Quadromachetas - Sossepappamamma (1983)

Da også viktige kulturformidlere må se seg nødt til å ta ferie i ny og ne, har det blitt til at jeg nå befinner meg i hjembyen; i anledning dette kan vi derfor avslutte historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas.

Quadromachetas, bandet som oppsto fra Z-Offs aske, ble aldri noen stor suksess. Glenn Rugås (som visstnok var kjent for å opptre i hvite sjøstøvler på scenen), Martin Caspersen, Sven Olsen og Arne Kjellstrøm gav ut singelen The Memoares of a Space Tramp og LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, men til tross for musikkens spennvidde og (noe skjulte) appell falt ikke bandet i befolkningens favør, noe som ledet til få spillejobber og mulige anfall av frustrasjon og apati. Imidlertid så ikke bandet seg slått enda; i 1983 gikk de inn i legendariske Roxy Studio og spilte inn to nye låter, tilsynelatende fulle av brask og bram. Likevel endte det med et oppløst band kun måneder etterpå, og singelen Sossepappamamma fungerer dermed som bandets svanesang. Martin Caspersen er den av medlemmene som har gjort seg mest gjeldende i norsk musikkliv i ettertid, men hans videre prosjekter har jeg ikke giddet å sjekke ut.

Sossepappamamma skiller seg rimelig godt fra den foregående LPen; låta er bygd på et riff halvveis mellom funk og rockabilly, spretne trommer og et blåserarrangement som får tankene i retning av svette diskoteker. En ting som fort merkes er også at stemmene er bragt mye lengre fram i miksen; tekstene er i større grad hørbare (uten at de gir mer mening av den grunn), og uttrykket er hakket mer kommersielt enn tidligere. Mot slutten går låta gradvis mer og mer amok via en rimelig spenstig gitarsolo og noen frekke melodiske linjer fra hele bandet. Seven Seas starter i goth-land med atmosfæriske gitarer og synther, en enkel trommerytme og en dyp røst (en viss Knut Hov); deretter bygger låta på dette fundamentet, gradvis økende i intensitet. Versene inneholder et par melodilinjer som fester seg til hjernen, grandiose og vakre. En lengre synthsolo i låtas midtparti er med på å bygge opp den nærmest sakrale stemningen, før det hele fader ut på en episk trompetsolo; spør du meg er dette en av de beste låtene i bandets lille katalog. Singelen er annerledes enn hva som kom før, og vitner om et band i bevegelse vekk fra de absurde sprellene og i retning noe mer kommersielt og finpolert; hvordan det eventuelt ville blitt er umulig å si, men singelen står seg som en verdig avslutning for et glemt band.

Quadromachetas - Sossepappamamma

01: Sossepappamamma
02: Seven Seas

**Trykk her for å lytte!**

Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter (1982)

Noen band var ikke ment for storhet; i enkelte tilfeller er det totalt uforståelig, og eneste logiske grunn kan være at det var feil band til feil tid; i andre tilfeller, som i Quadromachetas' tilfelle, er det imidlertid forståelig, da bandet fra starten var rimelig langt unna hva som var populært, og den dag i dag låter rimelig sært. Likevel står musikken seg, men bandet vil neppe få en renessanse og eget frimerke, til tross for en fantastisk underholdende og spennende debutplate.

Etter oppløsningen av legendariske Z-Off sto Quadromachetas opp som Fredrikstadrockens nye (og eneste) håp og store sønner. Bandet meislet seg ut en egen retning i landets musikkscene, med fokus flyttet vekk fra Z-Offs primitive protopostpønkriffing og i retning av en salig hybrid av sjangere, med påvirkninger fra postpønk, pop, synth, rockabilly og Talking Heads-inspirert trommegalskap. Debutsingelen The Memoares of a Space Tramp dukket opp i første halvdel av 1982, og gav bandet en del oppmerksomhet. Kort tid etter fulgte debut-LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, der sounden fra singelen ble videreutviklet og bandets potensiale (og begrensninger) ble vist. Spillejobbene ramlet ikke inn, og bandet mistet gradvis interessen; etter singelen Sossepappamamma i 1983 ble Quadromachetas oppløst, og guttene fór hver til sitt.

Der debutsingelen bar spor av bandets opprinnelse i Z-Off via låta Industriregn, viser LPen Quadromachetas som en selvstendig gruppe: blandingen av såkalte "etniske" påvirkninger, fra jungeltrommer til spaghettigitar til kald disco og kabaretjazz skaper et kaotisk, men idiosynkratisk lydbilde, en halvtydelig identitet bygd rundt Glenn Rugås' og Martin Caspersens musikalske visjoner. Dance to the Rythm åpner med flere lag med trommer i en spretten rytme som inviterer til primaldans, før enten Rugås eller Caspersen trår inn med uforståelige, halvropte vokalfraser, etterfulgt av en bastardbass som slår ut et dumpt grunnlag for resten av bandet; snirklete karnevalgitar og synthutmalinger utfyller lydbildet, og det hele låter rimelig sært. Låta glir over i A Lad in Cramps, der tempoet er raskere og trommene mer strømlinjeformet, og enda en merkelig perle av en låt åpenbarer seg, med melodiske synther og et herlig gitarriff, balansert mellom glisende galskap og solskinnspop. (Also Sprach) Yoga Machine har platas festligste vokal, med Tarzanaktige hyl og skrål. B-siden av plata er hakket dystrere, eksemplifisert av sideåpneren L'espoir (Håp), der bandet dveler rundt en postpønkete progresjon og vokalen synger på fransk. Spacetramp gjør et gjensyn her, og låter like bra som sist, før plata avslutter med den messende, dommedagsmanende Nostradamus (1503 - 66), der bandet høres ut som en urgammel sekt med et ønske om undergang. Tekstene på plata spriker like mye som musikken, da språk blandes kontinuerlig; alt fra engelsk og norsk til tysk, fransk og swahili brukes, uten at man noen gang hører hva som er hva. Plata står seg fordi låtmaterialet er overraskende bra, og fordi bandets kreativitet og spilleglede er åpenbar: det er noen fandenivoldsk over det hele, og det er gledelig å høre et band som gjør nøyaktig hva som passer dem. Hvem skulle trodd at Fredrikstad kunne by på noe slikt?

Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter

01: Dance to the Rythm
02: A Lad in Cramps
03: (Also Sprach) Yoga Machine
04: Back to the Jungle
05: Rock'n Roll Raskolnikov
06: L'espoir (Håp)
07: Lovesong
08: (The Memoares of a) Space Tramp
09: Cinema 2000
10: Nostradamus (1503 - 66)

**Trykk her for å lytte!**

Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp (1982)

Som jeg har nevnt før, så er det haugevis med band fra den norske musikkscenen på 80-tallet som bortimot er forsvunnet og begravd av tidens forvitrende tann og menneskets rivende likegyldighet. Dette leder til at de aller fleste ikke kjenner til historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas, og deres smale, men flotte katalog, som for mine ører er ulik det aller meste annet fra perioden.

Quadromachetas sto opp som en noe svaktbrennende fønix fra askene av det hakket mer legendariske Fredrikstadbandet Z-Off, som imploderte mot slutten av 1981, etter å ha gitt ut en eneste singel, og på den måten satt Norges navle på kartet hva musikk angår. Gitarist Martin Caspersen, sanger Bjørn Müller, og en viss Elisabeth Müller (Kone? Søster? Tilfeldig?) fra Z-Off dannet The Omen sammen med bassist Sven Olsen, men etter et knippe øvinger sluttet både Bjørn og Elisabeth, i bytte mot Z-Off-trommis Glenn Rugås, som her tok seg av trommene, i tillegg til synth, sang og tekstskriving. Sistemann inn ble Arne Kjellstrøm, som fungerte som permanent trommis mens primus motor Rugås vaiet fram og tilbake mellom rollene. Bandet debuterte live på barne- og ungdomsskolen min, og byttet kort tid etter navn til Quadromachetas. Deres noe eksentriske uttrykk skapte interesse hos det lokale plateselskapet Hansen, som åpnet for utgivelse av en singel. Kort tid etter fulgte en LP på Mai, A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, og året etter kom singelen Sossepappamamma. Etter dette var det slutt, og bandet gikk i glemmeboken for de aller fleste - slik kan vi selvsagt ikke ha det, og alle tre utgivelser vil med tiden finne sin vei hit.

Jeg leste ett eller annet sted at bandet var veldig opptatt av trommer og perkusjon, og dette er sånn sett merkbart på A-siden, The Memoares of a Space Tramp; halvveis galopperende, halvveis marsjerende trommer leder an, omflanket av rislende kastanjetter, mens Caspersen presenterer et gitarriff som formelig lukter spaghetti og cowboyhatt. Dette fundamentet legger grunnlag for en tekst det er umulig å få med seg, da sangeren (enten Caspersen eller Rugås, hvem vet) synger på en måte som drukner alle ord til fordel for uttrykk, ikke ulikt Martyn Bates fra Eyeless In Gaza. Låta når et melodisk høydepunk i midten, der et midtparti med ordløs vokal og piano løser opp den dramatiske stemninga. Mot slutten introduseres et halvmelankolsk synthtema, før det hele fader ut til lyden av bølgedønninger. B-siden, Industriregn (fantastisk låttittel, egentlig) er skrevet i samarbeid med Müller, og soundmessig er tråden til Z-Off tydelig. Låta er pønkete i tempo og uttrykk, bygd på en sirkulær bassgang og en manisk vokal som igjen framfører en uhørbar tekst (dog med hørbar dialekt), og den vinner på et fantastisk bra, monumentalt refreng. Legg til et midtparti som til forveksling kan minne om TAV!, og du har en knallbra singel, som lover godt om hva som vil komme videre.

Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp

01: The Memoares of a Space Tramp
02: Industriregn

**Trykk her for å lytte!**