Holy Toy - Perfect Day (1982)

Det er vanskelig å plukke en favoritt i mylderet av norske 80-tallsartister; musikken spriker i så stor grad at det i mange tilfeller blir meningsløst å sammenligne, og det er uansett i grunn lite hensiktsmessig å plukke én favoritt, ettersom man heller kan sette pris på mangfoldet og droppe favoriseringen. Imidlertid må jeg innrømme at det nok er to personligheter som har formet mine musikalske tenår i større grad enn de fleste andre: den ene er Helge Gaarder, og den andre er dagens hovedperson, polakken Andrej Nebb.

Holy Toy ble startet i 1982 av Andrej Nebb, Lars Pedersen og Bjørn Sorknes under navnet Mechanical Grave, i kjølvannet av De Press' oppløsning. Etter et par spillejobber (blant annet en oppvarmingsjobb for Nico) spilte de inn debut-EPen Perfect Day med produsent John Leckie, som også hadde produsert De Press og The Cut året før. Mot slutten av året fulgte debut-LPen Warszawa, gjerne omtalt som en av Norges beste plater noensinne, og etter dette fulgte åtte år med medlemsbytter og en rekke interessante plater, før bandet gav seg i 1990. I 2011 rørte imidlertid bandet seg igjen, i anledning releasekonserten for Trygve Mathiesens utskjelte bok Fra hardcore til A-ha: norsk postpunk 1980 - 1985. Undertegnede overvar konserten (med oppvarming av De Sjenerte), som viste seg å være starten på et nytt liv for bandet. Dagens lineup består av kjerneduoen Nebb og Pedersen, og sammen kverner de ut støyende, utfordrende orgelmusikk, til glede for den lille kjernen av lyttere som består.

Imidlertid er dette irrelevant for den første platen, som ble lagd av et ungt og sultent band som enda ikke har lagt pønkens råe energi helt fra seg. Do Wroga er låta som står nærmest De Press i uttrykket, med Nebbs karakteristiske lekne bass og et drivende, rockete komp. Perfect Day er første eksempel på en av grunnsteinene i Holy Toys uttrykk, nemlig det melodiske orgelet, som i refrenget presenterer en liten, fengende melodi, før kakofonien igjen bryter løs i versene. Åpningslåta Dada kan ansees som en intensjonserklæring for bandet som helhet: en fengende, men litt skjev grunnrytme, masse orgel, og en god dose dadaistisk humor/paranoia. Dwa Portrety er en pekepinn på hvor bandet etter hvert ville gå, med en treig, lavstemt rytme, atonalt orgel og et krypende ubehag som ikke forløses, alt mens Nebb synger om noe den jevne nordmann neppe forstår mye av. Språkbarrieren er imidlertid ikke noe problem, da det noe paranoide helhetsuttrykket i stor grad forteller det (jeg antar) tekstene formidler.

Holy Toy - Perfect Day

01: Dada
02: Do Wroga
03: Perfect Day
04: Dwa Portrety

Trykk her for å lytte!