Holy Toy - Fjøse (1987)

Av og til finner man seg selv i en posisjon der man, etter omstendelig leting, har klart å snuse seg fram til det aller meste en eller annen halvobskur artist gav ut i løpet av åttitallet, men at det likevel er én enkelt plate, låt eller lignende som mangler. Forventningene tårner seg gradvis opp, og desperasjonen tar overhånd - man får ikke ro før man har fått klørne i objektet, hvis status er blitt hellig i ditt skadde sinn. Enter Fjøse, Holy Toys desidert mest mystiske utgivelse.

Holy Toy anno 1987 (sånn ca) besto kun av kjerneduoen Andrej Nebb og Lars Pedersen; gitarist Bjørn Sorknes sluttet etter andreplata Panzer and Rabbits, og andre medlemmer hadde gradvis blitt skrelt vekk, slik at duoen Nebb/Pedersen fikk utfolde seg fritt, først på Why Not In Choir? fra 1985, og deretter denne plata. Fjøse ble gitt ut med minimal informasjon på omslaget, uten Holy Toy-navnet, på selskapet Gjødsel Records. Som kompensasjon for den manglende informasjonen fulgte det derimot med en 12" smergelskive som ripet opp skiva og skapte et samleobjekt for den dedikerte fan. Plata ble trykket i nytt opplag, denne gangen på 12" og uten smergelskive, i 1990. Etter Fjøse fulgte LPen Pakt of Fact, men på et tidspunkt etter dette forlot Pedersen bandet, og Nebb vendte nebbet mot den gryende hiphop-scenen i USA, med et noe absurd resultat (som dere selvsagt skal få høre senere).

Jeg vil tro det kan være nødvendig å oppfatte Fjøse som et konseptuelt kunstverk av noe slag, da plata har en relativt tydelig tematikk, i alle fall på A-siden, bestående av låtene Breakaring 1, 2 og 3. Breakaring 1 starter opp med diverse fuglelyder, rennende vann og ringende bjeller, i tillegg til en stadig mer prominent rautende ku, før en hane galer, og Nebbs halvtøysete forståelse av det norske jordbrukssamfunnet presenteres: orgelet spiller folkemelodier over spretne maskintrommer, stadig avbrutt av grynting og kakling, mens Nebb slenger ut kommandoer til en viss Marianne (slutt å lese ukeblad!). Det er en passe absurd lytteopplevelse, som toppes av at en fele, courtesy of Ludvig Eikaas, sniker seg inn i arrangementet og avslutter i nasjonalromantisk ånd. Breakaring 2 inneholder det minneverdige refrenget "kantarell, kersj pink, kamelon", framført i en slags protorap, over et fabrikklignende komp og noe som høres ut som waldhorn; det hele gir assosiasjoner til skurtreskere og traktorer. Breakaring 3 topper dekonstrueringen av norsk kulturliv, ved å blande datidens moderne poptakter med hylende slaktsvin, Eikaas' fele og et skjevt maskinkomp hentet fra låta Nobody Is Like You fra B-siden. Sistnevnte er en hypnotisk, krautrockete sak, med en viss poppete bøy og platas høyeste suksessfaktor. First Lection avslutter med litt saftig industriell balkandisco, med en utrolig bra orgelhook, mulige referanser til Kraftwerk, brekende sauer og paranoid slagordslyrikk. Alt i alt er dette en utrolig artig plate, og selv om ikke Breakaring-syklusen nødvendigvis er helt suksessfull, så er det en interessant vri på vår egen historie, sett via blikket til en noe skrudd outsider.

Holy Toy - Fjøse

01: Breakaring 1
02: Breakaring 2
03: Breakaring 3
04: Nobody Is Like You
05: First Lection

**Trykk her for å lytte!**