Plann - Elektra Elektra (1982)

Hva er søsken til for hvis ikke å skape endeløs frustrasjon og tidvis den største lykke som kan oppleves? Den evinnelige blandingen av likheter og forskjeller, trekk fra det ene og det andre, særinteresser og -egenheter, men også en felles historie som knytter de separerte sammen har på sett og vis mange likheter med musikken som kunstform og populærkultur. I så måte fungerer bandet Plann godt som et eksempel, i form av dragningen mellom det kjente og det fremmede, og i blandingen av frustrasjon og eufori.

Plann fant sin begynnelse i Oslo en gang i 1981, og besto av Kikkan Fossum, tidligere kjent fra The Cut, Lillie-Ane Johansson (muligens Norges svar på Kate Bush) og Thore "Ato Strato" Engen. Sistnevnte var, forteller Rockipedia, en av mennene bak Chrissy, en artist jeg ikke har noen videre kjennskap til, men som later til å ha solgt plater i bøtter og spann. Engen tok kontakt med Fossum i den hensikt å skape et nytt prosjekt rundt Chrissy, men dette ble ikke noe av, noe som resulterte i at de oppdaget Lillie-Ane, som på dette tidspunktet gikk på videregående. LPen Elektra Elektra ble utgitt i 1982, og inneholdt bidrag fra både Andrej Nebb og The Cut-trommis Arne Lund. Musikken er en slags blanding av tidsriktig synthpop og mer abstrakte kreasjoner, fylt ut av Engens kreative gitarspill. Hvorvidt plata ble en suksess eller ikke kan jeg ikke si noe om, men bandet fortsatte, og gav ut Plannmetall i 1983. Her lener musikken mer mot rock og mindre mot synth, og blir dermed noe mindre interessant. Innimellom ett eller annet sted rakk Lillie-Ane å gi ut en soloplate (denne skulle jeg gjerne hørt), men i etterkant av Plann later det til å ha roet seg ned. Engen fungerte som bandmedlem i bandet Lucifer Was, der begge de resterende medlemmene var innom. Både Fossum og Johansson har siden gått bort, og Plann står igjen som en kuriositet fra perioden, om enn ufortjent.

Plata åpner med Cherokee, drevet av spretne maskinrytmer, synther og et hav av stemmer som mumler ut smått rasistiske oggabogga-fraser. Det hele er overmåte fengende, og refrengpartiet som går gjennom låta klistrer seg til hjernen etter få lyttinger. Lillie er en dvelende sak, sunget av Fossum og med Lillie på kor, der låta går fra stille angst til arabisk-inspirerte melodier fra Lillies side (noe som for øvrig er symptomatisk for hennes eksentriske sangstil). Er Virkelighet Drøm er en av de streitere nyveivlåtene her, uten at det er noe negativt: Gitaren er tynn og nydelig, bassen er elastisk og på kanten til parodisk, og Fossums sang er kvalt og herlig. Refrenget, der Lillies spøkelsesaktige stemme lokker Fossum til seg, er vakkert og på kanten til Banshees-aktig. Lek med rytmer og en herlig synthsolo e rmed på å styrke hva som muligens er min favorittlåt på plata. Cuda Barracuda fremviser Engens fantastiske gitarspill, samt Fossum og Lillies herlige samspill som sangere, og er nok en skjev popperle. Andrej Nebb stikker nebbet inn på Ato Signal (som for øvrig later til å slutte midtveis i sangen), og skaper interessant variasjon. Avsluttende Til Evig Tid drives av en karakteristisk dvelende, langstrukket melodi, og viser, som resten av plata, en sound som på en side er umiskjennelig 80-talls, men samtidig er særegent plannete. At ikke denne plata finnes i bedre kvalitet er synd, da det er en herlig popperle, med akkurat så mye rart på gang at den finner sin egen stemme. Litt på samme måte som søsken, altså.

Plann - Elektra Elektra

01: Cherokee
02: Lillie
03: Cabriolet
04: Er Virkelighet Drøm
05: Cûda Barracûda
06: Liv Liv
07: Sûg
08: Ato Signal
09: Hvit Løgn
10: Til Evig Tid

*Trykk her for å lytte!**

Ba-Iss - (The Book of) Theft (199?)

Siden død og fordervelse tydeligvis står på dagsordenen både i det virkelige liv, som en naturlig følge av dette, også her på Norges beste blogg, føles det som en logisk videreføring av dette å presentere musikk som, i mange tilfeller, fremvekker følelsen av nettopp død, fordervelse, sykdom, galskap m.m. Den oppmerksomme lytter serveres herved (The Book of) Theft, andre og siste vinylutgivelse av Ba-Iss.

Det lille jeg kjenner til av Ba-Iss' historie har jeg allerede skrevet ut i innlegget om deres første LP, Arbeid, fra 1989. Det er uklart hvilket år (The Book of) Theft ble utgitt (jeg mistenker 1991), og det er dessuten usikkerhet rundt hvem Ba-Iss' medlemmer var på dette tidspunktet. Jeg har hørt rykter om at Sæterbakken var ute av bildet, men jeg skal ikke forsøke å verifisere det. Plata er imidlertid en videreutvikling av uttrykket som ble presentert på Arbeid. Arrangementene er mer raffinerte, mørkere og mer drivende, med et noe tydeligere rytmisk fokus. Etter utgivelse var det, såvidt jeg vet, slutt på Ba-Iss, som for ettertiden står som et sort hull i norsk musikkliv.

A-siden åpner med (Forberedelser), en minuttlang collage av stemning, brutale elektroniske støylyder og midtøstlige stemmer og antydninger. Etter dette ledes vi over i Position: Approximate, som innledes av en stemme som proklamerer at menneskehetens største gave er en selv. En drivende, repeterende beat introduseres, over hvilket en rekke lydeffekter og samples strøs. Det hele er en interessant lytteopplevelse, men det blir virkelig spennende når beaten flere ganger rives bort til fordel for en mannlig korstemme, noe som bryter totalt med den oppbygde stemningen, men samtidig føles naturlig. Vellykket Inokulasjon bygger på manisk lokomotivrytme og et to-toners bassmønster. Undertegnede synes å høre Brt fra Famlende Forsøk inni miksen, blandet med vinkelslipere og baklengscymbaler. Ymse stemmer veiver inn og ut av tåken før Party Yoga avslutter siden med en monoton industriell beat og dronende halvakkorder. B-siden begynner, av alle ting, med låta Arbeid, der rytmen baseres på en grusomt irriterende gnikkelyd og et tåkehav av baklengseffekter, både stemmer, kirkeorgel og rytmiske elementer. Baklengskaoset eskalerer med jevne mellomrom, og låtas dynamikk erfares sterkere ved hver gjennomlytting. Mot slutten vokser en enorm, sireneaktig dronelyd fram, før låten imploderer i støy. Solve et Coagula bygger på en forvrengt vokalsample (det låter som "sorry", blant annet), samt noe som kan minne om klinkingen av tau mot flaggstang på en vindfull kveld. Effekten er muligens platas mest ubehagelige spor, revet mellom barnslighet og lynchianske mareritt. Avsluttende Nevrologisk Restaurering (for øvrig en fantastisk tittel) åpner med et utbrudd av sakrale korrøster, før en abstrakt drone fyller lydbildet. En "abstrakt bass-gitar solo" spilles av medlem Andrew Robin le-Normand, og en rytme flyter inn og ut av lydbildet. Det låter overraskende harmonisk, for ikke å snakke om tidløst, og er en merkelig oppløftende slutt på en umåtelig dyster plate.

Ba-Iss - (The Book of) Theft

01: (Forberedelser)
02: Position: Approximate
03: Vellykket Inokulasjon
04: Party Yoga
05: Arbeid
06: Solve et Coagula
07: Nevrologisk Restaurering

**Trykk her for å lytte!**

Lister - Aber Das! (1982)

Tiden innhenter oss alle; selv David Bowie, udødeligheten selv, har dødd, og i etterkant av dette er alt mulig. Nylig gikk også André Lister, en av de mest særegne, egenrådige og obskure brannfaklene i norsk postpønk, bort. Igjen står musikken (som i mange tilfeller kunne fortjent gjenutgivelse), og vi gjør her et forsøk på å disponere den musikken som er tilgjengelig så godt det lar seg gjøre. Dagens plate blir dermed en av de siste Lister-utgivelsene jeg er i besittelse av, nemlig solo-LP-debuten Aber Das!.

Gitt at Lister har dukket opp på mangfoldige innlegg tidligere (her, her, her og her) vil nok en oppstykket biografi bli overflødig. I stedet vil dagens innlegg bli noe kort, da jeg hopper rett til musikken.

For lytteren som er kjent med det Listerske univers vil ikke Aber Das! by på enorme overraskelser; for den nyankomne, derimot, vil lydbildet og det singulære uttrykket kanskje oppleves som impenetrabelt, men gjentatt lytting lønner seg. Her finnes kravlende, vislende rytmeboksrytmer, mengder av klang og dub-effekter, lyden av vann som behandles på forskjellig vis, og, selvsagt, Listers stemme, en slags snøvlende Colin Newman med paranoiaangrep og søvnproblemer. Rytmeboksen ligger gjerne som fundament sammen med en repeterende basslinje, over hvilket Durutti Column-aktige gitarer og alskens effekter maler ut lydlandskap i et område mellom postpønk og utstillingsmusikk. Til tider hører man snev av bluesstrukturer, andre ganger oppløses musikken i collager og navlebeskuende eksperimentasjon. Lipstick Moon står seg fram som et melankolsk høydepunkt, der fluesvermende rytmer og Durutti-gitarer skaper et repeterende mønster mens Lister mumlesynger ut en fortelling av noe slag. Jevnt over er det imidlertid noe vanskelig å separere enkeltlåtene, da uttrykket i stor grad er likt, med enkelte subtile variasjoner. Imidlertid syns jeg åpningstrioen fungerer godt, ikke minst Could I Have Your Autograph, som potensielt handler om en viss Adolf Hitlers autograf. Det som imidlertid slår meg mest med plata, er hvordan den åpner for en forståelse av hva som faktisk ble gitt ut i samtiden: dette er på ingen måte popmusikk, men i enkelte tilfeller kunne det nesten passert som nettopp det. Viljen til eksperimentering og lek med lyd, konturer og teksturer gjør Listers arbeider som sådan til en særlig interessant samling verker fra perioden, uten noen åpenbare sammenligningspunkter.

Salig være André Lister.

Lister - Aber Das!

01: The Bugaloo
02: Could I Have Your Autograph
03: The Brown Shoes Incident
04: Rapuntzel
05: From The Love Nest
06: Walk On Water
07: Lipstick Moon
08: Another Pedestrian
09: I Wonder (Dub)
10: The Crawling Contest
11: Stains
12: The Real Star of the Movie
13: I Wonder
14: The Third Person
15: Rapuntzel (Dub)
16: Maybe the Jokeman

**Trykk her for å lytte!**