Holy Toy - Panzer and Rabbits (1984)

Det er påfallende hvor lang tid som har gått siden siste innlegg. En måned har passert uten at behovet for å skrive eller legge ut på noe tidspunkt har meldt seg i så overveldende grad at jeg har gjort det. Mai måneds sammenfall med eksamensarbeid og rot har sannsynligvis noe av skylden, men for den dedikerte arkivar kan ingen unnskyldning duge: I så måte tar jeg igjen på meg jobben, og starter med ny giv og arkivets første dobbelpost.

Enkelte har påpekt at det finnes i overmåte mye Holy Toy på Eine Keine Angst Musik; dette er selvsagt sant, og grunnen er enkel: Holy Toy er et av de beste bandene fra perioden. Platene holder seg godt, uttrykket er spennende og foranderlig, og Nebbs kreativitet og fandenivoldskhet perfeksjoneres gradvis i løpet av de fire første platene. Etter debutplata Warszawa, en av de store platene i norsk postpønk, gikk Rolf Wallin og Sven Kalmar ut av bandet; inn kom nøkkelmedlem Lars Pedersen og hornmann Bernt Å. Niborg. Den resulterende LPen, Panzer and Rabbits, er en videreutvikling og nedtoning av uttrykket på debuten: Låtene er mer minimalistiske, monotone og abstrakte, men likefremt fengende og drivende. Plata ble tatt godt imot (Kitschs anmelder utropte den til mesterverk), og bandet fikk oppmerksomhet utenfor landets grenser. Bandet var imidlertid en relativt ustabil konstellasjon, og allerede i 1985 var gitarist Bjørn Sorknes og Niborg allerede ute, mens Nebb og Pedersen arbeidet videre som duo.

Det finnes to versjoner av Panzer and Rabbits. Plata ble gitt ut med to forskjellige mikser, en standard og en "special mix", begrenset til et opplag på 300 plater. Spesial-mixen var utgangspunkt for CD-utgivelsen av plata i 1990. Hva 2009-utgaven angår vet jeg lite, da jeg ikke hører særlig forskjell, men for sikkerhets skyld postes begge versjonene, slik at den oppmerksomme lytter kan avgjøre om de er like eller forskjellige.

Plata åpner med et av høydepunktene i Holy Toys katalog: Fresh News - Larve er en schizofren sak, drevet fram av orgel og snirklete edderkoppgitar, hornfanfarer og kravlende rytmemaskiner, alt mens Nebb resiterer, messer og roper gjennom tåken. Låta er aktivt motvillig, men lydbildet er fantastisk appellerende, melodiene besnærende og stemningen fantastisk. Mot slutten kollapser låta i en sakral orgelhymne, mens en desperat Nebb resiterer låtas hovedlinjer igjen og igjen. Last Leader drives av Sorknes' stikkende gitarer og en dump rytmemaskin. Pedersens perkusjon introduseres gradvis og gir låta mye nerve, mens gnissende fioliner fyller ut lydbildet. Her er poptendensene tydelige: Et orgeldrevet refreng med hornsalutter og prosesserte vokaler er et av platas mest minneverdige øyeblikk. Armageddon er platas lengste låt: Over Pedersens monotone, dumpe tromming roper Nebb ut navnene på verdens storbyer, etterfulgt av "bom bom bom"; utsynet er dystert, men ikke uten humor. Glidningen over i Men and Dog er påfallende: Man hører verdens undergang, en bølge av lyd som feier vekk livet til fordel for monoton øresus. Telegram I er platas emosjonelle sentrum: Drevet av felegnukk og fløyteaktige melodier bygger låta mot et stille, men sterkt høydepunkt, der Nebbs mantra (deinamsjitsj deinamsjitsj) gjentas i det uendelige. Captain Bom-Bom-Bom er en siste kort utblåsning, drevet av smellende trommer og et fantastisk fengende orgelrefreng. Til sist kommer Telegram II som en slags epilog, der felegnukken er ødelagt og en vrakhaug av et lydlandskap er hva som ligger igjen. Det er stemningsfulle saker, spennende og ubehagelig, men også vakkert og skjørt. Plata er kanskje ikke fullt så bra som Warszawa, men den mer abstrakte vendingen kler bandets visjon godt, og gjør også Panzer and Rabbits til en klassiker i norsk postpønk.

Holy Toy - Panzer and Rabbits

01: Fresh News - Larve
02: Last Leader
03: Doors of Perception
04: Armageddon
05: Men and Dog
06: Travel Agency
07: Telegram I
08: Many of Them
09: Captain Bom-Bom-Bom
10: Telegram II

**Trykk her for å lytte!**

**Alternativ mix**

Holy Toy - Dokument (1994)

Endelig er vi tilbake igjen! Det kan bli lenge til neste gang, så dere får dermed servert en lang plate full av flott musikk, som kan benyttes både til aktiv lytting og som soundtrack for den noe ustabile situasjonen Europa (og verden for øvrig) befinner seg i.

Som de fleste som har fulgt med vet er Holy Toy et av mine absolutte favorittband. Store deler av katalogen deres har jeg allerede presentert tidligere (og resten vil nok følge når jeg får bedre tid), i et håp om at bandets musikk kan bli lettere tilgjengelig, slik at andre kan få gleden av å høre en av norsk musikklivs skjulte skatter. I så måte er Dokument perfekt for anledningen: Plata er en samleskive, der et utvalg låter fra alle Holy Toys LPer presenteres, i tillegg til et knippe uutgitt materiale. Sistnevnte er av størst interesse for den som kjenner bandet fra før av, men plata fungerer bra som en kontinuerlig lytteopplevelse, og anbefales for alle.

Debut-LPen Warszawa er representert med 6 låter, Panzer and Rabbits med 4, Why Not In Choir? med skarve én, Pakt of Fact med 4, og Dummy Cruise Missile med en alternativ versjon av singelen Ciupazecka. Mangelen på låter fra Why Not In Choir? og Dummy Cruise Missile er forståelig (førstnevnte pga. platas helhet, som vanskelig kan brytes opp; sistnevnte fordi plata er ganske dårlig), og balansen mellom materialet som finnes er god. Ikke minst er det flott å få fire låter fra Pakt of Fact i høyere kvalitet enn hva vinylrippen kan tilby. Imidlertid er det de uutgitte låtene som er av størst interesse. Mye av dette var nok uutgitt av en grunn: Marsz Balkany, Polution og Untitled er i stor grad sketsjpregede stemningsbrokker, korte, instrumentale, men ikke uten appell. Personlig har jeg alltid vært glad i Holy Toys mer abstrakte sider, så dette er snacks for ørene. What the Hell er sannsynligvis Holy Toys mest absurde låt, tatt bandets utgangspunkt i kontekst: Låta er en bluesaktig rockelåt, preget av stygg lyd og Nebbs stønnende GIVE ME SOME LOVING BABY, en noe ukarakteristisk frase fra den tidligere dommedagsprofeten. What Was Gone Will Rise Again er imidlertid platas definitive høydepunkt. Låta er hentet fra soundtracket til filmen X, der Holy Toy også bidro med andre innslag (som finnes på Yes and No). Låta er dvelende, bygget på Lars Pedersens monotone tromming, over hvilket Nebb legger en sarkal, vakker melodi. Låta trommer seg gradvis fremover, stemningen konsolideres, men eksploderer aldri. Låtas uforløste, nesten uferdige uttrykk er spennende, og gir ønsker om å høre mer. Hvordan veien gikk over til Dummy Cruise Missile er nok en gang uforståelig, men Dokument forholder seg i stor grad til bandets glansperiode fra 82 til 87, og er dermed en perfekt introduksjon for den uinnvidde.

Holy Toy - Dokument

01: Marmur
02: Dwa Portrety
03: Marsz Balkany
04: Kapitan Boom Boom Boom
05: Plan For The Land
06: Telegram I
07: What The Hell
08: Polution
09: Wojtek
10: Untitled
11: Invisible Embrace
12: Last Dinner
13: Fresh News - Larve
14: Niebieska Patelnia
15: Buntowniki
16: Sariusz
17: Ciupazecka
18: What Was Gone Will Rise Again
19: Armagedon
20: Down In Japan
21: Czemu Nie W Chórze

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Yes and No (1989)

Særdeles få av de norske bandene i perioden som her omhandles fikk noen gang muligheten til å gi ut en plate bestående av diverse rusk og rask de ikke fikk gitt ut andre steder. Imidlertid var Holy Toy aldri som de andre bandene i perioden, og dermed ble det nødvendig med en plate med outtakes, filmmusikk og nyinnspillinger.

Yes and No fulgte opp etter LPen Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89, der Nebb & co eksperimenterte med hiphop og rap, blandet sammen med en høyst tidsriktig (og dermed i dag høyst datert) sound, drevet av trommemaskiner og komprimerte lyder. Imidlertid er det greit å vite at Yes and No tar for seg materiale fra en lengre periode i bandets historie: her finnes outtakes fra Pakt of Fact, det finnes filmmusikk fra den legendariske filmen X (med Jørn Christensen i hovedrollen og Holy Toy med i en sekvens), og det finnes nyinnspillinger og gjenbruk av materiale fra tiden tilbake i De Press.

Det faktum at Yes and No ikke er en vanlig LP, men heller en samlig med rusk og rask, er faktisk en av tingene som gjør at plata funker så bra som den gjør; materialet er fragmentarisk, ofte abstrakt og lite vennlig, men helhetlig blir det en god, variert blanding, dels mørk ambient og dels collage-industrial. Åpningslåta Pop er en snodig instrumental, drevet av en typisk nebbete basslinje og lag på lag med synther, som sammen danner et tidlig høydepunkt. Rock og Metro er hentet fra filmen X; førstnevnte er 40 sekunder med rumlende naboromsbulder, mens sistnevnte er et lengre stemningsstykke, ikke ulikt deler av Why Not In Choir? fra 1985. Garbi og Check Productions bygges delvis på samme fundament; førstnevnte en lang, hurtig collagefest der russiske og amerikanske politikere taler mot hverandre, Nebb speedrapper, og et kirkekor dukker opp mot slutten, mens sistnevnte dras mer i retning av hiphop. Kiss Me Pusha dukker opp både som instrumental og med vokal; låta er en salig blanding av nebbsk hiphop, hårmetallgitarer og et overraskende interessant rytmespor, i tillegg til samples fra De Press-låta Kic Me Rusia. De Press dukker også opp i form av en nyinnspilling av klassikeren Kalhoz, her i mer maskinell, syntetisk drakt. Til sist kan låta Holy Day nevnes; dette er en variasjon av låta Tresure fra Pakt of Fact, men denne versjonen er mer hardtslående, med økt intensitet og blodsprengte øyne. Som en helhet fungerer plata overraskende bra, og bør ansees som en fullverdig del av Holy Toys diskografi.

Holy Toy - Yes and No

01: Pop
02: Rock
03: Garbi
04: Bridge
05: Kiss Me Pusha (Instr.)
06: Foots
07: Kalhoz
08: Check Productions
09: Oko 1
10: Oko 2
11: Holy Day
12: Metro
13: Kiss Me Pusha

**Trykk her for å lytte!**

V/A - HITS 16 / De Reszke-kassetten (1982)

Idealisme er en ting man kan diskutere fram og tilbake i det uendelige, dersom man er interessert i slikt. Det er dog ikke til å komme unna at idealismen var en av hoveddrivkreftene i pønken og i den påfølgende postpønken; hvilke former den tok varierte, men en av de vakreste var i form av bootleg-kassetter, der de mest nerdete av nerdene kunne finne seg litt ekstra snacks for en billig penge, eller eventuelt lage en kassett eller to selv.

HITS 16, muligens bedre kjent som De Reszke-kassetten, er, etter hva jeg har skjønt, en av periodens mer legendariske kassetter. Opphavet til det alternative navnet er platebutikken De Reszke, sannsynligvis en av Oslos bedre, der kassetten ble solgt. Kassetten består av opptak av et knippe forskjellige artister; Babij Jar, De Press, Holy Toy-forløperen Mechanical Grave, pønkpoet Gene Dalby, Kjøtt og Hærverk, i tillegg til et langt liveopptak av den på det tidspunktet levende legenden Nico på Chateau Neuf (om jeg ikke tar feil. Mechanical Grave varmet opp), i tillegg til én låt av Sex Pistols. Mannen bak kassetten, den eminente Audun Strype, jobbet som fast lydmann for Holy Toy (noe som forklarer mengden av Nebb-opptak), og kassetten ble redigert i samarbeid med Harald Fossberg, på dette tidspunktet sanger i Siste Dagers Hellige. Kassetten ble trykket i mellom 20 og 50 eksemplarer, og kom med gult omslag.

Babij Jar åpner kassetten med en nådeløs gjennomføring av VUs Sister Ray, simplifisert fra tre til to akkorder; lydkvaliteten er overraskende god, og det er gøy å høre bandet live, da de hadde rykte på seg for å være et av landets beste liveband; Derrick er en tidlig versjon av Axetime, Swordtime, og fungerer vel så bra i sin råhet. Dalby-opptakene er kjølige poesiopplesninger dandert med svevende musikk, og passer utmerket inn i tiden, både lyrisk og idemessig. Nico-opptakene er ikke 100 % relevante her, men det er gøyå høre en gammel favoritt be et respektløst publikum om å skyte henne hvis de ikke liker musikken. De Press-opptakene er live, og to av tre finnes på On the Other Side-LPen; den siste, Marmur (Swienty Pokoj fra Product med annen tekst) er en liten skatt, og viser bandets utvikling mot større klanger og mektigere melodier. Kassettens høydepunkt er imidlertid Mechanical Grave-demoen: fem låter i utvikling, tydelig påvirket av De Press, men med en sterk egen identitet likevel. Dada og Do Wroga er rimelig like som på Perfect Day. Warszawa er mer fragmentert, tommere, hulere, Nebbs vokal skrikende. Marmur er her mye nærmere en De Press-låt enn versjonen vi finner på Warszawa, refrenget et tydeligere og mer rockete. Mest interessant er dog Disturbens, en låt som ikke finnes noe annet sted. Låta er langsom og dvelende, full av lydlek og dronende orgel, før en slutt der alt smelter sammen i en bisarr lydcollage, ikke ulikt hva bandet gjorde utover 80-tallet.

Uendelig mange takk til JR for denne.

Reklame i fanzinen Kitsch

HITS 16 - De Reszke-kassetten

01: Babij Jar - Sister Ray
02: Gene Dalby - Bushido
03: De Press - Warszawa 1944
04: Nico - No One Is There
05: Nico - Secret Side
06: Nico - Waiting For the Man
07: Nico - Janitor of Lunacy
08: Nico - The End
09: Gene Dalby - Piss Panser Patroner
10: De Press - Lars Hertervig
11: De Press - Marmur
12: Mechanical Grave - Dada
13: Mechanical Grave - Do Wroga
14: Mechanical Grave - Warszawa
15: Mechanical Grave - Marmur
16: Mechanical Grave - Disturbens
17: Babij Jar - Derrick
18: Kjøtt - Urbane Problemer
19: Sex Pistols - EMI
20: Hærverk - Loven Slår

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89 (1989)

1989 må ha vært et interessant for gamle fans av Andrej Nebb og hans forskjellige prosjekter. Helt fra starten med De Press' debutplate Østavind via Holy Toys mange forskjellige formasjoner og uttrykk var den høye kvaliteten og utforskingen av nye veier viktige stikkord. I 89 kan det imidlertid virke som om Nebb var noe lei av å være vanskelig; resultatet ble en av Norges første rap-plater, samt Holy Toys særeste utgivelse.

Holy Toy anno 1989 besto av diktator Nebb, trompetist og tidligere medlem Rolf Wallin, ungareren Arpad Horvath og amerikanske Chuc Frazier. Nøkkelmedlem Lars Pedersen var ute av bildet til fordel for soloprosjektet When, noe som muligens gav Nebb muligheten til å vende seg mot den amerikanske rapen. Singelen Mickey Mouse ble gitt ut som en forsmak for LPen, i tillegg til en singelutgivelse av åpningslåten Ciupazecka. Jeg velger å gjette at LPen ikke ble tatt veldig godt imot, ettersom bandet la inn årene omkring 89-90; mange hadde sannsynligvis problemer med å takle overgangen fra svett, genial Østblokk-industrial til slapp poprock og halvhjertede forsøk på rap. Resultatet ble at Nebb etter 1990 gjenopplivet De Press, som gav ut et knippe plater før Snortheim fikk nok og det igjen stoppet opp. Etter dette fulgte to Nebb-soloplater, et nytt De Press og, til sist, et gjenopplivet Holy Toy med Lars Pedersen rundt 2012. Men hvordan er så denne katastrofen av en svanesang?

Ikke så ille, for å være ærlig. Låtene kan grovt deles opp i "rock" og "rap", noe som er tydelig i de to første; Ciupazecka er en smårockete poplåt, mer i takt med De Press' mer vennlige låter enn noe av Holy Toys tidligere materiale. Mickey Mouse er en relativt hard raplåt, bygd på lassevis av perkusjon, samples og trommemaskiner, over hvilket Nebb snakkerapper om Mikke Mus og korrupsjon. Hvis man leter kan man dog finne godsaker her; Mr. Doktrin veksler mellom streit rock, walking-bass-partier og et stort, allsangvennlig korrefreng, noe som fungerer overraskende bra. Corrupt Block er en av raplåtene, men er såpass stemningsfull at det fungerer, bygd på pianoslag, subtile synther og skjulte korstemmer; låta bryter midtveis sammen i et korparti som viser av Nebb fortsatt visste hva han drev med. Syberie er østblokk-kor, vakkert og melankolsk. Pop Up (som gjenbruker et tema fra Ciupazecka) og Girls And Boys er raskere, popvennlige låter, delvis fengende og delvis usynlige. 7 Days er platas (og bandets) absolutt verste, enkelt og greit en ræva låt. Marionetki er en god De Press-låt i forkledning, og avslutningen Why Not In Choir?, en oppdatert vri på tittellåten fra 1985-LPen av samme navn, er et fantastisk stykke stemningsfull Nebb; en monoton rytme, svevende synther og en vakker, folkemusikkaktig melodi. Selv om platen er ujevn som bare det, så finnes det gode låter her, og avslutningen er et verdig punktum for det norske 80-tallets mest interessante band.

Holy Toy - Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purpose. Phone 47 2 20 64 89

01: Ciupazecka
02: Mickey Mouse
03: Pollution
04: Mr. Doktrin
05: Corrupt Block
06: Syberie
07: Watra
08: Pop Up
09: Girls And Boys
10: 7 Days
11: Marionetki
12: Why Not In Choir?

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Mickey Mouse (1989)

Det er en kjent sak at band og artister i ny og ne finner ut at de vil prøve seg på noe nytt, hive seg på en av de store trendene eller fremstå som utfordrende og relevante kunstnere. I norsk musikkliv på 80-tallet kan jeg ikke tenke meg et bedre eksempel enn Holy Toy; i perioden 82 - 87 var bandet en bauta innen norsk, og forsåvidt europeisk, avantgarde og industrial, men etter Pakt of Fact hadde tydeligvis Andrej Nebb gått lei. Resultatet ble en stilendring så brutal at bandet kollapset, og et knippe låter mer absurde enn det meste mannen tidligere hadde produsert.

Holy Toy anno 1989 var et annet beist enn hva som kom tidligere. Andrej Nebb sto selvsagt som føreren for prosjektet, men Lars Pedersen var forsvunnet ut av bildet, muligens for å fokusere på sitt eget prosjekt When. Nebb hadde imidlertid fått med seg Rolf Wallin, som hadde vært med på debutplaten Warszawa, i tillegg til ungarske Arpad Horvath og amerikaneren Chuc Frazier. Denne utgaven av bandet gav i 1989 ut singelen Mickey Mouse, som ble lansert via en performance der Nebb, pakket inn som en mumie, ble heist opp fra en gravemaskin via heisekran, alt mens han skrek gjennom en megafon. Samme år fulgte plata Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purposes. Phone 47 2 20 64 89, der det musikalske uttrykket fra singelen ble videreutviklet. Deretter fulgte Yes and No, en plate med uutgitt materiale, og deretter var det (midlertidig) slutt for Holy Toy.

Hva er det som skiller 89-utgaven av Holy Toy fra de tidligere, kan man spørre; svaret er så å si alt! Borte er de industrielle rytmene og lyden av maskineri og mekanisk forfall, byttet ut med en aggressiv bruk av sampling og en åpenbar vending mot den amerikanske rapen, som snart ville bli en dominerende retning innen musikkverdenen. Nebb hadde til en viss grad eksperimentert med rap og hiphop på EPen Fjøse, men på Mickey Mouse har dypdykket skjedd, og hiphop er den dominerende retningen. Låta er en virvelvind av loopet perkusjon og Wallins halvsure trompeter, stive rytmer og oppklipte samples av amerikanske talere og bjeffende hunder. Nebb halvrapper noen snåle linjer om Mikke Mus og korrupsjon, uten at teksten setter seg (annet enn HELLO MICKEY MOUSE!). Frazier får også et knippe linjer, og er, ikke overraskende, en bedre rapper enn vår venn Nebb. B-siden, Solidarnosc, er minst like merkelig: låta er en rimelig streit rockelåt, og minner mer om De Press enn noe annet. Låta er bygd på det kjente åpningsriffet til låta Sunshine of Your Love av Cream, i tillegg til gallopperende trommer og en kommanderende vokal. Refrenget på låta blander impulser fra sjørøversang og polsk folkemusikk med et Sovjet-mannskor, og låta fungerer muligens bedre enn a-siden. Begge låtene peker mot retningen bandet gikk til på Dummy Cruise Missile, og selv om singelen ikke er fantastisk, så er den et modig, evt. dumdristig steg i en retning få andre i Norge prøvde seg på i samtiden.

Holy Toy - Mickey Mouse

01: Mickey Mouse
02: Solidarnosc

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Pakt of Fact (1987)

Etter to vel overståtte eksamener, etterfulgt av en festlig deprimerende Eurovision-kveld og en døsig søndagsmorgen, returnerer jeg til mitt store prosjekt i stor stil med min favorittplate av Holy Toy: Pakt of Fact.

Sist gang vi pratet om Holy Toy gjaldt det EPen Fjøse, også fra 1987, der Andrej Nebb og Lars Pedersen tok for seg den norske kulturarven, hadde den i blenderen med åttitallets maskinmusikk og hylende dyr av forskjellig sort, og på den måten produserte en av sine særeste plater noensinne. På Pakt og Fact dreide våre gode herrer nebbene mot kontinentet igjen, med en tydelig vending mot det paranoide, lunefulle klimaet som fantes i Europa i siste fase av den kalde krigen. Plata ble sannsynligvis ingen salgssuksess, og duoen ble snart utvidet til et fulltallig band igjen, med en påfølgende dreining mot nye musikalske marker, nemlig hiphop og rap. Pakt of Fact står som et veikryss mellom de mer avantgardiske retningene bandet kom fra og de mer rytmiske, popvennlige uttrykkene som dukket opp på Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purposes. Phone 47 2 20 64 89 fra 1989. Det har vært et slit å få tak i en virkelig god vinylrip av plata, men det gikk til slutt, og undertegnede er stolt over å kunne presentere plata i såpass god kvalitet, da den er den eneste som absolutt ikke finnes på CD eller digitalt.

Som påpekt fungerer plata som en slags overgang mellom de tunge avantgarde-eksperimentene og de mer popete sidene av bandet. Dette betyr dog ikke at det er snakk om radiovennlige greier, men at bandet er mer lekent og gir mer tempo og groove enn tidligere. Plata er gjennomsyret av en nydelig, hermetisk trommemaskin, i tillegg til Pedersens pipende orgel, som fungerer som en basis for eksperimentasjon og laglegging. Plan for the Land åpner med tunge, smellende trommer, før en spretten Nebb-bass og Pedersens aggressive orgel introduserer Nebbs proklamerende vokal; det hele låter som en motivasjonssamling et sted i Sovjet-blokken. Låtas intensitet vokser gradvis mot et skjærende klimaks, før det hele kutter abrupt av. Last Dinner, min personlige favoritt, er langsommere og mer dvelende, bygd på en minneverdig orgelmelodi og Nebbs kyniske vokal. Nok en gang bygges låten gradvis opp mot et klimaks, denne gangen både majestetisk og paranoid, med orgel og gitarer som sirkler rundt i ring, mens trommene sprenger fram i voldelige utbrudd, uten at vreden virkelig kommer til overflaten. Tresure er et collage-aktig sammensurium av balkandisco, totalitær ideologi og sure, gnukkende feler, mens Sariusz er en tonesetting av et dikt av den polske poeten Norwid. B-siden åpnes av tittelsporet, en frådende sak bygd på dobbelbasstrommer, skreket vokal og trombonelignende ulyder, som glir over i Behind the Carpet, der tempoet hopper fram og tilbake mellom trampende mammut og panisk geit, før Nebb avslutter låta med noen herlige brekningslyder. First Lecture kjenner vi (under litt annet navn) fra Fjøse, og låta er akkurat like bra som sist. Avslutningen, Invisible Embrace, er en treigtbevegende sak, rimelig lik den panserkledde tanksen som beskrives i teksten. Låta veksler mellom stillhet og skrik, før det hele oppløses i felegnukk, folkesang og sure radiobølger. Plata er et absolutt mesterverk, da den på genialt vis kombinerer de beste elementene ved Holy Toys musikk, og skaper en sound som er både tilgjengelig og utfordrende, noe kun debuten Warszawa klarte i lignende grad. Hør i vei!

Holy Toy - Pakt of Fact

01: Plan for the Land
02: Last Dinner
03: Tresure
04: Sariusz
05: Pakt of Fact
06: Behind the Carpet
07: First Lecture
08: Invisible Embrace

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Fjøse (1987)

Av og til finner man seg selv i en posisjon der man, etter omstendelig leting, har klart å snuse seg fram til det aller meste en eller annen halvobskur artist gav ut i løpet av åttitallet, men at det likevel er én enkelt plate, låt eller lignende som mangler. Forventningene tårner seg gradvis opp, og desperasjonen tar overhånd - man får ikke ro før man har fått klørne i objektet, hvis status er blitt hellig i ditt skadde sinn. Enter Fjøse, Holy Toys desidert mest mystiske utgivelse.

Holy Toy anno 1987 (sånn ca) besto kun av kjerneduoen Andrej Nebb og Lars Pedersen; gitarist Bjørn Sorknes sluttet etter andreplata Panzer and Rabbits, og andre medlemmer hadde gradvis blitt skrelt vekk, slik at duoen Nebb/Pedersen fikk utfolde seg fritt, først på Why Not In Choir? fra 1985, og deretter denne plata. Fjøse ble gitt ut med minimal informasjon på omslaget, uten Holy Toy-navnet, på selskapet Gjødsel Records. Som kompensasjon for den manglende informasjonen fulgte det derimot med en 12" smergelskive som ripet opp skiva og skapte et samleobjekt for den dedikerte fan. Plata ble trykket i nytt opplag, denne gangen på 12" og uten smergelskive, i 1990. Etter Fjøse fulgte LPen Pakt of Fact, men på et tidspunkt etter dette forlot Pedersen bandet, og Nebb vendte nebbet mot den gryende hiphop-scenen i USA, med et noe absurd resultat (som dere selvsagt skal få høre senere).

Jeg vil tro det kan være nødvendig å oppfatte Fjøse som et konseptuelt kunstverk av noe slag, da plata har en relativt tydelig tematikk, i alle fall på A-siden, bestående av låtene Breakaring 1, 2 og 3. Breakaring 1 starter opp med diverse fuglelyder, rennende vann og ringende bjeller, i tillegg til en stadig mer prominent rautende ku, før en hane galer, og Nebbs halvtøysete forståelse av det norske jordbrukssamfunnet presenteres: orgelet spiller folkemelodier over spretne maskintrommer, stadig avbrutt av grynting og kakling, mens Nebb slenger ut kommandoer til en viss Marianne (slutt å lese ukeblad!). Det er en passe absurd lytteopplevelse, som toppes av at en fele, courtesy of Ludvig Eikaas, sniker seg inn i arrangementet og avslutter i nasjonalromantisk ånd. Breakaring 2 inneholder det minneverdige refrenget "kantarell, kersj pink, kamelon", framført i en slags protorap, over et fabrikklignende komp og noe som høres ut som waldhorn; det hele gir assosiasjoner til skurtreskere og traktorer. Breakaring 3 topper dekonstrueringen av norsk kulturliv, ved å blande datidens moderne poptakter med hylende slaktsvin, Eikaas' fele og et skjevt maskinkomp hentet fra låta Nobody Is Like You fra B-siden. Sistnevnte er en hypnotisk, krautrockete sak, med en viss poppete bøy og platas høyeste suksessfaktor. First Lection avslutter med litt saftig industriell balkandisco, med en utrolig bra orgelhook, mulige referanser til Kraftwerk, brekende sauer og paranoid slagordslyrikk. Alt i alt er dette en utrolig artig plate, og selv om ikke Breakaring-syklusen nødvendigvis er helt suksessfull, så er det en interessant vri på vår egen historie, sett via blikket til en noe skrudd outsider.

Holy Toy - Fjøse

01: Breakaring 1
02: Breakaring 2
03: Breakaring 3
04: Nobody Is Like You
05: First Lection

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Warszawa (1982)

Selv om jeg i forrige innlegg fristet med et vell av innkommende skatter, så holder jeg meg likevel i en relativt trygg sone for øyeblikket, da overføringen fra vinyl til digital er tidkrevende, og lyden ikke nødvendigvis blir tilfredsstillende. Jeg prøver herved å gjøre opp for det, ved å servere en av periodens desidert beste plater: Holy Toys debut-LP Warszawa.

Etter førsteutgivelsen Perfect Day tidligere på året fikk Holy Toy ny form: Lars Pedersen gikk midlertidig ut av bandet, og inn kom Sven Kalmar, tidligere i Ung Pike Forsvunnet og seinere med gamle TAV!ere i The Beste; dessuten kom trompetisten Rolf Wallin med, og med ham fulgte et av platas sterkeste særtrekk, nemlig den nervøse trompeten som veiver inn og ut i musikktåken. I tillegg til disse to besto bandet selvsagt av leder Andrej Nebb, samt gitareksentrikeren Bjørn Sorknes, som parallelt drev på med sitt 3rd Man-prosjekt. Warszawa ble godt mottatt (fanzinen Kitsch mente at det var den viktigste, beste og største norske plata noensinne, for eksempel), og bandet fikk oppmerksomhet både i Norge og i utlandet, med påfølgende konserter og videre eksponering. Under Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene kom Warszawa på en respektabel 20. plass, men den kunne godt ligget i topp 10, da dette enkelt og greit er fantastisk bra.

Til å komme kun étt år etter Block to Block er musikken overraskende langt unna De Press' spretne balkanveiv: stemningene fra debut-EPen er tonet ned, til fordel for en dvelende, tåkeaktig atmosfære, der den maniske energien kun sporadisk trenger gjennom. Åpningslåta Down In Japan er et godt eksempel: rytmen er statisk og maskinell, gitaren skraper som metall mot betong, synthene stikker som små nåler, trompeten blåser ut små rop, og en enkel basslinje driver låta fremover, mens Nebb monotont synger om hvordan maskinene har tatt over Japan, på bekostning av menneske(lig)heten. Mot slutten øker intensiteten, og trompeten veiver ut av kontroll, som et siste desperat rop fra mennesket i møte med sin egen industri. På låter som Dwa Portrety (oppdatert fra EPen) og Buntowniki er tempoet langsomt og dvelende, og låtene er i stor grad bygd rundt ett enkelt element, for eksempel en basslinje eller en pianomelodi, mens bandet gradvis øker spenningen, men uten å gi utløp. Wojtek er en fantastisk sørgesang, med platas beste melodi og vokal. Marmur er det nærmeste vi kommer en pønklåt, med en manisk bass og et fengende refreng. Min favoritt er imidlertid Niebieska Patelnia, en slags kollasj av norsk nasjonalromantikk, katolske hymner og rautende kyr.

Til syvende og sist er det likevel hensiktsløst å plukke plata fra hverandre: den fungerer utmerket som en helhet, og burde høres av alle.

Holy Toy - Warszawa

01: Down In Japan
02: Warszawa
03: Marmur
04: Dwa Portrety
05: Niebieska Patelnia
06: Lada Vada
07: Wojtek
08: Bells
09: Buntowniki
10: Planet of Violence

**Trykk her for å lytte!**

Holy Toy - Perfect Day (1982)

Det er vanskelig å plukke en favoritt i mylderet av norske 80-tallsartister; musikken spriker i så stor grad at det i mange tilfeller blir meningsløst å sammenligne, og det er uansett i grunn lite hensiktsmessig å plukke én favoritt, ettersom man heller kan sette pris på mangfoldet og droppe favoriseringen. Imidlertid må jeg innrømme at det nok er to personligheter som har formet mine musikalske tenår i større grad enn de fleste andre: den ene er Helge Gaarder, og den andre er dagens hovedperson, polakken Andrej Nebb.

Holy Toy ble startet i 1982 av Andrej Nebb, Lars Pedersen og Bjørn Sorknes under navnet Mechanical Grave, i kjølvannet av De Press' oppløsning. Etter et par spillejobber (blant annet en oppvarmingsjobb for Nico) spilte de inn debut-EPen Perfect Day med produsent John Leckie, som også hadde produsert De Press og The Cut året før. Mot slutten av året fulgte debut-LPen Warszawa, gjerne omtalt som en av Norges beste plater noensinne, og etter dette fulgte åtte år med medlemsbytter og en rekke interessante plater, før bandet gav seg i 1990. I 2011 rørte imidlertid bandet seg igjen, i anledning releasekonserten for Trygve Mathiesens utskjelte bok Fra hardcore til A-ha: norsk postpunk 1980 - 1985. Undertegnede overvar konserten (med oppvarming av De Sjenerte), som viste seg å være starten på et nytt liv for bandet. Dagens lineup består av kjerneduoen Nebb og Pedersen, og sammen kverner de ut støyende, utfordrende orgelmusikk, til glede for den lille kjernen av lyttere som består.

Imidlertid er dette irrelevant for den første platen, som ble lagd av et ungt og sultent band som enda ikke har lagt pønkens råe energi helt fra seg. Do Wroga er låta som står nærmest De Press i uttrykket, med Nebbs karakteristiske lekne bass og et drivende, rockete komp. Perfect Day er første eksempel på en av grunnsteinene i Holy Toys uttrykk, nemlig det melodiske orgelet, som i refrenget presenterer en liten, fengende melodi, før kakofonien igjen bryter løs i versene. Åpningslåta Dada kan ansees som en intensjonserklæring for bandet som helhet: en fengende, men litt skjev grunnrytme, masse orgel, og en god dose dadaistisk humor/paranoia. Dwa Portrety er en pekepinn på hvor bandet etter hvert ville gå, med en treig, lavstemt rytme, atonalt orgel og et krypende ubehag som ikke forløses, alt mens Nebb synger om noe den jevne nordmann neppe forstår mye av. Språkbarrieren er imidlertid ikke noe problem, da det noe paranoide helhetsuttrykket i stor grad forteller det (jeg antar) tekstene formidler.

Holy Toy - Perfect Day

01: Dada
02: Do Wroga
03: Perfect Day
04: Dwa Portrety

Trykk her for å lytte!