget er totalt utenfor all logikk, men viser kassettens spennvidde og ambisjon i klart lys. Dette er en skatt av de sjeldne, så her er det bare å laste ned - hvis ikke kommer de tyske skolebarna og tar deg.

Takk til JR for tilleggsinfoen som jeg har komprimert til navn og ekstraord.

Absolute Musiques Schizofrene Festsamler

01: Stig Sæterbakken - Overture
02: Den Tredje Generasjon - Ordtak
03: Spacelings - The Kill
04: Jørgen Knudsen - A Rite de Passage
05: Brt - Tomheten Er Der
06: Ørkendans - På Den Andre Siden av Livet
07: Det Glade Vanvidd - Min Venn Poeten
08: Ex Lex - Passion Pain
09: Marias Elskere - To Stoler
10: Chartistene - The Chartist Anthem
11: Dorian - A Thousand Times or More
12: The Ivory Tower - A
13: White Lord Jesus - Mystery Walk
14: Exit Kanon - Nàma Nihil
15: Marie-Therese Gymnasium, Erlangen - "In Memoriam Anaick", Ein Requiem Auf Ein Junges Mädchen
16: Kalenda Maya - Maledikantur Tilje
17. Aut. Barn - Meadow Queen
18: Angor Wat - Evil Eyes
19: Max Axe - Black Bart (The Poet)
20: Coalmine 5 - Jeg Vet Hvor.... Landet Lå
21: Lister - You Do Yours
22: A Place To Pray - Stabat Mater
23: Skeleton Crew - Balkansk Skjelettdans
24: Adrian Cox - Jenta i Vinduet
25: Johnny Hazard - Utdrag fra "Phostice"
26: Famlende Forsøk - Lei
27: Knut Erik Strand - Langtidslediges Sang
28: Bene Gesserit - L'araignée
29: Juryen - Jamrag

**Trykk her for å lytte!**

Det Elektriske Kjøkken - Elefantene Er Kommet (1982)

Som nevnt tidligere var André Lister litt av et arbeidsjern på 80-tallet; soloartist, medlem i Det Elektriske Kjøkken, Sjølmord, Opoponax osv., produsent for et utall andre artister, lydkunstner. Interessant er det dog at uttrykket stort sett er veldig gjenkjennelig på de fleste Lister-relaterte utgivelsene, ettersom Lister og hans kumpaner i mange tilfeller pløyde sin helt egen mark, tilsynelatende upåvirket av hva som foregikk i resten av verden.

Det Elektriske Kjøkken, bestående av kjernetrioen Lister, Ragnar Wold og Sven Erga, planla egentlig å gi seg etter debutplaten Konkret Rock, men slik gikk det altså ikke, og i 1982 kom LPen Elefantene Er Kommet, som viste et band mange steg fra forrige utgivelse; der Konkret Rock på mange måter var et bastardisert bluespønkbands lek med teksturer og farger, er Elefantene Er Kommet et totalt, dedikert stup inn i det ukjente. Det er imidlertid nødvendig å merke seg at bandet fremstår relativt splittet; mange av de 18 komposisjonene er fremført av enkeltmedlemmer (stort sett Lister) eller som duo; mens bandet som helhet opptrer sjeldent. Etter platen ble bandet utvidet med Knut Erik og Morten Misvær, men denne konstellasjonen gav ikke ut noe nevneverdig. En kassett med uutgitt materiale dukket opp i 1984. Deretter ble bandet oppløst, og medlemmene forsvant hit og dit; Ragnar Wold ble vokalist i Helter Skelter, Lister fortsatte som soloartist og i diverse band, og Erga figurerte i Swamp Babies og Mess Age.

Ettersom det er hele 18 spor på plata er det klart at det kan bli vanskelig å skille alle låtene fra hverandre, men det opplever jeg i grunn ikke som nødvendig; musikken er ofte formløs eller i varierende grad av oppløsning, bestående av plastiske rytmemønstre, skrikende gitarer, varsomme melodier, ekko og dub-effekter, i tillegg til de forskjellige sangernes stemmer, som svever inn og ut av tåkehavet. Etter tittelspor-åpningen, som stort sett består av skjærende gitarer og rastløse rytmer, kommer låta Sirkel, der Lister resirkulerer hovedtemaet fra Morten Munk-plata fra 1981, leker med hastighet og repetisjon. Ute/Inne er en melankolsk gitarkomposisjon mellom den mer intense Huset Brenner og You Know There Are Elephants In The Snow, en grumsete suppe av gitarer og ekko. PILastral er en småfunky instrumental, vakker og ustabil. B-siden av plata inneholder et knippe instrumentaler som trekker tankene i retning The Durutti Column; varsomme, overraskende sensitive effektkledde gitarmelodier som viser bandets skjulte teft for skjønnhet. Det varer dog selvsagt ikke, da store deler av plata består av aggressiv gitareksperimentasjon og absurd humor uttrykt via musikk; avsluttende Deathinvenice er da også en ubehagelig slutt, på ingen måte avrundende eller noen form for vennlig. Nettopp dette drivet til å gjøre hva enn som passet er hva som i ettertid gjør Det Elektriske Kjøkken til et utrolig spennende og givende band; om ikke alt er like suksessfullt, så er det utrolig gøy å høre de tre unge mennene skape musikk ulikt det aller meste annet.

Det Elektriske Kjøkken - Elefantene Er Kommet

01: Elefantene Er Kommet
02: Sirkel
03: Huset Brenner
04: Ute/Inne
05: You Know There Are Elephants In The Snow
06: 1990 Bop
07: Pen Er Stygg
08: PILastral
09: P.E.F.T.
10: Goddag Kjøkken Goddag (DaDa)
11: Blå Elefant
12: Modellmafian
13: (Når Jeg Ser Inn I Dine) Triste Øyne - Del I
14: Gitar I
15: R's Lampe
16: Gitar II
17: (Når Jeg Ser Inn I Dine) Triste Øyne - Del II
18: Deathinvenice

**Trykk her for å lytte!**

Thanasis Zlatanos - ARTificial (1987)

Av alle de mange utvekstene 70-tallets musikkscene er det neppe noen som har fått mer tyn enn den såkalte "new-age-musikken". Nøyaktig hva som ligger i dette begrepet er litt utydelig, da det brukes om alt fra Enya til Brian Eno, men faktum er at Thanasis Zlatanos, tidligere Lumbago-gitarist og Nekropolis-mann, på et tidspunkt endte opp med å lage noe som muligens kan klassifiseres som "new age".

Etter at bandet Nekropolis, bestående av Zlatanos, Trygve Mathiesen og Sven Kalmar, gikk i oppløsning i tiden rundt utgivelsen av LPen Nekropolis i 1982 gikk medlemmene hver sine veier; Mathiesen startet opp Ym-Stammen, Kalmar ble med i Holy Toy, og Zlatanos forlot Norge til fordel for hjemlandet Hellas. Der fortsatte han virksomheten som musiker og synther, noe som resulterte i komposisjonen av verket ARTificial i 1985, etter hva jeg vet lagd som musikk til en kunstutstilling. LPen ble gitt ut i 1987, og noen konserter ble gjennomført i Hellas i samarbeid med Trygve Mathiesen. Noen år etter fulgte enda en LP, Datura, i tillegg til jobbing for radio og i eget studio, før Nekropolis ble gjenopplivet i 2010.

Musikken på ARTificial skiller seg tydelig fra den tidligere Nekropolis-LPen på flere punkter: først og fremst er alt instrumentalt. Låtene har ikke navn, og er i stor grad stemningsskapende skisser og fragmenter. Lydbildet er også delvis fjernet fra det kjølige, halvdøde synth-isødet fra 1982, til fordel for et mer akustisk uttrykk, særlig tydelig i enkelte spor der en lyrisk kassegitar dominerer lydbildet. Siden låtene er utitulerte og instrumentale vil jeg tro det er hensiktsmessig å lytte til albumet som en helhet - dette fungerer veldig bra, da de forskjellige stemningene komplimenterer og utfordrer hverandre. Enkelte låter skaper en mytisk, mystisk stemning, muligens bygd på greske folketoner og inspirert av landets historie; andre er drevet av den nevnte kassegitaren, som følger synthenes melankolske puls og maler stemningsportretter og trekker tankene i retning av landskap og reiser, ikke ulikt tyske Michael Rother, den legendariske gitaristen fra krautrockbandet Neu!. Resultatet er en vakker, variert plate, vekslende mellom harmoni og dissonans, trøst og hån. New age eller ei - det er verdt en lytt!

Thanasis Zlatanos - Artificial

(Ettersom låtene er uten titler gidder jeg ikke å liste dem opp her)

**Trykk her for å lytte!**