søndag 31. mai 2015

Im Nebel - The Colours Turned Red (1985)

Og nå til noe helt annet: bandet som på et tidspunkt på slutten av åttitallet ble hypet opp til å være norsk rocks redning, som "spiste A-ha til frokost", og som aldri helt klarte å levere godene som ble skrytt opp i fjesene deres: jeg gir dere vinyldebuten til Im Nebel, bandet som etter hvert ble til det nevnte overhypede The Colors Turned Red.

Im Nebel ble startet i første halvdel av åttitallet, og sto i denne første perioden klart fram som en del av den dystre postpønken som da dominerte musikklivet. Det jeg har hørt av materialet fra denne tiden (én låt på Maskindans-samleren) er monoton, repeterende dysterrock, med mystiske tekster på norsk og et overordnet fokus på stemning og fremtoning fremfor popmelodier. I denne første utgaven gav bandet ut to kassetter, der den første var en splitt med bandet Mausoleum, mens den andre kun besto av Im Nebel. På et tidspunkt må imidlertid noe ha skjedd, for da dagens plate ble gitt ut i 1985 hadde bandet skiftet ham. Tekstene var nå på engelsk, og musikken er mer festet i amerikansk poprock enn i britisk postpønk; sammenligning med det tidligere materialet viser til dels to vesensforskjellige band, der vokalist Johnny Hazard er eneste likhetstegn. Etter singelen skiftet Im Nebel like så godt navn til The Colors Turned Red, og i 1988 kom endelig debutplaten som skulle redde musikknorge. Kort tid etterpå var det imidlertid slutt, sannsynligvis fordi bandet ikke kunne leve opp til presset som hadde stablet seg opp, og deretter var det stille i mange år, før en ny plate dukket opp på midten av 2000-tallet.

A-siden på singelen er en glimrende åttitalls-popperle. Dersom man overlever en overmåte hermetisk trommelyd vil låta gi mye til lytteren: versene er herlig melodiske, drevet av raske trommer, halvjanglete plukkede gitarer og Johnny Hazards Bono-aktige vokal, energisk og en smule affektert. Teksten overrasker ved brått å hoppe fra melankoli til drap, og kontrasten til låtas durakkorder og muntre tempo drar tankene mot The Cure og andre store popband fra perioden. Låta er over før du merker det, og nettopp dette skaper ønsker om gjenlyttinger - dette er gull! B-siden, Just Like That, minner egentlig rimelig mye om Echo & the Bunnymen, med en drivende, repeterende basslinje, skrapende, rastløse gitarer og keyboards som fyller ut lyden. Også her er det en viss grad av livsbejaende glede, men låta er ikke av samme kaliber som a-siden (noe som egentlig ikke kan forventes). Alt i alt er det en knallplate som fanger et band i forandring; selv om postpønken så å si er visket ut av sounden, så er ikke veien mot popen helt klar, noe spesielt Just Like That viser med sine litt røffere kanter og smått aggressive stil.





















Im Nebel - The Colours Turned Red

01: The Colours Turned Red
02: Just Like That

**Trykk her for å lytte!**

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar