Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut (1988)

Ettersom minst 90 % av mine lesere er fra Norge, så vil det neppe skje at noen blir overrasket dersom jeg utbryter at vårt lille land virkelig er et lite land. Måten postpønkbandene smeltet sammen og dannet en incestuøs suppe i Oslo-området er ett eksempel, men det er også merkbart når man brått støter på personer man kun har lest om og hørt på i forkant: for min del skjedde dette i sammenheng med Trondheimsbandet Det Glade Vanvidd, som viste seg å ha inneholdt min nåværende foreleser i norsk middelalderhistorie.

Det Glade Vanvidd ble startet i 1984 av Roger Aasegg, Harald Erlandsen, Magne Njåstad (foreleseren) og en viss Harald A. Nissen. Etter en stund forlot Erlandsen trommesettet og ble erstattet av Viggo Mastad, som parallelt spilte i Angor Wat. Seinere byttet Mastad og gitarist Aasegg instrumenter, og det var med denne lineupen Surfin Beirut ble spilt inn. Før dette hadde bandet gitt ut et knippe kassetter (en av dem visstnok spilt inn i en tunnel, de andre på UFFA, der DGVs medlemmer var vesentlige aktører gjennom 80-tallet) og bygd opp et rykte som et uforutsigbart og anarkisk band. Salig Helge Gaarder sammenlignet bandet med The Residents, og mens sammenligningen er forståelig, så er DGVs musikk mye mer pønka, mindre låst i sine egne gåter og tankespill og mer hengitt til dadaistisk absurdisme og nesepeking. Mot slutten av 80-tallet skiftet bandet navn til Shakespeare In The Bush, og etter en singel under dette navnet (som vil dukke opp her) oppløstes bandet. Nissen gikk til politikk og kulturvern, Mastad til Israelvis, og Njåstad til middelalderens pestbefengte gleder.

Surfin Beirut inneholder et snev av politisk kommentar, med åpenbare referanser til den libanesiske borgerkrigen, samt kidnappingen av Terry Waite. Imidlertid blåser teksten all seriøsitet ut av vinduet, da den i stedet handler om en solipsistisk kar som nyter de vindstille surfeforholdene i Beirut og gjemmer Waite under surfebrettet (med dynamitt, selvsagt). Bandet spiller en tung, merkelig pønkmetallvariant, med et atonalt orgel som hele tiden holder låta fra å gli over i seriøsitet, mens sangeren hyler som en senpubertal smurf. Det er overraskende fengende, for å være ærlig. B-siden, Gjestene, er en treigere sak, teksten er nesten umulig å få med seg (Kasper, Jesper og Jonatan nevnes), og arrangementet er mer spennende og dynamisk enn a-siden, med tydeligere solopartier og et godt driv mot et noe forvirrende klimaks. Blandingen av atonalt orgel og et noenlunde seriøst pønkmetallband gjør plata spennende, og tross en noe enerverende vokal er det absolutt verdt å høre flere ganger!

Det Glade Vanvidd - Surfin Beirut

01: Surfin Beirut
02: Gjestene

**Trykk her for å laste ned!**