søndag 29. januar 2017

Ba-Iss - Hellig Stank (1990)

Hva er det som stinker? Det er som om en merkelig sur eim gjennomtrenger hver eneste del av tilværelsen, som om hauger av gamle, skjulte matvarer ligger og råtner ett eller annet sted i nærheten av ventilasjonen, for på den måten å forpeste alt og alle som kommer i nærheten med den sure, men også kvalmende søte lukten av harsk virkelighet.
Eller kanskje det bare er den velkjente lukten av idioti.
Noe er i alle tilfeller galt, og man kan ikke gjøre stort annet enn å le av det. Når det uansett er slik at det fundamentet du har vokst opp med under føttene brått endres til en seig, illeluktende gjørme, så kan man vel ikke annet enn å smile, for deretter å sette på litt Ba-Iss?

Discogs forteller meg at Ba-Iss anno 1990 besto av trioen Robin Andrew le Normand, Mogens Henckel og Stig Sæterbakken. På dette tidspunktet var sistnevnte, såvidt jeg kan forstå, i ferd med å ta steget fra lyrikken og til romanformatet, og virket altså samtidig som knotteknaster i dagens gruppe. Hva de to andre har foretatt seg, eller i det hele tatt hvem de er, vet jeg ingenting om, så den saken får heller være. Hellig Stank ble utgitt i et nummerert opplag på 50 eksemplarer, visstnok inneholdende et liten mengde bladgull, og dermed et interessant samlerobjekt for den som måtte ønske å samle (synd bandet ikke tok av, det skulle tatt seg ut!). Kassetten kom med andre ord kort tid etter debuten Arbeid, og det finnes et åpenbart slektskap mellom utgivelsene.


Hellig Stank består kun av to låter, men er likevel en utgivelse av en anseelig lengde, ettersom hver låt varer omkring 10 minutter. A-siden, Skjærtorsdag, er, i alle fall for disse ører, en manipulert omtolkning av Inokulasjon, åpningssporet på Arbeid: Der sistnevnte bæres av skarpe pistolsmell og skjærende, gneldrende lyder, er førstnevnte veldig langsom, sakte kravlende framover. Man skulle trodd at det ville låte uinteressant, evt. dårlig, men det motsatte er tilfelle: Omtrent midtveis i låta trenger et svevende lag av forsinkede synther gjennom, og stemningen på låta skifter fra dommedag til noe i retning av Bowies Moss Garden; innen det er over står låta igjen som noe helstøpt vakkert, overraskende nok. På samme måte er b-siden Slam intet annet enn en manipulert, nedsakket versjon av låta Søvn uten drømmer: Der originalen er en manisk, pulserende skrekkfilmvariasjon, er denne nok en gang et slags krypende ubehag gitt lydlig form. De mer harmoniske elementene som finnes i Skjærtorsdag er borte; igjen finnes kun pulserende trommer, skraping, plutselige skjærende støt, og i det hele tatt en følelse av at noe er alvorlig galt. Tittelen på låta er i så måte treffende, da tankene lett dras i retning av en ansamling med boblende, sydende, langsomt rennende slam, slo, gørr og dritt, påfallende likt mye av hva den internasjonale politikken har å by på for tiden.

Takk til Tore Stemland for rippen.






















Ba-Iss - Hellig Stank

01: Skjærtorsdag
02: Slam

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 18. januar 2017

A Place to Pray - Thelema (1985)

Om man skal tilgi uenigheter på de fleste områder i livet, så er det likevel tilsynelatende allmenn enighet om at vi går en urolig tid i møte, og at fremtiden, på de fleste punkter, later til å bli hakket mørkere. I så måte, med de nærmest selverklærte demagogenes spektakulære inntreden i amerikansk og europeisk politikk: hva passer vel bedre enn å starte det nye året med en kassett fylt til randen av apokalypse, tomhet og rev. Jim Jones?

Om gruppen A Place to Pray er det ikke mye informasjon å uthente, men vi gjør som alltid et tappert forsøk. Foretaket var en trio, bestående av Olav Hagen, Rune Brøndbo (en slektning av den noe mer kjente Bjarne? Det ville tatt seg ut!) og en siste person hvis navn jeg ikke finner. Brøndbo hadde en fortid i bandet Concrete Now, mens Hagen har vært med på utgivelser av Angor Wat og Israelvis. Mye tyder med andre ord på at medlemmene er fra Trondheim. I etterkant har Hagen virket som religionshistoriker, mens de to andre har fortsatt med musikk i forskjellige former, uten at jeg vet nevneverdig hva det har gått i. Etter Thelema-kassetten utkom Disciplina Arcana, og dessuten enkeltlåter på diverse samleutgivelser. Etter det var prosjektet over. Hagen sier i en korrespondanse at særlig Thelema har hatt et utvidet etterliv: Kassetten er visstnok enda i sirkulasjon på kontinentet, og er i tillegg et slags fetisjobjekt i enkelte satanistmiljøer her til lands. At skaperen ikke er fornøyd med dette er forståelig; at satanistene føler tiltrekning er imidlertid minst like logisk.


Thelema består av 14 navnløse spor, som alle bindes sammen av enkelte fellesnevnere, henholdsvis ritualistiske rytmer, dronende stemninger og den avdøde kultlederen Jim Jones' snerrende predikantprat. Inspirasjonen fra okkultisten Aleister Crowley er dessuten gjennomgående; det er klart at disse elementene til sammen utgjør en noenlunde ubehagelig lytteropplevelse, men for den tålmodige og uredde finnes mye å glede seg over. Sjangermessig kan det kanskje best beskrives som dark ambient, en tåkeaktig fremtoning punktert av enkelte harde rytmer, basstoner eller Jones-samples, som på ekte 80-talls-vis lar den ekstatiske predikanten (enda ikke en klisjé på dette tidspunktet) bli en del av den rytmiske drivkraften; likheter kan først og fremst finnes til Ba-Iss, eventuelt til Holy Toys mer abstrakte midtperiode. Det er vakkert, men urovekkende, det nærmest knyter seg i brystet under enkelte passasjer. Mest avgjørende for undertegnede er imidlertid den sterke stemningen av resignasjon, av at noe har krysset en avgjørende grense, og at situasjonen, uansett hvor dårlig, vil bli verre, og på ingen måte vil kunne rettes opp med det første. Å kalle kassetten et passende lydspor til vår tid er kanskje pompøst, men i enkelte mørke øyeblikk er det også svært så passende.



















A Place to Pray - Thelema

**Trykk her for å lytte!**