Helge Gaarder - Eine Keine Angst Musik (1984)

Så var vi endelig tørre.
Så er vi endelig klar.
Så skal vi slutte å åpne innlegg med sitater fra døde helter.

En av årsakene til at jeg startet bloggen, om enn rimelig underbevisst, var at jeg hadde et vagt håp om å få tak i denne platen. Da jeg først oppdaget Kjøtt i en alder av 13-14 år var det først og fremst den maniske sangeren som fanget min oppmerksomhet. Allerede da leste jeg om en soloplate, men jeg så aldri noe til den; Montasje og Cirkus Modern fikk jeg etter hvert tak i, og begge bandene er soleklare favoritter, men noen soloplate fikk jeg aldri hørt, da den tydeligvis var umulig å få tak i, glemt og begravd i tidens avfallshaug.

Frem til nå.

Helge Gaarder, bror til Jostein, ble født i 1953, og var dermed en rimelig gammel kar da pønken krøp inn i Norge i 1979. Likevel ble han en av de mest sentrale karakterene i norsk musikkliv i perioden 79-86, mye grunnet en veldig stor og snakksalig kjeft, men også pga. et noe pretensiøst fortellertalent og en spennende, selvmotsigende personlighet. Etter å ha frontet Kjøtt gikk han "solo" med prosjektet Dobbel V/Hiss, der musikken ble mer eksperimentell og vrang; samtidig ble Kjøtt til Montasje, der de eksperimentelle tendensene ble mer dominerende, med fokus på stemning og pseudoangst. I 1984 fulgte han opp med popbandet Cirkus Modern, men det er året før, 1983, som er av interesse; etter hva jeg vet oppførte Gaarder i 83 en performance ved navn Ich habe keine Angst. Hva denne gikk ut på aner jeg ikke, men jeg vet at deler av performancen dannet grunnlaget for platen Eine Keine Angst Musik, som ble gitt ut av Kitsch som deres andre og siste plateutgivelse.

Eine Keine Angst Musik er muligens det reneste uttrykket for Helge Gaarders visjon som musiker og kulturpersonlighet; pønken var aldri helt hans område, og det seinere poputtrykket var sannsynligvis også for smalt - det var i den pretensiøse kunstverdenen Gaarder følte seg hjemme, og musikken på plata gjenspeiler dette, ved at plata er et skjæringspunk mellom Montasje, Dobbel V/Hiss og Cirkus Modern, både i uttrykk og i tekst; en lett, men eksperimentell suppe av perkusjon og forvirret språklig distanse. Åpningslåta Obsession er en ren, gjentakende poplåt, drevet av Ola Snortheims trommer og Jørn Christensens store gitarer, i tillegg til Gaarder og Kristin Kopperuds flørtende, halverotiske vokal. Dance og Chant! er mer eksperimentelle affærer; den første en instrumental dominert av massive rytmer og Dobbel Vs piggtrådgitar, den andre en manisk hyllest til stemmen og den ekstatiske sangen (kanskje, hvem vet?), før det kollapser i trekkspill og baklengssang fra en viss Andrej Nebb. Tittellåta Keine Angst er en av platas flotteste, kun langsomme rytmiske støt og et mylder av stemmer som babler på tysk, før de unisont går inn i en melodi som seinere ble brukt av Cirkus Modern. Det er storslått og vakkert, og et absolutt høydepunkt. Depart er en fransk monolog, akkompagnert av et drivende tromme-og-piano-komp og hånlatter, Branca (som er skadet i rippeprosessen) er en drivende instrumental, med aggressive gitarer og ulmende uro. The Darkest Night er en perfekt blanding av pop og eksperimentasjon, bygd på halvseriøse linjer som gradvis bygger opp mot et klimaks, før låta tar en abrupt vending over i en prog-aktig orgelsolo. Alt i alt er plata et herlig, friskt uttrykk for en manns kunstneriske visjoner. Hvorvidt Helge Gaarder egentlig var en stor musiker kan selvsagt diskuteres, men spør du meg er dette helt fantastisk.

Tonnevis av takk til JR Bruun og Knut Tore Breivik for at jeg fikk muligheten til å høre denne plata.

Helge Gaarder - Eine Keine Angst Musik

01: Obsession
02: Dance
03: Chant! (My Timbre Is Versatile)
04: Keine Angst
05: Dissolve
06: Depart
07: Arbeid og Fritid
08: The Darkest Night
09: Branca
10: Location

BONUS

11: Uke 6/Arbeid og Fritid (Dette er et opptak fra NRK, der Gaarder rakker ned på alle og enhver)

**Trykk her for å lytte!**