lørdag 19. november 2016

V/A - Intro: (1985)

Mye tyder på at det å opprettholde en nisjeblogg og samtidig leve et velfungerende, sosialt oppegående liv som student ikke nødvendigvis lar seg gjøre i det lange løp: Som resultat faller den norske postpønken til tider vekk, da den som tema er ubrukelig i samtale og i studieøyemed. Imidlertid følger en ansvarsfølelse og en opplevelse av å forsømme noe viktig, og dermed kommer skammens innlegg først som sist i dag, med en utgivelse som, såvidt jeg forstår, antar legendariske proporsjoner i norsk undergrunnsmusikks historie.

Det er ikke lett å oppdrive nevneverdig info om Intro:-kassetten, som, lik mange andre utgivelser fra tiden, later til å ha oppstått fra ingenting, skapt et avtrykk og deretter forsvunnet. Kassetten ble gitt ut på Garage Productions, et selvstendig selskap drevet av ildsjel Bjørn Pettersen, kjent for allmennheten fra Garden of Delight, Cirkus Modern, Kraftensemblet osv. I samtale har det fremstått som om Intro:-kassetten er en av de viktigere kassettutgivelsene i perioden, sammenlignbar med Trygve Mathiesens Zink-samler fra 1982. Forskjellen er imidlertid påfallende: Der Zink-samleren er en samling rå postpønk, industrial, spoken word og abstrakt støymusikk, er Intro:-kassetten langt mer en samling reinere pop-påvirkede låter, som peker videre mot hvordan den norske musikkscenen skulle utvikle seg, med de "fire store" som det definitive gjennombruddet.

Og nettopp de fire store er interessante her: Intro:-kassetten er, såvidt jeg kan se, den første utgivelsen der man kan finne låter av Jokke & Valentinerne, i ettertid et av de virkelig store norske bandene. Kassetten åpner med en grov, brutal versjon av Spenn, en fantastisk utblåsning av ren energi. Ellers finnes bandene Hvorharjegværthelemittliv, Mandrake Bug, Sterk Naken & Biltyvene, Russian Amcar Club, Indiscreet, Spacelings og Make Up. Av disse er kun Russian Amcar Club umiddelbare kjenninger: Doctor Doctor er en vidunderlig orgelbasert grooverocker, primitiv og dundrende med hengslete vokal og drivende trommespill; Otto er en miniklassiker på halvannet minutt, fornøyelig lytting. Hvorharjegværthelemittliv er, tross elendig navn, overraskende bra, med dvelende, drivende arrangementer og spennende stemninger jeg gjerne skulle hørt mer av. Ellers er det mye her som låter som streit 80-talls-nyveiv, med skranglete gitarer, store trommer og småfunky, spastisk rytmikk lånt fra Glasgow og Manchester. Et unntak er Spacelings, bestående av legender som Harald Fossberg og Ulf Knudsen, som spiller en passe sær psykedelisk postpønk som vel fortjener en ekstra lytt.
Når det kommer til stykket må nok undertegnede innrømme at Zink-samleren faller mer i smak, grunnet type musikk, men det er likevel ingen tvil om Intro:-kassettens kvaliteter, og dens mulige betydning for videreutviklingen av norsk rock i andre halvdel av 80-tallet.






















Intro:

01: Jokke & Valentinerne - Spenn
02: Hvorharjegværthelemittliv - Ikke spør
03: Mandrake Bug - They Were Men
04: Sterk Naken & Biltyvene - Radiohelter
05: Russian Amcar Club - Doctor Doctor
06: Indiscreet - Titanic
07: Spacelings - The Snake
08: Make Up - Lucky Man
09: Sterk Naken & Biltyvene - Balladen om Gamle Esther
10: Jokke & Valentinerne - Alt Kan Repareres
11: Russian Amcar Club - Otto
12: Indiscreet - Should I Wait
13: Mandake Bug - Dr. Ross
14: Hvorharjegværthelemittliv - Farvel

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 30. august 2016

Adrian Cox - Fra Prins Adrians Reise & Postludier (1986)

Det hører med til flyttingens fenomenologi at tilværelsen forskyves, med det resultat at hva man tidligere ville kalt rutiner faller i fisk og forsvinner i mylderet av omveltninger. Denne flyttingen, reisen fra ett bosted til et annet, påvirker altså evnen til å fungere som vanlig, og forskyver mine habituelle gjøremål. Likevel må man vedlikeholde både samvittighet og norsk kulturliv i tide og utide, og resultatet blir dagens innlegg; for hva er vel bedre enn et innlegg om en kassett der reise, forflytning og forvirring er del av den overordnede tematikken?

Adrian Cox, alias Askild Hagen fra Hamar, har tidligere blitt presentert på bloggen i forskjellige format og varianter. Etter perioder i nyveivbandet Nedbør og synthmystikerne EL ble Adrian Cox et selvstendig prosjekt, der Hagen fikk utløp for to åpenbare interessefelt: På den ene siden kjærligheten til lavmælt, hjemmesnekret synthmusikk, på den andre en sterk fascinasjon for Jan Erik Vold, hvis poesi finnes på så å si alle Cox' utgivelser. Såvidt jeg vet er selv kassettens tittel hentet fra Volds katalog, og man kan begynne å lure på om ikke Adrian Cox i seg selv er en hyllest til den eminente særingen. Fra Prins Adrians Reise & Postludier er den første av en rekke Cox-kassetter, alle utgitt via Kulturinstitusjonen Piiv, og viser tydelig det uttrykket som ble videreutviklet på LPen Flukt og Forvandling, og som selv på CDen 99 Sanger (påbegynt som en Vold-hyllest) er lett gjenkjennelig og, når alt kommer til alt, utpreget Coxsk.

Som tittelen indikerer er kassetten delt i to. A-siden inneholder en slags suite som tar for seg den fiktive Prins Adrians reiser: Låtene er korte, spartanske i utforming og lydbilde, og låter til tider mer som ideer enn ferdig utformede sanger. Imidlertid passer uttrykket godt, den hjemmesnekrede sounden er sjarmerende naiv, men samtidig godt gjennomført og helhetlig. Siden åpner med instrumentalen Aegina Vol. 1 (Versjon 2), et fantastisk vakkert stykke melodisk synth, og avslutter med en variasjon over samme tema, dog surnet og bitter i uttrykket. Mellom disse stykkene finnes korte fragmenter over et småfunky basstema, mens en ensom klarinett utpensler en dominerende melodi og Hagen snakkesynger Volds naiv-absurde poesi. B-siden fylles av seks postludier, men her er uttrykket mer variert. Postludium nr. 2 er en dramatisk synth-sak, der Hagens vokal gradvis fases ut til fordel for en kvinnestemme som ordløst øker låtens intensitet mot slutten. Nr. 3 er et nesten ikke-eksisterende pianostykke, skjørt og overraskende intimt. Nr. 6 er kirkelig, intens og lummert dramatisk, drevet av stakkato synthstikk og et massivt orgel. Nr. 7 fortsetter i samme gate, men det mørke kirkelige beveges mot et mer ekstatisk, teatralsk uttrykk, mens kvinnestemmen gir det hele en statelig tyngde. Avsluttende Postludium nr. 8 er kassettens lengste spor (på hele 3:12), og ender reisen på en mystisk, smygende måte, med plystring, klarinett og en oktaverende, sporadisk bassgang, før en ensom klarinett fader det hele ut. Sounden har potensiale til å gå i ett med seg selv etter hvert, men kassetten er kort nok til at lytteopplevelsen blir minneverdig. Hvorvidt resten av katalogen er like bra vet jeg ikke, men debutkassetten er en herlig sær sak, og gir absolutt mersmak.





















Adrian Cox - Fra Prins Adrians Reiser & Postludier

01: Aegina Vol. 1 (Versjon 2)
02: Paris (Fantasia)
03: Med Hjerterdam På Reise Øst
04: På Bryggekanten til Stillehavet
05: Lyset Over Tokyo Tidlig i Desember
06: Aegina Vol. 2; Til Cleo (Versjon 2)
07: Uten tittel
08: Postludium Nr. 2
09: Postludium Nr. 3
10: Postludium Nr. 5
11: Postludium Nr. 6
12: Postludium Nr. 7

13: Postludium Nr. 8
14: Uten tittel

**Trykk her for å lytte!**

søndag 24. juli 2016

Alle Tiders Duster - Rødt Lys (1982)

Skal vi tro mengden bloggposter fordelt på utgivelsesår er det mye som tyder på at 1982 er et av merkeårene for utfoldelsen av den norske postpønk- og nyveiv-scenen. Utgivelsene later til å ha strømmet på, kvaliteten er jevnt over høy, og lydene som kommer fra høyttalerne er spennende, friske blaff. Rødt Lys, debut-LPen til Alle Tiders Duster, er intet unntak, og står som en naturlig utvikling og modning av deres tidligere sound.

Sist vi høre om Alle Tiders Duster her var det i sammenheng med singelen Lillegutt, som ble utgitt samme år, og som står som en av de virkelig monumentale låtene fra perioden. Historien om bandet finnes allerede fordelt på bloggpostene med Lillegutt og debut-EPen Velkommen Hjem, så den gjentas ikke her. Det som kan sies er derimot at undertegnede, i bloggens oppstartsperiode og på desperat jakt etter materiale og informasjon, kom over en forumstråd der noen utropte Rødt lys til Norges beste postpønk-plate, uten konkurranse av noe slag. Man kan anta at personen var bergenser, men uansett finnes det et snev av noe ekte i utsagnet: Plata er kanskje ikke den beste norske postpønk-plata, men den er veldig god. Hvor det ble av bandet etter utgivelsen vet jeg ikke all verdens om, men de holdt, etter hva jeg vet, sammen til 1984, og jobbet stadig mer innen teater- og scenekunst, noe som i og for seg gir mening.

Nå kommer den starter med et dundrende, småskummelt riff og rumlende trommer, og låta bygger og bygger på dette enkle fundamentet, til herlig dramatisk effekt. Bruk av gruppevokal og sure skrekkfilmsynther skaper lyder ulike det meste annet i landskapet, men samtidig påfallende popvennlig. Regjeringsforsamlinger drives av maskinelle klapperytmer og start-stopp-bassriffing, ironisk nynnede melodier og ungdommelige nedsablinger av norsk politikk. Han drikker på fredag starter med nyveiv-gitarer, en herlig flytende bass og tåkete saksofon, og utvikler seg til en groovy latterliggjøring av hverdagsmannen og livet hans. Jeg vet du vet bygger på en tung rockerytme, halvfunky gitarer og synthstikk, men under det ulmende ubehaget finnes en poplåt som stadig blir tydeligere; bandets spotske "vil du danse meg meg, vil du bli med meg hjem" spyttet i ansiktet på frasens mottaker mens skarptrommen smeller og driver det hele fremover og synthene spinner rundt det hele. Lillegutt åpner b-siden, og gjør seg like godt her som på singel: låta er bandets beste. Har du merket når det mørke tar overhånd? beveger seg langsomt, båret av skarpe gitarer og og en tung, melankolsk rytmeseksjon, mens vokalgruppens manende fremføring gir det hele et teatralsk, rituelt preg. Hvorfor går du med solbriller? starter langsomt, balladeaktig og med lukt av ørken og spaghetti, det rituelle er tydelig, antydninger av Venus in Furs i harmonikken og den dvelende rytmen som sirkler rundt og rundt; halvveis uti står en dramatisk synth inn og gir tyngde til arrangementet. Avsluttende Glem deg selv er to og et halvt minutt med ekkotung basstromme, ensom gitar og en spøkelsesaktig, spotsk sårbar vokal, en herlig nedtont og dyster avslutning på en mørk, men drivende og energisk plate, og et av høydepunktene fra Bergen etter TAV!.




















Alle Tiders Duster - Rødt Lys

01: Nå kommer den
02: Kom ikke nærmere

03: Regjeringsforsamlinger
04: Han drikker på fredag
05: Jeg vet du vet
06: Lillegutt
07: Ugress

08: Har du merket når det mørke tar overhånd?
09: Hvorfor går du med solbriller?
10: Glem deg selv

**Trykk her for å lytte!**

søndag 10. juli 2016

Dropopop - Knuste Drømmer (1982)

Til tross for stor spennvidde, mye ræl og en del passerte år er det påfallende hvor godt dokumentert vår periode er: På en side har man verk som Trygve Mathiesens pønk- og postpønk-bøker, på en annen har man nettfora, Facebook og en aldrende generasjon med behov for å minnes perioden gjennom de kanalene som finnes, og godt er det. Imidlertid finnes det tilfeller der undertegnede sliter med å finne informasjon om band og plater: Dagens innlegg er et slikt et, da Dropopop er tilnærmet ikke-eksisterene i annalene om norsk postpønk.

Det lille jeg kan samle sammen er i sannhet ikke særlig opplysende. Dropopop besto av sanger Erling Jensen, bassist Trond Gulstad Jensen og gitarist Ståle Wam, og dessuten muligens en karakter ved navn "Bambi", som kan ha stått for trommer, om hen ikke var en annen hjort eller en konstruksjon. Bandet var fra Skien (og låter i så måte noe som sine bybrødre i Øresus), og startet opprinnelig under navnet Blitzkrieg, skiftet deretter til Green Fuzz, og endte til slutt opp på det uforklarlige Dropopop. Bandet er kreditert på to utgivelser: Den første er dagens plate, EPen Knuste Drømmer, den andre er kassetten Nær-rock 1982, som etter hva jeg kan forstå er en livekassett med fire-fem forskjellige band fra Skiens musikkmiljø i perioden. Hva det ble av Dropopop, hvordan EPen ble tatt imot (man kan anta det var stille), og hvor bandmedlemmene er i dag vet jeg ikke, og med det kan man heller forsøke å beskrive det lille de rakk å servere av musikk.

Det første, mest umiddelbart slående med låta Knuste drømmer er de rullende, halvmilitaristiske trommene som driver låta fremover, nesten som et amatørisk, men effektivt forsøk på Joy Divisions Dead Souls. En monoton, fuktig bass trår inn, skimrende gitarer fyller ut lyden, og en påfallende østlandsk stemme synger om oppvekst, angst og denslags. Det låter bra, stemningsfullt og ungdommelig naivt, og det krasjende refrenget bryter monotonien og skaper en viss grad av dynamikk. Mot slutten av låta innledes en enkel, men særdeles effektiv gitarsolo som gir låta en viss oppløftende karakter. Frykt innledes av hyl og rop, samt enda mer av disse omnipotente trommene, mens bassen spinner et halvgroovy riff og synth og gitar fyller ut med melodi og atmosfære. Vokalen er mer intens, klageropende, fremførende angsten for avvisning og irrelevans. Låta klarer det kunststykke å i utgangspunktet kun ta i bruk én akkord, noe som i og for seg er rimelig imponerende. Avsluttende Giftige lepper er mer av det samme, men akkordprogresjonen er mer spennende, og bruk av piano gir låta et dramatisk, tidsriktig preg. Tyngre gitarer, dobbelvokal og dramatisk synth skaper dommedagsstemning i versene, mens pianoet i mellomspillene åpner for vakker melankoli. Mot slutten åpner sanger Jensens stemme seg i et skjærende hyl, før låta kollapser og jeg sitter igjen med ønske om å høre mer.















Dropopop - Knuste Drømmer

01: Knuste drømmer
02: Frykt
03: Giftige lepper

torsdag 16. juni 2016

Blind Date - Giving Up Sex (1983)

Hver gang sommeren for fullt skyver våren til side og inntar plassen som periodens dominerende måned, slår det meg hvor vanskelig det faktisk er å finne musikk fra det norske 80-tallet som gjør seg godt i sommermånedene. 80-tallsmusikken er gjerne for glorete og syntetisk til å passe inn, om ikke den går i motsatt retning i form av kulde, "angst" og paranoia; ren pop er det lite av. Imidlertid finnes det alltid unntak: dagens band, Blind Date, var i et kort øyeblikk del av dette unntaket.

Blind date var Bergens store pophåp en gang i første halvdel av 80-tallet. Bandet ble startet opp i 1982 av sanger og låtskriver Svein Hovland, og innbefattet dessuten Eirik "Pytten" Hundvin, Magnar Torstad og Leiv Tungesvik. Bandet var fra starten ambisiøst, og spilte en slags voksen poprock, ikke uten sans for stil og finesse, langt fjernet fra den mer nevrotiske postpønken som ellers gjennomsyret periodens musikkundergrunn; ikke minst sang Hovland på engelsk, og trådte i så måte inn i de håpefulles rekker hva suksess på øyene og på kontinentet angikk. Under innspillingen av debutplata Don't Talk ble Tungesvik byttet ut med gitarist Malcolm Little. Da den ble gitt ut i 1983 ble ikke debuten noen nevneverdig sensasjon, men samme år utkom singelen Giving Up Sex, og det er her pophåpet og sommerappellen inntrer: Låta ble en hit, og karrieren så i en kort periode klar ut. Imidlertid ble bandet oppløst kort tid etter utgivelsen av andreplata Dangers of Love, og Blind Date var dermed historie. Igjen står en liten katalog og et renommé som i hovedsak baseres på én låt. La oss dermed se på denne.

Det må sies: Blind Date er et popband fra 80-tallet. I så måte finnes her smellende skarptrommer, plastikksynth, posørvokal og forsøk på digre refrenger, og sannsynligvis også hockeysveisfaktor og tynne slips. Imidlertid er dette ikke nødvendigvis negative faktorer: Giving Up Sex bygger gradvis fra et bedende, desperat vers mot et refreng som, tross en viss grad av monotoni, er enormt stort, fengende og dumt. Hovland synger som man gjorde i perioden: Det er plastisk, forsøkt dramatisk og likevel virkningsfullt, han har en god stemme som bærer versene fremover mot det digre allsangrefrenget. Etter et par repetisjoner fader låta ut på refrenget, synthene glinser og trommene smeller; det er fantastisk herlig pop, sola skinner. B-siden In the Swing er en mer dramatisk sak. Synthene driver låta med trommene, vokalen imponerer til dels for sin elastiske spennvidde, og et melodisk, smått melankolsk refreng gjør også denne låta minneverdig. Man kommer ikke unna 80-tallsfaktorene, men fjernet fra perioden de er skapt i står låtene som gode popvariasjoner, og Blind Date som et band som ville fortjent hakket mer anerkjennelse i ettertiden. a-ha er det ikke, langt ifra, men likevel er det god pop, og når b-siden fader ut på en bombastisk gitarsolo og skimrende synthmotiver kan jeg ikke unngå å smile litt.

















Blind Date - Giving Up Sex

01: Giving Up Sex
02: In the Swing

torsdag 2. juni 2016

Holy Toy - Panzer and Rabbits (1984)

Det er påfallende hvor lang tid som har gått siden siste innlegg. En måned har passert uten at behovet for å skrive eller legge ut på noe tidspunkt har meldt seg i så overveldende grad at jeg har gjort det. Mai måneds sammenfall med eksamensarbeid og rot har sannsynligvis noe av skylden, men for den dedikerte arkivar kan ingen unnskyldning duge: I så måte tar jeg igjen på meg jobben, og starter med ny giv og arkivets første dobbelpost.

Enkelte har påpekt at det finnes i overmåte mye Holy Toy på Eine Keine Angst Musik; dette er selvsagt sant, og grunnen er enkel: Holy Toy er et av de beste bandene fra perioden. Platene holder seg godt, uttrykket er spennende og foranderlig, og Nebbs kreativitet og fandenivoldskhet perfeksjoneres gradvis i løpet av de fire første platene. Etter debutplata Warszawa, en av de store platene i norsk postpønk, gikk Rolf Wallin og Sven Kalmar ut av bandet; inn kom nøkkelmedlem Lars Pedersen og hornmann Bernt Å. Niborg. Den resulterende LPen, Panzer and Rabbits, er en videreutvikling og nedtoning av uttrykket på debuten: Låtene er mer minimalistiske, monotone og abstrakte, men likefremt fengende og drivende. Plata ble tatt godt imot (Kitschs anmelder utropte den til mesterverk), og bandet fikk oppmerksomhet utenfor landets grenser. Bandet var imidlertid en relativt ustabil konstellasjon, og allerede i 1985 var gitarist Bjørn Sorknes og Niborg allerede ute, mens Nebb og Pedersen arbeidet videre som duo.

Det finnes to versjoner av Panzer and Rabbits. Plata ble gitt ut med to forskjellige mikser, en standard og en "special mix", begrenset til et opplag på 300 plater. Spesial-mixen var utgangspunkt for CD-utgivelsen av plata i 1990. Hva 2009-utgaven angår vet jeg lite, da jeg ikke hører særlig forskjell, men for sikkerhets skyld postes begge versjonene, slik at den oppmerksomme lytter kan avgjøre om de er like eller forskjellige.

Plata åpner med et av høydepunktene i Holy Toys katalog: Fresh News - Larve er en schizofren sak, drevet fram av orgel og snirklete edderkoppgitar, hornfanfarer og kravlende rytmemaskiner, alt mens Nebb resiterer, messer og roper gjennom tåken. Låta er aktivt motvillig, men lydbildet er fantastisk appellerende, melodiene besnærende og stemningen fantastisk. Mot slutten kollapser låta i en sakral orgelhymne, mens en desperat Nebb resiterer låtas hovedlinjer igjen og igjen. Last Leader drives av Sorknes' stikkende gitarer og en dump rytmemaskin. Pedersens perkusjon introduseres gradvis og gir låta mye nerve, mens gnissende fioliner fyller ut lydbildet. Her er poptendensene tydelige: Et orgeldrevet refreng med hornsalutter og prosesserte vokaler er et av platas mest minneverdige øyeblikk. Armageddon er platas lengste låt: Over Pedersens monotone, dumpe tromming roper Nebb ut navnene på verdens storbyer, etterfulgt av "bom bom bom"; utsynet er dystert, men ikke uten humor. Glidningen over i Men and Dog er påfallende: Man hører verdens undergang, en bølge av lyd som feier vekk livet til fordel for monoton øresus. Telegram I er platas emosjonelle sentrum: Drevet av felegnukk og fløyteaktige melodier bygger låta mot et stille, men sterkt høydepunkt, der Nebbs mantra (deinamsjitsj deinamsjitsj) gjentas i det uendelige. Captain Bom-Bom-Bom er en siste kort utblåsning, drevet av smellende trommer og et fantastisk fengende orgelrefreng. Til sist kommer Telegram II som en slags epilog, der felegnukken er ødelagt og en vrakhaug av et lydlandskap er hva som ligger igjen. Det er stemningsfulle saker, spennende og ubehagelig, men også vakkert og skjørt. Plata er kanskje ikke fullt så bra som Warszawa, men den mer abstrakte vendingen kler bandets visjon godt, og gjør også Panzer and Rabbits til en klassiker i norsk postpønk.






















Holy Toy - Panzer and Rabbits

01: Fresh News - Larve
02: Last Leader
03: Doors of Perception
04: Armageddon
05: Men and Dog
06: Travel Agency
07: Telegram I
08: Many of Them
09: Captain Bom-Bom-Bom
10: Telegram II

tirsdag 3. mai 2016

Mørkelagt Bevegelse - A View X Another Victim (1983)

En av de mer interessante sidene ved å fordype seg i en spesifikk periode i et lands musikkliv er den innsikten man får i hva som var populært, hva som hadde innflytelse, og hvordan landets musikkliv formet seg etter dette. Norge har ofte hatt stor forkjærlighet for rimelig obskure artister (Jackie Leven, for eksempel), og 80-tallet var intet unntak: Det britiske synth-og-gitar-bandet Eyeless in Gaza later til å ha vært rimelig stort, med utgivelser på Uniton, låter på norske kassetter, og, i form av Mørkelagt Bevegelse, et band åpenbart inspirert av sounden deres.

Mørkelagt Bevegelse startet i 1981 under navnet Akupønktur, og besto av duoen Ole Henrik Brekke og Jan Olav Sjåvik, begge fra Oslo. To år seinere ble navnet endret til det ekstremt tidstypiske, mystiske og postpønkete Mørkelagt Bevegelse. Som nevnt tok bandet mye inspirasjon fra Eyeless in Gaza, men det er også lett å høre Joy Division og tidlig The Cure, da vokalen er dyp og monoton, tempoene stort sett dvelende og prosesjons-aktige. Mørkelagt Bevegelse frontet et eksperimentelt konsertkonsept, og på debuten i 1983 projiserte bandet tekstene på et lerret underveis i konserten. Konsertene skapte oppmerksomhet i Oslo, og bandet fikk snart gitt ut debutkassetten A View X Another Victim på Trygve Mathiesens Likvidér. Kassetten skapte sammenligningsgrunnlag med prominente navn som Fra Lippo Lippi og Holy Toy, men nådde ikke helt opp til disse bandenes høyeste øyeblikk. Året etterpå fulgte en splitt-kassett med Lister, En Side Hver. Kort tid etter dette ekspanderte bandet både sound og besetning, med påfølgende navneskifte, først til Veni Vidi Vici, deretter til det A Certain Ratio-inspirerte Felch. Imidlertid ble det aldri noe mer, da bandet ble skrinlagt. Hva medlemmene har gjort i ettertid vites ikke, da utgivelsene og den tilgjengelige historien ender høsten 1984.

A View X Another Victim ble i samtiden kritisert for å være noe monoton i uttrykket, samt for at produksjonen ikke strekker til. Kritikken har definitivt grunnlag i virkeligheten, men den oppmerksomme postpønk-lytter ved at produksjonskvalitet og monotoni ikke under noen omstendigheter burde være avgjørende for musikkens kvaliteter for øvrig. Om det skulle være en stor innvending, vil det være at kassetten er for lang: Låtene er jevnt over like, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. De tre første låtene er alle midtempo, dvelende mørkeromsvignetter, drevet av trommemaskiner, dyster vokal, skranglete gitarer og iskalde synther. Først på låt 4, Every 15 Seconds, tar musikken fatt i oppmerksomheten: Tempoet er raskere, bandet utviser sterkere selvtillit, det er på kanten til fengende. Påfølgende Retrospective er et tidlig høydepunkt, drevet av skjærende gitarer, de samme frosne synthene og en pulserende tempo. Introen tar seg tid til å male ut stemningen før en brutal vokal trår inn og dominerer låtas videre gang. Kassettens b-side later til å være mer konseptuell: Den er rammet inn av to variasjoner over tittellåten, og inneholder fire "The"-låter etter hverandre i en slags kontinuitet. Musikalsk er det imidlertid mye av det samme om igjen, og sounden blir litt trettende etter hvert. I dette tilfellet ville en faktisk, fysisk plate vært en fordel, da pausen mellom a og b ville gitt rom for bearbeidelse av musikken; som en kontinuerlig enhet blir det rett og slett litt for langt. Imidlertid er det mye spennende å hente, om man enn må grave litt for å finne det.





















Mørkelagt Bevegelse - A View X Another Victim

01: Cheers From The Crowd
02: Under The 2nd Bridge
03: Til De Tvilende
04: Every 15 Seconds
05: Retrospective
06: The Stairs
07: Veins
08: Another Victim Pt. I
09: The Pray
10: The Chamber
11: The Survival
12: The Return
13: Four Walls, Too Many People
14: Another Victim Pt. II

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 16. april 2016

El - Brumunddal, 1985

I et år fylt av død og oppstandelse (Bowie, Pere Ubu, Jesus osv.) senkes forventningene til hva som videre vil dø og gjenoppstå: Den halvglemte popparodien a-ha har meldt sin egen død enn igjen, regjeringen som vi kjenner den er (forhåpentligvis) på vei ned i graven, og før du vet ordet av det kommer dine verste barndomsminner tilbake på tv, og du fryder deg over gjensynet, for det var da lenge siden og alt var bedre før.

Imidlertid finnes det alltid sorte får, og i denne vårens tilfelle kalles fåret Kulturinstitusjonen Piiv. Nevnte institusjon, ledet av den eminente Askild Hagen og hans følge, gjenoppstår nemlig i Oslo 23. april (som et slags jubileum, mon tro?) på MIR. I sammenheng med dette serveres tre tilbakevendte Piiv-artister: Nedbør, Adrian Cox, og El. Alle er myteomspunnede, om ikke legendariske i det norske nyveivlandskapet i andre halvdel av åttitallet, og spesielt Cox er kjent for å være noe sky hva konserter angår (dette er vel den tredje Cox-opptredenen noensinne). At datoen faller sammen med både Tindersticks og Roky Ericsson i samme by samme kveld får ikke være noen unnskyldning: En gang synther, alltid synther.

I så måte har jeg fått privilegiet å distribuere Els debutkonsert til massene, og med denne vil jeg parafrasere den informasjon jeg har fått fra kilden selv, nemlig herr Hagen.

Konserten fant sted på Kulturhuset i Brumunddal i 1985, som del av et arrangement der visesanger Geirr Lystrup var konferansier, noe de unge mennene i El utnyttet ved å lyve til ham om opphav og bakgrunn. Av låtene som fremførtes er seks av åtte bortimot helt obskure (kun tilgjengelige via en demokassett fra 85), mens to dukket opp på Et Hvilested-EPen i 1987. Opptaket har veldig god lyd, bassen er fyldig og drivende, synthene er nydelig plastiske og Japan-aktige, trommemaskinene stamper og krafser seg gjennom settet. Den sein-gotiske sounden, halvveis mellom Pornography-Cure og Japan i Tin Drum-perioden (dog uten helt det som gjør begge disse bandene større enn så mange andre) låter overraskende bra i dag. Kun for mine øyne, et nytt bekjentskap for undertegnede, er herlig dyster, drevet av start-stopp-synther og formaninger om tomhet og mørke, klassisk depresjon på resept. Lykkeønskninger låter rimelig likt som på EPen fra to år seinere, og vitner om en slags modenhet i bandets uttrykk. Nødutgang er uten vokal, men drives fram av manisk basspill og spastiske rytmer, mens synthene legger mystiske, tåkete melodier over fundamentet. Og tilslutt vokser fra stilltiende, dvelende vers til et enormt, krasjende refreng der vokalen (som ikke låter som Hagen) får utfolde seg på til nå uhørte måter. Nest siste låt er en rytmisk romp med slapbass og bluesleninger, uten at jeg (eller Hagen) kan forstå helt hvorfor det er med. Siste låt, Et villniss av ikke-blomster (for øvrig en fantastisk tittel), er nok en dvelende, dyster sak, drevet av rumlende bass og Hagens snakkesang. Gradvis bygges lydlandskapet ut, men det kommer ingen forløsning, bare dronende synthtoner og en minimal intensivering i basspillet. Mot slutten når intensiveringen sitt klimaks, vokalen blir desperat, gitaren mer aktiv, men eksplosjonen holdes tilbake, og brått er konserten over.








































El - Brumunddal, 1985

01: Et hvilested
02: Kontrast
03: Kun for mine øyne
04: Lykkeønskninger
05: Nødutgang
06: Og tilslutt
07: Uten tittel
08: Et villniss av ikke-blomster

**Trykk her for å lytte!**

mandag 4. april 2016

Mormor & de 8000 Ungene - Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær (1995)

Langfredag, selve dagen da vår frelser Jesus Kristus døde på korset for å vaske oss skitne barn rene for synd og forderv, dagen da man burde falle til kne og prise livet og herren, befant undertegnede seg på Blå i Oslo, der jeg så et gjenferd på en overfylt scene i et trangt og møkkete lokale. På en stol, med en flaske rødvin i umiddelbar nærhet, stokk liggende på gulvet og briller for i det hele tatt å kunne fungere, satt legenden David Thomas og veivet med armene og de skrøpelige beina, hylte og gaulet, og frontet Pere Ubu, et av de særeste bandene vår tid har fostret. Frelsen var nær for de femti år gamle nerdene i lokalet da en siste, ekstatisk Final Solution sprengte trommehinner og løftet fram minner om kviser og avvisning, men også en slags frihet, som om nerdene hadde en felles front i sin posisjon utenfor.

Ingen tøffinger liker Pere Ubu, men det er intet verdt å være tøff hvis man ikke kan like Pere Ubu.

Imidlertid omhandler ikke dette innlegget Pere Ubus geni, men heller noe av det aller særeste jeg har kommet borti i løpet av min periode som arkeolog i norsk postpønk. Da Studentradioen i Trondheim for en tid siden gav bort hele CD-samlingen sin kom jeg over dagens plate, som rett og slett virket så idiotisk teit at jeg var nødt til å ta det med meg. Jeg forventet danseband, men fikk et klenodium: Mormor & de 8000 Ungene var del av Kulturinstitusjonen Piiv, drevet av primus motor Askild Hagen, alias Adrian Cox. Såvidt jeg kan forstå var Mormor et humoristisk prosjekt drevet av Piiv-gjengen, dels oppfunnet for radioablegøyer og dels fordi det sannsynligvis var rimelig morsomt for dem det gjaldt. Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær er den siste av tre utgivelser i perioden 1990-1995, og står sannsynligvis som høydepunktet i bandets karriere. Mer kan jeg ikke si, da det hele står som et mysterium, og CDen med info dessuten ligger i andre enden av landet.

En Frisørhit åpner i syntetisk psychobilly-stil, før en dritings radiokaraokevokal bryter inn og synger om midtskill og antipermanent, hårklipp og annet gøy, mens backingvokalen går amok med prillepralle-aktige pipelyder. Det er like deler revy og Russian Amcar Club, men kanskje ikke fullt så bra som sistnevnte. Mormor på Ferie utnytter 90-tallets rytmemaskiner til fulle, og låter slapt og passe utdatert. Teksten går over i det velvillig absurde (noen blir blant annet spist av en hest), mens synther og gitarer gnåler og skurrer og backingvokalen skråler i ny og ne. Pølse-sangen (en uimotståelig tittel, uten tvil) omhandler Mormors vonde pølser, som tydeligvis er ønsket av de 8000 ungene. Beaten er dansbar, men det er diskuterbart hvorvidt det er kvalitetsmusikk eller ei. Mormor har Bursdag er en manisk pønklåt, og det fungerer overraskende godt, til tross for den useriøse tonen. Mormor kommer hjem etter å ha vært i butikken drives av en klassisk 90-talls-groove, og fungerer rimelig greit musikalsk; låta er muligens et høydepunkt.

Mest av alt er egentlig dette bare sært. Plata oppleves som et utløp for internhumor, men det er ikke uten absurd verdi for den jevne lytter. Jeg må ærlig si at den ikke spilles ofte, men kjennskapen til dens eksistens, samt prosjektets knytning til den ellers sobre og melankolske Adrian Cox er påfallende festlig.



















Mormor & de 8000 Ungene - Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær

01: En Frisørhit
02: Mormor på Ferie
03: Mormor på Danserestaurant
04: Pølse-sangen (Mormor Spanderer Pølse Med Tilbehør På Ungene)
05: Mormor Har Bursdag
06: Mormor Kommer Hjem Etter Å Ha Vært i Butikken
07: Mutter'n
08: Tore Torell
09: Mormor & Harald
10: En Kveld Jeg Var Helt Alene Hjemme (Dvs. Ingen Andre i Tusen Mils Omkrets)
11: Mormor Kommer Hjem Etter Å Ha Vært i Butikken (Unødvendig Dance Mix)

**Trykk her for å lytte!**

søndag 20. mars 2016

V/A - Zink Zamler (1982)

Minnesmarkeringen av Jesu død og oppstandelse nærmer seg med stormskritt. Der den jevne nordmann feirer begivenhetene med ski, svette og Jo Nesbø, foretrekker enkelte utskudd å heller minnes vår frelser ved å lytte til obskur norsk kassett-musikk, og i så måte gjør jeg kun min plikt når jeg tilgjengeliggjør en av de mest legendariske kassettene i norsk musikkhistorie, nemlig den myteomspunnede Zink Zamler.

Kassettbevegelsen vokste fram på starten av 80-tallet i Norge, i hovedsak, kan man tro, fordi kassetter var billige å produsere og lette å distribuere, noe som åpnet for en større grad av egenstyring og som satte DIY-ånden i gang for fullt. Zink Zamler sto som en av de viktigste kassettene i denne bevegelsen, ikke minst fordi den var tidlig ute, i tillegg til det store antallet artister, der mange er kjente navn for lesere av bloggen. Samleren ble utgitt som et samarbeid mellom fanzinen Zink og Likvidér Plater; om jeg ikke tar feil er fellesnevneren for begge partene Trygve Mathiesen, kjent fra LiK og Ym:Stammen. Zink var en av de mer betydelige fanzinene i Norge på tidspunktet, og hadde jevnt over høyere kvalitet enn gjennomsnittet. Kassetten fulgte i så måte opp kvaliteten, med god lyd, et mangfold av spennende norske band, og enkelte småstore navn fra utlandet.

Da det er en lang kassett, er det utrolig mye å ta av, og også mye å skrive om. Vi åpner med Utitlet av "B", bedre kjent som Bjørn Pettersen, bassist i Garden of Delight og Kraftensemblet. Låta er en lang, Bauhaus-aktig dub-groove, drevet av en gjentagende basslinje og kaotiske lydeffekter. Dynamo Forte er en forløper til White Lord Jesus, og spiller langsom, dramatisk goth; sanger Arvid Skancke-Knutsen briljerer som pervers vampyr. Personlig favoritt Babij Jar serverer sin definitivt særeste låt: Anvil of Victory bygger på en casio(?)-rytme og dronende, halvsure synther, syntetiske eksplosjoner og en repeterende basslinje, over hvilket gitaren spinner eksotiske, begravde melodier, alt mens Paul Værlien melankolsk synger noe som er umulig å høre. Å plassere låta mellom Ice Age og The Night Before gir ikke helt mening, men låta er sannsynligvis en demo, og gir innblikk i bandets spennvidde. Montasje viser seg med lydcollagen From Quasimodo to the Grünewald and Back Again, der Helge Gaarder og Erik Aasheim leker seg med klanger, stillhet og de dype pianotangentene. Thanasis Zlatanos dukker opp under Nekropolis-navnet, og Dialogos låter i virkeligheten som brent mark, døene kyr og en sverm av fluer. Morten Munk's Glade Dager, alias Lister, stiller opp med en gjenkjennelig listersk teksturlek. Brød & Sirkus serverer herlig postpønk med slapbass, og minner smått om Josef K. When Love Just Walks Away av sørlandsbandet Headcleaners er en fantastisk poplåt, drevet av rytmebokser og dramatiske synther. Voldsom Kjærlighet gir en diktopplesning, det samme gjør SM, der pønkpoet Gene Dalby gjør en opptreden. Trygve Mathiesen selv gjør en opptreden på Farger av "I Angst", et band som står som bindeleddet mellom LiK og Ym:Stammen. Det låter fragmentert, drevet av en insisterende rytme og gnukkelyder. Avslutningsvis finner vi Ulf Knudsen med Barndommens Høstland, som er like virkningsfull her som på kassetten Istanbul.

Takk til JR for anskaffelse av dette uvurderlige klenodiet.



















Zink Zamler

01: "B" - Utitlet
02: Dynamo Forte - Der Vampir
03: Babij Jar - Anvil of Victory
04: Portion Control - Terror Leads to Better Dubs (Party Mix)
05: Montasje - From Quasimodo to the Grünewald and Back Again
06: Nekropolis - Dialogos
07: Morten Munk's Glade Dager - Pen Er Stygg - Dub
08: Children of Kunta Kinte - Misubajuloo
09: Brød & Sirkus - La Dolce Vita
10: Headcleaners - When Love Just Walks Away
11: Eyeless in Gaza - Veil
12: Voldsom Kjærlighet - Ned Blandt Heltene
13: Den Tredje Generasjon - 090863
14: Portion Control - The Pressure is High
15: Les Fauves - Hollowhead
16: SM - Yakiguni (Snølandet)
17: Pre - Waits For Jacuzzi
18: "I Angst" - Farger
19: Apati - Intensjoner
20: Ulf Knudsen - Barndommens Høstland

søndag 13. mars 2016

Johnny Hazard - Useless (1985)

For tiden har interessene mine i stadig større grad beveget seg mot diverse former for ambientmusikk, være det Brian Enos banebrytende eksperimenter fra 70-tallet, hukommelsesfragmentene The Caretaker maner fram, eller William Basinskis dokument over ødeleggelsen, The Disintegration Loops. Med dette i hug er det ekstra gøy å finne tidlige spor av norsk ambient i postpønk-bevegelsen på 80-tallet. Dagens utgivelse, kassetten Useless, lever i så måte i et mellomland, delvis postpønk, delvis collage, delvis ambient, og peker mot et uutnyttet potensiale hos popgutten Johnny Liadal.

Det har seg nemlig slik at Johnny Hazard i virkeligheten er Haugesunds-gutten Johnny Liadal. For de innvidde vil navnet ringe kjent: Liadal var sangeren i postpønk-bandet Im Nebel, som etter hvert transformertes til det norske pophåpet The Colors Turned Red. I 1985, da Useless ble gitt ut, var imidlertid Im Nebel midt i endringsprosessen: Singelen The Colours Turned Red, utgitt samme år, viser et sterkt og modig popband, fjernt fra hvordan bandet låt i starten. Useless fungerte, kan man tro, som et utløp for restene av postpønkete særhet i Liadal, før bandet skiftet navn og forsøkte å erobre Skandinavia (noe som gikk rimelig dårlig, til tross for enorme mengder hype). Et av Liadals få andre solo-bidrag finnes på kassetten Absolute Musiques Schizofrene Festsamler.

Kassetten ble, etter hva jeg kan samle inn, godt mottatt ved utgivelse, men står i ettertiden som en av uendelig mange kuriositeter i det musikalske landskapet. Lydbildet er flatt, tungt og trykkende, i mange tilfeller drevet framover av repeterende rytmemønstre, langsomt og rituelt, mens diverse effekter flyter over fundamentet og skaper spennende stemninger. Åpningslåta Religion's Coming er et prakteksempel: Over en tung, marsjerende rytme suser skjærende gitarer og klokkeslag, før det hele dropper ut for en rytmisk basslinje. Gitaren trenger gradvis gjennom med østliginspirerte melodilinjer, og strukturen repeteres med små variasjoner, men uten noen form for forløsning. Friendly Conversation låter som alt annet enn tittelen, og minner til dels om Listers lydunivers. Lamentation låter som et utdrag fra Tim Buckleys Starsailor-periode, bestående kun av forskjellige forvridde stemmer. De korteste stykkene på kassetten, Fleece, Mine Mind og Subdue, forsterker collage-følelsen, og binder de lengre sporene sammen. Hunger of Man er faktisk en gitarlåt, og Liadals velkjente stemme trenger her gjennom grumselyden for å skape en uhyggelig folk-låt. Delicious er kassettens andre gitarlåt, nesten litt bluesaktig, men fjern og kald, som om man hørte den gjennom en vegg. Tittellåten Useless avslutter kassetten med monotone basslag og fjerne lydeffekter, mens fjern munkesang høres gjennom tåkelandskapet. Kassetten fungerer overraskende godt som en slags ambient-lytteopplevelse, og belønner gjentatt lytting. For den tålmodige er det her mye spennende å finne.





















Johnny Hazard - Useless

01: Religion's Coming
02: Fleece
03: Friendly Conversation
04: Lamentation
05: Mine Mind
06: Deeper Than Ever
07: Hunger of Man
08: Smack
09: Subdue
10: Wandering
11: Delicious
12: Useless

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 1. mars 2016

Fra Lippo Lippi - Say Something (1984)

I forsøket på å flytte tankene vekk fra en meget nærstående eksamen tar jeg meg fort i å forsøke å finne eksempler på musikk som passer til årstider, måneder, klima og stemning. For øyeblikket er Trondheim forblåst, frossent og ugjestmildt, men ikke uten et lite hint av den kommende våren. Den samme karakteristikken kan, noe urettferdig, tildeles singelen Say Something av Fra Lippo Lippi, som i det følgende skal omtales.

Vi har tidligere sett en omtale av Fra Lippo Lippis debut-EP Tap Dance For Scientists. På denne debuten presentertes bandet som en instrumental trio som lekte med lyd og stemning, både i form av korte, popaktige vignetter og lengre stemningsstykker. I 1984 hadde ting imidlertid endret seg: Bandet besto nå, i tillegg til originalmedlemmer Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg, av sanger og frontfigur Per Øystein Sørensen, i tillegg til keyboardist Øyvind Kvalnes, som har sin debut på Say Something-singelen. I tillegg er Bjørn Sorknes, som opprinnelig sluttet i bandet rundt 1980, med på bass. Ved utgivelse hadde bandet allerede LPene In Silence (1981) og Small Mercies (1983) bak seg, og singelen fungerer som et bindeledd mellom den kjølige postpønk-sounden på de tidligere LPene og den mer popvennlige lyden på gjennombrudds-LPen Songs fra året etter. Etter denne ble bandet popstjerner, men begynte samtidig å splintre i sømmene. Duoen Kristoffersen/Sørensen fortsatte imidlertid til starten av 90-tallet, og var innen den tid blitt enorme på Filippinene, noe som vitner om en av de merkeligste suksesshistorier Norge har å by på.

Låta Say Something bygges på en hektisk synthbass-loop og insisterende rytmer, over hvilket vagt østlige gitarstemninger fyller ut sounden. Sørensen synger i et dypt register, noe som er karakteristisk for den tidlige perioden av hans tid i bandet. Det låter noe påtatt, og seinere plater viser at et lysere register åpnet for bedre låter som sådan. Etter et rimelig fengende refreng innledes et lengre instrumentalparti, der et vibrafonaktig keyboard dominerer lydbildet, noe som leder stemningen mot det eksotiske. Låta er ikke den mest spennende i bandets katalog, men jeg vil fremheve Sorknes' basspill som et høydepunkt, da det er fullt av små, interessante vendinger for den noe simple bassentusiast. Out to Sea låter som en outtake fra Small Mercies-plata: Et klart, enslig piano dominerer introduksjonen, fylt ut av stakkato basspulser. Tempoet økes og en drivende, sirkulær basslinje tar over dominansen, mens Sørensen på gotisk vis mumler ut tekstlinjene. Låta er overmåte mer melankolsk enn a-siden, og faller mer i smak for min del, ikke mist på grunn av et vakkert mellomspill der pianoet trenger gjennom tåken og spiller en enkel solo. Avslutningsvis inntrer en dobbel keyboardsolo av noe slag, men uten noen form for forløsning; stemningen er like tung som ved start. Singelen er sannsynligvis en av de mest obskure utgivelsene i Fra Lippo Lippis katalog, noe som i og for seg er forståelig, men den fungerer som et spennende vitnesbyrd om bandets utvikling fra gotiske postpønkere til kjølige poppere.





















Fra Lippo Lippi - Say Something

01: Say Something
02: Out to Sea

**Trykk her for å lytte!**

fredag 19. februar 2016

Plann - Elektra Elektra (1982)

Hva er søsken til for hvis ikke å skape endeløs frustrasjon og tidvis den største lykke som kan oppleves? Den evinnelige blandingen av likheter og forskjeller, trekk fra det ene og det andre, særinteresser og -egenheter, men også en felles historie som knytter de separerte sammen har på sett og vis mange likheter med musikken som kunstform og populærkultur. I så måte fungerer bandet Plann godt som et eksempel, i form av dragningen mellom det kjente og det fremmede, og i blandingen av frustrasjon og eufori.

Plann fant sin begynnelse i Oslo en gang i 1981, og besto av Kikkan Fossum, tidligere kjent fra The Cut, Lillie-Ane Johansson (muligens Norges svar på Kate Bush) og Thore "Ato Strato" Engen. Sistnevnte var, forteller Rockipedia, en av mennene bak Chrissy, en artist jeg ikke har noen videre kjennskap til, men som later til å ha solgt plater i bøtter og spann. Engen tok kontakt med Fossum i den hensikt å skape et nytt prosjekt rundt Chrissy, men dette ble ikke noe av, noe som resulterte i at de oppdaget Lillie-Ane, som på dette tidspunktet gikk på videregående. LPen Elektra Elektra ble utgitt i 1982, og inneholdt bidrag fra både Andrej Nebb og The Cut-trommis Arne Lund. Musikken er en slags blanding av tidsriktig synthpop og mer abstrakte kreasjoner, fylt ut av Engens kreative gitarspill. Hvorvidt plata ble en suksess eller ikke kan jeg ikke si noe om, men bandet fortsatte, og gav ut Plannmetall i 1983. Her lener musikken mer mot rock og mindre mot synth, og blir dermed noe mindre interessant. Innimellom ett eller annet sted rakk Lillie-Ane å gi ut en soloplate (denne skulle jeg gjerne hørt), men i etterkant av Plann later det til å ha roet seg ned. Engen fungerte som bandmedlem i bandet Lucifer Was, der begge de resterende medlemmene var innom. Både Fossum og Johansson har siden gått bort, og Plann står igjen som en kuriositet fra perioden, om enn ufortjent.

Plata åpner med Cherokee, drevet av spretne maskinrytmer, synther og et hav av stemmer som mumler ut smått rasistiske oggabogga-fraser. Det hele er overmåte fengende, og refrengpartiet som går gjennom låta klistrer seg til hjernen etter få lyttinger. Lillie er en dvelende sak, sunget av Fossum og med Lillie på kor, der låta går fra stille angst til arabisk-inspirerte melodier fra Lillies side (noe som for øvrig er symptomatisk for hennes eksentriske sangstil). Er Virkelighet Drøm er en av de streitere nyveivlåtene her, uten at det er noe negativt: Gitaren er tynn og nydelig, bassen er elastisk og på kanten til parodisk, og Fossums sang er kvalt og herlig. Refrenget, der Lillies spøkelsesaktige stemme lokker Fossum til seg, er vakkert og på kanten til Banshees-aktig. Lek med rytmer og en herlig synthsolo e rmed på å styrke hva som muligens er min favorittlåt på plata. Cuda Barracuda fremviser Engens fantastiske gitarspill, samt Fossum og Lillies herlige samspill som sangere, og er nok en skjev popperle. Andrej Nebb stikker nebbet inn på Ato Signal (som for øvrig later til å slutte midtveis i sangen), og skaper interessant variasjon. Avsluttende Til Evig Tid drives av en karakteristisk dvelende, langstrukket melodi, og viser, som resten av plata, en sound som på en side er umiskjennelig 80-talls, men samtidig er særegent plannete. At ikke denne plata finnes i bedre kvalitet er synd, da det er en herlig popperle, med akkurat så mye rart på gang at den finner sin egen stemme. Litt på samme måte som søsken, altså.














Plann - Elektra Elektra

01: Cherokee
02: Lillie
03: Cabriolet
04: Er Virkelighet Drøm
05: Cûda Barracûda
06: Liv Liv
07: Sûg
08: Ato Signal
09: Hvit Løgn
10: Til Evig Tid

*Trykk her for å lytte!**

fredag 5. februar 2016

Ba-Iss - (The Book of) Theft (199?)

Siden død og fordervelse tydeligvis står på dagsordenen både i det virkelige liv, som en naturlig følge av dette, også her på Norges beste blogg, føles det som en logisk videreføring av dette å presentere musikk som, i mange tilfeller, fremvekker følelsen av nettopp død, fordervelse, sykdom, galskap m.m. Den oppmerksomme lytter serveres herved (The Book of) Theft, andre og siste vinylutgivelse av Ba-Iss.

Det lille jeg kjenner til av Ba-Iss' historie har jeg allerede skrevet ut i innlegget om deres første LP, Arbeid, fra 1989. Det er uklart hvilket år (The Book of) Theft ble utgitt (jeg mistenker 1991), og det er dessuten usikkerhet rundt hvem Ba-Iss' medlemmer var på dette tidspunktet. Jeg har hørt rykter om at Sæterbakken var ute av bildet, men jeg skal ikke forsøke å verifisere det. Plata er imidlertid en videreutvikling av uttrykket som ble presentert på Arbeid. Arrangementene er mer raffinerte, mørkere og mer drivende, med et noe tydeligere rytmisk fokus. Etter utgivelse var det, såvidt jeg vet, slutt på Ba-Iss, som for ettertiden står som et sort hull i norsk musikkliv.

A-siden åpner med (Forberedelser), en minuttlang collage av stemning, brutale elektroniske støylyder og midtøstlige stemmer og antydninger. Etter dette ledes vi over i Position: Approximate, som innledes av en stemme som proklamerer at menneskehetens største gave er en selv. En drivende, repeterende beat introduseres, over hvilket en rekke lydeffekter og samples strøs. Det hele er en interessant lytteopplevelse, men det blir virkelig spennende når beaten flere ganger rives bort til fordel for en mannlig korstemme, noe som bryter totalt med den oppbygde stemningen, men samtidig føles naturlig. Vellykket Inokulasjon bygger på manisk lokomotivrytme og et to-toners bassmønster. Undertegnede synes å høre Brt fra Famlende Forsøk inni miksen, blandet med vinkelslipere og baklengscymbaler. Ymse stemmer veiver inn og ut av tåken før Party Yoga avslutter siden med en monoton industriell beat og dronende halvakkorder. B-siden begynner, av alle ting, med låta Arbeid, der rytmen baseres på en grusomt irriterende gnikkelyd og et tåkehav av baklengseffekter, både stemmer, kirkeorgel og rytmiske elementer. Baklengskaoset eskalerer med jevne mellomrom, og låtas dynamikk erfares sterkere ved hver gjennomlytting. Mot slutten vokser en enorm, sireneaktig dronelyd fram, før låten imploderer i støy. Solve et Coagula bygger på en forvrengt vokalsample (det låter som "sorry", blant annet), samt noe som kan minne om klinkingen av tau mot flaggstang på en vindfull kveld. Effekten er muligens platas mest ubehagelige spor, revet mellom barnslighet og lynchianske mareritt. Avsluttende Nevrologisk Restaurering (for øvrig en fantastisk tittel) åpner med et utbrudd av sakrale korrøster, før en abstrakt drone fyller lydbildet. En "abstrakt bass-gitar solo" spilles av medlem Andrew Robin le-Normand, og en rytme flyter inn og ut av lydbildet. Det låter overraskende harmonisk, for ikke å snakke om tidløst, og er en merkelig oppløftende slutt på en umåtelig dyster plate.






















Ba-Iss - (The Book of) Theft

01: (Forberedelser)
02: Position: Approximate
03: Vellykket Inokulasjon
04: Party Yoga
05: Arbeid
06: Solve et Coagula
07: Nevrologisk Restaurering

**Trykk her for å lytte!**