Kjøtt - Hue Uten Sanser (1980)

Det er få band som har fått meg så entusiastisk som Kjøtt. Fra i starten å være en morsom kuriositet fra min fars ungdom, hvis bandnavn var til de grader teit og morsomt, utviklet Kjøtt seg gradvis til å bli et av mine absolutte favorittband, samt en stor inspirasjon på mine (på ingen måte sammenlignbare) musikalske eskapader.

Hue Uten Sanser ble utgitt mot slutten av 1980, og fikk den uendelig vanskelige oppgaven å følge opp etter Kjøtts legendariske 12-tommer, som ble gitt ut tidligere samme år. Bandet benyttet imidlertid denne vanskelige situasjonen best mulig, og brukte EPen som en mulighet til å signalisere at de var på vei mot andre musikalske marker. Kjøtt-EPen var dominert av Michael Krohns fengende rocknrollpønk, der korte, enkle tekster, streite akkordløp og høt tempo er fellesnevnere for de fleste låtene. Helge Gaarders to bidrag til plata er klart mer abstrakte, og det er nettopp denne tendensen som fortsettes på Hue Uten Sanser; på denne måten blir EPen en forsmak til LPen Op., der Gaarders ambisjon om å skape en høyere form for råkkenråll forsøkes gjennomført.

Tittellåten Hue Uten Sanser er muligens den mest "postpønkete" låta i bandets katalog: gitarene skraper som aldri før, Gaarder synger om sanselig nummenhet, Krohn og bassist Per Tro skyver det hele fremover, og det kommer aldri noen forløsning. Spesielt introen er imponerende, med fantastisk hihat-arbeid og en type rastløs, nervøs energi. Clean Deal, Krohns eneste bidrag på plata, er en kort, men akk så genial liten sak; tunge, bastante trommer dundrer i vei mens Gaarder gir tips til narkohandel. Refrenget glir over i et fantastisk soloparti, der gitarene veiver opp og ned mens det gradvis bygger opp til et siste klimaks. Instamatic er den tydeligste indikatoren på veien videre; her finnes saksofon, kvinnelig backupsanger og halvfunky rytmikk ala. Metamorfose. Imidlertid er låta en av de svakeste i Kjøtts katalog; til tross for et drivende, spennende mellomspill og en festlig tekst, så funker ikke låta så veldig godt, da det virker som om bandet ikke er sikre på hva de egentlig driver med (noe som jo er sannsynlig). De to andre låtene holder imidlertid mål, og dermed er det mulig å tilgi Instamatic, da man kan velge å se på den som et nødvendig steg i en mer utfordrende retning.

Kjøtt - Hue Uten Sanser

01: Hue Uten Sanser
02: Clean Deal
03: Instamatic

**Trykk her for å lytte!**

V/A - HITS 16 / De Reszke-kassetten (1982)

Idealisme er en ting man kan diskutere fram og tilbake i det uendelige, dersom man er interessert i slikt. Det er dog ikke til å komme unna at idealismen var en av hoveddrivkreftene i pønken og i den påfølgende postpønken; hvilke former den tok varierte, men en av de vakreste var i form av bootleg-kassetter, der de mest nerdete av nerdene kunne finne seg litt ekstra snacks for en billig penge, eller eventuelt lage en kassett eller to selv.

HITS 16, muligens bedre kjent som De Reszke-kassetten, er, etter hva jeg har skjønt, en av periodens mer legendariske kassetter. Opphavet til det alternative navnet er platebutikken De Reszke, sannsynligvis en av Oslos bedre, der kassetten ble solgt. Kassetten består av opptak av et knippe forskjellige artister; Babij Jar, De Press, Holy Toy-forløperen Mechanical Grave, pønkpoet Gene Dalby, Kjøtt og Hærverk, i tillegg til et langt liveopptak av den på det tidspunktet levende legenden Nico på Chateau Neuf (om jeg ikke tar feil. Mechanical Grave varmet opp), i tillegg til én låt av Sex Pistols. Mannen bak kassetten, den eminente Audun Strype, jobbet som fast lydmann for Holy Toy (noe som forklarer mengden av Nebb-opptak), og kassetten ble redigert i samarbeid med Harald Fossberg, på dette tidspunktet sanger i Siste Dagers Hellige. Kassetten ble trykket i mellom 20 og 50 eksemplarer, og kom med gult omslag.

Babij Jar åpner kassetten med en nådeløs gjennomføring av VUs Sister Ray, simplifisert fra tre til to akkorder; lydkvaliteten er overraskende god, og det er gøy å høre bandet live, da de hadde rykte på seg for å være et av landets beste liveband; Derrick er en tidlig versjon av Axetime, Swordtime, og fungerer vel så bra i sin råhet. Dalby-opptakene er kjølige poesiopplesninger dandert med svevende musikk, og passer utmerket inn i tiden, både lyrisk og idemessig. Nico-opptakene er ikke 100 % relevante her, men det er gøyå høre en gammel favoritt be et respektløst publikum om å skyte henne hvis de ikke liker musikken. De Press-opptakene er live, og to av tre finnes på On the Other Side-LPen; den siste, Marmur (Swienty Pokoj fra Product med annen tekst) er en liten skatt, og viser bandets utvikling mot større klanger og mektigere melodier. Kassettens høydepunkt er imidlertid Mechanical Grave-demoen: fem låter i utvikling, tydelig påvirket av De Press, men med en sterk egen identitet likevel. Dada og Do Wroga er rimelig like som på Perfect Day. Warszawa er mer fragmentert, tommere, hulere, Nebbs vokal skrikende. Marmur er her mye nærmere en De Press-låt enn versjonen vi finner på Warszawa, refrenget et tydeligere og mer rockete. Mest interessant er dog Disturbens, en låt som ikke finnes noe annet sted. Låta er langsom og dvelende, full av lydlek og dronende orgel, før en slutt der alt smelter sammen i en bisarr lydcollage, ikke ulikt hva bandet gjorde utover 80-tallet.

Uendelig mange takk til JR for denne.

Reklame i fanzinen Kitsch

HITS 16 - De Reszke-kassetten

01: Babij Jar - Sister Ray
02: Gene Dalby - Bushido
03: De Press - Warszawa 1944
04: Nico - No One Is There
05: Nico - Secret Side
06: Nico - Waiting For the Man
07: Nico - Janitor of Lunacy
08: Nico - The End
09: Gene Dalby - Piss Panser Patroner
10: De Press - Lars Hertervig
11: De Press - Marmur
12: Mechanical Grave - Dada
13: Mechanical Grave - Do Wroga
14: Mechanical Grave - Warszawa
15: Mechanical Grave - Marmur
16: Mechanical Grave - Disturbens
17: Babij Jar - Derrick
18: Kjøtt - Urbane Problemer
19: Sex Pistols - EMI
20: Hærverk - Loven Slår

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Son of a Kitsch. Vol. 1 (1982)

Siden musikkmiljøet i Norge var såpass lite, og interessen i ettertid, til tross for en gradvis vekst, fremdeles ikke er så stor som den burde være (selv om overdreven interesse ville ødelagt all moroa), så finnes det hundrevis av utgivelser som er begravd i fortiden, glemt av de fleste og oversett eller oppgitt av de som kjenner til dem. I dag presenterer jeg en av de ultimate skattene fra perioden, nemlig den legendariske flexi-plata som fulgte med første nummer av fanzinen Kitsch.

Kitsch var en fanzine, altså et slags DIY-magasin, som tok for seg musikk, film og litteratur som var på kanten av det etablerte. Med andre ord var det et rimelig pretensiøst magasin som tok til orde for det vanskelige, kantete, ubehagelige og skjønne i en samtid der det, som i dag, kanskje var vanskelig å se hva som virkelig fantes i en skog av dårlig listepop. Bladet inneholdt plate- og konsertomtaler, filmanalyser, artisthistorikker og manifester for en kommende Gesamtkunstwerk-musikk (étt ført i pennen av Helge Gaarder, like pretensiøs som alltid), som sammen skapte et nydelig produkt av sin tid, til glede for etterkommere. Takket være min far har jeg fått mulighet til å lese alle de tre utgavene som ble gitt ut, noe som har gitt meg mye av innsikten jeg tar i bruk i innleggene her. Dagens plate fulgte med den første utgaven av Kitsch, og inneholder tre spor, henholdsvis av Kjøtt, 3rd Man og Dobbel V/Hiss. I 1984 utvidet Kitsch til å bli et slags plateselskap, og deres eneste andre utgivelse var Helge Gaarders solo-LP Eine Keine Angst Musik. Etter dette var det slutt med både musikk og magasin, og hva skaperne av fanzinen gjorde etterpå har jeg ingen informasjon om.

Grunnet det faktum at plata er en flexidisk er vinylrippen ikke av fantastisk kvalitet, og låtene lider av litt sus og støy, men jeg syns det låter både sjarmerende og lyttbart; dere får eventuelt bedømme selv. Plata åpner med det som ble den aller siste utgivelsen av bandet Kjøtt. I 1982 var bandet allerede oppløst, så det er mulig låta ble spilt inn året før, eller at de kom sammen for å gjøre denne. Låta er en nyinnspilling av åpningssporet på debut-EPen, Nei Nei Nei, men det er vanskelig å se umiddelbare likheter; den gamle pønkriffinga er byttet ut med Gaardersk postpønkfunk, med lekne gitarer og maniske trommer, pluss en vokal som er overalt med hyl og skrål. Teksten er endret, og det selvironiske tilsnittet gjør det hele til en festlig, men også spennende affære, og en verdig avslutning på et fantastisk band. 3rd Man har sin vinyldebut på plata med låten Blå Natt; denne er ikke stort mer enn en spøkelsesbeat og subtilt stikkende skrekkfilmsynther. Det er mulig å høre en spoken word-vokal av noe slag inni mixen, men det er umulig å høre hva som sies, og låta er over før man merker det. Siste spor omtales i magasinet som "Norges kanskje første ambient-låt", noe som for alt jeg vet kan stemme. Dobbel V/Hiss-låta er lite annet enn frittsvevende gitarspill, men det låter vakkert, og minner til forveksling om bølgedønninger som sakte slår innover en strand. Ikke minst er det totalt forskjellig fra den eneste andre utgivelsen prosjektet rakk å gi ut. Det vil være en overdrivelse å si at Son of a Kitsch Vol. 1 er en essensiell plate i postpønk-Norge, men det er en meget spennende kuriositet, som viser både begynnelser og ender, og som vitner om ståpåviljen til de som drev på i undergrunnen.

Første utgave av Kitsch

Son of a Kitsch, Vol. 1

01: Kjøtt - Nei Nei Nei
02: 3rd Man - Blå Natt
03: Dobbel V/Hiss - Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

Kjøtt - Op. (1981)

Jeg innså relativt tidlig i prosessen at denne bloggen kom til å bli et ukronologisk virvar av plater, artister og utgivelsesår, ettersom min spontane utvalgsmetode trosser alle forsøk på kontinuitet og flyt, til fordel for mulige overraskelser og et helhetsuttrykk som ikke er ulikt hvordan jeg selv opplever perioden jeg prøver å dekke. Dette fører imidlertid også til at jeg snakker mye om ting som ikke ligger ute, og at en artist utvikling kan bli rotete å følge; tilfellet er slik for Kjøtt, et av landets mest legendariske (og beste) band, hvis utvikling fra gatesmart pønk til avantgardisk postpønk er en av de mest fascinerende metamorfosene jeg kjenner til i perioden.

Kjøtt besto i 1981, som tidligere, av Helge Gaarder, Michael Krohn, Jøran Rudi, Erik Aasheim og Per Tro, men maktbalansen var forflyttet, og spenningene i bandet er hørbare på plata: der Krohn hadde ledet an som hovedlåtskriver i 79-80, med enkle, smarte og fengende pønklåter, var perioden fra 80 og til 81 i større og større grad dominert av Gaarder og hans anarkistisk-idealistiske postpønk-visjoner. På EPen Hue Uten Sanser hadde disse tendensene vist seg fram i større grad enn tidligere, og uttrykket på Op. er en forlengelse av denne viljen til eksperimentasjon og grenseforskyving. Op. fikk blandede kritikker da den kom (noe som er forståelig, for plata er rimelig snodig), og kort tid etter sluttet Krohn i bandet. De fire andre fortsatte under navnet Montasje, og gav ut plata PRESENCE! et MONTASJE-produkt i 1982, med dansken Michael Rasmussen på trommer (Krohn gjestet vel å merke på en låt). Krohn startet selv opp Raga Rockers, hvis første plate ble produsert av Gaarder, og bandet endte opp som ett av de "fire store" i norsk rock.

Fra første låt viser Op. i stor grad et annet band enn det som gav ut den legendariske Kjøtt-tolvtommeren i 1980; Metamorfose begynner med spretne trommer, funky gitar, fløyte og boblelyder, mens Gaarder forteller en spenstig historie som kanskje handler om et sykehusopphold. En viss Kristin Kopperud tilfører halvoperatiske linjer som gir det en viss cabaretfølelse, og det hele låter rimelig sært. Spør du meg er imidlertid Metamorfose platas svakeste punkt, og det blir straks bedre; Beat Allegro er en løpende, klaustrofobisk fortelling om mental ubalanse, bygd på en bassgang som sirkler rundt seg selv, hamrende piano og Rolf Wallins tåkelurtrompeter, og det hele klimakser i et fantastisk, allsangverdig refrengparti. Av de 9 låtene på plata har Krohn kun skrivet én selv, og én sammen med Gaarder: avslutnignslåten (Jeg Gleder Meg Til) År 2000 er gjenkjennelig Krohn, med en kort og direkte tekst og raske, pønkete rytmer, før låta midtveis eksploderer i en massiv finale som blåser plata ut med et smell. Samarbeidet Jern & Metall er platas mest eksperimentelle; Gaarders forvridde vokal legges over et hyperaktivt musikalsk fundament, i stor grad vrengte, dronende oppgulp av lyd, ikke ulikt Dobbel V/Hiss (Viggo Vestel medvirker på Op., så likheten er kanskje ikke så merkelig). Min personlige favoritt er imidlertid Kald Feber: Gaarders fortelling om narkomane Karianne er melankolsk, men samtidig nesten triumferende, og musikken, fra synth-og-trommer-introen til Kopperuds ekstatiske vokaliserende tolkning av heroinrusen og det fantastiske mellompartiet komplimenterer teksten og skaper en steinkald klassiker. Hvorvidt plata som helhet kan kalles det skal jeg ikke uttale meg om, men den var en viktig del av min musikalske oppvekst, og står for meg som en bauta i norsk musikkliv.

Kjøtt - Op.

01: Metamorfose
02: Beat Allegro
03: Krigsrop
04: Kald Feber
05: Vinyl-Lobotomi
06: Jern & Metall
07: Hvit Hud/Svart Skinn
08: Under Jorda
09: (Jeg Gleder Meg Til) År 2000

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Sjokk Rock (1980)

Hipp hurra! 

Dette innlegget er det tiende som postes på bloggen, og dette er grunn til feiring! Fra å være en vag idé delt blant venner har Eine Keine Angst Musik blitt en realitet. Jeg skal ikke overdrive med å si at det har vært en ubetinget suksess (det kunne definitivt vært flere lesere, men sånn er livet i strømmingens tidsalder), men det gleder meg hver gang jeg ser at noen har vært innom, og at noen er nådd. I så måte feirer vi altså den tidende posten ved å legge ut den første av flere fullengdere som vil dukke opp her, nemlig live-plata Sjokk Rock.

Sjokk Rock var, etter hva jeg har klart å få med meg, et todagers konsertarrangement på Høvikodden i Bærum en gang i 1980, der de åtte bandene som er representert på skiva spilte noen sammenklemte og forhastede konserter. Av gamle kjenninger er Kjøtt og The Aller Værste! med, i tillegg til kjente navn som Oslo Børs, Blaupunkt, Babij Jar, 1984 og Hærverk. Det eneste ukjente bandet er (Psykedeliske) Tystere, som for min del innebærer en festlighet av dimensjoner, da det viste seg at sanger Eivind er en god venn av min far, og dermed en person jeg har kjent i flere år (for tiden spiller han i voksenprogpop-bandet Kosmoratik, som for øvrig kan anbefales til de fleste).

Musikken på plata er ikke perfekt, men det er, om ikke annet, et tidsvitne som dokumenterer hvor variert musikklivet i Norge egentlig var, og hvor vidt paraplybegrepet "pønk" ("sjokk rock", for å være korrekt) favnet: Kjøtt, Hærverk og Oslo Børs serverer ren, rask pønk, Blaupunkt og TAV! spiller skapåvirket nyveiv (uten at det låter likt på noen måte), 1984  og Babij Jar spiller gitarsolohardrock, mens (Psykedeliske) Tystere framfører en sær, halvnormal psykedelisk rockvariant. Plata er full av gode øyeblikk, men mitt favorittøyeblikk på plata er nok når Helge i Kjøtt roper at "det ække no' lyd her! Øy! Øy!" mens bandet bare raser videre, tydeligvis for opptatt av å høre seg selv i kaoset.

Dette er en utrolig artig plate, og den er over på ca. 20 minutter. Jeg vet ikke om noen andre live-plater fra tiden, med unntak av TAV!-konserten fra Hulen i Bergen som ble gitt ut for noen år siden, og derfor blir denne platen essensiell for å få inntrykk av klimaet og stemningen i en tid der musikkmiljøet generelt i alt for stor grad er oversett.

Sjokk Rock

01: Kjøtt - Flue
02: 1984 - Hva Faen
03: Hærverk - Aj, Aj, Aj Så Leit
04: Blaupunkt - Gul & Blå
05: Oslo Børs - Fikser Du Livet Ditt
06: (Psykedeliske) Tystere - Ramba
07: Babij Jar - Donk-Donk
08: The Aller Værste! - Dans Til Musikken

**Trykk her for å lytte!**

Kjøtt - Et Nytt og Bedre Liv (1979)

Ettersom vi nå med stormskritt nærmer oss det runde tallet 10, og dermed ser oss nødt til å feire i stor stil når nevnte runde antall bloggposter inntreffer, avslutter vi dette første strekket med en klassisk plate fra den spede starten på norsk postpønk, nemlig Kjøtts debutplate Et nytt og bedre liv. Jeg vet ikke om Michael Krohn egentlig syns det er greit at jeg legger ut dette, men håper det kan forstås at det gjøres ut av ren lidenskap og et ønske om at flere skal få høre et band hvis musikk fortsatt i stor grad er utilgjengelig.

Kjøtt ansees gjerne som et av de største og viktigste norske pønkbandene, sammen med blant annet Hærverk og Oslo Børs. Bandet ble startet i 79 under navnet Dårlig Karma av Helge Gaarder (bror til Jostein), Erik Aasheim, Jøran Rudi og Per Tro, fire seinhippier fra Kolbotn på noenogtyve år, i tillegg til vestkantgutten Krohn, som såvidt var bikket 20. Bandet skiftet fort navn til Rødt Kjøtt, etterfulgt av en nedklipping til Kjøtt for å unngå bånd til AKP-ml og lignende tull. Gaarder proklamerte at bandet spilte musikk for kroppen, og ikke for hodet, og gav dermed navnet et eksistensgrunnlag.
Etter debutplata fulgte den legendariske Kjøtt-tolvtommeren, singelen Hue uten sanser og albumet Op., før Krohn sluttet på tampen av 1981. I starten av karrieren hadde Krohn vært den dominerende låtskriveren, men fra Hue uten sanser tok Gaarder gradvis over, og musikken gikk fra enkel og fengende pønk til mer eksperimentelle uttrykk. Krohn startet deretter opp Raga Rockers, mens resten av bandet fortsatte som Montasje og gav ut en undervurdert skatt av en plate, Presence!, i 1982.

På Et nytt og bedre liv er bandet på sitt aller råeste. Krohn var kjent for å spille trommer raskere enn de fleste andre, og tempoet på platen er generelt sett heseblesende, tatt samtiden i betraktning. Krohn og Gaarder har skrevet to låter hver: Krohns Nei nei nei er et halvironisk spark i alle retninger, være det kongebarna, Willochs penis, gulrotstuing eller pønkerne selv. Et nytt og bedre liv er en snau sak med en overmåte frekk tekstlig overraskelse, som sikkert forferdet borgerskapet i ekte Wam & Vennerød-stil. Gaarders Blålys er muligens min favoritt på plata, med et genialt refreng og en vidunderlig sur gitarsolo fra Rudi. Imidlertid er kanskje Flue den mest interessante låten, ettersom den er hakket mer abstrakt og paranoid enn de andre låtene, og dermed peker mot hvor Kjøtt etter hvert ville bevege seg.

Dette er en ekte klassiker, og bør høres av alle.

Salig være Helge Gaarder.

Kjøtt - Et Nytt og Bedre Liv

01: Nei Nei Nei
02: Flue
03: Blålys
04: Et Nytt og Bedre Liv

Trykk her for å lytte!