torsdag 30. april 2015

Holy Toy - Fjøse (1987)

Av og til finner man seg selv i en posisjon der man, etter omstendelig leting, har klart å snuse seg fram til det aller meste en eller annen halvobskur artist gav ut i løpet av åttitallet, men at det likevel er én enkelt plate, låt eller lignende som mangler. Forventningene tårner seg gradvis opp, og desperasjonen tar overhånd - man får ikke ro før man har fått klørne i objektet, hvis status er blitt hellig i ditt skadde sinn. Enter Fjøse, Holy Toys desidert mest mystiske utgivelse.

Holy Toy anno 1987 (sånn ca) besto kun av kjerneduoen Andrej Nebb og Lars Pedersen; gitarist Bjørn Sorknes sluttet etter andreplata Panzer and Rabbits, og andre medlemmer hadde gradvis blitt skrelt vekk, slik at duoen Nebb/Pedersen fikk utfolde seg fritt, først på Why Not In Choir? fra 1985, og deretter denne plata. Fjøse ble gitt ut med minimal informasjon på omslaget, uten Holy Toy-navnet, på selskapet Gjødsel Records. Som kompensasjon for den manglende informasjonen fulgte det derimot med en 12" smergelskive som ripet opp skiva og skapte et samleobjekt for den dedikerte fan. Plata ble trykket i nytt opplag, denne gangen på 12" og uten smergelskive, i 1990. Etter Fjøse fulgte LPen Pakt of Fact, men på et tidspunkt etter dette forlot Pedersen bandet, og Nebb vendte nebbet mot den gryende hiphop-scenen i USA, med et noe absurd resultat (som dere selvsagt skal få høre senere).


Jeg vil tro det kan være nødvendig å oppfatte Fjøse som et konseptuelt kunstverk av noe slag, da plata har en relativt tydelig tematikk, i alle fall på A-siden, bestående av låtene Breakaring 1, 2 og 3. Breakaring 1 starter opp med diverse fuglelyder, rennende vann og ringende bjeller, i tillegg til en stadig mer prominent rautende ku, før en hane galer, og Nebbs halvtøysete forståelse av det norske jordbrukssamfunnet presenteres: orgelet spiller folkemelodier over spretne maskintrommer, stadig avbrutt av grynting og kakling, mens Nebb slenger ut kommandoer til en viss Marianne (slutt å lese ukeblad!). Det er en passe absurd lytteopplevelse, som toppes av at en fele, courtesy of Ludvig Eikaas, sniker seg inn i arrangementet og avslutter i nasjonalromantisk ånd. Breakaring 2 inneholder det minneverdige refrenget "kantarell, kersj pink, kamelon", framført i en slags protorap, over et fabrikklignende komp og noe som høres ut som waldhorn; det hele gir assosiasjoner til skurtreskere og traktorer. Breakaring 3 topper dekonstrueringen av norsk kulturliv, ved å blande datidens moderne poptakter med hylende slaktsvin, Eikaas' fele og et skjevt maskinkomp hentet fra låta Nobody Is Like You fra B-siden. Sistnevnte er en hypnotisk, krautrockete sak, med en viss poppete bøy og platas høyeste suksessfaktor. First Lection avslutter med litt saftig industriell balkandisco, med en utrolig bra orgelhook, mulige referanser til Kraftwerk, brekende sauer og paranoid slagordslyrikk. Alt i alt er dette en utrolig artig plate, og selv om ikke Breakaring-syklusen nødvendigvis er helt suksessfull, så er det en interessant vri på vår egen historie, sett via blikket til en noe skrudd outsider.
























Holy Toy - Fjøse

01: Breakaring 1
02: Breakaring 2
03: Breakaring 3
04: Nobody Is Like You
05: First Lection

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 28. april 2015

Det Elektriske Kjøkken - Konkret Rock (1980)

Noen dager har man rett og slett ingen god introduksjon på lager, og dermed hopper man enkelt og greit over de vanlige formalitetene, og går i stedet rett over på å introdusere dagens gruppe og plate.

Det Elektriske Kjøkken ble startet en gang i 1979 i Trondheim av André Lister, som tidligere hadde vært med i Sjølmord og en utgave av Johnny Yen Bang!, i tillegg til Sven Erga og Ragnar Wold, som begge kom fra det sjarmerende titulerte Bitch Boys. Bandet var tydeligvis en festlig gjeng, for musikken deres spretter til alle kanter, både sjangermessig og tekstlig, preget av dadaistisk humor, lekenhet og en mystisk fascinasjon for elefanter. Bandet skiftet også navn jevnlig i den første perioden, med variasjoner som Lidende Ungdom, Elektrisk Ungdom og Jehovas Vitner. Debutplaten Konkret Rock (en mini-LP, intet mindre) dukket opp i 1980, og etter dette var det visstnok meningen av bandet skulle splittes. Dette skjedde imidlertid ikke, og en LP, Elefantene Er Kommet, fulgte i 1982, igjen etterfulgt av en kassett, før bandet gikk i oppløsning i 1984. Lister hadde da allerede gitt ut et knippe plater og kassetter solo, mens de to andre var med i diverse band som jeg ikke har hørt om.

Kokret Rock lever egentlig ikke opp til navnet, da Det Elektriske Kjøkkens variasjon på rockeformelen er av det mer abstrakte slaget. Plata er rammet inn av to variasjoner av instrumentallåten Elefantenes Inntogsmarsj; fra forsiktige gitarer og slag på cymbalene vokser låta seg opp til et fast, stormende fundament, der Listers repeterende bass ligger i bunn for gitarenes halvfrie spill. Intensiteten økes konstant, og bandet beveger seg gradvis mer samlet, som om tittelens elefanter tramper nedover Munkegata. Låtene Fra et Jehovas Vitne og Jeg er den snille korgutten baseres på maniske, jazzpønkete trommer og stikkende gitarer, mens Wold roper ut diverse utydelige fraser, begravd grunnet dårlige vinylripp-ferdigheter (muligens også pga produksjonen). Tempelbrenner'n kretser rundt en melodisk bassgang, mens gitarene spiller forsiktige spøkelsesmelodier over det hele; låta gir assosiasjoner til både The Durutti Column og Bauhaus, på en merkelig måte. Til sist kan man nevne Tarzan, som bygger på en bluesete shufflerytme, mens Wold hyler ut om å være Tarzan. Bandet bryter sammen midtveis, leker med lytteren, og returnerer for en eksplosiv avslutning. Sammenlignet med hva som kom etterpå er Konkret Rock en rimelig grov plate, uten de fleste Listerske kjennetegnene som dukker opp på Elefantene Er Kommet og hans eget solomateriale. Likevel er det en interessant lytteopplevelse, og spesielt instrumentallåtene er overraskende bra.






















Det Elektriske Kjøkken - Konkret Rock

01: Elefantenes Inntogsmarsj I
02: Fra et Jehovas Vitne
03: Jeg Er Den Snille Korgutten
04: Textmusikk
05: Tarzan
06: Konkret Rock
07: Tempelbrenner'n
08: Elefantenes Inntogsmarsj II

**Trykk her for å lytte!**

søndag 26. april 2015

Dobbel V/Hiss - Geometri (1981)

ZADO SPESIAL NO. 5!

Med dette innlegget er vi ved veis ende med ZADO-spesialer, og bloggen vil etter dagens innlegg returnere til vanlig modus, altså tilfeldig, halvveis ukronologisk utplukking av plater. På en småvakker måte blir imidlertid ZADO-sirkelen sluttet i nærheten av der den startet, nemlig med Helge Gaarder.


Dobbel V/Hiss var et samarbeid mellom ZADO-sjef Helge Gaarder, alias Hiss, og Viggo "Dobbel V" Vestel. Gaarder kjenner vi allerede fra Kjøtt og Cirkus Modern, og flere av hans prosjekter vil selvsagt dukke opp ved seinere anledninger. Viggo Vestel er imidlertid et mindre kjent navn, men litt research røper at han har fulgt tett med Gaarder i perioden, fra Geitost til Kjøtt og Montasje, i tillegg til deltagelse på Gaarders solo-LP Eine Keine Angst Musik (som jeg fortsatt ønsker meg - send i vei!). Annet enn dette finner jeg ikke om mannen, og såvidt jeg vet er dagens plate den eneste der han kommer fram i solo-format. Et kjapt google-søk røper imidlertid at Vestel i dag er utdannet sosialantropolog, og at han sannsynligvis la musikken på hylla en gang på 80-tallet.

Dobbel V og Hiss okkuperer hver sin side av plata, men de to artistenes sound er såpass lik at det fungerer som et helhetlig prosjekt, og det bør behandles deretter. A-siden består av Dobbel V-låtene Geometri og Urban Sjakk. Førstnevnte er en kantete, halvindustriell, nesten progressiv kakofoni, der skjærende gitarer og småfunky bass snor seg rundt en skiftende, mekanisk rytme. Låta går gjennom flere partier før Vestel trår inn og legger fram et dehumanisert liv, styrt av mekanisk presisjon og matematikk. Gitarene hyler til alle kanter, og låta gir assosiasjoner til en høyoperativ fabrikk. Urban Sjakk er hakket mer tilgjengelig, med en akkordrekke som kan gi assosiasjoner til popmusikk, samt et minneverdig refreng. Likevel skyves det over kanten av Vestels gitarakrobatikk og maniske, paranoide trommemaskiner. B-siden består av Gaarders massive Sirkel (Im Kreis), hvor han er akkompagnert av Vestel, Kjøtt-trommis Michael Krohn, og et par andre, hvis identitet er skjult av mystiske pseudonymer. Låta bygges rundt et funky bassriff i en ujevn taktart, med tårn av skjev, metallisk gitar og mengder av perkusjon. Over dette fundamentet trer Helge Gaarder, skuespiller, fram på scenen og synger, roper, vræler og snøfter fram en forvirret vise på tysk, engelsk og fransk. Låtas spenning bygges opp i et "refrengparti", der et hamrende, men lyst piano skaper melodiske føringer som løfter låta ut av potensiell monotoni. Alt i alt fungerer EPen knallbra, og det er synd at det ikke ble mer, da spesielt Dobbel Vs potensiale er stort, og de to låtene her peker mot en spennende videre karriere.





















Dobbel V/Hiss - Geometri

01: Geometri
02: Urban Sjakk
03: Sirkel (Im Kreis)

**Trykk her for å lytte!**

fredag 24. april 2015

Johnny Yen Bang! - Folk I Gata (1981)

ZADO SPESIAL NO. 4!

Min misjon er, som dere sikkert har forstått, å eksponere det undereksponerte, og å gi folk en mulighet til å lytte til musikk som lenge har vært utilgjengelig. Imidlertid oppstår det moralske dilemmaer når musikken i utgangspunktet allerede finnes tilgjengelig, men sannsynligvis uten at den når nevneverdig ut i verden. For Johnny Yen og hans prosjekter er tilfellet slik, og jeg velger å legge ut EPen Folk I Gata for eksponeringens (og helhetens) skyld. Plata finnes i bedre kvalitet på strømmetjenester og iTunes, for de som måtte være interesserte.


Johnny Yen Bang! var et noe vagt bandkollektiv sentrert rundt Johnny "Yen" Kristoffersen, en av pønkpionerene i Trondheims rockemiljø. Bandet startet opp som et vanlig pønkband, men sounden ble fort utvidet i flere retninger, med tydelig påvirkning fra reggae, ska og synthete nyveiv. Bandet debuterte i 1980 med EPen Kill the Disco, og samme år var Johnny Yen delaktig i ZADO-prosjektet Norske Gutter, der han fungerte som låtskriver og keyboardist. Året etter gav bandet ut Folk I Gata som ZADOs fjerde utgivelse, før det ble oppløst i 1982. Yen hadde da forflyttet seg til Oslo, og der gav han ut et par kassetter, samarbeidet med Andre Lister på plata Pop Cycles, og gav etter hvert ut et knippe soloplater, før han endte opp som billedkunstner og fotograf.

Plata starter med et smell med tittellåten Folk I Gata. Et hav av trommer smeller rundt omkring, før en halvfunky basslinje dukker opp og presenterer ett av låtas melodiske hovedtemaer. Resten av instrumentene kommer gradvis inn, og kaoset formes til en utrolig bra låt om urban misnøye og paranoia (evt. kritikk av den jevne nordmann, men hvem vet?), med et hardtslående refreng der all perkusjonen går totalt bananas. De Gale er en av de mest fantastiske låtene fra hele det norske 80-tallet; en melankolsk, men leken synthintro leder over i et intensiverende arrangement, og den gradvise oppbyggingen mot refrenget er fantastisk melodisk og mørk. Refrenget, med Yens paranoide ønske om å holde tankene sine for seg selv, innrammes i synth og edderkoppgitar, men er likevel til de grader fengende. Legg til et flott soloparti og litt god produksjon, og du har en klassiker uten like. B-siden er en dubversjon av Folk I Gata, remikset av Helge Gaarder (visstnok fordi innspillingen ble så dyr at de like så godt gav ut plata på 12", og dermed trengte fyll). Hvor bra denne er skal ikke jeg bedømme, men det er et interessant og tidlig eksperiment med remiksing, som gradvis har utbredt seg til å bli en av de dominerende trendene i moderne musikk.





















Johnny Yen Bang! - Folk I Gata

01: Folk I Gata
02: De Gale
03: Folk I Gata (Dub)

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 22. april 2015

De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte (1981)

ZADO SPESIAL NO. 3!

OBS: DENNE PLATA ER NÅ TILGJENGELIG DIGITALT!


Såvidt jeg har forstått det var ZADO et halvanarkistisk kollektiv med personligheter, som på sett og vis ble en motvekt, om enn marginal, til AKP-ml og den overpolitiserte pønken til band som Oslo Børs. Ikke minst gjelder dette for bandet som sørget for ZADOs tredje utgivelse, nemlig De Sjenerte.

De Sjenerte hadde sitt utspring i Kløfta og Gjerdrum, to små hull i utkanten av Oslo. Bandet ble startet i 1979 av Bjørn-Asle Nordli, Tor Østensen, Robert Horvath og Jo Vinkenes. De tok inspirasjon fra klassisk gladpønk, og låter for mine ører som et enda slappere Misfits, men uten den fantastiske vokalen. Bandet debuterte på halvlegendarisk vis i november 79, da de spilte kun én låt. Etter dette fikk sanger Vinkenes sparken, og en viss Morten Tandberg tok over, men han forsvant igjen høsten 1980, og Kåre Sponberg tok over mikrofonen; dette ble besetningen som spilte inn Si Ja Til De Sjenerte. Kort tid etter utgivelsen splittet imidlertid bandet, og det var stille på den fronten fram til 2011, da de ble gjenforent for å varme opp for Holy Toy i anledning lanseringen av Trygve Mathiesens postpønk-bok. Undertegnede var til stede, og kan understreke at bandet ikke har blitt flinkere etter 30 år uten øving.

Musikalsk låter det, som påpekt, som Misfits, men i en noe slappere utgave. Bandet kan knapt spille, og Sponberg kan definitivt ikke synge, men en viss grad av kreativitet, og ikke minst stor spilleglede gjør at det låter bra. Åpningslåta Atomkrig introduseres med kaotiske trommer og halvseig riffing, før noen roper takten og låta setter i gang for fullt. Til tross for et spennende arrangement er dette kanskje den svakeste låta på plata, da den mangler en skikkelig melodi og et refreng. Bedre går det på neste låt, allsangklassikeren Vi Vil Ha Øl. Akkordrekken er av den klassiske sorten, og versene eksisterer kun som en unnskyldning for å lede over i et uforglemmelig refreng. Det er rølpete og slapt, men samtidig oppsummerer låta hele pønken, slik De Sjenerte (kanskje) sto for den: fest, moro, musikk og liksomanarkisme. Hva Skal Vi Si? er en merkelig låt: den starter med postpønkete grumlebass og gjentagende gitar, før bandet hopper over i rett-fram-pønk, med unntak av bassisten, som spiller sin egen melodi i refrengene. Teksten fungerer som et spark mot de overpolitiske pønkerne, og en hyllest til å gjøre hva man vil. Folk Er Rare har et passe teit refreng, men låta i seg selv er fengende, og strukturen er et spennende variasjon på standardpønken. Plata er ikke fantastisk, men den vinner på sjarm og spilleglede, i tillegg til et knippe veldig gode refrenger.






















De Sjenerte - Si Ja Til De Sjenerte

01: Atomkrig
02: Vi Vil Ha Øl
03: Hva Skal Vi Si?
04: Folk Er Rare

**Trykk her for å lytte!**

søndag 19. april 2015

Babij Jar - Ice Age (1980)

ZADO SPESIAL NO. 2!

OBS: DENNE PLATA FINNES NÅ DIGITALT!

I forrige innlegg startet jeg opp min ZADO SPESIAL-serie uten å gi nevneverdig info om plateselskapet ZADO, og jeg innser at dette kanskje var en feil, men sannheten er at jeg ikke vet alt for mye om selskapet: Helge Gaarder var en av de sentrale personene, og ideen var å gi ut ny og spennende musikk fra den norske undergrunnen. Spør du meg klarte de dette utmerket, og deres andre utgivelse, Babij Jars debutplate Ice Age, er et prakteksempel på dette, i tillegg til at det er en fantastisk varsel om hva som ville komme.


Historien om Babij Jar har jeg kort oppsummert tidligere, og det er i grunn ikke så mye mer jeg kan legge til. Da Ice Age ble gitt ut som bandets første utgivelse (etter deltagelse på Sjokk Rock-plata) besto bandet av Paul Værlien på vokal, Carl Ivar Delingsrud på gitar, Ole Einar Olsen på bass og Rolf Bakken på trommer. I denne episoden av NRKs Zikk Zakk kan man se intervjuer med blant andre Værlien og ZADO-sjefene, noe som gir et fint innblikk i perioden som sådan. Hvordan i all verden det kunne gå fem år mellom Ice Age og debut-LPen The Night Before (slapp av, den kommer snart) er vanskelig å forstå, men i ettertid har dette lite å si, og vi får heller konsentrere oss om musikken.

Singelen åpner med låta Babij Jar, og vi ledes straks inn i en merksnodig blanding av streite akkordprogresjoner og massive trommer, halvsur gitar og Værliens fortelling om hvordan han var en stjerne i Babij Jar, der han skjøt ned tusenvis av jøder. Her kan det passe seg å påpeke at bandet ikke under noen omstendigheter hadde nazisympatier; Værlien var (og er) lidenskapelig interessert i krigshistorie, og låta er en ironisk refleksjon over krigens brutalitet, og hvordan man 30 år etterpå tjener store penger på å gjenfortelle historiene. I et mellomparti utsettes lytteren for maskingeværlyder og dødsskrik, og kontrasten til de muntre akkordene skaper et merkelig ubehag. Låta glir raskt over i From Here To Eternity: tempoet er raskere, og låta har et fengende refreng, der Delingsrud legger stigende, melodiøse gitarlinjer bak Værliens halvstønnende mmming. Halvveis ut i låta kuttes den gode stemningen, og Værlien messer stadig mer aggressivt om sine drømmer, mens gitaren glir mer og mer ut av kontroll. Tittellåta er en tilnærmet perfekt poplåt: gitarene er sure, bandet er slapt, og refrenget er fantastisk fengende. Ice Age er en melodisk perle, og det hele toppes av med en utrolig bra gitarsolo; enkelt og greit en helt fantastisk bra låt.





















Babij Jar - Ice Age

01: Babij Jar
02: From Here To Eternity
03: Ice Age

**Trykk her for å lytte!**

fredag 17. april 2015

Norske Gutter - The Most Beautiful (1980)

ZADO SPESIAL NO. 1!

I dag starter jeg på et prosjekt jeg lenge har hatt lyst til å gjennomføre, men som pga. mangel på relevante plater ikke har vært mulig å gjøre før nå. Dagens innlegg blir nemlig ZADO SPESIAL NO. 1! Etter litt strev og slit har jeg nemlig klart å skaffe alle de fem utgivelsene på det legendariske plateselskapet Zado Records (om enn i noe varierende lydkvalitet), og dette må selvsagt legges ut. Vi begynner selvsagt på starten, med Norske Gutters debutsingle, The Most Beautiful.


Norske Gutter var et løst bandprosjekt drevet av en viss Stein Fosslie, pluss en varierende rekke kjente og ukjente musikere. Fosslie hadde bakgrunn som skribent i Gateavisa, og hadde startet opp det seksualpolitiske tidsskriftet Supergutt. I 1980 startet han opp Norske Gutter, såvidt jeg kan forstå som et humoristisk innslag i seksualdebatten i perioden. Tekstene tar et sarkastisk oppgjør med datidens seksualmoral og holdninger rundt homofili, men uten at Fosslies humor forsvinner og det går over i ren preken. Etter The Most Beautiful fulgte et par singler til, der sparkene fløy i alle retninger og staten Norge ikke unnlot å la seg fornærme. Hva Fosslie gjør i dag vet jeg ikke, men den lille katalogen Norske Gutter la fra seg er en skatt for de interesserte, om ikke annet pga. alle de forskjellige musikerne som var innom.

The Most Beautiful består bandet, foruten Fosslie på vokal, av Johnny Yen og Ståle Ramfjord fra Johnny Yen Bang!, Kjøtt-trommis Michael Krohn og Babij Jar-bassist Ole Einar Olsen. Låtene er skrevet av Fosslie og Yen, og lydbildet kan til tider minne om JYBs eget, med dominerende keyboards og et lekent lydbilde. A-siden, Hvem Faan Tror Du Du Er?, starter med et riff som er stjålet rett fra Velvet Undergrounds Sweet Jane, men bandet legger til et hoppende, lystig glampiano og solskinnsgitarriff, og legger grunnlag for en gladlåt. Dette balanseres imidlertid av Fosslies tekst om diskriminering og trakassering av homofile, og hvordan de store personene i samfunnet ikke kan akseptere denslags, da deres egen stilling tross alt settes på spill. B-siden, Mamma, Mannen Gav Meg Gonorré, drar også tankene mot Velvets, og låtformelen gjentas, med et fengende, teit refreng og en jevnt over festlig tekst. Midt i låta får vi servert en flott synthsolo, før historien avsluttes og Fosslies halvt gledelige rop om mottatt gonoré kuttes abrupt etter en falsk slutt. Singelen er preget av lekenhet og humor, noe som, sammen med det faktum at begge låtene er fengende og relativt spennende, gjør det til en glede å lytte. Til sist må også coveret nevnes, da dets fusjon av nasjonalromantikk og homoerotikk er en fryd for øyet.





















Norske Gutter - The Most Beautiful

01: Hvem Faan Tror Du Du Er?
02: Mamma, Mannen Gav Meg Gonorré

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 15. april 2015

The Aller Værste! - Hakk (1981)

Jeg har tidligere nevnt hvordan enkelte utgivelser kanoniseres og stadig hentes fram som mesterverk, mens andre går i glemmeboken og ender opp på halvinteressante, undereksponerte blogger på det store internettet. Likevel er det noen band som, til tross for smale kataloger og store mengder kritikerros, likevel kun finnes tilgjengelig for lytting i brudd og deler, med enkelte mangler som kan gjøre den interesserte lytter frustrert og irritert. I dag prøver jeg å rette litt opp i dette, ved å tilgjengeliggjøre TAV!s glemte svanesang, singelen Hakk/Bare Feiginger.

Historien om The Aller Værste! har jeg lagt fram tidligere, så jeg skal ikke gå nevneverdig inn i den nå. Det som nevnes kan, er at TAV!, etter utgivelsen av andreplata Disniland i de tusen hjem, var på randen av sammenbrudd. Hvorfor vet jeg ikke, men historien ble slik at Ketil Kern, trommeslager og definerende element i bandets lydbilde, forsvant ut av bandet; resten ble igjen for innspillingen av en siste single, der de fikk med seg Robert Isdal fra Alle Tiders Duster som trommis. Singelen ble gitt ut uten navn eller omslag, og produktet virker i og for seg halvferdig: litt tilfeldig kommunikasjon med Chris Erichsen røpet at han ikke anser singelen som et ekte TAV!-produkt, og det er i og for seg forståelig, da den opprinnelige bandkjemien er borte. Etter singelen splintret bandet, og medlemmene gikk til andre prosjekter, som The Beste, Løver & Tigre og Stilleben.

TAV! hadde på Disniland tatt et steg vekk fra Materialtretthets mer lekne arrangementer, og Hakk/Bare Feiginger lener enda mer bort fra det gode humøret, til fordel for en ubehagelig urban paranoia. Jeg skal ikke si det sikkert, men det kan høres ut som om Sverre Knudsen synger, og dermed har skrevet, begge låtene, og de passer godt inn i hans bidragskatalog, da hans låter ofte er mer abstrakte og flytende. Trommisbyttet er merkbart fra starten: Kerns lekne, oppfinnsomme spill er byttet ut med streitere postpønk-tromming, som gir musikken et fremmed, men spennende preg. Låta Hakk bygger på et tykt, fengende bassriff, mens vokalmelodien til tider refererer til Funkytown. Det låter imidlertid mye mer aggressivt enn før, vokalen låter hånlig. Karakteristisk skjeve partier dukker opp, med skrekkfilm-orgel og halvsure gitarer. Låta gir ingen forløsning, og slutter abrupt og ubekvemt. Bare Feiginger er mer fengende, med et sangbart refreng og oktavhoppende bass. Versene er imidlertid et kaos av stemmer som synger, snakker og mumler, mens bandet holder drivet gående. Mot slutten dukker det opp massevis av referanser til Marx, Dostojevskij, Miller og flere, før låta fader ut på strofen "du har aldri vært så redd som meg". Stemningen på plata er grå og kvelende, som om de mørke drømmene fra enkelte låter på Materialtretthet har blitt virkelighet, og paranoiaen har tatt overhånd. Likevel er begge låtene både spennende og interessante, og de fortjener sin plass i TAV!s vesle katalog.

 


















The Aller Værste! - Hakk

01: Hakk
02: Bare Feiginger

mandag 13. april 2015

Z-Off - Hurra For Norge (1981)

Av alle byer i Norge, så er det klart at Fredrikstad er landets navle. Grunnen til at jeg sier dette er selvsagt utelukkende fordi det var der jeg vokste opp, og det dermed er den eneste norske byen jeg virkelig kjenner. Mine problemer med byen er imidlertid mange: gågaten er blant landets minst sjarmerende, kulturtilbudene er ikke-eksisterende, og det finnes ikke en eneste platebutikk, ettersom Platekompaniet la inn årene for en del år siden; ikke minst har vi visstnok landets styggeste dialekt. Likevel finnes det tegn på at Fredrikstad en gang i tiden hadde noe å tilføre landet som helhet, blant annet i form av dagens plate: Hurra For Norge av legendariske Z-Off.

Z-Off ble startet i 1980 av Martin Caspersen og Knut "Dixie" Holme, som hang rundt i det spede musikkmiljøet i byen. De fikk med seg Vidar Husebye på trommer, og begynte å øve i det små. Snart fulgte en viss Bjørn Müller, og med ham på vokal ble bandet en realitet. De debuterte på scenen i september 1980, og kort tid etter forsvant både Holme og Husebye, henholdsvis for å starte eget band og for å dra til sjøs. Tomrommene ble fylt, og etter hvert fikk Z-Off oppmerksomhet fra plateselskapet Hansen & Co., noe som resulterte i dagens plate, som ble deres eneste utgivelse. Etter dette ble det enda flere utskiftninger, og til slutt imploderte bandet på høsten 1981. Caspersen og ny-trommis Glenn Rugås formet Quadromachetas (som vi kommer tilbake til), mens Bjørn Müller (som farmor sier var en veldig snill gutt) endte opp i Backstreet Girls, der han fikk en slags legendestatus som Norges Joey Ramone.

Z-Off kom relativt seint på scenen i forhold til pønkbølgen som sådan, men musikken er i og for seg temmelig streit pønk, krydret med frekke, glam-aktige gitarriff og soloer. Rus starter med litt tilfeldig gnukking på en fele, før noen roper KLAR FERDIG GÅ! og låta sparker igang. Den holder seg i stor grad til én eneste akkord, mens Müller freser ut et ønske om å forsvinne vekk fra verden og inn i rusen. Monotonien brytes ikke før mot slutten, der bandet effektivt leker med lytteren via flere falske avslutninger. Hurra For Norge er mer variert, med et fengende riff og mengder av nihilistisk tenåringsvrede rettet mot etablerte Fredrikstad-institusjoner som den lokale kinoen, Glomma og fergen. Låta holder drivet gående hele veien, før den ender opp i en ironisk militærtrommesalve som feirer det borgerlige Norges plettfrie vandel. Plata var kanskje ikke nok til å gjøre Fredrikstad til Norges mest interessante by, men det var et steg i riktig retning.





















Z-Off - Hurra For Norge

01: Rus
02: Hurra For Norge

**Trykk her for å lytte!**

søndag 12. april 2015

Thanasis Zlatanos - Nekropolis (1982)

Med tanke på at den norske postpønken var en periode preget av et vell av marginale utgivelser, så sier det seg selv at det i dag, 30 år etter, er vanskelig å få hørt alt man ønsker å høre. Dette gjelder spesielt et knippe utgivelser - Helge Gaarders Eine Keine Angst Musik, ikke mist - så når man da til slutt finner disse, så blir lytteopplevelsen forsterket og formet av forventningene. Dagens plate er et slikt tilfelle, og forventningene er i høyeste grad innfridd.

Nekropolis startet i utgangspunktet som et bandprosjekt, bestående av grekeren Thanasis Zlatanos, tidligere fra Lumbago, Trygve Mathiesen, tidligere fra LiK og seinere i Ym-Stammen, og Sven Kalmar, som samtidig spilte i Ung Pike Forsvunnet, før han gikk over til Holy Toy. Etter innspillingen, men før utgivelsen av debutplata forsvant Mathiesen ut av bandet, noe som førte til at Zlatanos gav ut plata under eget navn, med Nekropolis som tittel. Etter utgivelsen fulgte et knippe konserter, før Zlatanos flyttet til Hellas. Albumet ARTificial fulgte i 1987, og etter dette var det stort sett stille, før Nekropolis ut av det blå gjenforentes og gav ut en ny plate i 2010. På siden av dette har Zlatanos drevet eget studio i Hellas, mens Mathiesen har skrevet bøker og blitt skjelt ut av diverse personligheter.

Musikken på Nekropolis er kjølig og futuristisk, forsøkt fjernet fra all varme og hygge - altså temmelig tidsriktig. Syntetiske elementer dominerer, i form av melodiøse synther og hermetisk, metallisk perkusjon, i tillegg til Zlatanos' monotone stemme, som er kjørt gjennom et filter, slik at all menneskelighet fjernes. Imidlertid balanseres den elektroniske kulden på brilliant vis, ved at en kvinnestemme (en viss Marilena Zlatanou) tidvis kommer til front i lydbildet: ordløse strofer som gir musikken et menneskelig alibi. Likevel er det selvsagt rom for variasjon: Too Cheap Clothes (For This Incredible Body) er en merkelig, leken poplåt som stikker seg ut av mengden; Deformed, et definitivt høydepunkt, er bygd på gjentagende, symfonisk synthmotiv, som gradvis vokser seg større, mot det majestetiske. Avslutningen Homage A Bach bygges på lignende vis, med luftige melodier som står i kontrast til det foregående kuldehavet. Selv om jeg nå beskriver plata som tung og dyster, så må det imidlertid påpekes at lekenheten er en gjennomgående faktor, og Nekropolis er først og fremst en spennende, eksperimentell synthplate, krydret med en viss popfaktor.





















Thanasis Zlatanos - Nekropolis

01: Nor The Reflection
02: Black Scandinavians
03: The New Barbarians
04: Immigration Office
05: The Dead Don't Remember
06: Deformed
07: Too Cheap Clothes (For This Incredible Body)
08: Without Us
09: Oracle
10: Living Wrecks From These Beautiful Babies
11: I Talk To Dead Poets
12: Homage A Bach

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 8. april 2015

Holy Toy - Warszawa (1982)

Selv om jeg i forrige innlegg fristet med et vell av innkommende skatter, så holder jeg meg likevel i en relativt trygg sone for øyeblikket, da overføringen fra vinyl til digital er tidkrevende, og lyden ikke nødvendigvis blir tilfredsstillende. Jeg prøver herved å gjøre opp for det, ved å servere en av periodens desidert beste plater: Holy Toys debut-LP Warszawa.

Etter førsteutgivelsen Perfect Day tidligere på året fikk Holy Toy ny form: Lars Pedersen gikk midlertidig ut av bandet, og inn kom Sven Kalmar, tidligere i Ung Pike Forsvunnet og seinere med gamle TAV!ere i The Beste; dessuten kom trompetisten Rolf Wallin med, og med ham fulgte et av platas sterkeste særtrekk, nemlig den nervøse trompeten som veiver inn og ut i musikktåken. I tillegg til disse to besto bandet selvsagt av leder Andrej Nebb, samt gitareksentrikeren Bjørn Sorknes, som parallelt drev på med sitt 3rd Man-prosjekt. Warszawa ble godt mottatt (fanzinen Kitsch mente at det var den viktigste, beste og største norske plata noensinne, for eksempel), og bandet fikk oppmerksomhet både i Norge og i utlandet, med påfølgende konserter og videre eksponering. Under Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene kom Warszawa på en respektabel 20. plass, men den kunne godt ligget i topp 10, da dette enkelt og greit er fantastisk bra.

Til å komme kun étt år etter Block to Block er musikken overraskende langt unna De Press' spretne balkanveiv: stemningene fra debut-EPen er tonet ned, til fordel for en dvelende, tåkeaktig atmosfære, der den maniske energien kun sporadisk trenger gjennom. Åpningslåta Down In Japan er et godt eksempel: rytmen er statisk og maskinell, gitaren skraper som metall mot betong, synthene stikker som små nåler, trompeten blåser ut små rop, og en enkel basslinje driver låta fremover, mens Nebb monotont synger om hvordan maskinene har tatt over Japan, på bekostning av menneske(lig)heten. Mot slutten øker intensiteten, og trompeten veiver ut av kontroll, som et siste desperat rop fra mennesket i møte med sin egen industri. På låter som Dwa Portrety (oppdatert fra EPen) og Buntowniki er tempoet langsomt og dvelende, og låtene er i stor grad bygd rundt ett enkelt element, for eksempel en basslinje eller en pianomelodi, mens bandet gradvis øker spenningen, men uten å gi utløp. Wojtek er en fantastisk sørgesang, med platas beste melodi og vokal. Marmur er det nærmeste vi kommer en pønklåt, med en manisk bass og et fengende refreng. Min favoritt er imidlertid Niebieska Patelnia, en slags kollasj av norsk nasjonalromantikk, katolske hymner og rautende kyr.

Til syvende og sist er det likevel hensiktsløst å plukke plata fra hverandre: den fungerer utmerket som en helhet, og burde høres av alle.






















Holy Toy - Warszawa

01: Down In Japan
02: Warszawa
03: Marmur
04: Dwa Portrety
05: Niebieska Patelnia
06: Lada Vada
07: Wojtek
08: Bells
09: Buntowniki
10: Planet of Violence


**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 7. april 2015

LiK - Schizofren (1981)

OBS: DENNE PLATA ER NÅ TILGJENGELIG DIGITALT!

Etter en noe hektisk påskeferie vender jeg endelig tilbake til mitt store prosjekt. Med meg i bagasjen har jeg hatt et knippe med norske vinylplater, og disse vil jeg gradvis få rippet og lagt ut her, til glede for de som måtte følge med. Likevel starter jeg med en av platene jeg ikke trengte å ta med, da jeg fikk tak i den et par dager før jeg vendte nesen sørover: herved presenteres Norges (visstnok) første synthband, LiK.


LiK besto av Trygve Mathiesen på synth og Carl Platou på gitar og trommer. Begge medlemmene hadde vært med i diverse pønkband, men i 1980 mente de at pønken hadde dødd, og gav prosjektet navnet LiK for å påpeke dette. Prosjektet varte i underkant av et år, og ble oppløst i første halvdel av 1981. Imidlertid rakk de å gi ut EPen Schizofren, innspilt i Roxy Studios i Fredrikstad og produsert av Hærverks Harald Fossberg. Utgivelsen ble den første på Mathiesens etter hvert ganske markante plate-/kassettselskap Likvider, som var en av de større eksponentene for undergrunnsmusikk i perioden. Etter LiK fortsatte Platou i band som Men of Courage og Candy Ash, mens Mathiesen, etter en tur innom Thanasis Zlatanos' Nekropolis-prosjekt, startet opp Ym-Stammen, som ble hans hovedprosjekt til slutten av 90-tallet.

Musikken på plata er en salig blanding av ambisjon og amatørisme. Første låt, Total Krig, er i utgangspunktet en pønklåt, drevet av raske gitarakkorder og en grov vokal som bjeffer ut korte fraser. Imidlertid er gitaren det eneste stabile i låta, ettersom trommene ramler rundt som et steinras og gjør alt annet enn å holde takten. Femte Kolonne er langsommere, et repeterende gitarriff danderes av en småsur synth, mens Mathiesen synger om død og fordervelse. Den intense stemningen oppløses til slutt i et piano og et kor av stemmer: pianoet spiller det enkle hovedriffet, mens stemmene messer, gradvis mer intenst - dette peker videre mot Mathiesens Ym-StammenSchizofren er bygd rundt et massivt, Black Sabbath-aktig riff, mens synthen kopierer riffets bevegelser og fyller ut med sure, industrielle støt av støy. En apatisk, smått siklende vokal legges over dette, og følelsen av uro og angst er konstant gjennom hele plata.






















LiK - Schizofren

01: Total Krig
02: Femte Kolonne
03: Schizofren

**Trykk her for å lytte!**