De Press - Lars Hertervig (1981)

I dag skulle jeg, etter et lengre opphold, endelig vaske klær i den gamle vaskemaskinen igjen. Grunnet tekniske problemer har utleier hatt en elendig reservemaskin i bruk i flere måneder, men nå var den gamle i orden, og det skulle vaskes. Selvsagt viste deg seg at hele dritten kortsluttet så fort den hadde mulighet; i den anledning legger vi her ut en liten plate som viser at ting ikke alltid er som man tror: Lars Hertervig av De Press.

På høsten 1981 var De Press sannsynligvis Norges største postpønkband, med to klassiske utgivelser i baklomma og landets desidert mest interessante frontmann, beste gitarist og stødigste trommeslager. Imidlertid er det noe som kan sies å mangle fra den utgitte musikken; en slags tyngde, bevis på artistisk kredibilitet utover det å lage gode låter og å slå på ambolter. At bandets neste utgivelse skulle inneholde norsk postpønks desidert beste låt lå kanskje i kortene, men det kan ikke ha vært mange som forventet den tyngden man blir møtt med når man spiller av tittellåten på Lars Hertervig-EPen. Etter denne utgivelsen ble bandet midlertidig utvidet med keyboardist Anders Sevaldsson fra The Cut, men denne utgaven varte en knapp måned. Deretter var det slutt, med unntak av innspillingen av Produkt, som ble gitt ut i 1982.

Lars Hertervig består av tre låter: tittelsporet, Fiskepudding og Chicken. Sistnevnte kan behandles først: dette er en av De Press' mest forglemmelige låter, en enkel rocknrollåt med kykkelikylyder fra Nebb og en tekst om en dame som er revolusjonær og muligens en grønnsak. Det er fengende, men ikke stort mer. Fiskepudding er en rockabillylåt, sunget på gebrokkent norsk, der Nebb legger fram det som skulle bli hans definerende filosofi hva Norge og den norske kulturen angår: jeg mener å ha lest et intervju der han mener at det norske samfunnet er som en fiskepudding, og at dersom du forstår den, så forstår du Norge (jeg leste også noe om at han har sex med fiskepuddingen, men det får bli en annen sak). Låtas maniske tempo avbrytes mot midten av en orgelbreakdown, der Nebb melankolsk mumler noe om fiskepuddingen, før Christensen bryter ut i en frydefull solo. Tittellåten er imidlertid den foruterklærte beste postpønklåta Norge har produsert; et tungt, dramatisk bassriff leder over i en seig marsj, der gitarene slår inn som bølger og trommene pumper som et hjerte. Nebb synger på norsk, og bruker maleren Lars Hertervig som utgangspunkt for en fabel om gjenoppstandelse og Norges sjel. Arrangementet vokser og vokser, det polske munkekoret messer i bakgrunnen, og bandet skrur opp intensiteten til det nesten sprekker; så blir det stille, og formelen gjentas; Nebbs maleriske poesi om oljeplattformer, hav og snø synges stadig mer intenst, før låten eksploderer i et langt, desperat rop.
Ingenting kan måle seg med dette.

De Press - Lars Hertervig

01: Lars Hertervig
02: Fiskepudding
03: Chicken

**Trykk her for å lytte!**

V/A - HITS 16 / De Reszke-kassetten (1982)

Idealisme er en ting man kan diskutere fram og tilbake i det uendelige, dersom man er interessert i slikt. Det er dog ikke til å komme unna at idealismen var en av hoveddrivkreftene i pønken og i den påfølgende postpønken; hvilke former den tok varierte, men en av de vakreste var i form av bootleg-kassetter, der de mest nerdete av nerdene kunne finne seg litt ekstra snacks for en billig penge, eller eventuelt lage en kassett eller to selv.

HITS 16, muligens bedre kjent som De Reszke-kassetten, er, etter hva jeg har skjønt, en av periodens mer legendariske kassetter. Opphavet til det alternative navnet er platebutikken De Reszke, sannsynligvis en av Oslos bedre, der kassetten ble solgt. Kassetten består av opptak av et knippe forskjellige artister; Babij Jar, De Press, Holy Toy-forløperen Mechanical Grave, pønkpoet Gene Dalby, Kjøtt og Hærverk, i tillegg til et langt liveopptak av den på det tidspunktet levende legenden Nico på Chateau Neuf (om jeg ikke tar feil. Mechanical Grave varmet opp), i tillegg til én låt av Sex Pistols. Mannen bak kassetten, den eminente Audun Strype, jobbet som fast lydmann for Holy Toy (noe som forklarer mengden av Nebb-opptak), og kassetten ble redigert i samarbeid med Harald Fossberg, på dette tidspunktet sanger i Siste Dagers Hellige. Kassetten ble trykket i mellom 20 og 50 eksemplarer, og kom med gult omslag.

Babij Jar åpner kassetten med en nådeløs gjennomføring av VUs Sister Ray, simplifisert fra tre til to akkorder; lydkvaliteten er overraskende god, og det er gøy å høre bandet live, da de hadde rykte på seg for å være et av landets beste liveband; Derrick er en tidlig versjon av Axetime, Swordtime, og fungerer vel så bra i sin råhet. Dalby-opptakene er kjølige poesiopplesninger dandert med svevende musikk, og passer utmerket inn i tiden, både lyrisk og idemessig. Nico-opptakene er ikke 100 % relevante her, men det er gøyå høre en gammel favoritt be et respektløst publikum om å skyte henne hvis de ikke liker musikken. De Press-opptakene er live, og to av tre finnes på On the Other Side-LPen; den siste, Marmur (Swienty Pokoj fra Product med annen tekst) er en liten skatt, og viser bandets utvikling mot større klanger og mektigere melodier. Kassettens høydepunkt er imidlertid Mechanical Grave-demoen: fem låter i utvikling, tydelig påvirket av De Press, men med en sterk egen identitet likevel. Dada og Do Wroga er rimelig like som på Perfect Day. Warszawa er mer fragmentert, tommere, hulere, Nebbs vokal skrikende. Marmur er her mye nærmere en De Press-låt enn versjonen vi finner på Warszawa, refrenget et tydeligere og mer rockete. Mest interessant er dog Disturbens, en låt som ikke finnes noe annet sted. Låta er langsom og dvelende, full av lydlek og dronende orgel, før en slutt der alt smelter sammen i en bisarr lydcollage, ikke ulikt hva bandet gjorde utover 80-tallet.

Uendelig mange takk til JR for denne.

Reklame i fanzinen Kitsch

HITS 16 - De Reszke-kassetten

01: Babij Jar - Sister Ray
02: Gene Dalby - Bushido
03: De Press - Warszawa 1944
04: Nico - No One Is There
05: Nico - Secret Side
06: Nico - Waiting For the Man
07: Nico - Janitor of Lunacy
08: Nico - The End
09: Gene Dalby - Piss Panser Patroner
10: De Press - Lars Hertervig
11: De Press - Marmur
12: Mechanical Grave - Dada
13: Mechanical Grave - Do Wroga
14: Mechanical Grave - Warszawa
15: Mechanical Grave - Marmur
16: Mechanical Grave - Disturbens
17: Babij Jar - Derrick
18: Kjøtt - Urbane Problemer
19: Sex Pistols - EMI
20: Hærverk - Loven Slår

**Trykk her for å lytte!**

De Press - Block to Block (1981)

Til tross for at musikkjournalistikken i Norge ikke har kunnet måle seg med det store utland på noe tidspunkt, så er det likevel noen plater det er sagt og skrevet såpass mye om at det blir vanskelig å tilføre platas omdømme noe nytt. For den norske nyveivens del er det ikke nødvendigvis så mange flere enn TAV!s Materialtretthet og Kjøtts legendariske 12-tommer, i tillegg til dagens plate, De Press' debutalbum Block to Block.

En kort historie om bandet har jeg allerede presentert tidligere, så det skal jeg ikke gjenta. I stedet kan jeg begynne med å nevne at Block to Block havnet på en respektabel 10. plass i Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene noensinne, og som følge av dette ble det skrevet en bok om plata og dens historie av Stig Sæterbakken (RIP). Denne boka er absolutt verdt å lese, da den, i tillegg til å omhandle plata, tar for seg bandets korte levetid, og hvilken effekt det hadde på den unge Sæterbakken da han vokste opp på Lillehammer og hørte gud i en spinnvill polsk flyktnings sakrale rop, akkompagnert av et av landets beste band noensinne. 

Tekstene på plata tar i stor grad for seg samtidens blokkoppdeling mellom øst og vest, og den frykt, sorg og paranoia som gjennomsyret den kalde krigen; som polsk flyktning hadde nok Nebb sett mer enn den gjeve nordmann, og hans desperate monologer fungerer som en rapport fra utsiden av den norske bobla. Hva musikken angår, så er De Press' genistrek at de aldri strekker ut låtene mer enn nødvendig: av 14 låter er hele 2 over tre minutter lange. Hver låt spekket med energi, fengende melodier og kreativitet (spesielt fra gitarist Christensen, som fortjener en medalje for innsatsen), og lydbildet holder seg i stor grad til gitar, bass og trommer, med ambolt, piano og radiolyder slengt inn i ny og ne. Av låter som bør nevnes er den mest opplagte Bo Jo Cie Kochom, som er en eviggrønn klassiker, sist gjenopplivet i NRKs Kampen for tilværelsen. Peyshens er manisk protestpønk som i broen bryter sammen i et absurd cabaretparti, Moniuments er en slags ballade, der Nebbs sakrale messing dominerer det gradvis intensiverende arrangementet. Åpningslåten Kalhoz viser bandet fra sin sterkeste side, der spenningen øker og letter i bølger, gitaren skraper seg rundt en stø bass, Snortheims trommer holder drivet oppe, mens Nebb gauler en enkel linje om igjen og om igjen, før det slutter med ordløse folkemelodier.

Genialt, spør du meg.

De Press - Block to Block

01: Kalhoz
02: Block to Block
03: Kic Me Rusia
04: Dobl Steyshen
05: Kejk
06: Velvet Walz
07: Peyshens
08: Bo Jo Cie Kochom
09: Forcd
10: Moniuments
11: On Top
12: Tavarish
13: Transparant Tlf.
14: Conveyor Belt

**Trykk her for å lytte!**

De Press - Østavind (1980)

God morgen!

Ettersom første innlegg dreide seg om en passe marginal utgivelse, og ettersom denne bloggen egentlig har småpopulistiske ambisjoner, så er det på sin plass å presentere noe mer allment kjent i anledning den vanskelige andreposten. I dag serveres dermed De Press' første utgivelse, Østavind.

De Press var, i sin korte opprinnelige levetid, et av de "fire store" bandene i norsk nyveiv, sammen med Kjøtt, The Aller Værste! og The Cut. Bandet ble ledet av hele Norges egen gale polakk, Andrej Nebb, som startet bandet ca 1980 sammen med Ola Snortheim på trommer og Jørn Chistensen på gitar. Selv tok Nebb seg av bass og vokal. Nebb og Snortheim hadde tidligere spilt sammen i det smått legendariske bandet Pull Out, mens Christensen til da var en relativt ukjent kar. Etter et knapt år med øving og konserter ble debut-EPen gitt ut en gang i 1980, og Norge fikk servert ett av sine beste band noensinne. Etter halvannet år var bandet oppløst: Nebb fortsatte med Holy Toy, mens Christensen og Snortheim ble med i mange forskjellige grupper, der Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord muligens er de mest interessante.

EPen består av fire relativt korte spor, men disse fire renner nærmest over av ideer og ren, frådende skaperglede. Første låt, Østavind, er en personlig favoritt: en kjapp opptelling leder inn i en messende, lavstemt Nebb-vokal og en frekk liten ska-låt, før et refrengparti eksploderer og Nebb gauler ut en ordløs folkemelodi. Temaene gjentas, og så er det over. Genialt, spør du meg.
Jeg skal ikke si så mye mer, men nevnes bør Christensens brilliante gitarsolo på To Sibir (og dessuten gitarlyden på hele plata), i tillegg til Nebbs galmanns-vokal på Pond.

De Press - Østavind

01. Østavind
02. To Sibir
03. Pond
04. Produkt

**Trykk her for å lytte!**