lørdag 28. mars 2015

Ulf Knudsen - Istanbul (1984)

Det norske 80-tallet er, som alle andre musikkperioder, i ettertiden dominert av et knippe veldig synlige personligheter: Helge Gaarder er en av dem, Andrej Nebb er en annen, de allment godtatte "fire store" inneholder et knippe personer de aller fleste vet hvem er; passerer man forbi disse blir personene gradvis mer perifere (i hvert fall for min del), men det betyr ikke at de har vært mindre aktive eller produktive - mest sannsynlig betyr det bare at de var mindre storkjeftede. Dagens mann, Ulf Knudsen, later til å ha vært en av disse.

Vår mann Ulf er fra Hamar, og startet der et av Norges første pønkband, Kaare og Partiet, i 1979. Bandet ble oppløst året etter, men gav ut EPen Hakekors, i følge Rockipedia uten at noen likte den nevneverdig. Året etter startet han opp hardcorebandet Betong Hysteria, men sluttet etter utgivelsen av Spontan Abort. Deretter gikk veien til Siste Dagers Hellige med Hærverks Harald Fossberg. Dette bandet splittet imidlertid også ganske fort, og i 1984 gikk dermed Ulf solo med kassetten Istanbul, som visstnok ble en av storselgerne på Trygve Mathiesens Likvider-label. Etter dette ble han med på oppstarten av Spacelings med Fossberg, før han forsvant over i kultbandet Sister Rain. Hvor veien gikk etter dette vet jeg ikke, men det er uansett en høyst imponerende CV. I følge tidligere nevnte Rockipedia jobber Knudsen nå som teatertekniker, og mesteparten av musikken hans er relativt utilgjengelig (noe jeg skal gjøre mitt beste for å endre).

Musikken på kassetten er et rimelig stort steg vekk fra Knudsens tidligere prosjekter; pønkenergien og aggresjonen i de tre første bandene er for det meste byttet ut med dvelende, paranoide synthlandskaper og tunge, seige rytmer. Åpningslåta Tingene Slik De Er er et instrumentalt pianostykke der melodiene bygger seg rundt en enkelt akkord som gjentas igjen og igjen. Siste Kort er bygd på en treig trommemaskin og lag med synth, mens Knudsen sprer håpløshet via et overraskende fengende refreng. Svart Stil er raskere i tempo, men musikken er klaustrofobisk, drevet av metallisk gitar og Knudsens manisk hviskende stemme. Dommedagsstemningen er påfallende gjennom hele lytteopplevelsen: alt er kaldt og sterilt, og hovedpersonen låter fortapt i landskapene.
Med andre ord er dette essensiell lytting, og potensielt en glemt klassiker!



















Ulf Knudsen - Istanbul

01: Tingene Slik De Er
02: Svart Stil
03: Siste Kort
04: Uten Tittel
05: Høstland
06: Kom Inn!
07: Flammen

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 26. mars 2015

The Aller Værste! - TAV! (1980)

Etter noen dager med synkende besøkstall tyr jeg til drastiske og populistiske midler for å prøve å rette opp i dette. Imidlertid gjøres dette ved å hedre et av de største navnene innen norsk musikk, da dagens innlegg var utgivelsen der The Aller Værste!s Lasse Myrvold dukket opp som låtskriver for første gang.

En kort historie om Lasse og hans kumpaner Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen har jeg allerede presentert tidligere, så jeg skal ikke gå i stor detalj. Det som kan sies, er at bandets forrige (og første) utgivelse, singelen Blålys, vakte en del oppsikt både i i inn- og utland (John Peel spilte den for engelskmennene, blant annet), og bandet bygde gradvis opp et ry som et av de mer interessante i landet, med smarte, treffende tekster og originale, fengende låter. Rundt et halvt år etter Blålys dukket EPen TAV! opp, og bandet sikret seg sin første virkelig klassiske utgivelse. Der den første singelen inneholdt én låt hver av Harald og Sverre, demonstrerte TAV! de to resterende låtskrivernes ferdigheter, i tillegg til en særegenhet som ville gjenta seg på videre utgivelser: av fire nye låter var én signert Chris, mens Lasse pøste på med tre. 

TAV! er produksjonen hakket friskere og mer oppdatert enn den var på debutsingelen, noe som kun er en fordel for bandet. Plata åpner med Lasses Dans Til Musikken, og mannens talent er åpenbart ved første lytting: introduksjonsriffet bygger opp til en dansbar, bassdrevet rytme, før stemmene veksler mellom kommandoer, frihetsrop og en skjev, ordløs melodi. Etter en strukturrepetisjon med et noe paranoid vers bryter sangen sammen til den gjentakende bassdrevne rytmen, mens en gitar slipper løs en vegg av atonal støy og bandet roper dels hjernevasket og dels desperat i takt. Verset gjentas igjen, og deretter er TAV!s første soleklare klassiker over. Chris' Rene Hender er drevet av farfisaorgel og noen rimelig frekke gitarriff, i tillegg til en typisk manisk vokal som underbygger en tekst som muligens tar for seg paranoide forstyrrelser påført av forholdet mellom idealer og virkelighet i en overeksponert verden (dette fant jeg bare på nå). Søster, Søster drives av nok et skeivt riff, og tekstens paranoide trekantdrama legges over et arrangement der graden av spenning vokser mot en klimatisk gitarsolo. Ingen Vei Tilbake er den mest direkte låten på plata, med et pønkete tempo og fengende små melodier overalt. Sammen utgjør de fire låtene en perfekt helhet, drevet av bandets kollektive visjon og låtskrivernes forskjellige personligheter. Hva som fulgte vet jo de fleste (og det vil dukke opp her seinere), så for nå får dere nyte en av de tidlige klassikerne fra det norske musikklivets mest interessante periode.

Salig være Lasse Myrvold.
















The Aller Værste! - TAV!

01: Dans Til Musikken
02: Rene Hender
03: Søster, Søster
04: Ingen Vei Tilbake

**Trykk her for å lytte!**

mandag 23. mars 2015

The Cut - Silent Movies (1982)

At vi lever i en tid der uante mengder av musikk er tilgjengelig kun via et par trykk på telefonen er i bunn og grunn imponerende å tenke på: nye artister og plater kommer til hele tiden, mens gamle ligger tilgjengelig for dem som er interessert. Problematisk blir det imidlertid når man kommer til det norske 80-tallet, da det er alt for mye som fortjener tilgjengeliggjøring, men ikke får det. Likevel finnes det band der det meste er tilgjengelig: The Cut er ett av disse, og så å si alle deres utgivelser er tilgjengelige digitalt, med unntak av dagens plate, andrealbumet Silent Movies.

The Cut, et av de "fire store" i norsk nyveiv, ble dannet i Oslo i 1980 av tyskeren Volker Zibell, som tidligere hadde vært med i Pull Out med en viss Andrej Nebb, i tillegg til Torgrim Eggen, Atle Gundersen og Don Buchanan: andre medlemmer fløy inn og ut av bandet jevnlig. The Cut debuterte på vinyl samme år med EPen Four Cuts - Fresh and Bleeding, og fulgte deretter opp med plata Shadow Talks i 1981, produsert av John Leckie (som også produserte De Press og Holy Toy). Plata ble tatt godt imot, og bandet spilte mye, opptrådte på tv og radio, og fikk en hit i Tyskland med Hildegard Knef-låta In Dieser StadtSilent Movies fulgte i 1982, men denne ble slaktet av kritikerne, og derfra gikk det nedover for bandet, som kun gav ut en singel i 1984 før det gikk i oppløsning. Torgrim Eggen gikk over til skriving, og er i dag en anerkjent forfatter, mens de andre medlemmene nok sysler med sitt, uten at jeg vet hva det skulle være.

Muskken på Silent Movies er av en mer internasjonal (og kanskje tidsriktig) karakter enn mye av det samtidige: trommene holder stort sett monotone rytmer, mens Eggens sirkulære bassganger gir låtene en grunnkarakter som resten av medlemmene bygger på. Åpningslåten Evening Sky er et godt eksempel: bassen og trommene skaper et dansbart rytmisk fundament, synthene og Zibells stemme fyller ut det melodiske, mens gitarene brukes for farge. Det kan minne om Japan, men uten deres til tider overdådige kunsttendenser. Oppskriften brukes igjen på ...And They Move, men her er tempoet høyere og gitarene mer frenetiske, noe som skaper et rastløst driv som intensiveres gjennom låta. Plata som helhet defineres av en distansert uro som gir musikken nerve: den eneste svisken er kanskje tittellåta, der refrenget er dyppet i korsangere som forskyver balansen. Til tross for dette er det en god plate, som låter overraskende bra i dag, 80-talls-produksjonen tatt i betraktning.





















The Cut - Silent Movies

01: Evening Sky
02: Silent Movies
03: Now And Then
04: ...And They Move
05: Red Light
06: Dance on Glass
07: Working In A Fever
08: The Oildance
09: Invaded

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 21. mars 2015

Oslo Børs - Smukke Folks Børn (1979)

Som nevnt tidligere besto de tidligste norske pønkbandene i mange tilfeller av halvgamle raddiser som kastet seg på pønkens motbevegelsebølge som en forlengelse av deres tidligere AKP-medlemskap. Kjøtt besto av fire hippier med halvlangt hår (en av de hadde tilogmed skjegg!), men selv Gaarder & co var rene ungdommen i forhold til dagens band, hvis sanger debuterte på scenen i en alder av 30.

Oslo Børs ble startet opp i Oslo i 1978 av sanger, oldis og troende kommunist Knut Selsjord, Tormod Kjensjord, Ulla Cappellen og Bjørn Christensen. Etter hva jeg antar var en periode med øving, låtskriving og konserter vinyldebuterte bandet med dagens plate på høsten 1979, som et av de første i Norge. Etter dette ble Oslo Børs utsatt for en veldig norsk hendelse: ettersom de tross alt delte navn med en viss finansinstitusjon, ble bandet nødt til å forandre navnet sitt for videre utgivelser etter press fra overmakten. Slik ble Oslo Børs til Oslo Beurs, og under dette navnet gav de ut sin andre plate i 1980. Til tross for medlemmenes høye alder ble de godtatt i pønkmiljøet i Oslo, ikke minst fordi de var et bra band med gode låter og en aggressiv, radikal holdning. Likevel splittet bandet i 1981. Hva som skjedde etter den andre plata vet jeg ikke, men etter litt googling dukker Selsjord i dag opp som journalist i Dagens Næringsliv (en noe påfallende parallell til Hærverk-sangeren, syns nå jeg).

Musikken på plata er relativt streit pønk, produksjonen er grov, og bandet er ikke nødvendigvis veldig dyktige musikere: selvsagt låter det fantastisk! Selsjord har en spiss, frådende stemme, perfekt egnet for samfunnsrefsing, og låtene gir rom til tekstene, som plukker løs på det borgerlige samfunnet med sinne, humor og vidd. Låtene er kanskje primitive, men de er utrolig fengende, med gode melodier og små hint av oppfinnsomhet innenfor pønkrammen. Refrenget på Smukke Folks Børn er ren, allsangverdig pønk, og låta har et aggressivt driv, mye takket være en rimelig tykk basslyd. Tyngende Ansvar følger i samme politiske gate, men en forandring kommer i form av Råtne Guder, det kritikken går til de gamle dinosaurene i musikkbransjen. At Oslo Børs plukker på Bowie syns jeg ikke nødvendigvis noe om, men låta er utrolig bra, med platas beste refreng og sureste gitarer. De tre låtene varer i til sammen 5 minutter, men det er 5 minutter med norsk musikkhistorie, og bør høres av alle.





















Oslo Børs - Smukke Folks Børn

01: Smukke Folks Børn
02: Tyngende Ansvar
03: Råtne Guder

torsdag 19. mars 2015

Lister - Morten Munk's Glade Dager (1981)

I forrige innlegg påpekte jeg den absolutte selvsagtheten at ikke all musikk kan få all den oppmerksomhet den fortjener, og at mange plater som fortjener heder og ære forsvinner i mengden av utgitte plater. Mange av platene jeg legger ut her hører til i denne kategorien, men det er også rom for plater hvis begraving i tidens mylder lett kan forklares, til tross for at musikken både er interessant og givende. Dagens innlegg, og forsåvidt artist, er et prakteksempel på nettopp dette.

André Lister er fra Oslo, men hans karrière som pseudokjendis i Norges undergrunnsmiljøer startet i Trondheim by. Visstnok var han en av de unge mennene som startet opp Sjølmord, men han forlot bandet relativt fort, og var deretter innom Johnny Yen Bang!. Som musiker er han kanskje mest kjent fra Det Elektriske Kjøkken (som jeg har utrolig lyst til å høre), men parallelt med medlemskap her syslet vår mann også med soloprosjekter; Morten Munk's Glade Dager fra 1981 er såvidt jeg vet den første frukten av Listers virke som soloartist. Året etter fulgte LPen Aber Das!, deretter samarbeid med Johnny Yen og diverse produksjonsjobber (blant annet for Liliedugg), før en ny LP, Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me så dagens lys i 1987 (begge LPene vil dukke opp her seinere). I mellomtiden kom det dessuten et knippe kassetter, medlemskap i MessAge osv osv osv. Med andre ord var André Lister en meget produktiv kar i løpet av det glade 80-tall. Som et motstykke til dette skal det sies at jeg ikke aner hva han gjør nå, men jeg lurer på om han ikke bor i Tunisia. Det får uansett være hans sak.

Listers musikk er en underlig coctail av fragmentasjon, humor, absurdisme og kunstneriske ambisjoner. I hodet mitt står den noe teite benevnelsen "collage-rock", men det gir delvis mening, da musikken er en forvirrende, foranderlig masse som i første omgang ikke gir lytteren mye å holde seg fast i; Ta Et Vink bygger på et drivende gitar/basskomp, mens Lister uinteressert sier at du skal skyte en blink, ta et vink, drepe deg sjøl og lignende. Halvveis gjennom kollapser låta på seg selv, vi hører noen spille trommer, og deretter er det tilbake til start med den rastløse gitaren som drar deg videre med strømmen. B-siden består av fem låtfragmenter, der tre er variasjoner på et bass-og-rennende-vann-tema i forskjellige grader av oppløsning, mens de to andre gir hint av mer kjente rocketeksturer, ikke minst via munnspillet på Glade Dager. Hvor seriøst Lister vil at vi skal ta plata er ikke sikkert, da han virker som en som liker å peke nese, men musikken stikker seg ut som en helt egen verden i en tid der pønken fortsatt dominerte manges tankegang.




















Lister - Morten Munk's Glade Dager

01: Ta Et Vink
02: Jetzt... Den Ganzen Tag 1
03: Good Luck
04: Jetzt... Den Ganzen Tag 2
05: Glade Dager
06: Jetzt... Den Ganzen Tag 3

onsdag 18. mars 2015

Cirkus Modern - Cirkus Modern (1984)

Det er en selvfølge at ikke all musikk som gis ut kan få like mye oppmerksomhet, og at ikke alle gode albumer kan kanoniseres på samme måte som for eksempel Materialtretthet har blitt. Imidlertid finnes det eksempler der fantastiske plater har forsvunnet totalt under radaren, slik at de i dag står igjen som kuriositeter for den letende lytter. Prakteksemplet fra norsk 80-tall er uten tvil Cirkus Moderns første plate fra 1984, som her vil legges fram under affekt, da det er en av mine absolutte favorittplater.

Cirkus Modern ble dannet i 1982 av Helge Gaarder og Erik Aasheim fra Kjøtt/Montasje, i tillegg til Jørn Christensen og Ola Snortheim fra De Press. Aasheim forsvant fort, og ble erstattet av Mari Wendelbo på keyboards. Disse fire ble grunnbesetningen i bandet, mens bassister kom og gikk med jevne mellomrom. Debutplaten ble imidlertid spilt inn før bandet hadde en bassist, noe som resulterte i at bassen ble traktert av Gaarder og Christensen. Etter dette fulgte konserter rundt om i norden (blant annet Roskilde), singelen Karianne og albumene Trøst og Pans Pauker i henholdsvis 85 og 86. Etter sistnevnte splintret bandet, og medlemmene gikk stort sett til andre ting: Snortheim hadde allerede startet opp Langsomt Mot Nord, Christensen startet Mercury Motors, og Wendelbo slapp en underlig soloplate i 1991. 

På debutplaten er Cirkus Modern i en perfekt balanse mellom medlemmenes tidligere avantpønk-erfaringer og en latent pop-sensibilitet som ville komme tydeligere fram på Trøst året etter. Christensen og Snortheim er virkelig en av de store duoene fra perioden, og begge to har særegne uttrykk som bygger opp og styrker låtene. Imidlertid er det Gaarder som dominerer plata: stemmen og de paranoide, satiriske tekstene hans gir låtene en unik nerve og intensitet, og syngingen er blant hans beste. Likevel skinner bandet som en gruppe: Den Babelske Høysang bygges på en repeterende todelt struktur, der bandet kollektivt øker intensiteten mot små utblåsninger, uten at noen overkjører hverandre. Homage bygges opp mye på samme måte, med dvelende vers som gradvis vokser seg mer intense, før refrenget åpenbarer en ren popperle. Fin de Siècle øker intensiteten til maksimum, og plata avslutter med en total kollaps. Min favoritt er imidlertid Svik: Bandet spiller en neddempet groove, før Wendelbos keyboards bygger opp til et fantastisk refreng, der Gaarder og Wendelbo synger sammen i distansert affekt. Strukturene gjentas, og låta når et elegant klimaks uten at spenningen helt forløses. En fantastisk poplåt i og for seg, men kun en av mange på en plate som står helt på toppen av norsk (og internasjonal) postpønk, i alle fall for denne lytteren.





















Cirkus Modern - Cirkus Modern

01: Den Babelske Høysang
02: Besettelse
03: S/M
04: Svik
05: Støt
06: Homage
07: Siste Døgn I Paradis
08: LL
09: Fin de Siècle

**Trykk her for å laste ned!**

mandag 16. mars 2015

Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut (1988)

Ettersom minst 90 % av mine lesere er fra Norge, så vil det neppe skje at noen blir overrasket dersom jeg utbryter at vårt lille land virkelig er et lite land. Måten postpønkbandene smeltet sammen og dannet en incestuøs suppe i Oslo-området er ett eksempel, men det er også merkbart når man brått støter på personer man kun har lest om og hørt på i forkant: for min del skjedde dette i sammenheng med Trondheimsbandet Det Glade Vanvidd, som viste seg å ha inneholdt min nåværende foreleser i norsk middelalderhistorie.

Det Glade Vanvidd ble startet i 1984 av Roger Aasegg, Harald Erlandsen, Magne Njåstad (foreleseren) og en viss Harald A. Nissen. Etter en stund forlot Erlandsen trommesettet og ble erstattet av Viggo Mastad, som parallelt spilte i Angor Wat. Seinere byttet Mastad og gitarist Aasegg instrumenter, og det var med denne lineupen Surfin Beirut ble spilt inn. Før dette hadde bandet gitt ut et knippe kassetter (en av dem visstnok spilt inn i en tunnel, de andre på UFFA, der DGVs medlemmer var vesentlige aktører gjennom 80-tallet) og bygd opp et rykte som et uforutsigbart og anarkisk band. Salig Helge Gaarder sammenlignet bandet med The Residents, og mens sammenligningen er forståelig, så er DGVs musikk mye mer pønka, mindre låst i sine egne gåter og tankespill og mer hengitt til dadaistisk absurdisme og nesepeking. Mot slutten av 80-tallet skiftet bandet navn til Shakespeare In The Bush, og etter en singel under dette navnet (som vil dukke opp her) oppløstes bandet. Nissen gikk til politikk og kulturvern, Mastad til Israelvis, og Njåstad til middelalderens pestbefengte gleder.

Surfin Beirut inneholder et snev av politisk kommentar, med åpenbare referanser til den libanesiske borgerkrigen, samt kidnappingen av Terry Waite. Imidlertid blåser teksten all seriøsitet ut av vinduet, da den i stedet handler om en solipsistisk kar som nyter de vindstille surfeforholdene i Beirut og gjemmer Waite under surfebrettet (med dynamitt, selvsagt). Bandet spiller en tung, merkelig pønkmetallvariant, med et atonalt orgel som hele tiden holder låta fra å gli over i seriøsitet, mens sangeren hyler som en senpubertal smurf. Det er overraskende fengende, for å være ærlig. B-siden, Gjestene, er en treigere sak, teksten er nesten umulig å få med seg (Kasper, Jesper og Jonatan nevnes), og arrangementet er mer spennende og dynamisk enn a-siden, med tydeligere solopartier og et godt driv mot et noe forvirrende klimaks. Blandingen av atonalt orgel og et noenlunde seriøst pønkmetallband gjør plata spennende, og tross en noe enerverende vokal er det absolutt verdt å høre flere ganger!























Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut

01: Surfin Beirut
02: Gjestene

**Trykk her for å laste ned!**

søndag 15. mars 2015

Hærverk - Stengt pga Hærverk (1980)

Av den originale pønkbølgen i Norge, så er det nok Kjøtt som står igjen som bautaen - bandet var flinkere enn de andre, låtene var mer originale, og med hele fire utgivelser lå de langt foran alle andre, til tross for sin korte levetid. Imidlertid er det andre pønkband fra perioden som er minst like viktige, men kanskje mindre kjent for de oppvoksende generasjoner; ikke minst gjelder dette Hærverk, kanskje det mest arketypiske pønkbandet Norge noensinne produserte.

Hærverk ble startet opp i 1978 av Arne Johansen, Harald Fossberg, Lise Meinich og Paul Værlien. Værlien forsvant fort (som sagt før nektet han å klippe seg) og startet deretter opp Babij Jar. Fossberg tok over vokalen, Hans-Ottar Riiser tok bassen, og en ny trommis kom til. Forskjellen mellom Hærverk og band som Kjøtt og Oslo Børs hadde med alder å gjøre: mens disse bandene i stor grad besto av eldre gubber, var Hærverk en gjeng unggutter, og dermed "ekte" pønkere, i tråd med tidens ånd både mentalt og visuelt. Fossbergs høye, slanke utseende gav ham et perfekt pønk-posterboy-image, og han blir dermed for ettertiden et symbol for sin generasjon. I 1980 gikk bandet i oppløsning, og medlemmene forsvant hit og dit: Riiser og trommis Trygve Sandvik gikk til (Psykedeliske) Tystere, mens Fossberg startet Siste Dagers Hellige med blant andre Ulf Knudsen. I tillegg var han en av de første sangerne i Turboneger på tidlig 90-tall. Hærverk har holdt et par gjenforeningskonserter, men det er stort sett stille, og pønkens posterboy #1 jobber i dag som journalist i Aftenposten.

Som det ultimate norske pønkbandet skulle det bare mangle at Hærverk også produserte en av de absolutt viktigste singlene fra perioden. Loven Slår og Ingen Visjoner er relativt streit pønk, spilt elendig, sunget elendig, produsert elendig, men med så mye overbevisning og glødende raseri at det er umulig å mislike. Loven Slår gir assosiasjoner til Velvet Undergrounds White Light/White Heat i sin underproduserte vrede. Imidlertid er det A-siden på plata som er den avgjørende: Produkt av 70-åra er et generasjonsanthem av dimensjoner. Teksten, skrevet av pønkpoet Gene Dalby, kan leses som et oppgjør med tidligere generasjoners romantiske verdensanskuelse; følsomhet og sensitivitet er fremmedord, nærhet er ukjent, det eneste Fossberg tenker på er hvordan munnen din suger. Musikken er melankolsk, mid-tempo, og mer vemodig enn voldelig. Fremstillingen av en generasjon separert fra sitt eget følelsesliv (og likegyldig til det hele) kompletteres med Fossbergs apatisk-aggressive fremføring, og på den måten skapes den kanskje mest definitive norske pønkplata.


















Hærverk - Stengt pga Hærverk

01: Produkt av 70-åra
02: Loven Slår
03: Ingen Visjoner


**Trykk her for å lytte!**

fredag 13. mars 2015

De Press - Block to Block (1981)

Til tross for at musikkjournalistikken i Norge ikke har kunnet måle seg med det store utland på noe tidspunkt, så er det likevel noen plater det er sagt og skrevet såpass mye om at det blir vanskelig å tilføre platas omdømme noe nytt. For den norske nyveivens del er det ikke nødvendigvis så mange flere enn TAV!s Materialtretthet og Kjøtts legendariske 12-tommer, i tillegg til dagens plate, De Press' debutalbum Block to Block.

En kort historie om bandet har jeg allerede presentert tidligere, så det skal jeg ikke gjenta. I stedet kan jeg begynne med å nevne at Block to Block havnet på en respektabel 10. plass i Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene noensinne, og som følge av dette ble det skrevet en bok om plata og dens historie av Stig Sæterbakken (RIP). Denne boka er absolutt verdt å lese, da den, i tillegg til å omhandle plata, tar for seg bandets korte levetid, og hvilken effekt det hadde på den unge Sæterbakken da han vokste opp på Lillehammer og hørte gud i en spinnvill polsk flyktnings sakrale rop, akkompagnert av et av landets beste band noensinne. 

Tekstene på plata tar i stor grad for seg samtidens blokkoppdeling mellom øst og vest, og den frykt, sorg og paranoia som gjennomsyret den kalde krigen; som polsk flyktning hadde nok Nebb sett mer enn den gjeve nordmann, og hans desperate monologer fungerer som en rapport fra utsiden av den norske bobla. Hva musikken angår, så er De Press' genistrek at de aldri strekker ut låtene mer enn nødvendig: av 14 låter er hele 2 over tre minutter lange. Hver låt spekket med energi, fengende melodier og kreativitet (spesielt fra gitarist Christensen, som fortjener en medalje for innsatsen), og lydbildet holder seg i stor grad til gitar, bass og trommer, med ambolt, piano og radiolyder slengt inn i ny og ne. Av låter som bør nevnes er den mest opplagte Bo Jo Cie Kochom, som er en eviggrønn klassiker, sist gjenopplivet i NRKs Kampen for tilværelsen. Peyshens er manisk protestpønk som i broen bryter sammen i et absurd cabaretparti, Moniuments er en slags ballade, der Nebbs sakrale messing dominerer det gradvis intensiverende arrangementet. Åpningslåten Kalhoz viser bandet fra sin sterkeste side, der spenningen øker og letter i bølger, gitaren skraper seg rundt en stø bass, Snortheims trommer holder drivet oppe, mens Nebb gauler en enkel linje om igjen og om igjen, før det slutter med ordløse folkemelodier.

Genialt, spør du meg.



















De Press - Block to Block

01: Kalhoz
02: Block to Block
03: Kic Me Rusia
04: Dobl Steyshen
05: Kejk
06: Velvet Walz
07: Peyshens
08: Bo Jo Cie Kochom
09: Forcd
10: Moniuments
11: On Top
12: Tavarish
13: Transparant Tlf.
14: Conveyor Belt

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 12. mars 2015

Betong Hysteria - Spontan Abort (1982)

Det vil være poengløst for meg å fornekte pønkens viktighet for min egen mentale oppvekst og utvikling fra tenårene og utover. Selv om jeg muligens entret scenen noe seint, og dermed gikk glipp av det meste av moroa, så står musikken igjen som en frigjøringsbauta som lar de unge oppdage meningen med livet når de mest trenger den. Til tross for at jeg nå i stor grad har bevegd meg vekk fra den hardeste pønken, så er det av og til absolutt nødvendig å la seg overkjøre av brølte politiske slagord og motorsaggitarer. I så måte presenteres et av Norges første hardcoreband, Betong Hysteria, og deres eneste utgivelse, EPen Spontan Abort.

Betong Hysteria ble startet i Oslo vinteren 1981. Etter hva jeg vet var besetningen noe ustabil, men den som spilte inn Spontan Abort besto av Geir "Bulle" Underdal, Arne Brathagen og Ulf Knudsen fra Kaare og Partiet, i tillegg til Geir "Moron" Brurok og Carl Platou. Etter EPen skjedde det en del utskiftninger, før bandet imploderte ca. 1983. I ettertid gikk Bulle videre til bla. Siste Dagers Hellige (med Knudsen) og Løver & Tigre, mens Knudsen på sin side gikk solo med kassetten Istanbul (alle vil dukke opp her seinere). Bandet er kjent i diverse undergrunnsmiljøer verden rundt, og Spontan Abort er mest sannsynlig et ettertraktet samleobjekt. Såvidt jeg vet er det også trykket opp en bootleg-utgave i USA.

Musikken på Spontan Abort burde i utgangspunktet være pensum for dagens norske pønkband. Det låter rått og grovt, og til tider nesten litt vondt. Produksjonen er passe elendig (det hjelper lite at rippen er litt sprakete), og det går såpass fort at detaljene er vanskelige å merke seg. Åpningslåta Snuten Kommer er et prakteksempel på stilen: etter en introduksjon med demonstrasjonsslyder og en formell megafonstemme introduseres bandet, som spiller låtas hoveddeler i hurtig tempo. Brått stopper det opp, og deretter starter det på nytt i tilnærmet dobbel hastighet mens Brurok brøler ut korte, uforståelige fraser. Som et tillegg til denne suksessoppskriften dukker brått en kjemperask gitarsolo opp, og etter en repetisjon eller to er låta over. Samme formel følges i stor grad for de andre låtene også, og det hele er over på 7 minutter og 30 sekunder.
















Betong Hysteria - Spontan Abort

01: Snuten Kommer
02: Du Er Et Ledd I
03: Det Er Bare Løgn
04: Mitt Eget Liv
05: Sipoene Ser Deg

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 10. mars 2015

Babij Jar - Stalingrad (1986)

Hva den norske postpunk-perioden angår, så er det lett å si at bandene i stor grad hentet mesteparten av sin inspirasjon fra England og kontinentet: mange eksperimenterte med synther og maskinrytmer, og lot seg inspirere av europeisk avant-garde og minimalisme. Likevel (og selvsagt) var det også de som heller tok inspirasjonen fra den amerikanske CBGBs-scenen, i tillegg til selvsagtheter som The Velvet Underground og The Stooges. Et av de mest markante norske bandene i denne retningen var Babij Jar, som her presenteres med deres siste utgivelse, andreplaten Stalingrad.

Babij Jar ble startet i Oslo av Paul Værlien, som på et tidspunkt hadde sunget i Hærverk(han fikk sparken fordi han nektet å klippe seg), og gitarist Carl Ivar Delingsrud (som jeg har stjålet denne rippen fra). Flere medlemmer kom til, og i 1980 debuterte bandet på plate med singelen Ice Age. Deretter klarte de på mirakuløst vis å bruke fem år på å gi ut noe nytt, noe som imidlertid gikk greit, da debut-LPen The Night Before (som vil dukke opp seinere) står seg som en av de mest spennende platene fra perioden. Året etter fulgte dagens plate, Stalingrad, og etter det ble det igjen stille, til tross for at bandet holdt konserter med jevne mellomrom. Ca. 1990 ble det stille, og medlemmene har gjort andre ting, uten at bandet av den grunn er oppløst - sist gang jeg vet de spilte var en hyllestkonsert til minne om Lou Reed etter hans død i 2013.

Stalingrad er et konseptalbum som omhandler en tysk soldats erfaringer på østfronten under andre verdenskrig. Jeg skal ikke si for mye om handlingen (den har jeg nemlig ikke fulgt særlig med på), men musikken er i hvertfall aldeles utmerket! Sounden består av flere lag med gitarer, keyboards, og en massiv trommelyd som driver låtene fremover. Over dette legges Værliens tynne, men kraftfulle stemme, og han fungerer som vår guide gjennom den musikalske slagmarken. Imidlertid er ikke musikken alltid så tung og dyster som tematikken: Gazing at Asia er en flott poplåt, The Full Moon (sunget av Delingsrud) er en ballade med janglegitar og forsiktige trommer, Red Barricade drives frem av maskinelle trommer og oppløftende gitarer. Klimakset på plata, The Heavenly Sniper, balanserer mellom tung dommedagskakofoni og varsomme, nervøse versepartier, før det ender i et svart hull av gitarsoloer og kræsjende trommer. Plata skaper kanskje ikke god stemning, men musikken er overraskende oppløftende og livsbejaende i uttrykket, og bør ansees som en glemt perle fra perioden.
Anbefales på det sterkeste!




















Babij Jar - Stalingrad

01: Gazing at Asia
02: Axetime, Swordtime
03: Seven Sandmen
04: The Full Moon
05: Red Barricade
06: The Heavenly Sniper
07: Seven Seconds

**Trykk her for å lytte!**

søndag 8. mars 2015

Holy Toy - Perfect Day (1982)

Det er vanskelig å plukke en favoritt i mylderet av norske 80-tallsartister; musikken spriker i så stor grad at det i mange tilfeller blir meningsløst å sammenligne, og det er uansett i grunn lite hensiktsmessig å plukke én favoritt, ettersom man heller kan sette pris på mangfoldet og droppe favoriseringen. Imidlertid må jeg innrømme at det nok er to personligheter som har formet mine musikalske tenår i større grad enn de fleste andre: den ene er Helge Gaarder, og den andre er dagens hovedperson, polakken Andrej Nebb.

Holy Toy ble startet i 1982 av Andrej Nebb, Lars Pedersen og Bjørn Sorknes under navnet Mechanical Grave, i kjølvannet av De Press' oppløsning. Etter et par spillejobber (blant annet en oppvarmingsjobb for Nico) spilte de inn debut-EPen Perfect Day med produsent John Leckie, som også hadde produsert De Press og The Cut året før. Mot slutten av året fulgte debut-LPen Warszawa, gjerne omtalt som en av Norges beste plater noensinne, og etter dette fulgte åtte år med medlemsbytter og en rekke interessante plater, før bandet gav seg i 1990. I 2011 rørte imidlertid bandet seg igjen, i anledning releasekonserten for Trygve Mathiesens utskjelte bok Fra hardcore til A-ha: norsk postpunk 1980 - 1985. Undertegnede overvar konserten (med oppvarming av De Sjenerte), som viste seg å være starten på et nytt liv for bandet. Dagens lineup består av kjerneduoen Nebb og Pedersen, og sammen kverner de ut støyende, utfordrende orgelmusikk, til glede for den lille kjernen av lyttere som består.

Imidlertid er dette irrelevant for den første platen, som ble lagd av et ungt og sultent band som enda ikke har lagt pønkens råe energi helt fra seg. Do Wroga er låta som står nærmest De Press i uttrykket, med Nebbs karakteristiske lekne bass og et drivende, rockete komp. Perfect Day er første eksempel på en av grunnsteinene i Holy Toys uttrykk, nemlig det melodiske orgelet, som i refrenget presenterer en liten, fengende melodi, før kakofonien igjen bryter løs i versene. Åpningslåta Dada kan ansees som en intensjonserklæring for bandet som helhet: en fengende, men litt skjev grunnrytme, masse orgel, og en god dose dadaistisk humor/paranoia. Dwa Portrety er en pekepinn på hvor bandet etter hvert ville gå, med en treig, lavstemt rytme, atonalt orgel og et krypende ubehag som ikke forløses, alt mens Nebb synger om noe den jevne nordmann neppe forstår mye av. Språkbarrieren er imidlertid ikke noe problem, da det noe paranoide helhetsuttrykket i stor grad forteller det (jeg antar) tekstene formidler.





















Holy Toy - Perfect Day

01: Dada
02: Do Wroga
03: Perfect Day
04: Dwa Portrety

fredag 6. mars 2015

V/A - Sjokk Rock (1980)

Hipp hurra! 

Dette innlegget er det tiende som postes på bloggen, og dette er grunn til feiring! Fra å være en vag idé delt blant venner har Eine Keine Angst Musik blitt en realitet. Jeg skal ikke overdrive med å si at det har vært en ubetinget suksess (det kunne definitivt vært flere lesere, men sånn er livet i strømmingens tidsalder), men det gleder meg hver gang jeg ser at noen har vært innom, og at noen er nådd. I så måte feirer vi altså den tidende posten ved å legge ut den første av flere fullengdere som vil dukke opp her, nemlig live-plata Sjokk Rock.

Sjokk Rock var, etter hva jeg har klart å få med meg, et todagers konsertarrangement på Høvikodden i Bærum en gang i 1980, der de åtte bandene som er representert på skiva spilte noen sammenklemte og forhastede konserter. Av gamle kjenninger er Kjøtt og The Aller Værste! med, i tillegg til kjente navn som Oslo Børs, Blaupunkt, Babij Jar, 1984 og Hærverk. Det eneste ukjente bandet er (Psykedeliske) Tystere, som for min del innebærer en festlighet av dimensjoner, da det viste seg at sanger Eivind er en god venn av min far, og dermed en person jeg har kjent i flere år (for tiden spiller han i voksenprogpop-bandet Kosmoratik, som for øvrig kan anbefales til de fleste).

Musikken på plata er ikke perfekt, men det er, om ikke annet, et tidsvitne som dokumenterer hvor variert musikklivet i Norge egentlig var, og hvor vidt paraplybegrepet "pønk" ("sjokk rock", for å være korrekt) favnet: Kjøtt, Hærverk og Oslo Børs serverer ren, rask pønk, Blaupunkt og TAV! spiller skapåvirket nyveiv (uten at det låter likt på noen måte), 1984  og Babij Jar spiller gitarsolohardrock, mens (Psykedeliske) Tystere framfører en sær, halvnormal psykedelisk rockvariant. Plata er full av gode øyeblikk, men mitt favorittøyeblikk på plata er nok når Helge i Kjøtt roper at "det ække no' lyd her! Øy! Øy!" mens bandet bare raser videre, tydeligvis for opptatt av å høre seg selv i kaoset.

Dette er en utrolig artig plate, og den er over på ca. 20 minutter. Jeg vet ikke om noen andre live-plater fra tiden, med unntak av TAV!-konserten fra Hulen i Bergen som ble gitt ut for noen år siden, og derfor blir denne platen essensiell for å få inntrykk av klimaet og stemningen i en tid der musikkmiljøet generelt i alt for stor grad er oversett.


















Sjokk Rock

01: Kjøtt - Flue
02: 1984 - Hva Faen

03: Hærverk - Aj, Aj, Aj Så Leit
04: Blaupunkt - Gul & Blå
05: Oslo Børs - Fikser Du Livet Ditt
06: (Psykedeliske) Tystere - Ramba
07: Babij Jar - Donk-Donk
08: The Aller Værste! - Dans Til Musikken


**Trykk her for å lytte!**

onsdag 4. mars 2015

Kjøtt - Et Nytt og Bedre Liv (1979)

Ettersom vi nå med stormskritt nærmer oss det runde tallet 10, og dermed ser oss nødt til å feire i stor stil når nevnte runde antall bloggposter inntreffer, avslutter vi dette første strekket med en klassisk plate fra den spede starten på norsk postpønk, nemlig Kjøtts debutplate Et nytt og bedre liv. Jeg vet ikke om Michael Krohn egentlig syns det er greit at jeg legger ut dette, men håper det kan forstås at det gjøres ut av ren lidenskap og et ønske om at flere skal få høre et band hvis musikk fortsatt i stor grad er utilgjengelig.

Kjøtt ansees gjerne som et av de største og viktigste norske pønkbandene, sammen med blant annet Hærverk og Oslo Børs. Bandet ble startet i 79 under navnet Dårlig Karma av Helge Gaarder (bror til Jostein), Erik Aasheim, Jøran Rudi og Per Tro, fire seinhippier fra Kolbotn på noenogtyve år, i tillegg til vestkantgutten Krohn, som såvidt var bikket 20. Bandet skiftet fort navn til Rødt Kjøtt, etterfulgt av en nedklipping til Kjøtt for å unngå bånd til AKP-ml og lignende tull. Gaarder proklamerte at bandet spilte musikk for kroppen, og ikke for hodet, og gav dermed navnet et eksistensgrunnlag.
Etter debutplata fulgte den legendariske Kjøtt-tolvtommeren, singelen Hue uten sanser og albumet Op., før Krohn sluttet på tampen av 1981. I starten av karrieren hadde Krohn vært den dominerende låtskriveren, men fra Hue uten sanser tok Gaarder gradvis over, og musikken gikk fra enkel og fengende pønk til mer eksperimentelle uttrykk. Krohn startet deretter opp Raga Rockers, mens resten av bandet fortsatte som Montasje og gav ut en undervurdert skatt av en plate, Presence!, i 1982.

Et nytt og bedre liv er bandet på sitt aller råeste. Krohn var kjent for å spille trommer raskere enn de fleste andre, og tempoet på platen er generelt sett heseblesende, tatt samtiden i betraktning. Krohn og Gaarder har skrevet to låter hver: Krohns Nei nei nei er et halvironisk spark i alle retninger, være det kongebarna, Willochs penis, gulrotstuing eller pønkerne selv. Et nytt og bedre liv er en snau sak med en overmåte frekk tekstlig overraskelse, som sikkert forferdet borgerskapet i ekte Wam & Vennerød-stil. Gaarders Blålys er muligens min favoritt på plata, med et genialt refreng og en vidunderlig sur gitarsolo fra Rudi. Imidlertid er kanskje Flue den mest interessante låten, ettersom den er hakket mer abstrakt og paranoid enn de andre låtene, og dermed peker mot hvor Kjøtt etter hvert ville bevege seg.

Dette er en ekte klassiker, og bør høres av alle.

Salig være Helge Gaarder.



















Kjøtt - Et Nytt og Bedre Liv

01: Nei Nei Nei
02: Flue
03: Blålys
04: Et Nytt og Bedre Liv


Trykk her for å lytte!

mandag 2. mars 2015

Alle Tiders Duster - Velkommen hjem (1981)

Hei hå!

Dagens innlegg er på sett og vis en fortsettelse av det forrige, i form av et annet Bergensband med et delvis samklingende navn. Det er dog her likhetene stopper, ettersom Alle Tiders Duster faktisk besto av bergensere, og ettersom uttrykket deres på mange måter er helt motsatt fra (og mer dustete enn) TAV!s friske, dog klaustrofobiske avant-skapønk.


Alle Tiders Duster ble startet i Bergen i 1980, og hadde sitt utspring i byens pønkmiljø. De utmerket seg imidlertid ved å hente impulser fra teater og scenekunst, i tillegg til at de eksperimenterte med synther, trommemaskin og flere vokalister. Etter debutplaten Velkommen hjem i 1981 fulgte singelen Lillegutt og fullengderen Rødt lys i 1982. Etter dette arbeidet de innenfor performance, enten i samarbeid med andre eller alene. Dustene ble oppløst en gang på midten av 80-tallet, og deres katalog står i dag igjen som en spennende kuriositet fra perioden, ettersom bandet i så stor grad lente seg mot kunsten, noe som gjenspeiles i en dramatisk sound med klare referanser til Bowie og andre "kunstrockere". Dette synes også i dag, da mange av bandets medlemmer jobber innen scenekunst på forskjellige måter, enten innen performance, teater eller dans.

Velkommen hjem er Dustene på sitt mest pønkete, og det låter rått og grovt, i tillegg til at rytmene og gitarspillingen jevnt over er passe sjøsyk. Ofte kan låtene minne om pønkens tre-akkorder-og-refreng-paradigme, kanskje spesielt Tusen takk, men Dustene tøyser av og til med låtstrukturer, tempo og lydbruk, noe som skiller dette fra den klassiske pønken, men også fra de mer sofistikerte postpønk-bandene som De Press og TAV!. Ettersom vokalen er på sløy, teatralsk bergensk har jeg litt problemer med å forstå nøyaktig hva som synges/ropes/skrikes/skarres, men det later til å være dels samfunnskritikk og dels menneskekritikk: titler som Samfunnsrotte og Evig rundgang sier nok det som trengs om bandets syn på samtiden - "jenter ødelegger gutter, gutter ødelegger jenter".






















Alle Tiders Duster - Velkommen hjem

01: Egoist
02: Velkommen hjem
03: Tusen takk!!!
04: Samfunnsrotte
05: Evig rundgang


Trykk her for å lytte!

søndag 1. mars 2015

The Aller Værste! - Blålys (1979)

Etter et kortere opphold fortsetter herved min store misjon i en noe trygg, men likevel fortreffelig stil, i form av The Aller Værste!s debutsingel Blålys, her med bonuslåten En av Dem, som etter hva jeg vet kun var med på et begrenset opplag.

The Aller Værste! regnes som et av de "fire store" i norsk nyveiv, sammen med De PressKjøtt og The Cut. Bandet, som i sin korte levetid ble betegnet som et "Bergensband", besto av fire Oslogutter (i alle fall tre av de var til og med fra Bærum), samt en fra Stavanger. TAV! ansees som et av de første norske bandene som lot seg inspirere av det som skjedde i England på slutten av 70-tallet, og musikken deres er en pønkete form for ska, dominert av det noe urockete farfisaorgelet. Etter Blålys fulgte en 4-spors EP, deretter platene Materialtretthet og Disniland i de tusen hjem. Etter dette gikk bandet i oppløsning, men de rakk å gi ut en singel, Hakk/Bare Feiginger, imidlertid med ny trommis. I ettertid står TAV! igjen som et av landets mer nyskapende band, og et tidlig eksempel på at norske tekster ikke nødvendigvis er noe å skamme seg over.

Musikken på plata er et friskt, åpenbart Specials/Madness-påvirket pust inn i norsk samtid. Blålys er en overraskende lang låt (hele fire minutter!) med relativt lite tekst og relativt mange forskjellige riff og motiver. Etter to raske vers/refreng-segmenter går låta over i et langt instrumentalt mellomspill der alle medlemmene får hver sin solo, før vers/refreng-partiet kommer tilbake og låten avslutter. På Vei Hjem er en liten fortelling om urban ensomhet og forvirring lagt over en rask rytme og med platas mest fengende øyeblikk i form av et evig siterbart refreng. En av Dem er et liveopptak, samt en medley med sin egen låt og ABBAs S.O.S., av alle ting. Distansen fra banal pønk-pønk er forfriskende, og plata holder seg veldig godt i dag, til tross for en noe kjip produksjon.
















The Aller Værste! - Blålys

01: Blålys
02: På Vei Hjem
03: En av Dem

Trykk her for å lytte!