onsdag 29. juli 2015

Holy Toy - Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89 (1989)

1989 må ha vært et interessant for gamle fans av Andrej Nebb og hans forskjellige prosjekter. Helt fra starten med De Press' debutplate Østavind via Holy Toys mange forskjellige formasjoner og uttrykk var den høye kvaliteten og utforskingen av nye veier viktige stikkord. I 89 kan det imidlertid virke som om Nebb var noe lei av å være vanskelig; resultatet ble en av Norges første rap-plater, samt Holy Toys særeste utgivelse.

Holy Toy anno 1989 besto av diktator Nebb, trompetist og tidligere medlem Rolf Wallin, ungareren Arpad Horvath og amerikanske Chuc Frazier. Nøkkelmedlem Lars Pedersen var ute av bildet til fordel for soloprosjektet When, noe som muligens gav Nebb muligheten til å vende seg mot den amerikanske rapen. Singelen Mickey Mouse ble gitt ut som en forsmak for LPen, i tillegg til en singelutgivelse av åpningslåten Ciupazecka. Jeg velger å gjette at LPen ikke ble tatt veldig godt imot, ettersom bandet la inn årene omkring 89-90; mange hadde sannsynligvis problemer med å takle overgangen fra svett, genial Østblokk-industrial til slapp poprock og halvhjertede forsøk på rap. Resultatet ble at Nebb etter 1990 gjenopplivet De Press, som gav ut et knippe plater før Snortheim fikk nok og det igjen stoppet opp. Etter dette fulgte to Nebb-soloplater, et nytt De Press og, til sist, et gjenopplivet Holy Toy med Lars Pedersen rundt 2012. Men hvordan er så denne katastrofen av en svanesang?

Ikke så ille, for å være ærlig. Låtene kan grovt deles opp i "rock" og "rap", noe som er tydelig i de to første; Ciupazecka er en smårockete poplåt, mer i takt med De Press' mer vennlige låter enn noe av Holy Toys tidligere materiale. Mickey Mouse er en relativt hard raplåt, bygd på lassevis av perkusjon, samples og trommemaskiner, over hvilket Nebb snakkerapper om Mikke Mus og korrupsjon. Hvis man leter kan man dog finne godsaker her; Mr. Doktrin veksler mellom streit rock, walking-bass-partier og et stort, allsangvennlig korrefreng, noe som fungerer overraskende bra. Corrupt Block er en av raplåtene, men er såpass stemningsfull at det fungerer, bygd på pianoslag, subtile synther og skjulte korstemmer; låta bryter midtveis sammen i et korparti som viser av Nebb fortsatt visste hva han drev med. Syberie er østblokk-kor, vakkert og melankolsk. Pop Up (som gjenbruker et tema fra Ciupazecka) og Girls And Boys er raskere, popvennlige låter, delvis fengende og delvis usynlige. 7 Days er platas (og bandets) absolutt verste, enkelt og greit en ræva låt. Marionetki er en god De Press-låt i forkledning, og avslutningen Why Not In Choir?, en oppdatert vri på tittellåten fra 1985-LPen av samme navn, er et fantastisk stykke stemningsfull Nebb; en monoton rytme, svevende synther og en vakker, folkemusikkaktig melodi. Selv om platen er ujevn som bare det, så finnes det gode låter her, og avslutningen er et verdig punktum for det norske 80-tallets mest interessante band.




















Holy Toy - Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89

01: Ciupazecka
02: Mickey Mouse
03: Pollution
04: Mr. Doktrin
05: Corrupt Block
06: Syberie
07: Watra
08: Pop Up
09: Girls And Boys
10: 7 Days
11: Marionetki
12: Why Not In Choir?

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 28. juli 2015

Helter Skelter - Peyote (1986)

Som vi alle vet er det noen band som enkelt og greit ikke får det helt til: de bygger opp en fanbase, lager et knippe bra låter, får kanskje gitt ut noe, og så går det ikke lenger. På midten av 80-tallet dukket det opp et knippe band som skulle være norsk rocks redning; Helter Skelter var ett av disse. Imidlertid ble ingenting reddet, og bandet etterlot seg én eneste single, Peyote fra 1986.

Helter Skelter var det man kan kalle en "supergruppe", ettersom bandet i stor grad besto av medlemmer fra tidligere eksisterende trønderband; sanger Ragnar Wold kom fra Det Elektriske Kjøkken, bassist Ulf Risnes kom fra Det Gurgles (og endte opp i Tre Små Kinesere), Steinar Vikan og Lars Olufsen kom fra Liliedugg, og sistemann Bror Frode Karlsson kjenner jeg ikke til. Bandet spilte en rimelig streit rockevariant, og fikk mye støtte i Trondheim, bla. av Åge Aleksandersen, som mente dette var knall. Peyote ble gitt ut på det trønderske plateselskapet Oh Yeah! i 1986. Deretter fikk bandet napp hos det svenske plateselskapet Transmission, og dro inn for å spille inn plate; første dag i studio ble Olof Palme skutt, og plateprodusenten, som Sverige for øvrig, smuldret sammen i gråt og angst. Helter Skelter endte opp med å skli fra hverandre under disse forholdene, og bandet ble oppløst en eller annen gang i 1986. Imidlertid har bandet blitt gjenforent ved flere anledninger, og har sluppet et par utgivelser i tide og utide.

De to låtene på singelen er rimelig forskjellige, og viser bredden i bandets musikalske uttrykk; Peyote er en rimelig hard rock-og-rull-låt (som låter passe surt pga. skjev vinyl), drevet framover av hihatspill og en piskende skarptromme, i tillegg til en vegg av gitarer og en leken basslinje. Wolds vokal er ikke verdens sterkeste, men han får jobben gjort, og låtas refreng er sterkt og minneverdig. Gjennom låta ligger det en susende, stemningsskapende gitar som gir det hele et delvis psykedelisk preg. Hole In My Pocket starter med en frekk basslinje og forsiktige trommer, enkel gitarplinkplonking og Wolds bakoverlente vokal. En tåkete saksofon introduseres gradvis, malende og dronende, og stemningen veksler mellom harmonisk og dulgt sykelig, dog konstant lavmælt. Gradvis begynner låten å bygge seg opp, tempoet øker, vokalen blir mer intens, men bandet slipper ikke helt løs, og det avslutter relativt harmonisk.





















Helter Skelter - Peyote

01: Peyote
02: Hole In My Pocket

**Trykk her for å lytte!**

mandag 27. juli 2015

Quadromachetas - Sossepappamamma (1983)

Da også viktige kulturformidlere må se seg nødt til å ta ferie i ny og ne, har det blitt til at jeg nå befinner meg i hjembyen; i anledning dette kan vi derfor avslutte historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas.

Quadromachetas, bandet som oppsto fra Z-Offs aske, ble aldri noen stor suksess. Glenn Rugås (som visstnok var kjent for å opptre i hvite sjøstøvler på scenen), Martin Caspersen, Sven Olsen og Arne Kjellstrøm gav ut singelen The Memoares of a Space Tramp og LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, men til tross for musikkens spennvidde og (noe skjulte) appell falt ikke bandet i befolkningens favør, noe som ledet til få spillejobber og mulige anfall av frustrasjon og apati. Imidlertid så ikke bandet seg slått enda; i 1983 gikk de inn i legendariske Roxy Studio og spilte inn to nye låter, tilsynelatende fulle av brask og bram. Likevel endte det med et oppløst band kun måneder etterpå, og singelen Sossepappamamma fungerer dermed som bandets svanesang. Martin Caspersen er den av medlemmene som har gjort seg mest gjeldende i norsk musikkliv i ettertid, men hans videre prosjekter har jeg ikke giddet å sjekke ut.

Sossepappamamma skiller seg rimelig godt fra den foregående LPen; låta er bygd på et riff halvveis mellom funk og rockabilly, spretne trommer og et blåserarrangement som får tankene i retning av svette diskoteker. En ting som fort merkes er også at stemmene er bragt mye lengre fram i miksen; tekstene er i større grad hørbare (uten at de gir mer mening av den grunn), og uttrykket er hakket mer kommersielt enn tidligere. Mot slutten går låta gradvis mer og mer amok via en rimelig spenstig gitarsolo og noen frekke melodiske linjer fra hele bandet. Seven Seas starter i goth-land med atmosfæriske gitarer og synther, en enkel trommerytme og en dyp røst (en viss Knut Hov); deretter bygger låta på dette fundamentet, gradvis økende i intensitet. Versene inneholder et par melodilinjer som fester seg til hjernen, grandiose og vakre. En lengre synthsolo i låtas midtparti er med på å bygge opp den nærmest sakrale stemningen, før det hele fader ut på en episk trompetsolo; spør du meg er dette en av de beste låtene i bandets lille katalog. Singelen er annerledes enn hva som kom før, og vitner om et band i bevegelse vekk fra de absurde sprellene og i retning noe mer kommersielt og finpolert; hvordan det eventuelt ville blitt er umulig å si, men singelen står seg som en verdig avslutning for et glemt band.





















Quadromachetas - Sossepappamamma

01: Sossepappamamma
02: Seven Seas

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 23. juli 2015

Sjølmord - Holocaust (1980)

De to foregående innleggene pekte på subtilt vis i retning av dagens plate; samlet sett blir 7000 Riff, Kraftrock og dagens Holocaust en oversikt over trondheimsbandet Sjølmords utgitte katalog. 

Sjølmord oppsto som en del av Trondheims gryende pønkscene en gang i 1978. Det går rykter om at vår venn André Lister (soloartist og medlem av Det Elektriske Kjøkken) var med i oppstarten av bandet, men de medlemmene som gav ut dagens single var Terje Hansen, Arild Hestvik, Bård Roll og Egil Trøa; ingen av navnene klinger kjent for min del, så hvem vet om de gjorde noe mer. Til tross for tilknytning til pønkscenen så visstnok guttene i Sjølmord ikke på seg selv som pønkere; de spilte "nerve-", "frontal-" og "frustrasjonsrock", begrep som passer meget godt for å beskrive postpønkens skvetne, kantete arrangementer og paranoide uttrykk. Bandets platedebut kom på 7000 Riff, deretter fulgte Kraftrock-bidragene og Holocaust-singelen i 1980. Bandet ble relativt populært, delte scene med bla. Kjøtt, og oppløstes av ukjente grunner en gang i 1980. I 85 kom en live-kassett (den skulle jeg gjerne hørt), og da Anarki & Kaos-samleplata ble gitt ut på starten av 90-tallet var låta Holocaust med; i ettertid er det også nettopp denne låta som huskes av flest.

Av en eller annen grunn fikk Sjølmord det for seg at det var en god idé å synge flerspråklig. A-siden Holocaust synges naturlig nok på tysk, muligens for å poengtere, skremme eller gjøre narr, mens b-siden Supertankerne Kommer!!! presenteres på en noe overraskende dansk. Hvorfor vet jeg ikke, men det er sikkert en hensikt bak det. Holocaust er en overraskende lystig sak, versene bygd på en genial surfgitar og løpende, rastløs bass, mens refrenget er tyngre og mer aggressivt. Vokalen er halvveis mellom roping og snakking, teksten låter som nazidogmer og fingerpeking. Noe, muligens holocaust selv, beskrives som en "fullstendig paranoid konsekvens av tilværelsens absurditet". Låta inneholder til og med slidende surf-bass/gitar og et knippe pustepauser, og totalt sett blir misforholdet mellom tekst, tema og musikk til en spennende, men merkelig låt. Supertankerne Kommer!!! holder spenningen strammerei tøylene, vekslende mellom et stikkende verseparti og refrenger det bandet slipper seg løs. Låta er imidlertid ikke like interessant som a-siden, til tross for en del høyst kompetent gitarspill. Nettopp gitaren fortjener for øvrig å nevnes, da lyden er helt fantastisk, spøkelsesaktig og leken på samme tid. At det ikke ble noe mer fra bandet er synd, da det kunne blitt spennende, men sånt må man leve med; hva vi står igjen med er en flott liten singel fra et band med rimelig mye potensiale.





















Sjølmord - Holocaust

01: Holocaust
02: Supertankerne Kommer!!!

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 21. juli 2015

V/A - Kraftrock (1980)

I dag fortsetter vi å leke i samleplate-avdelingen av mitt digitale musikkbibliotek ved å følge opp 7000 Riff, den første norske pønk-LPen som ble gitt ut, og som dokumenterer Trondheims pønkscene, med LPen Kraftrock, som i stor grad tar for seg akkurat det samme.

I kjølvannet av 7000 Riff kan jeg se for meg at interessen for det trønderske Hard Rock Kafé-miljøet vokste blant byens ungdommer, at flere band vokste fram og at mengden arrangementer økte. Ett av disse arrangementene var Kraftrock, en såkalt "lokalmønstring", der lokale band fikk vist fram seg selv og sine låter på scenen i Storsalen i Studentersamfundet. Konserten ble tatt opp og gitt ut på plate av Studentersamfundet selv (hvorfor skjer ikke sånt nå?), og nok et nydelig dokument over periodens amatørband fikk sin plass her i verden. Personlig syns jeg den Åge-produserte forløperen er av høyere kvalitet, men Kraftrock er muligens morsommere, og viser et knippe band som snart ville blomstre videre.

Kraftrock finner vi 7 band som spiller to låter hver; Pur Humbug, Kjærnefamilien, Straw Dogs, Sjølmord, Schlappe Waffla, Wannskrækk og Jehovas Vitner. Pur Humbug åpner plata med låta Schizoid, en drivende, halvpønkete låt med tendenser til syntheri og en aggressiv, kvinnelig vokal. Kjærnefamilien følger opp med låtene Hundepatruljen og Kontoristene Kommer, to humoristisk-politiske satirelåter bygd på store mengder ska og fløyte; det er åpenbart at bandet har det veldig gøy på scenen, og spillegleden smitter over. Straw Dogs spiller metall inspirert av den britiske 80-tallsbølgen, inkludert tilgjort britisk aksent ('eavy!), og faller ikke i smak for min del. Sjølmords Rudy er en rimelig tung låt, bygd på drivende, krasjende trommer og ropevokal, i tillegg til noen kløeskapende gitarer; tankene går mot The Pop Group, av alle ting. Schlappe Waffla vinner bandnavn-konkurransen, men musikken er metall med frekke temposkifter og grumsete vokal, og pirrer ikke mine sanser. Wannskrækk, seinere kjent som Dum Dum Boys, har sin vinyldebut her; Æ Veit Da Faen Æ er nydelig på alle måter, en herlig pønkperle på litt over ett minutt. På b-siden finner vi bandet Jehovas Vitner, bedre kjent som Det Elektriske Kjøkken. Låtene Tarzan og Tempelbrenner'n finnes også på deres LP Konkret Rock, og bandet er noe av det mer spennende på plata, mye takket være deres småteite humor og stemningsfulle uttrykk. Pur Humbugs andre låt, Pur Humbug, er en rock-og-rull-låt drevet av synth og sologitarer, men preget av noe som kan minne om norske folketoner, og skaper dermed interesse hos denne lytteren. Sjølmord avslutter det hele med låta Rock'n Roll Alcohol, nok en kaotisk låt i kjent stil, denne gangen med shufflebeat og referanser til tyngre musikk. Alt i alt er plata enda et nydelig dokument over en levende by i sin oppstart som såkalt "rockeby" - at resultatet skulle bli Rockheim (som jeg ser fra vinduet, det er overraskende vakkert om kvelden) hadde vel ingen forventet.





















Kraftrock

01: Pur Humbug - Schizoid
02: Kjærnefamilien - Hundepatruljen
03: Kjærnefamilien - Kontoristene Kommer
04: Straw Dogs - Headbanger
05: Sjølmord - Rudy
06: Schlappe Waffla - Judas
07: Wannskrækk - Æ Veit Da Faen Æ
08: Schlappe Waffla - Dans
09: Jehovas Vitner - Tarzan
10: Jehovas Vitner - Tempelbrenner'n
11: Pur Humbug - Pur Humbug
12: Wannskrækk - Inn Te Avhør
13: Straw Dogs - Restless Youth
14: Sjølmord - Rock'n Roll Alcohol

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 18. juli 2015

V/A - 7000 Riff (1979)

Som påpekt tidligere syns jeg konseptet samlealbum er en vakker ting fra perioden; et format som er med på å definere pønken og postpønken ved å gi små artister muligheten til å gi ut egen musikk. Av de norske samleplatene er det nok ingen som er mer legendarisk enn 7000 Riff, muligens den første pønk-LPen som ble gitt ut i landet.

7000 Riff hadde som hensikt å dokumentere Trondheims høyst levende rockemiljø på slutten av 70-tallet. I byen hadde det oppstått et tydelig bandmiljø rundt Hard Rock Kafe, der bandene støttet hverandre, spilte for og med hverandre, og dermed åpnet for at ungdommen kunne produsere egen musikk i stedet for å lytte til utdatert halvpedofil gitarrunkrock fremført av middelaldrende menn med tilbaketrukne hårfester og begynnende ølmager. Det ble vedtatt å spille inn en plate for å dokumentere det nye miljøet; resultatet ble dagens plate, produsert av Norges egen Åge Aleksandersen, der 9 av de trønderske jyplingbandene fikk vist fram hva de kunne. I kjølvannet av dette fulgte et knippe samleplater som dokumenterte andre byers rockemiljø (f. eks. Sjokk Rock), og gradvis begynte bandene å få gitt ut egne plater og danne seg et publikum. Spørsmålet er om plata, som dokumenterer en gjeng med ungdommers musikksysling, holder mål?

De 9 bandene på plata er følgende: Citadel, Edge, Johnny Yen Bang!, Sjølmord, Rats, Sphinx (Rabies), Bitch Boys, Opoponax og Tomsingan. Ikke alt er like bemerkelsesverdig, men jevnt over er plata underholdende og til tider veldig bra. Citadel åpner med en småtung sak, halvveis mellom pønk og klassisk rock, og fenger ikke meg nevneverdig. Edges Fortrock er imidlertid knallbra, en kjapp låt som handler om å spille raskt og eget, drevet av halvklassiske gitarer og tøff vokal. Johnny Yen Bang! stiller med Gjør Det Sjøl og Stop Staring; førstnevnte er en soleklar klassiker, en synthreggaelåt som vaier stolt med DIY-fanen og er utrolig fengende i tillegg. Sjølmords 19... er en seig guffe av en låt, dels Bauhaus og dels ren faenskap; det låter knallbra, annerledes og frampekende; Japan er en rask pønklåt, og funker ikke like bra. Rats spiller en grei pønklåt, Sphinx (Rabies) spiller en snodig, proginspirert sak som ikke setter spor. Bitch Boys og Opoponax (hvis medlemmer etter hvert ville bli Det Elektriske Kjøkken) spiller definitivt ikke pønk, heller en salig blanding av uttrykk; Bitch Boys' Reality is Hot kan minne om en shuffle-variant av en Magazine-låt, nesten dansbart og groovy. Opoponax' Det Løper En Gutt minner om spoken word, der sangeren (Lister?) fremfører en mystisk, halvsurrealistisk tekst over en melankolsk groove, langt unna kjapp pønk. Tomsingan avslutter plata med en aggressiv pønklåt i et noe ustabilt tempo, noe som er sjarmerende, men som ikke nødvendigvis fester seg. Alt i alt er plata er herlig dokument over unge menneskers engasjement og ønske om å gjøre ting selv og å lage musikk slik de selv vil ha det. At kun Johnny Yen Bang! og Sjølmord fortsatte etter denne plata er imidlertid selvforklarende, da deres bidrag uten tvil er de beste på plata. Dog, lytt i vei - dette er musikkhistorie!

Takk til Kenneth Horni for denne plata, samt mange flere.























7000 Riff

01: Citadel - Fjell og Stein
02: Edge - Fortrock
03: Johnny Yen Bang! - Gjør Det Sjøl
04: Sjølmord - 19...
05: Rats - We Are The Rats
06: Sphinx (Rabies) - Mortal Rex
07: Sjølmord - Japan
08: Edge - Korlæng
09: Bitch Boys - Reality Is Hot!
10: Johnny Yen Bang! - Stop Staring
11: Opoponax - Det Løper En Gutt
12: Tomsingan - Misforstått

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 15. juli 2015

Montasje - Presence! (1982)

Av og til er musikk den eneste virkelige grunnen til at vi eksisterer. Ikke nødvendigvis slik at dette stemmer, men i ny og ne gir musikk opplevelser som er milevis unna alt annet, og som fester seg i kroppen og i hodet; derfor gliser jeg fortsatt som en dust når jeg hører på pop-Cure, derfor får jeg fortsatt gåsehud av Sigur Rós, og derfor babler jeg nå i vei om det småobskure bandet Montasje.

Montasje var føniksen som reiste seg fra askene av det i 1981 oppløste bandet Kjøtt; Michael Krohn hadde dratt sin kos for å få utløp for sine musikalske ideer, noe som resulterte i at Helge Gaarder sto igjen som eneste låtskriver. Kjøtt ble til Montasje, fikk med seg dansken Michael Rasmussen på trommer, og gav ut den beste postpønk-plata i norsk musikkhistorie (i tillegg til én låt på kassetten Zink Zamler). Uten Krohn tok Gaarders mer eksperimentelle tilbøyeligheter over, noe som resulterte i at musikken ble mer og mer abstrakt, drevet av repeterende basslinjer og primitive trommer, farget av Erik Aasheim og Jøran Rudis gitarer og godt hjulpet av Viggo "Dobbel V" Vestel. I tillegg finner vi på plata bidrag fra trompetist Rolf Wallin og trommis Sven Kalmar, parallelt i Holy Toy og Nekropolis, i tillegg til en gjesteopptreden fra Krohn på låta Pest. Etter plateinnspillingen var Rasmussen ute av bildet, og Ola Snortheim, tidligere De Press-batterist, tok over for de kommende spillejobbene (blant annet på Zikk-Zakk, fra rundt 29:00). Imidlertid gikk det ikke lang tid før bandet ble oppløst; Gaarder og Aasheim startet opp Cirkus Modern, Rudi flyttet til USA og ble samtidskomponist, Per Tro fikk seg sannsynligvis et liv han også. 

Som de fleste lesere vet er jeg rimelig glad i Helge Gaarder og hans bedrifter. Imidlertid ville ikke denne plata vært hva den er uten hele bandet (logisk nok), samt en produksjon og lyd så perfekt for bandet at alt blir riktig. Nykter fader inn på baklengslyder og synth, før en bastant trommerytme og Tros sirkulære bassgang introduseres; deretter går det videre til et nedadgående, dramatisk parti, før Gaarder åpner munnen og sirkuset er i gang. Tekstene er pretensiøse som vanlig, ikke alltid like gode, men underholdende og fulle av bilder. Låta bygger opp til et enormt mellomspill der gitarene og synthene gradvis tårner seg opp til et mektig klimaks, før låten slår luften ut av seg selv og avslutter med forvirret engelsk babling. Reisning er en halvrask, skjev sak med spretne trommer og elastisk bass, i og for seg en poplåt i forkledning, før gitaristenes ejakulative dobbelsolo avslutter det hele i Bowieland. Sug er en personlig favoritt, drevet av Gaarders jodlende vokal, munnharpe og et immenst driv. Glass, som åpner b-siden, er et høydepunkt; en melankolsk øy på plata, holdt oppe av sirkulære begravelsestrommer og et overraskende følelsesladd refreng. Tundra, med Kalmar og Wallin, er platas mest lekne, full av latter, oralperkusjon og tåkelurtrompet. Europa avslutter det hele på massivt, dramatisk vis, før de siste rytmiske spasmene glir over i outroen ...Etter Regnet, som skaper en viss grad av urolig fred, og som avrunder et oversett mesterverk fra en oversett periode.




















Montasje - Presence!

01: Nykter
02: Reisning
03: Presence!
04: Sug
05: Glass
06: Tundra
07: Pest
08: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**

mandag 13. juli 2015

Blaupunkt - Cupfinalen (1980)

Som nevnt tidligere er det relativt dårlig med damer i norsk postpønk. Til gjengjeld var de damene som kom seg opp og fram som regel mer minneverdige og interessante enn mange samtidige aktører. Tone Rønning og Blaupunkt er et slikt eksempel; ikke nødvendigvis verdens beste band, men veldig vanskelig å glemme, mye pga. Rønnings opptreden.

Blaupunkt startet under navnet Ski Patrol i 1979 av Rønning, Ola Snortheim, Bjørn Rølla, Harald Haakstad og Kaare Berntzen. Bandet hadde sin debut på smått legendariske Café Lysthuset, men holdt på å falle sammen allerede i 1980. De ble imidlertid kontaktet av plateselskapet Torpedo Plater, som ville gi ut en plate. Dette skapte ny ild, og bandet gav ut singelen Cupfinalen i 1980. Etter dette sluttet Snortheim i bandet, da han heller ville fokusere på De Press. Resten av bandet fortsatte videre, og gav ut en LP på Sonet i 1982. Etter dette var det dog slutt, og medlemmene forsvant hist og pist; den eneste jeg vet noe om er Bjørn Rølla, som på et tidspunkt ble med i Babij Jar. Snortheim fortsatte, som vi jo vet, i Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord, i tillegg til mindre prosjekter som Montasje og Spastisk Ekstase.

Blaupunkts debutplate er en rimelig frisk nyveivsak, tydelig preget av pønken, men også med åpenbare referanser til ska og mer popvennlige takter. Cupfinalen bygges på etterslagsgitar og en spretten Snortheim-beat, mens Rønning, etter hva jeg skjønner (det er ikke så lett å høre hva som sies) synger og skråler om cupfinalen i 1972, og om en eller annen som ble radikal. Låta er drivende, fengende og i og for seg spennende, vekslende mellom energisk driv og mer melankolske partier, i tillegg til et knippe gitarsoloer med hint av østen. Jostein og Elskerinna til Torstein er hardere og mer pønkete, en historie om en elskerinne så hard som brostein. Låta fenger ikke like godt for min del, men den fungerer bra, om enn svakere enn låtene som omringer den. Siste låt, La Meg Være Ung!, er en cover av en låt popularisert av Wenche Myhre; de fleste har nok hørt den før, da den er på Anarki og Kaos-plata og haugevis med norske pønksamlere. Låta er knallbra, lett og luftig, med Rønnings stolte påfuglvokal som drivkraft. Det er selvsagt umulig å ta det helt seriøst, men det er neppe meningen heller - låta funker bra, skaper god stemning, og er utrolig minneverdig.





















Blaupunkt - Cupfinalen

01: Cupfinalen
02: Jostein og Elskerinna til Torstein
03: La Meg Være Ung!

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 11. juli 2015

V/A - Fremtiden Er Nå! (1983)

En av tingene jeg syns er flottest med 80-tallet som musikkperiode er overfloden av samleplater og -kassetter; utgivelser, enten tematiske eller ikke, der man har samlet musikk fra her og der, store og små: en mulighet for å bli utgitt, en statement fra utgiver, en del av noe større, eller bare en plate. Dagens plate er en slik, og ettersom jeg ikke kan alt for mye om utgivelsen kan jeg heller gjengi litt av hva som står på omslaget.

"Verden ruster videre i et tempo som aldri før. Denne plata handler om angst og avmakt, men også om trass og tro, livsglede og livsvilje hos en menneskehet som trues av total utslettelse.

Under mottoet Fremtiden Er Nå lanseres denne plata samtidig med en litterær antologi, en konsert, utstillinger og andre tiltak. Initiativet til en bred mønstring er tatt av en gruppe enkeltpersoner som er knyttet til Nei Til Atomvåpen, men arbeider uavhengig av organisasjonen.

Både visesang og rockemusikk har lenge hatt et kritisk forhold til sin samtid og spørsmålet om våpenkappløpet, og vårt ansvar for kommende generasjoner har ofte blitt tatt opp. Men nå, for første gang, foreligger det en LP-plate med nyinnspillinger, der alt fra rå pønk til rot-ekte visesang er representert. Uttrykkene er svert forskjellige, såvel tekstmessig som musikalsk. Her er ironi og trosbekjennelse, humor og trassig alvor. Men likevel er det noe som går igjen: midt oppe i galskapen er vi fortsatt mennesker; ansikt til ansikt med utslettelsen har vi fortsatt livet i behold. MEN DET HASTER..."


Sjarmerende saker, med andre ord. Plata er delt opp i en vise-side og en rock-side, der sistnevnte er mest relevant for bloggen. Vise-siden spenner fra brusende og medrivende til helt forferdelig; Lars Klevstrands En 50-årings Røda Fane og Hjertet Slår av Rauset og Burgess er i og for seg rimelig gode låter, med et driv og en inderlighet som gir nerve og relevans. Naturmuseet av Tom Steinar Lund er helt forferdelig, absolutt noe av det verste jeg noensinne har hørt. Beklager så meget. Rock-siden åpner med La Europa Kjempe og Dø, fremført av poeten Arild Nyquist (jeg husker ham fra pensum på ungdomsskolen), der temaet er Europas posisjon mellom onklene Sam og Ivan. Det funker overraskende bra, Nyquist synger som en halvvåken, men sint alkoholiker, og det kunne passa i en Wam & Vennerød-film. The Cut bidrar med låta I Collect Hands, en typisk kjølig synthlåt med et overraskende mykt refreng, til tross for Zibells perverse tekst. Garden of Delights bidrag er etter hva jeg vet deres vinyldebut; låta Glory er en tidlig goth-perle med hekserop og Bauhaus-aktige rytmer, i tillegg til Mai-Britt Kristoffersens blodstenkte vokal. You Can't Fool Yourself av Fun Kit er en merkelig, halvBowiefunky sak, i og for seg fengende nok. Plata avslutter med Betong Hysteria (andre versjon) og låta Tredje Rike, dels skrevet av tidligere medlem Ulf Knudsen. Låta er knallbra, bygd på et riff likt Magazines Shot By Both Sides. Det ligger for ettertiden en mulig ironi i låta, men jeg skal ikke dvele på denslags.






















Fremtiden Er Nå!

Vise-side:
01: Lars Klevstrand - En 50-årings Røda Fane
02: Rauset og Burgess - Hjertet Slår
03: Øyvind Sund - Himmelblomme
04: Tom Steinar Lund - Naturmuseet
05: Birgitte Grimstad - Til Ungdommen!

Rock-side:
06: Arild Nyquist - La Europa Kjempe og Dø
07: The Cut - I Collect Hands
08: Garden of Delight - Glory
09: Fun Kit - You Can't Fool Yourself
10: Betong Hysteria - Tredje Rike


**Trykk her for å lytte!**

torsdag 9. juli 2015

Svart Klovn - Knust Knekt (1983)

Etter gårsdagens observasjon om 1982 som året da det skjedde i norsk musikkliv har jeg prøvd å finne utgivelser som kom året etter; det viser seg at de eksisterer, men at den samme floden av musikk ikke finnes i mitt bibliotek. Likevel klarte jeg å fiske fram denne lille saken; en iskald norsk klassiker av en single, signert Svart Klovn.

Svart Klovn var en viss Svenn Jakobsen, en smått eksentrisk osloborger med forkjærlighet for Bowie, syntherier og å være en dandy, utfordrende karakter. Han omtales som en av Norges få ekte "new romantics", men da jeg aldri har forstått meg helt på denne grenen av synthmusikken skal jeg ikke utdype om det. Svart Klovn gav ut én single (gjett hvilken) på det uavhengige plateselskapet Uniton (som hadde usedvanlig god smak, må sies) og figurerte en del i mediene, mye pga. annerledesheten i Jakobsens fremtoning. Rundt 1983 begynte Jakobsen også å spille inn en LP med et backingband, men denne så ikke lyset før i 86; da hadde Svart Klovn blitt Kid Death, og platen Satyricon ble gitt ut av Kid D. & the Nightshades. Etter denne ble det stille, og jeg vet ikke sikkert hva Jakobsen gjorde etterpå - muligens scenearbeid, men jeg er jaggu ikke sikker.

La det være sagt: denne singelen er helt fantastisk. På samme måte som Det Gylne Triangels Maskindans er dette en perfekt synthpopsingle, med tekstlig brodd, fengende melodier, spennende arrangementer og en udefinerbar, men helt egen stemning. Knust Knekt er den mer popvennlige av de to låtene, bygd på et nesten sirkulært bassmotiv og maskinelle klapp, halvsakrale synther og Jakobsens kjølige, distanserte stemme. Låta napper i menneskets såkalte feil og mangler, hykleri og moralsk korrupsjon, alt innpakket i et brilliant, lavmælt arrangement. Macho Manifest er raskere, drevet av en oppadgående, manisk basslinje og et rytmespor på speed; sammen med vokalprestasjonen gir det, absurd nok, assosiasjoner til Raga Rockers. Teksten tar for seg mannsrollen i lys av mannshater-feminisme og omfavnelse av eget kjønnsorgan (eller noe sånt noe), men for min del er det stemninga på plata som vinner oppmerksomheten.

Kidnappet fra Systems of Romance.















Svart Klovn - Knust Knekt

01: Knust Knekt
02: Macho Manifest

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 8. juli 2015

Alle Tiders Duster - Lillegutt (1982)

Jeg begynner å merke at 1982 var året da undergrunnen i Norge virkelig ristet fra seg og et vell av plater begynte å velte fram for fullt. I dag skal jeg ikke gjøre noe for å forandre dette inntrykket, men heller supplere med den kanskje definitive utgivelsen til Bergens halvstore sønner og døtre, nemlig Alle Tiders Duster.

Alle Tiders Duster var, i mye større grad enn det såkalte bergensbandet The Aller Værste!, et faktisk bergensband: medlemmene var fra Bergen, de sang på kav bergensdialekt, og de nådde egentlig aldri utenfor Hordaland. Hvorvidt det var pga. deres utpregede bergenskhet, eller om det også kan ha noe å gjøre med musikkens konfronterende, teatralske og halvmonotone suppe av stemmer, piggtrådgitar og primitive trommer skal jeg ikke uttale meg for sterkt om, men faktum er at de ikke ble et nytt TAV!. Det var dog sannsynligvis ikke intensjonen heller, da ATD var et teatralsk, performanceinspirert monster, der musikken fungerte som en del av en større helhet. Singelen Lillegutt ble gitt ut i 1982, muligens før debut-LPen Rødt Lys, og står for min del som bandets beste utgivelse, da den viser både det monotone og det mer popvennlige i bandets uttrykk.

Lillegutt starter opp med barnerop og skrål, før en skeiv kassegitar setter et middeltempo som låta følger gjennom sine seks tunge minutter. Refrenget "kan du ikke slå de, så gå med de" messes om igjen og om igjen, flere stemmer kommer til, Lillegutt får beskjed om å bli voksen, og konformitetspresset, samfunnsmaskineriet og familiens knusende bånd materialiseres i musikken mens Lillegutt trampes ned til en våt flekk i Bergens gater. Låta er monumental, full av piggtråder og hånende pekefingre, men samtidig mystisk fengende og et godt valg som singel. B-siden Bærtur er forskjellig på de fleste måter: låta er raskere, drevet av halvtullete vendinger og en munter basslinje, nyveivgitar og håndklapp. Låta er likevel preget av et melankolsk tilsnitt, og mangler de mer fengende elementene fra a-siden. Mot slutten kommer den iboende sykdommen til overflaten, da låta smelter sammen til en suppe av ulyd og manipulasjon. Hvorvidt det var ment symbolsk eller ikke er uvisst, men det fungerer godt som en forlengelse av bandets pseudosamfunnsrefsing.




















Alle Tiders Duster - Lillegutt

01: Lillegutt
02: Bærtur

**Trykk her for å lytte!**

søndag 5. juli 2015

Bearburger - The Bearburger (1983)

I dag vender vi tilbake til start, ved å igjen sette søkelyset mot en av de mer interessante bakmennene i den norske postpønk-perioden, nemlig Bjørn Sorknes.

Bjørn Sorknes, visstnok født 1960, er en mann hvis fingre har vært med i et knippe forskjellige prosjekter, jevnt over av veldig høy kvalitet, som samlet sett utgjør et veldig spennende og noe uvanlig repertoar. Sorknes hadde sin start i progbandet Genetic Control, som en gang rundt 79-80 forvandlet seg til Fra Lippo Lippi. Sorknes var kun med for den første utgivelsen, der bandet vekslet mellom snodig elektronisk pop og dystre stemningsmalerier. Deretter startet han 3rd Man i samarbeid med FLL-trommis Morten Sjøberg, samtidig som han ble med i Mechanical Grave, som etter hvert ble til Holy Toy. 3rd Man gav ut én single og en låt på Kitsch-flexien, mens Holy Toy gav ut et knippe singler og to LPer før Sorknes gav seg. Hva han gjorde etterpå vet jeg ikke, men jeg vet at han i 1983 gav ut kassetten The Bearburger på plateselskapet Uniton. Kassetten er, etter hva jeg vet, spilt inn rimelig primitivt, med Sorknes som eneste musiker og komponist, og viser hans tendering mot eksperimentelle lydlandskap i full blomst. Resultatet er en veldig spennende kassett med noe i retning ambient, men med såpass mye struktur og til tider fengende melodier at det blir vanskelig å kategorisere.

Av en eller annen grunn er låttitlene neppe riktige. Åpningslåten, som her heter Looking For a Pedestrial Subway, heter både på Maskindans-samleren og på Burning the Midnight Sun-LPen With Two Mouths Biting. Uansett hva; låta er et åpenbart høydepunkt, drevet av dystre, orgelaktige synther og et mykt, men insisterende rytmespor, som kan minne om lyden av en finger som slår mot en mikrofon. Komposisjonen viser flere temaer som svaier fram og tilbake, før det slutter med et minneverdig nedadgående parti, som vi også møter på slutten av kassetten. Andre steder er låtene basert på langsomme rytmiske slag og glassaktige lyder, tåkete synthlandskap og en rimelig ubehagelig stemning, dels beslektet med 3rd Man-låta Blå Natt. Et annet høydepunkt er imidlertid Pincet Movements, en todelt låt der første del bringer tankene i retning The Shining og støvete fortider via en spøkelsesaktig stemmesample, mens den andre delen setter inn et aktivt rytmespor og noe som kan være gitarer og bass. Det er rimelig vanskelig å beskrive låtene, da de i stor grad er stemningsskapende og ikke anmassende, så det vil være en bedre idé å lytte selv; kassetten er enestående blant det jeg er i besittelse av, og fortjener lytting fra flere. Kanskje ikke hverdagskost, men definitivt nydelig på rett tidspunkt.





















Bearburger - The Bearburger

01: Looking for a Pedestrial Subway
02: Lonesome Cowboys In Overcrowded Sunsets
03: Account Numbers
04: When The Apple Eats The Bed
05: ...One Aching Tail
06: With Two Mouths Biting
07: Trains, Not Amnesia
08: Pincet Movements
09: Empty Glasses Vs. The Death of Dino S.


**Trykk her for å lytte!**

torsdag 2. juli 2015

Syk Kjærlighet - Identitet/Image, 2. Versjon (1985)

Som jeg ved flere anledninger har kunnet vise, så sitter jeg inne med en del kunnskap om de aller fleste artistene jeg har skrevet om, inkludert de mer marginale og glemte artistene. Av og til må jeg dog innrømme nederlaget; om bandet Syk Kjærlighet vet jeg så å si ingenting; imidlertid er det alltid flott å få hjelp fra andre, slik at horisonten utvides og livet blir bedre.

Syk Kjærlighet var et band med sitt utspring i ungdomshuset UFFA i Trondheim, der de vokste ut av restene av Kjærnefamilien. Primus motor var Guttorm Nordø, en rimelig hardcore aktivist/estetiker i byens anarkistmiljø. Bandet var beslektet med en del andre band fra perioden, blant annet Det Glade Vanvidd, Angor Wat og Israelvis. Koblingen mellom disse bandene er Viggo Mastad, som her fungerte som gitarist. Andre medlemmer var Anders Erga, Jens-Petter Wiig og Åge Utnes, i tillegg til "Trond", "Pernille" og "Hilde", som tydeligvis ikke hadde etternavn. Bandet gav ut to versjoner av kassetten Identitet/Image (dagens post omhandler nr. 2), i tillegg til en splitkassett med Det Glade Vanvidd. Nordø endte opp som anerkjent kunstner (visstnok Norges første gatekunstner), mens andre medlemmer var innom Angor Wat og MessAge. Annet enn dette vet jeg ikke, og jeg skal dermed ikke uttale meg mer om bandets historie.

Musikken er en interessant blanding av hardcoretendensene som stadig ble tydeligere i Trondheim via band som Angor Wat og en eksperimentell, halvindustriell lyd preget av sampling, rytmebokser og støy. Åpningslåten Propaganda er et godt eksempel, delt mellom støyende radiopartier og relativt hard gitarriffing. Jevnt over veksler det mellom støy, lek og pønk, godt eksemplifisert via de korte vignettene Camelia Assassin og Glade Dager, der et billig orgel spiller en sørgmodig sirkusmelodi og skaper en pause mellom de hardere slagene. Andre steder finnes opptak av tyske og franske stemmer, sannsynligvis venstrevridde greier som Baader-Meinhof og denslags, lagt over drivende musikk. Social Act er en rimelig fengende pønklåt med kvinnelig vokal, og et høydepunkt på kassetten. Mer enn noe annet er dette et spennende innblikk i musikklivet på UFFA og i Trondheims undergrunn - spørsmålet er nå hvordan første utgave av kassetten låter!





















Syk Kjærlighet - Identitet/Image - 2. Versjon

01: Propaganda
02: C. Palach (Babypunk A Gogo)
03: Back In Action
04: First Act
05: Camelia Assassin
06: Glade Dager
07: Spass Guerilla
08: Social Act
09: Chere Caroline
10: Notca Ni Kcab