Av den originale pønkbølgen i Norge, så er det nok Kjøtt som står igjen som bautaen - bandet var flinkere enn de andre, låtene var mer originale, og med hele fire utgivelser lå de langt foran alle andre, til tross for sin korte levetid. Imidlertid er det andre pønkband fra perioden som er minst like viktige, men kanskje mindre kjent for de oppvoksende generasjoner; ikke minst gjelder dette Hærverk, kanskje det mest arketypiske pønkbandet Norge noensinne produserte.
Hærverk ble startet opp i 1978 av Arne Johansen, Harald Fossberg, Lise Meinich og Paul Værlien. Værlien forsvant fort (som sagt før nektet han å klippe seg) og startet deretter opp Babij Jar. Fossberg tok over vokalen, Hans-Ottar Riiser tok bassen, og en ny trommis kom til. Forskjellen mellom Hærverk og band som Kjøtt og Oslo Børs hadde med alder å gjøre: mens disse bandene i stor grad besto av eldre gubber, var Hærverk en gjeng unggutter, og dermed "ekte" pønkere, i tråd med tidens ånd både mentalt og visuelt. Fossbergs høye, slanke utseende gav ham et perfekt pønk-posterboy-image, og han blir dermed for ettertiden et symbol for sin generasjon. I 1980 gikk bandet i oppløsning, og medlemmene forsvant hit og dit: Riiser og trommis Trygve Sandvik gikk til (Psykedeliske) Tystere, mens Fossberg startet Siste Dagers Hellige med blant andre Ulf Knudsen. I tillegg var han en av de første sangerne i Turboneger på tidlig 90-tall. Hærverk har holdt et par gjenforeningskonserter, men det er stort sett stille, og pønkens posterboy #1 jobber i dag som journalist i Aftenposten.
Som det ultimate norske pønkbandet skulle det bare mangle at Hærverk også produserte en av de absolutt viktigste singlene fra perioden. Loven Slår og Ingen Visjoner er relativt streit pønk, spilt elendig, sunget elendig, produsert elendig, men med så mye overbevisning og glødende raseri at det er umulig å mislike. Loven Slår gir assosiasjoner til Velvet Undergrounds White Light/White Heat i sin underproduserte vrede. Imidlertid er det A-siden på plata som er den avgjørende: Produkt av 70-åra er et generasjonsanthem av dimensjoner. Teksten, skrevet av pønkpoet Gene Dalby, kan leses som et oppgjør med tidligere generasjoners romantiske verdensanskuelse; følsomhet og sensitivitet er fremmedord, nærhet er ukjent, det eneste Fossberg tenker på er hvordan munnen din suger. Musikken er melankolsk, mid-tempo, og mer vemodig enn voldelig. Fremstillingen av en generasjon separert fra sitt eget følelsesliv (og likegyldig til det hele) kompletteres med Fossbergs apatisk-aggressive fremføring, og på den måten skapes den kanskje mest definitive norske pønkplata.
Hærverk - Stengt pga Hærverk
01: Produkt av 70-åra
02: Loven Slår
03: Ingen Visjoner
**Trykk her for å lytte!**
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar