Cirkus Modern - Trøst (1985)

Omstendighetene har sett det til at min samling med obskur norsk 80-tallsmusikk har vokst, og selv om jeg ikke har planer om å røpe hva disse godbitene består av enda, så vil jeg mene å si at dagens plate på sett og vis er relevant. Om ikke annet er det en knallskive fra ett av de mer popvennlige bandene fra perioden, og på samme måte som førsteplata fortjener også denne å digitaliseres i god kvalitet.

Cirkus Modern var ett av de mange bandene i verden som ikke klarte å holde på bassistene sine. I første utgave hadde de ikke noen bassist i det hele tatt, og på Trøst stiller to stykker opp, nemlig Bjørn Pettersen og Ståle Hoff. Pettersen er sannsynligvis mest kjent fra gothbandet Garden of Delight, mens vi kjenner Hoff fra Siste Dagers Hellige. Trøst ble gitt ut i 1985, og viste Cirkus Modern i et stadig mer vennlig og poppete format; Helge Gaarder hadde gått fra avantpønker til avantpopper, og resultatene låter flott, med et band i toppform og en neve gode låter. Plata solgte rimelig greit, og bandet spilte et knippe større konserter, inkludert Roskilde, før de begynte produksjonen av Pans Pauker, som skulle bli deres siste. I tillegg var 1985 året for bistandskonsertene, da Sammen for livet og Rock on the Dock fant sted, mye pga. Gaarder og hans populistiske tendenser; dessuten slapp Snortheim og Christensen den første Langsomt Mot Nord-plata, som er en skjult klassiker.

Trøst viser et band i toppform; selv om jeg personlig foretrekker kulden og distansen på den første plata, så er det tydelig at bandet har funnet seg selv her. Låtene er mer organiske, Christensens gitarer bygger låtene ut på majestetisk vis, og Gaarder er i toppform både tekstlig og vokalt. Åpningslåta Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt) bygger på en spretten popbeat og lykkelige keyboards, og er en solskinnsfylt popperle. Karianne, hvis tittelperson vi har møtt tidligere på Op. av Kjøtt, ble sluppet som singel i forkant av plata, og dette er forståelig, da låta er både massiv og fengende, supplert av et passe sært blåserarrangement. Skrifte-vise og Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur) er mer rockete; førstnevnte grenser til nyveiv-pønk, mens Match nærmer seg stadionrock. Det kan låte litt hårete i starten, men refrengpartiene er noe av det beste bandet har å by på, der Gaarder hyler ut mens Christensens gitar sirkler rundt og maler svimlende melodiske glimt. Straffelekse/Ajela begynner som en spoken word-låt, men glir fort over i en mystisk halvinstrumental som eksploderer i et mektig klimaks. Bandet sparer imidlertid det beste til sist: etter Lysning og Akt, to flotte poplåter i sin egen rett, avsluttes plata med Store vind (jeg tror jeg ser syner), muligens den beste låta bandet lagde; fra en lavstemt, livstrøtt intro via majestetiske oppbygninger til to mektige klimaks, før låten fades ut på en spøkelsesaktig kvinnevokal. Låta er perfekt, og selv om ikke alt på plata holder like høy standard, så er den jevnt over knallbra, og trenger å lyttes til av flere!

Cirkus Modern - Trøst

01: Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt)

02: Barn av vår tid har ingen hender

03: Karianne
04: Speil
05: Skrifte-vise
06: Straffelekse/Ajela
07: Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur)
08: BM. Samliv (det er på tide å drikke seg full)
09: Krig
10: Lysning
11: Akt
12: Store vind (jeg tror jeg ser syner)

**Trykk her for å lytte!**