søndag 13. desember 2015

Garden of Delight - Big Wheels In Emotion (1987)

For en tid tilbake fikk jeg, for første gang, en forespørsel om hvorvidt jeg hadde enkelte plater, og om disse kunne legges ut i en nær framtid. Grunnet oppgaveskriving har bloggen blitt satt på vent gjentatte ganger, med unntak av enkelte late innlegg, og den kommer sannsynligvis til å være på vent fram til nyåret. Imidlertid ønsker jeg å innfri deler av forespørselen, og i så måte legger vi dermed i dag ut Garden of Delights eneste LP, Big Wheels In Emotion.

Garden of Delight startet som et av Norges første gothband, og sto i stor grad alene innen sjangeren her til lands. Deres første utgivelse, singelen Blessed Minutes, viste et eksperimentelt postpønkband med klare referanser til England og stort hår, men samtidig med et særpreg som gav bandet en tydelig, egen profil. Etter enda en singel, 22 Faces, kollapset imidlertid bandet, og det så en stund ut som om det var slutt. Sistnevnte singel viste en tydeligere fascinasjon for melodiøs popmusikk enn hva debuten hadde gjort, og nettopp denne retningen ble igjen tatt opp da bandet fant sammen igjen for innspillingen av LPen Big Wheels In Emotion. Det gjenforente bandet besto av primus motor Bitten Forsudd, sanger Mai-Britt Kristoffersen og altmuligmann Bjørn Pettersen. Med seg i studio hadde de en lang rekke gjestemusikere (inkludert Terje Rypdal), som gir plata en profesjonell, noe eklektisk lyd. LPens vending mot psykedelisk pop må ha vært et sjokk for de hypotetiske gotherne som hadde vokst seg fast i stort hår og svart netting, og etter utgivelsen tok det ikke all verdens tid før bandet falt fra hverandre. Forsudd og Kristoffersen fortsatte som Einmal Kommt Die Liebe, mens Pettersen ble med i Kraftensemblet.

Monsterlove åpner plata med tunge, dramatiske trommer og snedig orgel. Vokalen er luguber og teatralsk, men det låter overraskende fengende. Når låta ankommer første refreng innser du at du hører på en forvridd poplåt, og det utvikler seg til å bli riktig så fornøyelig. En herlig tuba tuter i vei nederst i låta, og tempoet øker mot slutten, slik at vi ender høyt oppe. Another Way To Drown er ren sukkerspinnpop, stappet full av kassegitar og lyse, sjarmerende harmonier. The Glance lukter av cocktail og cabaret, og fungerer bra. Beating Romance beveger seg fra snill intro via pauker og mannskor til drivende, saksofonassistert gothpønk, toppet med god vokal og herlig aggressiv basslyd, før det hele kollapser i halvtempo og spoken word. Tittellåten bygger på klassiske goth-ingredienser: drivende bass, kirkeklokker, dramatisk piano og veksling mellom luguber heksevokal og spøkelsesaktig koring, og er et klart høydepunkt. Twinkle & Fall er muligens platas beste poplåt, bygd på en herlig romantisk melodi, skinnende gitarer og vakre harmonier: låta er skamløst poppete, fengende og minneverdig. Avsluttende I Sing lener balansen mot goth, og avslutter plata med syv minutter pseudo-østlig jamrende mystikk, som fungerer overraskende bra, tatt foregående beskrivelse i betraktning.




















Garden of Delight - Big Wheels In Emotion

01: Monsterlove
02: Another Way to Drown
03: The Glance
04: White Whisper
05: Beating Romance
06: Big Wheels In Emotion
07: Lilies on a G-String
08: Twinkle & Fall
09: I Sing

**Trykk her for å lytte!**

søndag 29. november 2015

Holy Toy - Dokument (1994)

Endelig er vi tilbake igjen! Det kan bli lenge til neste gang, så dere får dermed servert en lang plate full av flott musikk, som kan benyttes både til aktiv lytting og som soundtrack for den noe ustabile situasjonen Europa (og verden for øvrig) befinner seg i.

Som de fleste som har fulgt med vet er Holy Toy et av mine absolutte favorittband. Store deler av katalogen deres har jeg allerede presentert tidligere (og resten vil nok følge når jeg får bedre tid), i et håp om at bandets musikk kan bli lettere tilgjengelig, slik at andre kan få gleden av å høre en av norsk musikklivs skjulte skatter. I så måte er Dokument perfekt for anledningen: Plata er en samleskive, der et utvalg låter fra alle Holy Toys LPer presenteres, i tillegg til et knippe uutgitt materiale. Sistnevnte er av størst interesse for den som kjenner bandet fra før av, men plata fungerer bra som en kontinuerlig lytteopplevelse, og anbefales for alle.

Debut-LPen Warszawa er representert med 6 låter, Panzer and Rabbits med 4, Why Not In Choir? med skarve én, Pakt of Fact med 4, og Dummy Cruise Missile med en alternativ versjon av singelen Ciupazecka. Mangelen på låter fra Why Not In Choir? og Dummy Cruise Missile er forståelig (førstnevnte pga. platas helhet, som vanskelig kan brytes opp; sistnevnte fordi plata er ganske dårlig), og balansen mellom materialet som finnes er god. Ikke minst er det flott å få fire låter fra Pakt of Fact i høyere kvalitet enn hva vinylrippen kan tilby. Imidlertid er det de uutgitte låtene som er av størst interesse. Mye av dette var nok uutgitt av en grunn: Marsz Balkany, Polution og Untitled er i stor grad sketsjpregede stemningsbrokker, korte, instrumentale, men ikke uten appell. Personlig har jeg alltid vært glad i Holy Toys mer abstrakte sider, så dette er snacks for ørene. What the Hell er sannsynligvis Holy Toys mest absurde låt, tatt bandets utgangspunkt i kontekst: Låta er en bluesaktig rockelåt, preget av stygg lyd og Nebbs stønnende GIVE ME SOME LOVING BABY, en noe ukarakteristisk frase fra den tidligere dommedagsprofeten. What Was Gone Will Rise Again er imidlertid platas definitive høydepunkt. Låta er hentet fra soundtracket til filmen X, der Holy Toy også bidro med andre innslag (som finnes på Yes and No). Låta er dvelende, bygget på Lars Pedersens monotone tromming, over hvilket Nebb legger en sarkal, vakker melodi. Låta trommer seg gradvis fremover, stemningen konsolideres, men eksploderer aldri. Låtas uforløste, nesten uferdige uttrykk er spennende, og gir ønsker om å høre mer. Hvordan veien gikk over til Dummy Cruise Missile er nok en gang uforståelig, men Dokument forholder seg i stor grad til bandets glansperiode fra 82 til 87, og er dermed en perfekt introduksjon for den uinnvidde.



















Holy Toy - Dokument

01: Marmur
02: Dwa Portrety
03: Marsz Balkany
04: Kapitan Boom Boom Boom
05: Plan For The Land
06: Telegram I
07: What The Hell
08: Polution
09: Wojtek
10: Untitled
11: Invisible Embrace
12: Last Dinner
13: Fresh News - Larve
14: Niebieska Patelnia
15: Buntowniki
16: Sariusz
17: Ciupazecka
18: What Was Gone Will Rise Again
19: Armagedon
20: Down In Japan
21: Czemu Nie W Chórze

**Trykk her for å lytte!**

fredag 20. november 2015

Det Glade Vanvidd - The Rest of Det Glade Vanvidd: 1984-1989 (2005)

I dag lar jeg, da jeg er opptatt med eksamen, kolonialisme, fremmedhet, sykdom, korrupsjon, hykleri og lignende, poesien komme til tale. Det Glade Vanvidds historie har jeg til dels presentert tidligere, og dersom man er nysgjerrig kan man finne veien tilbake til de gamle postene.

Over til Hugo Ball, hvis poesi på perfekt vis fremstiller sinnets nedsmeltning i møte med endeløs ødeleggelse.

Gadji beri bimba

gadji beri bimba glandridi laula lonni cadori
gadjama gramma berida bimbala glandri galassassa laulitalomini
gadji beri bin blassa glassala laula lonni cadorsu sassala bim
gadjama tuffm i zimzalla binban gligla wowolimai bin beri ban
o katalominai rhinozerossola hopsamen laulitalomini hoooo
gadjama rhinozerossola hopsamen
bluku terullala blaulala loooo

zimzim urullala zimzim urullala zimzim zanzibar zimzalla zam
elifantolim brussala bulomen brussala bulomen tromtata
velo da bang band affalo purzamai affalo purzamai lengado tor
gadjama bimbalo glandridi glassala zingtata pimpalo ögrögöööö
viola laxato viola zimbrabim viola uli paluji malooo

tuffm im zimbrabim negramai bumbalo negramai bumbalo tuffm i zim
gadjama bimbala oo beri gadjama gaga di gadjama affalo pinx
gaga di bumbalo bumbalo gadjamen
gaga di bling blong
gaga blung






















Det Glade Vanvidd - The Rest of Det Glade Vanvidd: 1984-1989

01: Lov Song I
02: Roter Wedding
03: Lov Song II
04: Yallesong
05: Lov Song III
06: Proklamasjon
07: Ut Av Byen
08: Terror
09: Salme
10: Dansen Går På Skratteskjær
11: Rock & Roll Oh Yeah
12: Jungelen Nord For Dovre
13: Jeg Er Død
14: Ingen Problemer
15: Utfor Stupet
16: Marx Brothers
17: Marx Brothers II
18: Surfin' Beirut
19: Shakespeare In The Bush
20: Jakob

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 14. november 2015

Kraftensemblet - Hulen, Bergen 1990

Verden er åpenbart ikke noe blivende sted lenger. Det sosialdemokratiske paradiset jeg vokste opp i revner i kantene, der man finner smålige rasister og høyreekstremister rundt hvert hjørne og på hvert kommentarfelt. Samtidig smuldrer Europa i en pøl av frykt og paranoia, terror og rasisme. På en middels god norsk musikkblogg vil du neppe finne svarene du søker. Derimot vil du finne gammel norsk musikk, som på sin måte kan få deg til å tenke tilbake til da verden var litt enklere. Derfor: Musikk!

Kraftensemblet var, etter hva jeg vet, det siste bandet Helge Gaarder var med i før han la kreativiteten til side og ble byråkrat på fulltid. Foruten Gaarder besto ensemblet av Bjørn Pettersen, kjent fra Garden of Delight og Cirkus Modern, Sven Kalmar fra Holy Toy, Nekropolis og The Beste, og en viss Brodd Nesset, som ikke er meg kjent fra noe annet. Kraftensemblet startet sannsynligvis opp i kjølvannet av Cirkus Moderns implosjon, jeg vil tippe rundt 88-89, og gikk inn for å spille en finurlig form for taffeljazz med innslag av både rock og rull, i tillegg til mer eksperimentelle elementer. Bandets eneste offisielle utgivelse er låta Kammersuite (excerpts) på samle-CDen Ur-Rauten, utgitt i 1992. Dette gjør at bandet i grunn er et ikke-band, da deres eksistens knapt er dokumentert. Imidlertid fikk jeg tilsendt dette konsertopptaket av en trofast følger, og er dermed gitt muligheten til å videreformidle eksistensen til et band få har hørt om, og sannsynligvis ingen bryr seg om.

Da dette er et konsertopptak fra 1990 må lytteren være beredt på at lyden ikke alltid er plettfri. Jevnt over er musikken lyttbar og fin, men enkelte øyeblikk (spesielt åpningen) er bråkete og vond for øregangene. Konserten starter med en oppjazzet utgave av Gaarders Arbeid og Fritid, og vi blir fort kjent med bandets uttrykk: Kalmars lunefulle trommer og Pettersens elastiske bass danner et skiftende fundament for Gaarders pianospill (som er overraskende kompetent), mens gitarist Nesset i stor grad tilføyer farge, tekstur og støy. Panserkrysseren Potemkin, et tidlig høydepunkt, bygges på et lekent, spion-aktig pianomotiv, over hvilket bandet her bygger, der senker, og gradvis stabler sammen en massiv formasjon av lyd. En variant av Erik Saties Gymnopedie finnes også her, og må ansees som smått pretensiøs, men likevel vakker. Kammersuite finnes her i all sin prakt (om enn delt opp pga. separate lydfiler osv.), og gir et bilde av hvordan en helhetlig innspilling kunne vært. Nevnes må også Gaarders prat mellom låtene: alt fra forespørsler om øl til pompøse fortellinger om låtenes betydning og tematikk, hyl og skrål og bandintroduksjoner. At Norges beste pønksanger skulle ende opp som taffelpianist kunne neppe noen vite. At det faktisk skulle fungere overraskende bra er dermed overraskende, men vitner om mannens (og bandets) evner. Det er mulig det er fangutten som prater, da dette på ingen måte er essensielt for norsk rocks utvikling, men det er et spennende innblikk i hvor en av de store pønkerne i Norge endte opp da pønken var over.

Takk til JR Bruun for denne.
















Kraftensemblet - Hulen. Bergen 1990

(Titlene er i stor grad hentet ut fra Gaarders prat, og er derfor ikke nødvendigvis riktige)


01: Arbeid og Fritid
02: (Kraft som September)
03: Valse
04: Potemkin - Fortelling
05: Panserkrysseren Potemkin
06: (Intet Er Mindre Enn Solen)
07: Gymnopedie
08: Uten tittel
09: Kammersuite - I-III
10: Kammersuite - IV-V
11: Kammersuite - VI
12: Syklus
13: Depart
14: Introduksjoner
15: Amok
16: (Hyllest til Betania)
17: Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

fredag 6. november 2015

V/A - Ur-Rauten (1992)

Det blir stadig lengre og lengre mellomrom mellom innleggene her, og det må jeg rett og slett beklage. Det er vanskelig å innpasse aktiv lytting og beskriving i en (relativt) intens studiehverdag, full som den er av lesing av tysk etterkrigslitteratur og drøfting av skyld og hukommelse som fremstilt i litteraturen. Derfor velger jeg i dag å ta et steg ut av komfortsonen, tiåret og formatet, ved å presentere en samleplate som kun på perifert vis er relevant for bloggens målsetning.

SamleCDen Ur-Rauten ble utgitt i 1992 på plateselskapet dBut (som også var delaktige i utgivelsen av Ba-Iss' utgivelser). Da det finnes marginalt med stoff om CDen og plateselskapet velger jeg å fokusere på det opplagte, nemlig platas hensikt: innholdsmessig er mye av materialet abstrakt, i grenselandet mellom lydkunst og moderne klassisk, og i mange tilfeller med etno-inspirerte elementer; jeg vil tro plata søker å samle musikk der "ur-rauten", altså det urgamle, grunnleggende i musikken, og mer moderne strømninger møtes. When åpner plata med et utdrag fra The Black Death-LPen, der Lars Pedersen lagde et soundtrack for pesten som herjet Europa på 1300-tallet; resultatet er intet mindre enn fantastisk. Sure feler, hest og vogn, gregoriansk mannskor og mer til skaper en vakker og skremmende collage, og setter stemningen for resten av plata. Døve Munker, et band relatert til Famlende Forsøk, bidrar med pumpeorgelhymnen Luyt Lyut Låvamand, en herlig, nesten sakral sak med vakker vokal. Deathprod viser seg i veldig tidelig format, og serverer oss lyden av forråtnelse og død. Ym-Stammen opptrer med låta Enøyd Gjennom Det, der Mathiesen og kompani synger seg gjennom et vakkert, flerstemt arrangement, herlig middelaldersk og tidløst. Kraftensemblet er av størst interesse for undertegnede: dette er den siste kjente innspillingen Helge Gaarder bidrar til. Kammersuite (Excerpts) består av fire små stykker, der Gaarders pianospill driver de småjazzete arrangementene fremover, mens bandet tilføyer farge og intensitet. Ulf Knudsen dukker opp for å avslutte plata med komposisjonen Under Nada (Vorde Ditt Navn), et ambient-stykke av mørkeste sort, og en passende dyster avslutning på en plate der humøret stort sett er rimelig labert. Som unntak må dog Waldemar Hepstein nevnes: låta Nei, Heng Fru Hitler i et Badekar! er en partylåt av de sjeldne, og burde høres av alle, da det i sannhet er noe av det mest absurde jeg har vært borti (ikke minst på en ellers så seriøs og kunstnerisk plate som denne).

Ur-Rauten er en skatt av de sjeldne for de musikkinteresserte, og burde nytes av alle. Dette foreslår jeg da også at du gjør.






















Ur-Rauten

01: When - The Black Death (Excerpts)
02: Ane Heiberg - Å Vil Du Hava Meg Til Å Kveda
03: Anatemno - 1
04: Green Isac - Hey Babe, I Wanna Fuck You Back To The Stone Age
05: Døve Munker - Luyt Lyut Låvamand
06: Biosphere - Botanical Dimensions
07: Deathprod - Fordervelsen
08: Waldemar Hepstein - Nei, Heng Fru Hitler i et Badekar!
09: Anatemno - 2
10: Ym-Stammen - Enøyd Gjennom Det
11: Nityananda Das Baul/Satyananda Das - Radha
12: Sabella Talk - Voodoo
13: Erik Jacobsen - Valse Funèbre
14: Anatemno - 3
15: Kraftensemblet - Kammersuite (Excerpts)
16: Siri Austeen - Song
17: Ole Henrik Moe - Storgata No. 3
18: Øyvind Rauset - Largo
19: Kikkomen - I Can Dream (Ambivalent Mix)
20: Anatemno - 4
21: Tore Dimmestøl - Passing Starships
22: Ulf Knudsen - Under Nada (Vorde Ditt Navn)

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 31. oktober 2015

Lily & the Gigolos - Secrets (1984)

Da dagen i dag visstnok har stor betydning for en større del av verdens befolkning ser jeg det som min plikt å presentere noe som passer til den seine høststemningen, dødsfetishismen og søtsuget som gjerne oppstår rundt halloween (Garden of Delight ville passet, men den gang ei); i dag presenteres derfor Lily & the Gigolos' første og eneste LP, Secrets.

Kristiansandbandets historie har jeg presentert tidligere, og jeg skal derfor ikke gjenta alt for mye her. Bente-Lill "Lily" Viste og hennes kompanjonger hadde startet opp en gang i 1981, og brukte da tiden på å skape et sterkt, tight helhetsuttrykk; første selvstendige utgivelse kom ikke før i 1984, da i form av dagens plate. Denne ble deretter fulgt av en tolvtommers single, Listen to the Radio, gitt ut på gjennomsiktig vinyl. Secrets ble, etter hva jeg forstår, tatt godt imot, men maktet ikke å skape nevneverdig med oppmerksomhet, og bandet drev rundt i et knippe år til, før det ble oppløst i 1987. Muligheten er der for at Lily & the Gigolos' sound ble for fjern og kontinental i et Norge der smaken jevnt over var på vei mot streitere rock og rull, en kontekst der Vistes hang til melodramatisk operasang nødvendigvis fremstår som fremmed - dette er imidlertid samtidens problem, da plata er knallbra, og enda holder seg rimelig godt.

A-siden åpner med singelen Listen to the Radio, som låter like bra her som på 12-tommeren. Fooled Again og Russia er raskere, mer pønkete låter, drevet av motorsaggitarer og Vistes kraftfulle stemme: førstnevnte har et fengende samspill mellom Viste og et annet bandmedlem, sistnevnte har et enormt refreng i full operaform, samt en herlig dramatisk breakdown før siste refreng. I'm Just a Child er en personlig favoritt, drevet av energisk trommespill, stemningsfulle gitarer og en fantastisk melodi. Tittellåta Secrets er platas mest eksperimentelle: dvelende, dundrende trommer, rytmisk pusting, desperate hyl og Vistes fordreide, barnlige stemme skaper en udefinerbar stemning, før refrenget trår inn og bærer låta over i kjent popterritorium; mot slutten tilføyes flere lag med melodi og melankoli, og låta står som et noe merkelig høydepunkt. B-siden starter med Icehouse (og et merkelig hopp i introen, beklager), nok en atmosfærisk, dvelende låt; imidlertid varer det ikke denne gangen, låta bryter ut i et raskere tempo, og vi er vitne til en vakker, luftig poplåt. Sheila, Screams og Tonight følger på i tett rekke: låtene blir muligens litt like, men alle holder høy kvalitet, og spesielt Screams inneholder noen fantastiske refrengpartier, der bandet er på sitt mest intense. Avsluttende Message er ikke stort mer enn litt gitarplinkplonk, en tromme eller to og en mannsstemme som babler i vei om ett eller annet: det fungerer som avslutning, men gir ikke så veldig mye til plata.
















Lily & the Gigolos - Secrets

01: Listen to the Radio
02: Fooled Again
03: Russia
04: I'm Just a Child
05: Secrets
06: Icehouse
07: Sheila
08: Screams
09: Tonight
10: Message

**Trykk her for å lytte!**

søndag 25. oktober 2015

El - Et Hvilested (1987)

Sannsynligheten er høy for at det fantes minst étt band i hver eneste lille by i Norge i løpet av 80-tallet. Jeg kan på ingen måte bevise dette, men med tanke på at selv Hamar, denne lille føflekken på Norges mage, klarte å produsere flere enn ett band, så er det ingen grunn til å tvile.

El er et av disse bandene fra Hamar (i alle fall i utgangspunktet). Det har vist seg å være vanskelig å oppdrive særlig med informasjon om bandet, og jeg velger derfor kun å presentere det jeg vet: bandet var en trio, bestående av Håkon Johnson, Stein Viem og Askild Hagen. Sistnevnte vil være kjent for den trofaste leser som Adrian Cox, synthpoeten hvis plate Flukt & Forvandling er lagt ut her tidligere. El oppsto etter at bandet Nedbør, der i alle fall Hagen var aktiv, la inn årene (navnet speiler da også dette, via en videreføring av vær-tematikk). Tro til form ble Els eneste vinylutgivelse, Et Hvilested, gitt ut via Kulturinstitusjonen Piiv, plate- og kassettselskapet der Hagen/Cox fikk gitt ut de aller fleste av sine prosjekter. 

Låta Et Hvilested låter i de første sekundene påfallende som The Cure anno 1981-82, med en tung, drivende bass, atmosfæriske synther og maskinelle rytmer. Vokalen (som ikke låter helt som Hagen) er dyster og stemningsfull, før refrenget setter inn og sangeren bryter ut i desperate, halvforståelige rop. I motsetning til dette er akkordene i refrengpartiet overraskende lette, noe som skaper en spennende kontrast. Visshet er en mer dvelende sak: synthene dominerer lydbildet, bassen brukes i større grad som et melodisk element, og Hagens snakkesang maler ut poetiske bilder. Låta har noe mystisk ved seg, et spennende, udefinerbart element som hever den over de andre, og et avslutningsparti med en fantastisk, enkel synthsolo understreker låtas kvaliteter. Lykkeønskninger går tilbake til Et Hvilested lydmessig, med mer markant bass og aggressive rytmer, mens Hagens halvkvalte stemme mumler ut noe som er vanskelig å høre. Låta bryter etter hvert sammen i et langt mellomspill der instrumentene gis rom til å puste, men de helt store øyeblikkene forblir fraværende, og låta stopper uten å ha satt noen store inntrykk. 





















El - Et Hvilested

01: Et Hvilested
02: Visshet
03: Lykkeønskninger

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 22. oktober 2015

Montasje - Haugesund, 1982

I Montesquieus Lettres persanes lar forfatteren på et tidspunkt en av bokens mange brevskrivere forundre seg over de europeiske dødsritualene. Forundringen går ut på at det, for perseren, er absurd å overøse den døende med sorg fra alle kanter, slik at det siste man opplever er familiens sørgende fremtoninger og smerte ved den døendes bortgang. Da Per Tro, bassist i Kjøtt og Montasje, gikk bort i dag, finner jeg det på sin plass å hedre ham via hans bedrifter i levende live.

Montasje er, som den oppmerksomme leser vet, et av mine absolutte favorittband, og deres eneste LP, Presence!, står som en av postpønkens hjørnesteiner her i landet. Bandet var en logisk fortsettelse av Kjøtt etter at Michael Krohn bestemte seg for å følge sin egen muse; nye trommeslagere ble utprøvd, og bandet turnerte rundt omkring, skiftet navn, og forvirret de aller fleste. Dagens post er et opptak fra en konsert bandet gjorde i Haugesund i 1982, der de hadde med seg De Press-trommis Ola Snortheim (tror jeg), og konserten gir et fantastisk innblikk i samtidens konsertliv (det er tross alt ikke så veldig mange liveplater som finnes herfra), og viser fram Montasje som et mektig liveband. Dessuten får vi et knippe uutgitte låter, som selvsagt ikke gjør noen trist og lei.

Å gi enkeltbeskrivelser av låtene er ikke hensiktsmessig for anledningen. Hva jeg kan si er at lyden på opptaket er overraskende bra (selvsagt med et par glipper, men sånt må man regne med), at bandet spiller levende, drivende, spennende, og at det er utrolig spennende å høre låtene fra Presence! i live-drakt: låtene reduseres til sine fundamentale deler, energien og pønkviljen tar overhånd, og Snortheims trommer dundrer det hele fremover. Av de fem "nye" låtene er det interessant å notere at alle synges på engelsk, noe som peker mot Gaarders Eine Keine Angst Musik, men som også kan vitne om et ønske om å utvide lytterskaren. Ellers finnes et knippe Kjøtt-klassikere i ny form, i tillegg til en tidlig utgave av Branca, som endte opp på Gaarders LP. Dette er fantastisk lytting for den interesserte, og hjelper til med å nyansere bandet Montasje, hvis historie er alt for snever.

Salig være Per Tro.

Dette bildet har jeg stjålet fra InDieMelodie
















Montasje - Haugesund, 1982

01: Intro
02: Nykter
03: Sug
04: Uten tittel I
05: White Noise
06: Shadow
07: Uten tittel II
08: Hue Uten Sanser
09: Branca
10: Instamatic
11: Beat Allegro
12: Reisning
13: Presence!
14: Uten tittel III
15: Glass
16: Under Jorda
17: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**

søndag 18. oktober 2015

Kjøtt - Hue Uten Sanser (1980)

Det er få band som har fått meg så entusiastisk som Kjøtt. Fra i starten å være en morsom kuriositet fra min fars ungdom, hvis bandnavn var til de grader teit og morsomt, utviklet Kjøtt seg gradvis til å bli et av mine absolutte favorittband, samt en stor inspirasjon på mine (på ingen måte sammenlignbare) musikalske eskapader.

Hue Uten Sanser ble utgitt mot slutten av 1980, og fikk den uendelig vanskelige oppgaven å følge opp etter Kjøtts legendariske 12-tommer, som ble gitt ut tidligere samme år. Bandet benyttet imidlertid denne vanskelige situasjonen best mulig, og brukte EPen som en mulighet til å signalisere at de var på vei mot andre musikalske marker. Kjøtt-EPen var dominert av Michael Krohns fengende rocknrollpønk, der korte, enkle tekster, streite akkordløp og høt tempo er fellesnevnere for de fleste låtene. Helge Gaarders to bidrag til plata er klart mer abstrakte, og det er nettopp denne tendensen som fortsettes på Hue Uten Sanser; på denne måten blir EPen en forsmak til LPen Op., der Gaarders ambisjon om å skape en høyere form for råkkenråll forsøkes gjennomført.

Tittellåten Hue Uten Sanser er muligens den mest "postpønkete" låta i bandets katalog: gitarene skraper som aldri før, Gaarder synger om sanselig nummenhet, Krohn og bassist Per Tro skyver det hele fremover, og det kommer aldri noen forløsning. Spesielt introen er imponerende, med fantastisk hihat-arbeid og en type rastløs, nervøs energi. Clean Deal, Krohns eneste bidrag på plata, er en kort, men akk så genial liten sak; tunge, bastante trommer dundrer i vei mens Gaarder gir tips til narkohandel. Refrenget glir over i et fantastisk soloparti, der gitarene veiver opp og ned mens det gradvis bygger opp til et siste klimaks. Instamatic er den tydeligste indikatoren på veien videre; her finnes saksofon, kvinnelig backupsanger og halvfunky rytmikk ala. Metamorfose. Imidlertid er låta en av de svakeste i Kjøtts katalog; til tross for et drivende, spennende mellomspill og en festlig tekst, så funker ikke låta så veldig godt, da det virker som om bandet ikke er sikre på hva de egentlig driver med (noe som jo er sannsynlig). De to andre låtene holder imidlertid mål, og dermed er det mulig å tilgi Instamatic, da man kan velge å se på den som et nødvendig steg i en mer utfordrende retning.





















Kjøtt - Hue Uten Sanser

01: Hue Uten Sanser
02: Clean Deal
03: Instamatic

**Trykk her for å lytte!**

fredag 16. oktober 2015

De Press - Lars Hertervig (1981)

I dag skulle jeg, etter et lengre opphold, endelig vaske klær i den gamle vaskemaskinen igjen. Grunnet tekniske problemer har utleier hatt en elendig reservemaskin i bruk i flere måneder, men nå var den gamle i orden, og det skulle vaskes. Selvsagt viste deg seg at hele dritten kortsluttet så fort den hadde mulighet; i den anledning legger vi her ut en liten plate som viser at ting ikke alltid er som man tror: Lars Hertervig av De Press.

På høsten 1981 var De Press sannsynligvis Norges største postpønkband, med to klassiske utgivelser i baklomma og landets desidert mest interessante frontmann, beste gitarist og stødigste trommeslager. Imidlertid er det noe som kan sies å mangle fra den utgitte musikken; en slags tyngde, bevis på artistisk kredibilitet utover det å lage gode låter og å slå på ambolter. At bandets neste utgivelse skulle inneholde norsk postpønks desidert beste låt lå kanskje i kortene, men det kan ikke ha vært mange som forventet den tyngden man blir møtt med når man spiller av tittellåten på Lars Hertervig-EPen. Etter denne utgivelsen ble bandet midlertidig utvidet med keyboardist Anders Sevaldsson fra The Cut, men denne utgaven varte en knapp måned. Deretter var det slutt, med unntak av innspillingen av Produkt, som ble gitt ut i 1982.

Lars Hertervig består av tre låter: tittelsporet, Fiskepudding og Chicken. Sistnevnte kan behandles først: dette er en av De Press' mest forglemmelige låter, en enkel rocknrollåt med kykkelikylyder fra Nebb og en tekst om en dame som er revolusjonær og muligens en grønnsak. Det er fengende, men ikke stort mer. Fiskepudding er en rockabillylåt, sunget på gebrokkent norsk, der Nebb legger fram det som skulle bli hans definerende filosofi hva Norge og den norske kulturen angår: jeg mener å ha lest et intervju der han mener at det norske samfunnet er som en fiskepudding, og at dersom du forstår den, så forstår du Norge (jeg leste også noe om at han har sex med fiskepuddingen, men det får bli en annen sak). Låtas maniske tempo avbrytes mot midten av en orgelbreakdown, der Nebb melankolsk mumler noe om fiskepuddingen, før Christensen bryter ut i en frydefull solo. Tittellåten er imidlertid den foruterklærte beste postpønklåta Norge har produsert; et tungt, dramatisk bassriff leder over i en seig marsj, der gitarene slår inn som bølger og trommene pumper som et hjerte. Nebb synger på norsk, og bruker maleren Lars Hertervig som utgangspunkt for en fabel om gjenoppstandelse og Norges sjel. Arrangementet vokser og vokser, det polske munkekoret messer i bakgrunnen, og bandet skrur opp intensiteten til det nesten sprekker; så blir det stille, og formelen gjentas; Nebbs maleriske poesi om oljeplattformer, hav og snø synges stadig mer intenst, før låten eksploderer i et langt, desperat rop.
Ingenting kan måle seg med dette.





















De Press - Lars Hertervig

01: Lars Hertervig
02: Fiskepudding
03: Chicken

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 10. oktober 2015

Göbbels-a-Go-Go - Våre Problemer Er Rent Musikalske (1983)

Ettersom The Aller Værste! i dag skal hylles her i Trondheim har jeg vurdert hva jeg skal legge ut; et naturlig valg ville vært Materialtretthet, da dette tross alt er plata bandet i stor grad huskes for. Imidlertid er denne såpass tilgjengelig at det blir noe overflødig; i stedet velger jeg å hedre den som ikke får deltatt på hyllesten, nemlig den eminente Lasse Myrvold.

Göbbels-a-Go-Go var et kortlivet prosjekt drevet av Myrvold og Kristian Stangebye. Myrvold hadde etter TAV!s oppløsning vært med på Harald Øhrns Stilleben-prosjekt, i tillegg til bandet Jik Jak Jennik; Stangebyes musikalske fortid vet jeg ikke noe om, men jeg vet at han endte opp med å bli en varig samarbeidspartner for Myrvold; sammen gav de i 1983 ut både Göbbels-LPen og The Willkoks Talk, en LP der de tonesatte statsminister Kåre Willochs nyttårstale, med nøyaktig så flott resultat som man kan forvente av et slikt prosjekt. Göbbels-a-Go-Go ble imidlertid satt på vent etter LPen; Myrvold ble med i The Beste, og startet etter hvert Kong Klang, der Stangebye igjen var med. Myrvold døde i 2006, men Kong Klang lever videre. Dessuten jobbet visstnok Myrvold og Stangebye med nytt Göbbels-a-Go-Go-materiale i tiden rundt Myrvolds død, men dette har enda ikke blitt utgitt.

Våre Problemer Er Rent Musikalske er, mer enn noe annet, en fascinerende plate. Mye av dette skyldes det faktum at plata i stor grad er elektronisk: lydbildet er spinkelt, nervrotisk, spastisk, fullt av ekkogitarer og gnikkete synthlyder. Åpningslåta Donna er en seks minutter lang eksperimentell poplåt, skjev og ubehagelig, men samtidig fengende, med et digert refreng og tekstlige referanser til fascisme. Fremmede i skapet er dominert av feite synther og en sykelig stemning, mens Myrvold spyr ut tekst om spioner under bord, hint til ødipale konflikter og generell paranoia. Prøver å drøye det I & II later til å handle om sex og samlivsproblemer, mens et småfunky komp driver det fremover i det uendelige. Løpehjul er en personlig favoritt; en kort gitarlåt om en gutt/psykopat som har fått seg et lite dyr og løpehjul. B-siden består av tre instrumentaler, der Under kontroll dominerer med sine 17 minutter med gnukkelyder. Det er mulig å innvende at plata som helhet blir litt lang og monoton, men Myrvolds humoristiske tekster og de i mange tilfeller spennende arrangementene er argumenter for at plata muligens er en glemt halvklassiker; de to herremennenes talent er åpenbart, låtene er gode, og det er synd at musikken ikke har vært tilgjengelig.
Før nå.

Takk til JR.






















Göbbels-a-Go-Go - Våre Problemer Er Rent Musikalske

01: Donna
02: Fremmede i skapet
03: Lykkelig gift
04: Gul & Blå
05: Prøver å drøye det I & II
06: Göbbels-a-Go-Go
07: Løpehjul
08: Alle/Ingen slipper unna
09: Under kontroll
10: Lykkens balanse

**Trykk her for å lytte!**

mandag 5. oktober 2015

Kid D. & the Nightshades - Satyricon (1986)

Som del av det man kaller utdanningen er jeg for tiden opptatt med å lese tritt og iherdig; faget handler om litterære krigsoppgjør, altså om skam, skyld og fortielse, samt hvordan dette i litteraturen dras fram fra erindringens bakgater og ut i lyset, til spott og spe, til fingerpeking eller abstrakt unnskyldning. I sammenheng med dette leser jeg for øyeblikket Jens Bjørneboe, etterkrigs-Norges enfant terrible, hvis monumentale Bestialitetens Historie har en fremtredende plass på pensum. I boken møter vi en livshistorie, dels selvbiografisk og dels fiktiv, som i grunn kan defineres av skam, tomhet, angst, depresjon og undertrykkelse av selvet. Nå lurer du sannsynligvis på hva dette har med det norske åttitallet å gjøre, men linjen er klar; Svenn Jakobsen, aka. Svart Klovn, hadde åpenbart lest sin Bjørneboe.

Svart Klovn var, siden debuten Knust Knekt i 1983, vesensforandret; Jakobsen var blitt til Kid Death, og et band hadde blitt rekruttert. Tekstene gikk fra norsk til engelsk, og lydbildet ble tykkere, mer ambisiøst, og litt mindre spennende. Bandet for øvrig bestod av Rune Annaniassen, Ivar Eidem, Roger Stoa og Erik Avnskog. Sistnevnte kom fra Clockwork Orange, noe som kan sees i at deres singel Sensation Boys her dukker opp både forlengs og baklengs. På innspillingen var det i tillegg med et knippe gjestemusikere, da Jakobsens hensikt var å gi full guffe; det skulle satses på en popkarriere. Resultatet ble imidlertid en LP som ikke solgte nevneverdig, noe som førte til at bandet ble oppløst, og at Jakobsen gikk over til å studere lyd i andre format.

Ved første avspilling blir man her slått i fjeset av en av de glatteste saksofonene norske ører noensinne har vært vitne til; det gir ikke nødvendigvis mersmak, men det går greit når man innser at låta Queen Bitch faktisk er en glattpolert dandyversjon av den fantastiske låta Knust Knekt. Imidlertid blir originalens lavmælte geni fjernet til fordel for kleine saksofoner, slap-bass og digre trommer; det er ikke forferdelig, men jeg tar meg i å tenke at originalen muligens er bedre. Frankie Goes to Woodstock er en svingende synthperle som varer litt for lenge, men som har sine fornøyelige sider; refrenget er fengende nok, en banjo skaper spennende gnisninger i lydbildet, og tekstlige referanser til Holy Toy gjør denne lytteren glad. Sensation Boys er enkelt og greit okei, mens baklengsversjonen faktisk er mye bedre; kanskje litt enerverende, men melankolsk og drømmende. Venus in Furs covres her (Cirkus Modern covret samme låt samme år), og det fungerer overraskende bra, lavstemt og fint. A-hhh, sannsynligvis en referanse til a-ha, er en poplåt med smell, og er en av platas beste. Til slutt lurer du kanskje på hvor Bjørneboe passer inn i dette?
Avsluttende Wildshot er tre minutter med smerteskrik, iblandet stemmer som synger linjen "gratulerer med vakre dagen"; nettopp dette dukker opp i en av de feberaktige drømmene jeg-personen i Frihetens øyeblikk forteller om, der et fengsel fullt av skrikende, syngende mennesker tar livet av sine voktere og går amok i en frenetisk frigjørelsesdans.
Plata som sådan er nok preget av mangel på låtmateriale (av "sanger" er det kun tre nye her), og ikke en fantastisk, glemt perle, men den er et interessant tidsdokument, og enkelte låter fungerer fortsatt bra.






















Kid D. & the Nightshades - Satyricon

01: Queen Bitch
02: Frankie Goes to Woodstock
03: Sensation Boys
04: Syob Noitasnes Wow
05: Phenylcyclohexylpiperidin
06: Venus in Furs
07: A-hhh
08: Satyricon
09: Wildshot

**Trykk her for å lytte!**

fredag 2. oktober 2015

Holy Toy - Yes and No (1989)

Særdeles få av de norske bandene i perioden som her omhandles fikk noen gang muligheten til å gi ut en plate bestående av diverse rusk og rask de ikke fikk gitt ut andre steder. Imidlertid var Holy Toy aldri som de andre bandene i perioden, og dermed ble det nødvendig med en plate med outtakes, filmmusikk og nyinnspillinger.

Yes and No fulgte opp etter LPen Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89, der Nebb & co eksperimenterte med hiphop og rap, blandet sammen med en høyst tidsriktig (og dermed i dag høyst datert) sound, drevet av trommemaskiner og komprimerte lyder. Imidlertid er det greit å vite at Yes and No tar for seg materiale fra en lengre periode i bandets historie: her finnes outtakes fra Pakt of Fact, det finnes filmmusikk fra den legendariske filmen X (med Jørn Christensen i hovedrollen og Holy Toy med i en sekvens), og det finnes nyinnspillinger og gjenbruk av materiale fra tiden tilbake i De Press.

Det faktum at Yes and No ikke er en vanlig LP, men heller en samlig med rusk og rask, er faktisk en av tingene som gjør at plata funker så bra som den gjør; materialet er fragmentarisk, ofte abstrakt og lite vennlig, men helhetlig blir det en god, variert blanding, dels mørk ambient og dels collage-industrial. Åpningslåta Pop er en snodig instrumental, drevet av en typisk nebbete basslinje og lag på lag med synther, som sammen danner et tidlig høydepunkt. Rock og Metro er hentet fra filmen X; førstnevnte er 40 sekunder med rumlende naboromsbulder, mens sistnevnte er et lengre stemningsstykke, ikke ulikt deler av Why Not In Choir? fra 1985. Garbi og Check Productions bygges delvis på samme fundament; førstnevnte en lang, hurtig collagefest der russiske og amerikanske politikere taler mot hverandre, Nebb speedrapper, og et kirkekor dukker opp mot slutten, mens sistnevnte dras mer i retning av hiphop. Kiss Me Pusha dukker opp både som instrumental og med vokal; låta er en salig blanding av nebbsk hiphop, hårmetallgitarer og et overraskende interessant rytmespor, i tillegg til samples fra De Press-låta Kic Me Rusia. De Press dukker også opp i form av en nyinnspilling av klassikeren Kalhoz, her i mer maskinell, syntetisk drakt. Til sist kan låta Holy Day nevnes; dette er en variasjon av låta Tresure fra Pakt of Fact, men denne versjonen er mer hardtslående, med økt intensitet og blodsprengte øyne. Som en helhet fungerer plata overraskende bra, og bør ansees som en fullverdig del av Holy Toys diskografi.





















Holy Toy - Yes and No

01: Pop
02: Rock
03: Garbi
04: Bridge
05: Kiss Me Pusha (Instr.)
06: Foots
07: Kalhoz
08: Check Productions
09: Oko 1
10: Oko 2
11: Holy Day
12: Metro
13: Kiss Me Pusha

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 30. september 2015

PLX 15 - Kort Prosess (1987)

I anledning ikke noe spesielt bestemmer jeg meg i dag, etter å ha lest Aphra Behns Oroonoko, for å legge fram Bodøgruppa PLX 15s kassett Kort Prosess; koblingen mellom boka og kassetten er vag (annet enn at begge delene er rimelig korte), men leter man litt finner man ønsker om frihet og dramatisk, brutal vold også hos bodøværingene.

Hvorvidt det er vits i å si så mye om PLX 15 vet jeg ikke; mye er dekket i mitt forrige innlegg om dem, og dessuten står Tore Stemland bak en god og utfyllende biografi. En kort oppsummering kan dog være greit; bandet består av Jon Hveding og Remi Langmo, samt Lars Nicolaysen, som har veivet inn og ut i løpet av bandets historie. Selv om PLX 15 kan spores tilbake til 1983, så ble det ingen utgivelser før 1986, da tresporskassetten From Ritual to Romance dukket opp på Stemlands Requiem Productions. Året etter fulgte kassetten Kort Prosess, som var spilt inn over en lengre periode. Kassetten ble tatt godt imot, til tross for at den såkalte kassettbølgen var i sitt livs høst. Kort tid etter utgivelse flyttet Hveding til Oslo, mens Langmo (og Nicolaysen) ble igjen i Bodø. Bandet fortsatte imidlertid å eksistere, og gav seinest ut en LP (sin første) i år.

I fanzinen Absolute Musique ble det påpekt at kassetten ville bli et "befriende pust" i en musikkverden full av selvhøytidelighet og pretensjoner (noe mye på denne bloggen kan anklages for), og beskrivelsen må ansees som korrekt; dette er musikk uten pretensjon, men til gjengjeld drøssevis med humor og skøyeraktig glede. Etter en intro bestående av et knapt minutt med dramatisk baklengslyd ledes vi over i Ta Livet Av En Drøm, der en snerten rytme, oktaverende discosynthbass og plastikkorgel surres sammen til en fantastisk liten låt, overraskende fengende og elegant. De Sterke og Amen viser seg igjen; førstnevnte er speedet opp fra postpønkete til frådende speedsynthmetallisk, mens Amen foregår både på norsk og engelsk samtidig, noe som fremmer tekstens latterliggjøring av religion og ideologi, samtidig som Hveding og Langmo åpenbart har det hysterisk morsomt med innspillingen. Låter som Naturkick og Den Naiveste Låta fungerer som humoristiske innslag, fulle av glede og snodige arrangmenter. Ode til En Kjær Venn (Cure på Kalvøya) klarer, tross hyperaktive trommer, å låte langsom og dvelende, og blir et høydepunkt. Hippia & Andre Ting Som Ikke Virka imponerer også, full av vrede, gitar og smurfevokal. Avsluttende Min Undertrykte Kjærlighet (?) er forsåvidt en herlig avslutning på kassetten, full av kirkelignende melodier og en påfallende musikalitet som skinner gjennom bandets primitive sound.



















PLX 15 - Kort Prosess

01: Intro
02: Ta Livet Av En Drøm
03: De Sterke
04: Den Naiveste Låta
05: Amen
06: Naturkick
07: Togreisen
08: Ode Til En Kjær Venn (Cure på Kalvøya)
09: PPRSSTH!!
10: Hippia & Andre Ting Som Ikke Virka
11: Midnattsbarn (Pønkelåta)
12: Min Undertrykte Kjærlighet (?)

onsdag 23. september 2015

Cirkus Modern - Karianne (1984)

Etter en helg der jeg ble overkjørt av Einstürzende Neubauten i København finner jeg det på sin plass å løfte stemningen noget, slik at vi kan slippe å tenke på krigens vedvarende grusomhet og heller tenke litt på de svake i samfunnet.

Cirkus Modern er, som kjent, et av mine favorittband fra perioden som omhandles her. Mye av dette skyldes debut-LPen fra 1984, der bandet på sømløst vis kombinerer det beste av eksperimentell postpønk og luftig pop i en salig blanding som på alle måter hjelpes av at bandet besto av kremen av musikere fra perioden. Året etterpå fulgte andre LP, Trøst, som, tross jevnt over veldig høy kvalitet, ikke klarte å leve opp til debutens høydepunkter. Imidlertid dukket det opp en tolvtoms-singel i mellomrommet mellom disse LPene, der vi finner bandet med en fot på den ene plata og en fot på den andre; resultatet er en frekk og fin liten single, som i og for seg er fullkommen som den er. Til tross for dette har jeg lagt ved to låter som Cirkus Modern gav ut andre steder, og som på snedig vis vitner om bandets utvikling og fremtid.

Låta Karianne starter det hele med en drivende, popvennlig trommerytme og luftig, nesten lystig gitarspill. Versene svinger som en funky radiolåt anno 84, mens refrengpartiene går i en mer dramatisk retning, massevis av patos og en åpenbar sympati for tittelkarakteren, som muligens er narkoman og muligens kun er eksentrisk. Midtveis i låta dukker et digert, surt og svaiende blåserarrangement opp, og vi er vitne til en poplåt som på en side parodierer og på den andre suger til seg samtidens bombastiske uttrykk. Homage (Videomix) er, som tittelen sier, en "videomix" av låta fra debutplata; låta er en av de beste derfra, og i denne forkortede versjonen er den vel så bra, drevet av Ola Snortheims energiske trommespill, duettvokalen mellom Gaarder og Wendelbo og synthenes lekne, flørtende, dramatiske vendinger - dette er stor pop. Dagen før siste påskedag bygges på et tilbakeholdt, men insisterende rytmearrangement, Christensens gitarer skjærer gjennom dysterheten som solstråler, og Gaarder legger fram en historie om frigjøring, ekstase og alt annet han vanligvis skriver om; det hele bygger opp til et digert refreng, fengende og oppløftende. Frankenstein, en av de utenforstående låtene, er en poppete låt, energisk og drivende, men uten den helt store hooken. Teksten bruker deler av Skrifte-vise fra Trøst, og kan være et tidligere forsøk, da låtene har enkelte likheter. Drummer Boy er bandets eneste egne låt på engelsk, og er, merkelig nok, sunget av Christensen. Det er en fengende, minneverdig låt, og den dukket opp igjen på Mercury Motors' debutplate et par år etterpå.






















Cirkus Modern - Karianne

01: Karianne
02: Homage (Videomix)
03: Dagen før siste påskedag

BONUS

04: Frankenstein (fra Norge 1985)
05: Drummer Boy (fra Some People Are Ratz)

**Trykk her for å lytte!**

fredag 18. september 2015

Blue Mathue - Perfect Pictures (1983)

I anledning det faktum at jeg nå har opprettet en facebook-side der man kan følge med på hva som skjer her, så fant jeg det passende å presentere en plate hvis tittel gjenspeiler den selvsentrerte glansbildekulturen vi finner nettopp på facebook; Perfect Pictures av Blue Mathue.

Blue Mathue hadde sin start (under annet navn) i 1981, da som et fullt band bestående av Geir Ødegård, Svein Erik Harberg, Pål Helmersen og Jan Berg. Kort tid etter oppstart forsvant Ødegård ut i en storm av krangel, og den gjenstående trioen fortsatte; en demo ble innspilt, og en konsert eller to ble gjennomført. Bandet skiftet navn i forkant av en oppvarmingsjobb for Thanasis Zlatanos' Nekropolis-prosjekt i slutten av 1982. I etterkant av dette fikk bandet oppmerksomhet av Uniton Records, men kort tid etter sluttet Harberg, også på grunn av krangel og ondt blod. Duoen fikk likevel en god kontrakt med Uniton, men brukte en evighet på å levere noe som helst; til slutt bestemte de seg for et knippe hjemmeinnspillinger, som ble gitt ut som 12-tommeren Perfect Pictures i 1983. Plata ble tatt rimelig dårlig imot, både for musikk og for den rimelig tamme vokalen. Imidlertid gikk det rimelig greit for bandet i utlandet, der de ble tatt imot som noe nytt og spennende. Etter dette prøvde duoen å utvide ved å lete etter ny vokalist, men de fant ingen, og en gang i 1984 ble Berg og Helmersen uvenner, noe som resulterte i at årene ble lagt inn. Berg startet i etterkant opp Clockwork Orange, mens Helmersen fant Jesus og sa seg fornøyd med det.

Blue Mathue er uten tvil noe av det mest synthete jeg har presentert på bloggen til nå; der f.eks. Det Gylne Triangel lever i grenseland mellom syntetisk og organisk, er Blue Mathue langt over i steriland. Tittellåten Perfect Pictures starter med en maskinaktig, nedadgående lyd, før et boblende, sprettent arrangement utfolder seg: trommemaskinen driver det hele framover, mens de forskjellige synthene skaper stemning, melodi og alt annet. Til slutt introduseres Bergs vokal, en flat, litt usjarmerende røst som i og for seg kler musikken, men som gjerne kunne vært mer interessant. Det er ikke krutt som finnes opp, men det funker. In Our Dream, sunget av Helmersen, er platas beste; melodien er mer umiddelbar, arrangementet skrur opp dramatikken, og vokalen fungerer bedre. Av alle ting merker jeg en stemningsmessig likhet til tidlig Cure, uten at lydbildet på noe vis er likt. The Vision avslutter med orale utstøt og en seig beat, rundt hvilken synthene snor seg opp og ned. Imidlertid er låta litt anonym (som EPen for øvrig), og til syvende og sist settes det ikke særlig merker igjen i undertegnede lytter. Sannsynligheten er dog der for at Blue Mathue har en liten kultfollowing et eller annet sted, og at jeg dermed tråkker på et knippe tær, men det får heller bare være.





















Blue Mathue - Perfect Pictures

01: Perfect Pictures
02: In Our Dream
03: The Vision

**Trykk her for å lytte!**