Fra Lippo Lippi - Now and Forever (1982)

Det øvrige livet har sin åpenbare forstyrrende innvirkning på arkivvirksomheten, men med høyst ujevne mellomrom treffes man likevel av den tiltrengte inspirasjonen. Det kan være en forlengst glemt plate, en strofe, en melodi, eller et tilfeldig innfall. Hva som gjelder for dagens innlegg er usikkert, men det har lønt seg, da Fra Lippo Lippis Now and Forever er en skjult perle i landskapet.

Fra Lippo Lippi vil nok dessverre for all overskuelig framtid være kjent som popbandet bak Shouldn't Have to Be Like That, og som en absurd megasuksess på Filippinene. Som forsøkt vist ved tidligere anledninger, har imidlertid bandet en spennende, om enn smal katalog også før vendingen mot kjølig og ansiktsløs pop: Den gang gikk det heller i kjølig, ansiktsløs postpønk og eksperimentell synthlek. Anno 1982 hadde bandet utgitt debutsingelen Tap Dance For Scientists, fulgt av LPen In Silence, der gitarist Bjørn Sorknes hadde oppgitt plassen sin for å fokusere på 3rd Man. Now and Forever ble utgitt i 1982, og billedliggjør overgangen fra den reine postpønken på debuten og til den noe mer strigla, men likevel dystre og stemningsfulle popmusikken på Small Mercies (en personlig favoritt, det må innrømmes). På sistnevnte plate finnes for øvrig en nyinnspilling av Now and Forever, her ikledd Per-Øyvind Sørensens stemme og et hakket mer syntetisk arrangement.

Hva er det så som gjør at jeg innledningsvis omtaler singelen som en perle? Enkelte faktorer kan nevnes: Tittellåta Now and Forever er den siste låta hvor bandets drivkraft Rune Kristoffersen også fungerer som vokalist. Stemmen hans er nesten morsomt dyster: Den ligger endeløst langt bak i miksen, og han mumler og hvisker som et slags nordisk ekko av Ian Curtis' langt mer energiske fremførelser. Personlig er jeg dessuten veldig svak for låtas sound, drevet av trommemaskiner, en klar, ringende basslinje, og Morten Sjøbergs syntharbeid, elegant og minimalistisk drivende låta fremover. Det låter som en vinter i Oslo, kaldt inn til beinet, men likevel ønsket og villet slik. Kristoffersens minimalistiske gitararbeid fyller låta på vidunderlig vis, den glir forbi uten å gjøre alt for mye ut av seg, men blir likevel værende i hukommelsen. Hva b-siden angår, så er den rett og slett vidunderlig. To låter, In a Little Room og An Idea, knapt mer enn sketsjer eller skjeletter: De er begge instrumentale, båret av gjentakende, impresjonistiske pianofigurer og enorme mengder klang. Førstnevnte ligner kanskje mer en tradisjonell sang, mens sistnevnte (skrevet med Sorknes) heller er som, ja, en idé, en enkel akkord og melodiske variasjoner ut spilletiden. Jeg kunne hatt en hel plate med dette.

Fra Lippo Lippi - Now and Forever

01: Now and Forever
02: In a Little Room
03: An Idea

**Trykk her for å lytte!**

Fra Lippo Lippi - Say Something (1984)

I forsøket på å flytte tankene vekk fra en meget nærstående eksamen tar jeg meg fort i å forsøke å finne eksempler på musikk som passer til årstider, måneder, klima og stemning. For øyeblikket er Trondheim forblåst, frossent og ugjestmildt, men ikke uten et lite hint av den kommende våren. Den samme karakteristikken kan, noe urettferdig, tildeles singelen Say Something av Fra Lippo Lippi, som i det følgende skal omtales.

Vi har tidligere sett en omtale av Fra Lippo Lippis debut-EP Tap Dance For Scientists. På denne debuten presentertes bandet som en instrumental trio som lekte med lyd og stemning, både i form av korte, popaktige vignetter og lengre stemningsstykker. I 1984 hadde ting imidlertid endret seg: Bandet besto nå, i tillegg til originalmedlemmer Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg, av sanger og frontfigur Per Øystein Sørensen, i tillegg til keyboardist Øyvind Kvalnes, som har sin debut på Say Something-singelen. I tillegg er Bjørn Sorknes, som opprinnelig sluttet i bandet rundt 1980, med på bass. Ved utgivelse hadde bandet allerede LPene In Silence (1981) og Small Mercies (1983) bak seg, og singelen fungerer som et bindeledd mellom den kjølige postpønk-sounden på de tidligere LPene og den mer popvennlige lyden på gjennombrudds-LPen Songs fra året etter. Etter denne ble bandet popstjerner, men begynte samtidig å splintre i sømmene. Duoen Kristoffersen/Sørensen fortsatte imidlertid til starten av 90-tallet, og var innen den tid blitt enorme på Filippinene, noe som vitner om en av de merkeligste suksesshistorier Norge har å by på.

Låta Say Something bygges på en hektisk synthbass-loop og insisterende rytmer, over hvilket vagt østlige gitarstemninger fyller ut sounden. Sørensen synger i et dypt register, noe som er karakteristisk for den tidlige perioden av hans tid i bandet. Det låter noe påtatt, og seinere plater viser at et lysere register åpnet for bedre låter som sådan. Etter et rimelig fengende refreng innledes et lengre instrumentalparti, der et vibrafonaktig keyboard dominerer lydbildet, noe som leder stemningen mot det eksotiske. Låta er ikke den mest spennende i bandets katalog, men jeg vil fremheve Sorknes' basspill som et høydepunkt, da det er fullt av små, interessante vendinger for den noe simple bassentusiast. Out to Sea låter som en outtake fra Small Mercies-plata: Et klart, enslig piano dominerer introduksjonen, fylt ut av stakkato basspulser. Tempoet økes og en drivende, sirkulær basslinje tar over dominansen, mens Sørensen på gotisk vis mumler ut tekstlinjene. Låta er overmåte mer melankolsk enn a-siden, og faller mer i smak for min del, ikke mist på grunn av et vakkert mellomspill der pianoet trenger gjennom tåken og spiller en enkel solo. Avslutningsvis inntrer en dobbel keyboardsolo av noe slag, men uten noen form for forløsning; stemningen er like tung som ved start. Singelen er sannsynligvis en av de mest obskure utgivelsene i Fra Lippo Lippis katalog, noe som i og for seg er forståelig, men den fungerer som et spennende vitnesbyrd om bandets utvikling fra gotiske postpønkere til kjølige poppere.

Fra Lippo Lippi - Say Something

01: Say Something
02: Out to Sea

**Trykk her for å lytte!**

Fra Lippo Lippi - Tap Dance For Scientists (1980)

Etter å ha mottatt store klager om at de tidligere innleggene i stor grad har vært for obskure og lite tilgjengelige for den allmenne lytter, velger jeg i dag en annen rute: for å tilfredsstille massene presenteres herved en av Norges største - og særeste - musikalske suksesshistorier gjennom tidene, nemlig Fra Lippo Lippi.

Fra Lippo Lippi er bandet som, av alle land i verden, erobret Filippinene med sin romantiske, "nordiske" sound på slutten av åttitallet. På dette tidspunktet besto bandet kun av Rune Kristoffersen, kjent fra Rune Grammofon (hjem til vår tids beste Norske artist, Jenny Hval) og Per Øystein Sørensen, på et tidspunkt mest kjent som korist for Bobbysocks, men forhåpentligvis bedre husket for å ha sunget i et av de bedre Norske popbandene fra perioden.
Imidlertid er denne utgivelsen, som er bandets første, gitt ut med en annen lineup. I tillegg til Kristoffersen besto den tidlige utgaven av Bjørn Sorknes og Morten Sjøberg, som vi jo kjenner fra 3rd Man. Denne trioen bodde, øvde og eksperimenterte sammen på Nesodden, og presterte i 1980 å produsere en av de særere debutplatene jeg kjenner til, tatt bandets videre historie i betraktning.

Uansett om man kjenner FLL som glatt popband, kjølig new-wave eller monoton Joy Division-postpunk, så vil denne platen mest sannsynlig overraske. Alle låtene er instrumentale, og dette åpner for mye leken eksperimentering med lyd. Sounden er overmåte elektronisk, med mye plingende og plongende synth, spretne programmerte rytmespor og effektbehandlet gitar.  Et godt eksempel er låta Tap Dance For Scientists, der det høres ut som gitarslagene blir kastet rundt i en hermetikkboks.
De tre første låtene på plata er lette, humoristiske popskjeletter, med små melodier og en rar, litt tullete sound. Låta Backdrops, som utgjør b-siden på plata, er imidlertid en annen sak. Dette er et langt stemningsstykke, bestående av flere forskjellige partier som er smeltet sammen. Rytmeboksen er borte, og stemningen er forandret fra lett til trykkende og klaustrofobisk. Kristoffersens bass legger frem små bruddstykker av melodi, synthene spiller noen enkle temaer, men stemningen letter aldri. Motsetningen til a-siden kunne ikke vært større.
Alt i alt en fornøyelig lytteopplevelse, og en virkelig kuriositet i norsk popmusikkhistorie.

Fra Lippo Lippi - Tap Dance For Scientists

01: Tap Dance For Scientists
02: Do The Modern Pose
03: Dolls On Parade
04: Backdrops

**Trykk her for å lytte!**