Mormor & de 8000 Ungene - Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær (1995)

Langfredag, selve dagen da vår frelser Jesus Kristus døde på korset for å vaske oss skitne barn rene for synd og forderv, dagen da man burde falle til kne og prise livet og herren, befant undertegnede seg på Blå i Oslo, der jeg så et gjenferd på en overfylt scene i et trangt og møkkete lokale. På en stol, med en flaske rødvin i umiddelbar nærhet, stokk liggende på gulvet og briller for i det hele tatt å kunne fungere, satt legenden David Thomas og veivet med armene og de skrøpelige beina, hylte og gaulet, og frontet Pere Ubu, et av de særeste bandene vår tid har fostret. Frelsen var nær for de femti år gamle nerdene i lokalet da en siste, ekstatisk Final Solution sprengte trommehinner og løftet fram minner om kviser og avvisning, men også en slags frihet, som om nerdene hadde en felles front i sin posisjon utenfor.

Ingen tøffinger liker Pere Ubu, men det er intet verdt å være tøff hvis man ikke kan like Pere Ubu.

Imidlertid omhandler ikke dette innlegget Pere Ubus geni, men heller noe av det aller særeste jeg har kommet borti i løpet av min periode som arkeolog i norsk postpønk. Da Studentradioen i Trondheim for en tid siden gav bort hele CD-samlingen sin kom jeg over dagens plate, som rett og slett virket så idiotisk teit at jeg var nødt til å ta det med meg. Jeg forventet danseband, men fikk et klenodium: Mormor & de 8000 Ungene var del av Kulturinstitusjonen Piiv, drevet av primus motor Askild Hagen, alias Adrian Cox. Såvidt jeg kan forstå var Mormor et humoristisk prosjekt drevet av Piiv-gjengen, dels oppfunnet for radioablegøyer og dels fordi det sannsynligvis var rimelig morsomt for dem det gjaldt. Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær er den siste av tre utgivelser i perioden 1990-1995, og står sannsynligvis som høydepunktet i bandets karriere. Mer kan jeg ikke si, da det hele står som et mysterium, og CDen med info dessuten ligger i andre enden av landet.

En Frisørhit åpner i syntetisk psychobilly-stil, før en dritings radiokaraokevokal bryter inn og synger om midtskill og antipermanent, hårklipp og annet gøy, mens backingvokalen går amok med prillepralle-aktige pipelyder. Det er like deler revy og Russian Amcar Club, men kanskje ikke fullt så bra som sistnevnte. Mormor på Ferie utnytter 90-tallets rytmemaskiner til fulle, og låter slapt og passe utdatert. Teksten går over i det velvillig absurde (noen blir blant annet spist av en hest), mens synther og gitarer gnåler og skurrer og backingvokalen skråler i ny og ne. Pølse-sangen (en uimotståelig tittel, uten tvil) omhandler Mormors vonde pølser, som tydeligvis er ønsket av de 8000 ungene. Beaten er dansbar, men det er diskuterbart hvorvidt det er kvalitetsmusikk eller ei. Mormor har Bursdag er en manisk pønklåt, og det fungerer overraskende godt, til tross for den useriøse tonen. Mormor kommer hjem etter å ha vært i butikken drives av en klassisk 90-talls-groove, og fungerer rimelig greit musikalsk; låta er muligens et høydepunkt.

Mest av alt er egentlig dette bare sært. Plata oppleves som et utløp for internhumor, men det er ikke uten absurd verdi for den jevne lytter. Jeg må ærlig si at den ikke spilles ofte, men kjennskapen til dens eksistens, samt prosjektets knytning til den ellers sobre og melankolske Adrian Cox er påfallende festlig.

Mormor & de 8000 Ungene - Mormor Goes Bananas, Ananas, Mango & Tyttebær

01: En Frisørhit
02: Mormor på Ferie
03: Mormor på Danserestaurant
04: Pølse-sangen (Mormor Spanderer Pølse Med Tilbehør På Ungene)
05: Mormor Har Bursdag
06: Mormor Kommer Hjem Etter Å Ha Vært i Butikken
07: Mutter'n
08: Tore Torell
09: Mormor & Harald
10: En Kveld Jeg Var Helt Alene Hjemme (Dvs. Ingen Andre i Tusen Mils Omkrets)
11: Mormor Kommer Hjem Etter Å Ha Vært i Butikken (Unødvendig Dance Mix)

**Trykk her for å lytte!**