Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter (1982)

Noen band var ikke ment for storhet; i enkelte tilfeller er det totalt uforståelig, og eneste logiske grunn kan være at det var feil band til feil tid; i andre tilfeller, som i Quadromachetas' tilfelle, er det imidlertid forståelig, da bandet fra starten var rimelig langt unna hva som var populært, og den dag i dag låter rimelig sært. Likevel står musikken seg, men bandet vil neppe få en renessanse og eget frimerke, til tross for en fantastisk underholdende og spennende debutplate.

Etter oppløsningen av legendariske Z-Off sto Quadromachetas opp som Fredrikstadrockens nye (og eneste) håp og store sønner. Bandet meislet seg ut en egen retning i landets musikkscene, med fokus flyttet vekk fra Z-Offs primitive protopostpønkriffing og i retning av en salig hybrid av sjangere, med påvirkninger fra postpønk, pop, synth, rockabilly og Talking Heads-inspirert trommegalskap. Debutsingelen The Memoares of a Space Tramp dukket opp i første halvdel av 1982, og gav bandet en del oppmerksomhet. Kort tid etter fulgte debut-LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, der sounden fra singelen ble videreutviklet og bandets potensiale (og begrensninger) ble vist. Spillejobbene ramlet ikke inn, og bandet mistet gradvis interessen; etter singelen Sossepappamamma i 1983 ble Quadromachetas oppløst, og guttene fór hver til sitt.

Der debutsingelen bar spor av bandets opprinnelse i Z-Off via låta Industriregn, viser LPen Quadromachetas som en selvstendig gruppe: blandingen av såkalte "etniske" påvirkninger, fra jungeltrommer til spaghettigitar til kald disco og kabaretjazz skaper et kaotisk, men idiosynkratisk lydbilde, en halvtydelig identitet bygd rundt Glenn Rugås' og Martin Caspersens musikalske visjoner. Dance to the Rythm åpner med flere lag med trommer i en spretten rytme som inviterer til primaldans, før enten Rugås eller Caspersen trår inn med uforståelige, halvropte vokalfraser, etterfulgt av en bastardbass som slår ut et dumpt grunnlag for resten av bandet; snirklete karnevalgitar og synthutmalinger utfyller lydbildet, og det hele låter rimelig sært. Låta glir over i A Lad in Cramps, der tempoet er raskere og trommene mer strømlinjeformet, og enda en merkelig perle av en låt åpenbarer seg, med melodiske synther og et herlig gitarriff, balansert mellom glisende galskap og solskinnspop. (Also Sprach) Yoga Machine har platas festligste vokal, med Tarzanaktige hyl og skrål. B-siden av plata er hakket dystrere, eksemplifisert av sideåpneren L'espoir (Håp), der bandet dveler rundt en postpønkete progresjon og vokalen synger på fransk. Spacetramp gjør et gjensyn her, og låter like bra som sist, før plata avslutter med den messende, dommedagsmanende Nostradamus (1503 - 66), der bandet høres ut som en urgammel sekt med et ønske om undergang. Tekstene på plata spriker like mye som musikken, da språk blandes kontinuerlig; alt fra engelsk og norsk til tysk, fransk og swahili brukes, uten at man noen gang hører hva som er hva. Plata står seg fordi låtmaterialet er overraskende bra, og fordi bandets kreativitet og spilleglede er åpenbar: det er noen fandenivoldsk over det hele, og det er gledelig å høre et band som gjør nøyaktig hva som passer dem. Hvem skulle trodd at Fredrikstad kunne by på noe slikt?

Quadromachetas - A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter

01: Dance to the Rythm
02: A Lad in Cramps
03: (Also Sprach) Yoga Machine
04: Back to the Jungle
05: Rock'n Roll Raskolnikov
06: L'espoir (Håp)
07: Lovesong
08: (The Memoares of a) Space Tramp
09: Cinema 2000
10: Nostradamus (1503 - 66)

**Trykk her for å lytte!**