Stilleben - Stilleben (1982)

Vi fortsetter formidlingsaktiviteten med en gjemt godbit fra perioden; Stilleben er en videreføring av The Aller Værste!, og bandet fungerer som et rent uttrykk for TAV!s kanskje mest undervurderte låtskriver, Harald Øhrn.

Bandet Stilleben oppsto i 1982, etter at TAV! var oppløst og før nevneverdig annet hadde rukket å stå opp fra askene. Der det forrige bandet i stor grad var dominert av den eminente Lasse Myrvold og primus motor Sverre Knudsen, fungerte Stilleben som en bærer av Harald Øhrns musikalske verden. Dette hindret imidlertid ikke de andre TAV!erne å delta: i tillegg til Øhrn besto bandet av trommis Ketil Kern og nevnte Myrvold, som her trår tilbake og lar Øhrns låter bevege seg fritt; dessuten hadde de med en trio med blåsere som var med på å definere bandets sound. Tolvtommeren Stilleben ble gitt ut i 1982, og etter dette hørte man ikke mer fra prosjektet. Kjernetrioen fungerte imidlertid samtidig under navnet Jik Jak Jennik, som spilte en del konserter og gjorde en session hos NRK. Noen år etter gikk Myrvold og Øhrn til The Beste, mens Kern etter hva jeg vet begynte å jobbe i nettopp NRK.

Jeg er, som nevnt, av den oppfatning av Harald Øhrn er den mest undervurderte av TAV!-mennene; Myrvold var nok objektivt sett den beste låtskriveren, med en spiss penn og et naturtalent for melodier og tekstlige vendinger; Chris Erichsen var mest åpent politisk og konfronterende, Sverre Knudsen malte bruddstykker og små fortellinger. På plata Stilleben møter vi derimot Øhrn, det stille medlemmet av TAV!, i full blomst: musikken og stemningen låter som en videreutvikling av låter som Et par timer fra Disniland og Oppvekst fra Materialtretthet, der Øhrn maler ubehagelige, sykelige portretter av en kald og forvirrende virkelighet. Sykelig er et stikkord, da musikken på Stilleben låter beint fram sjøsyk: låtene baseres på skjeve, asymmetriske rytmer og spastiske basslinjer, spontane forskyvninger og hul ambiens, mens Myrvold spinner edderkoppnett og labyrinter via gitaren. Prikken over i'en er blåserrekka, som småsurt tuter ut harmonier og fyller lyden. Det låter sykt, på samme måte som Munchs bilder oser sykdom. Velsignet åpner plata med en drivende trommerytme og bass, og åpenbarer etter hvert et morbid refreng med blåsere og døde lam; Bedre å sove er seig og sykelig, med sure blåsere og Kerns tunge trommer, mens Ikke no' problem er hurtigere, bygd på en halvveistakt og en tekst som beskriver en fremmedgjort tilværelse, der kyss og knull er transaksjoner gjort over en skranke. Som før beskriver en verden i stillstand, der barn arver sine foreldres liv og alt er som før; immobilt, statisk, dødt. Lyden på plata er skjelettaktig, hul og ubehagelig, og prosjektets navn, Stilleben, er i og for seg betegnende: på fransk kalles det nature morte, altså "død natur", som nettopp er hva Øhrn her tar for seg. Resultatet er en ubehagelig perle av en plate, der TAV!s lettest glemte overgår de aller fleste andre post-TAV!-prosjektene.

Takk til JR Bruun for denne plata (og mye annet som vil dukke opp!)

Stilleben - Stilleben

01: Velsignet
02: Bedre å sove
03: Ikke no' problem
04: Som før
05: Hang-gliding

**Trykk her for å lytte!**