Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord (1985)

Etter gårsdagens Andrej Nebb-dominerte innlegg finner jeg det på sin plass å se hva hans tidligere kolleger fra De Press drev med på omtrent samme tidspunkt. Ola Snortheim og Jørn Christensen var på mange måter den ultimate kompis-musiker-duoen i norsk åttitall, og prosjektet Langsomt Mot Nord fungerer som deres "soloprosjekt", frigjort fra dominerende frontmenn som Nebb og Helge Gaarder.

Langsomt Mot Nord ble offisielt startet opp i 1985 av Snortheim og Christensen, men prosjektet kan sies å ha ligget latent fra mye lengre tilbake i tid: Ola Snortheim vokste opp på Harpefoss i Gudbrandsdalen, altså i et av de mest urnorske stedene i Norge, og selv om han som ung i stor grad ble trukket mot rock og rull, så kan han likevel ikke ha unngått å bli påvirket av faren Olav. Snortheim senior var nemlig i sin tid en av landets mest anerkjente folkemusikere; han spilte blant annet langeleik, bukkehorn og lur, opptrådte på NRK flere ganger, og var med på å fremme den gamle norske folkemusikkens status i landet. LMN, som oppsto mens både Snortheim jr. og Christensen spilte i Cirkus Modern, satte som mål å kombinere de melankolske folketonene fra Snortheims barndom med moderne elektronisk musikk, dominert av synther og trommemaskiner, noe de gjorde ved å blant annet bruke samples fra Snortheim seniors opptredener som basis for låtskrivinga. Etter debutplata startet Christensen opp Mercury Motors, og LMN, da bestående av Snortheim og Morgan Lindstrøm, gav ut plata Westrveg i 1988. Deretter var det igjen stille, før bandet igjen rørte på seg i 1991; da var Lindstrøm byttet ut med Espen Beranek Holm, og plata Hildring satte et melankolsk, men vakkert punktum for Langsomt Mot Nord.

Platas 15 låter fungerer som ypperlig stemningsmateriale, og varierer fra raske, nyveiv-aktige spor til orgelmeditasjoner og sørgesanger. Ikke alt fungerer like bra, men når det treffer (og det gjør det rimelig ofte), så kan musikken gi gåsehud og brusende nasjonalromantiske følelser: Demring åpner plata med dansende, melankolske synthmotiver, og bygger seg gradvis opp til et proto-Röyksopp-aktig stykke, majestetisk og nedstemt på en gang. Gjetarlåt frå Hallingdal bygger på en melodi spilt på bukkehorn, mens et kirkeorgel vokser fram og gir det hele en sakral overhaling. Juleskreia bygger seg opp på samme måte, fra små folkemelodier til et episk, bombastisk klimaks med pauker og evigvarende akkorder. På låtene LMN og Hymne har bandet med seg en viss Kjersti Bergesen (fra Tid for hjem, for de som lurte), som gir låtene et menneskelig ansikt. Førstnevnte gir assosiasjoner til Pink Floyd, der Bergesen synger ordløst og intenst over Christensens gitarmelodier. Hymne er et mesterverk i all sin enkelhet: låta veksler mellom versepartier dominert av kassegitarer og elastisk bass (spilt av Frank Hovland fra Program 81), før et kor av Bergesen-stemmer sprenger fram i et refreng hvis religiøse intensitet eskalerer med hennes ekstatiske ordløse utbrudd. De raskere låtene er hakket mindre interessante, men kun Nissedans er middelmådig; de resterende er ofte spennende, og særlig Ola drar til Myklagard fungerer bra, med et drivende trykk, energisk arrangement og dominerende Christensen-gitarer. Alt i alt er blandingen mellom syntetisk nyveiv og urgammel folkemusikk en suksess, og et unikt bidrag til det norske musikklandskapet: det er både lekent og vemodig, overraskende organisk og, om man er i riktig humør, til tider nesten rørende vakkert.

Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord

01: Demring
02: Nissedans
03: Gjetarlåt frå Hallingdal
04: Tusselåt
05: LMN
06: Rannveigs Voggevise
07: Juleskreia
08: Min Sol, Min Lyst, Min Glede
09: Hymne
10: Ola Drar til Myklagard
11: Frøyas Bryllup
12: Gollum
13: Sørgemarsj
14: Jeg Ser Deg Søte Lam
15: Hillajah

**Trykk her for å lytte!**