Kjøtt - Op. (1981)

Jeg innså relativt tidlig i prosessen at denne bloggen kom til å bli et ukronologisk virvar av plater, artister og utgivelsesår, ettersom min spontane utvalgsmetode trosser alle forsøk på kontinuitet og flyt, til fordel for mulige overraskelser og et helhetsuttrykk som ikke er ulikt hvordan jeg selv opplever perioden jeg prøver å dekke. Dette fører imidlertid også til at jeg snakker mye om ting som ikke ligger ute, og at en artist utvikling kan bli rotete å følge; tilfellet er slik for Kjøtt, et av landets mest legendariske (og beste) band, hvis utvikling fra gatesmart pønk til avantgardisk postpønk er en av de mest fascinerende metamorfosene jeg kjenner til i perioden.

Kjøtt besto i 1981, som tidligere, av Helge Gaarder, Michael Krohn, Jøran Rudi, Erik Aasheim og Per Tro, men maktbalansen var forflyttet, og spenningene i bandet er hørbare på plata: der Krohn hadde ledet an som hovedlåtskriver i 79-80, med enkle, smarte og fengende pønklåter, var perioden fra 80 og til 81 i større og større grad dominert av Gaarder og hans anarkistisk-idealistiske postpønk-visjoner. På EPen Hue Uten Sanser hadde disse tendensene vist seg fram i større grad enn tidligere, og uttrykket på Op. er en forlengelse av denne viljen til eksperimentasjon og grenseforskyving. Op. fikk blandede kritikker da den kom (noe som er forståelig, for plata er rimelig snodig), og kort tid etter sluttet Krohn i bandet. De fire andre fortsatte under navnet Montasje, og gav ut plata PRESENCE! et MONTASJE-produkt i 1982, med dansken Michael Rasmussen på trommer (Krohn gjestet vel å merke på en låt). Krohn startet selv opp Raga Rockers, hvis første plate ble produsert av Gaarder, og bandet endte opp som ett av de "fire store" i norsk rock.

Fra første låt viser Op. i stor grad et annet band enn det som gav ut den legendariske Kjøtt-tolvtommeren i 1980; Metamorfose begynner med spretne trommer, funky gitar, fløyte og boblelyder, mens Gaarder forteller en spenstig historie som kanskje handler om et sykehusopphold. En viss Kristin Kopperud tilfører halvoperatiske linjer som gir det en viss cabaretfølelse, og det hele låter rimelig sært. Spør du meg er imidlertid Metamorfose platas svakeste punkt, og det blir straks bedre; Beat Allegro er en løpende, klaustrofobisk fortelling om mental ubalanse, bygd på en bassgang som sirkler rundt seg selv, hamrende piano og Rolf Wallins tåkelurtrompeter, og det hele klimakser i et fantastisk, allsangverdig refrengparti. Av de 9 låtene på plata har Krohn kun skrivet én selv, og én sammen med Gaarder: avslutnignslåten (Jeg Gleder Meg Til) År 2000 er gjenkjennelig Krohn, med en kort og direkte tekst og raske, pønkete rytmer, før låta midtveis eksploderer i en massiv finale som blåser plata ut med et smell. Samarbeidet Jern & Metall er platas mest eksperimentelle; Gaarders forvridde vokal legges over et hyperaktivt musikalsk fundament, i stor grad vrengte, dronende oppgulp av lyd, ikke ulikt Dobbel V/Hiss (Viggo Vestel medvirker på Op., så likheten er kanskje ikke så merkelig). Min personlige favoritt er imidlertid Kald Feber: Gaarders fortelling om narkomane Karianne er melankolsk, men samtidig nesten triumferende, og musikken, fra synth-og-trommer-introen til Kopperuds ekstatiske vokaliserende tolkning av heroinrusen og det fantastiske mellompartiet komplimenterer teksten og skaper en steinkald klassiker. Hvorvidt plata som helhet kan kalles det skal jeg ikke uttale meg om, men den var en viktig del av min musikalske oppvekst, og står for meg som en bauta i norsk musikkliv.

Kjøtt - Op.

01: Metamorfose
02: Beat Allegro
03: Krigsrop
04: Kald Feber
05: Vinyl-Lobotomi
06: Jern & Metall
07: Hvit Hud/Svart Skinn
08: Under Jorda
09: (Jeg Gleder Meg Til) År 2000

**Trykk her for å lytte!**