El - Brumunddal, 1985

I et år fylt av død og oppstandelse (Bowie, Pere Ubu, Jesus osv.) senkes forventningene til hva som videre vil dø og gjenoppstå: Den halvglemte popparodien a-ha har meldt sin egen død enn igjen, regjeringen som vi kjenner den er (forhåpentligvis) på vei ned i graven, og før du vet ordet av det kommer dine verste barndomsminner tilbake på tv, og du fryder deg over gjensynet, for det var da lenge siden og alt var bedre før.

Imidlertid finnes det alltid sorte får, og i denne vårens tilfelle kalles fåret Kulturinstitusjonen Piiv. Nevnte institusjon, ledet av den eminente Askild Hagen og hans følge, gjenoppstår nemlig i Oslo 23. april (som et slags jubileum, mon tro?) på MIR. I sammenheng med dette serveres tre tilbakevendte Piiv-artister: Nedbør, Adrian Cox, og El. Alle er myteomspunnede, om ikke legendariske i det norske nyveivlandskapet i andre halvdel av åttitallet, og spesielt Cox er kjent for å være noe sky hva konserter angår (dette er vel den tredje Cox-opptredenen noensinne). At datoen faller sammen med både Tindersticks og Roky Ericsson i samme by samme kveld får ikke være noen unnskyldning: En gang synther, alltid synther.

I så måte har jeg fått privilegiet å distribuere Els debutkonsert til massene, og med denne vil jeg parafrasere den informasjon jeg har fått fra kilden selv, nemlig herr Hagen.

Konserten fant sted på Kulturhuset i Brumunddal i 1985, som del av et arrangement der visesanger Geirr Lystrup var konferansier, noe de unge mennene i El utnyttet ved å lyve til ham om opphav og bakgrunn. Av låtene som fremførtes er seks av åtte bortimot helt obskure (kun tilgjengelige via en demokassett fra 85), mens to dukket opp på Et Hvilested-EPen i 1987. Opptaket har veldig god lyd, bassen er fyldig og drivende, synthene er nydelig plastiske og Japan-aktige, trommemaskinene stamper og krafser seg gjennom settet. Den sein-gotiske sounden, halvveis mellom Pornography-Cure og Japan i Tin Drum-perioden (dog uten helt det som gjør begge disse bandene større enn så mange andre) låter overraskende bra i dag. Kun for mine øyne, et nytt bekjentskap for undertegnede, er herlig dyster, drevet av start-stopp-synther og formaninger om tomhet og mørke, klassisk depresjon på resept. Lykkeønskninger låter rimelig likt som på EPen fra to år seinere, og vitner om en slags modenhet i bandets uttrykk. Nødutgang er uten vokal, men drives fram av manisk basspill og spastiske rytmer, mens synthene legger mystiske, tåkete melodier over fundamentet. Og tilslutt vokser fra stilltiende, dvelende vers til et enormt, krasjende refreng der vokalen (som ikke låter som Hagen) får utfolde seg på til nå uhørte måter. Nest siste låt er en rytmisk romp med slapbass og bluesleninger, uten at jeg (eller Hagen) kan forstå helt hvorfor det er med. Siste låt, Et villniss av ikke-blomster (for øvrig en fantastisk tittel), er nok en dvelende, dyster sak, drevet av rumlende bass og Hagens snakkesang. Gradvis bygges lydlandskapet ut, men det kommer ingen forløsning, bare dronende synthtoner og en minimal intensivering i basspillet. Mot slutten når intensiveringen sitt klimaks, vokalen blir desperat, gitaren mer aktiv, men eksplosjonen holdes tilbake, og brått er konserten over.

El - Brumunddal, 1985

01: Et hvilested
02: Kontrast
03: Kun for mine øyne
04: Lykkeønskninger
05: Nødutgang
06: Og tilslutt
07: Uten tittel
08: Et villniss av ikke-blomster

**Trykk her for å lytte!**