søndag 31. mai 2015

Im Nebel - The Colours Turned Red (1985)

Og nå til noe helt annet: bandet som på et tidspunkt på slutten av åttitallet ble hypet opp til å være norsk rocks redning, som "spiste A-ha til frokost", og som aldri helt klarte å levere godene som ble skrytt opp i fjesene deres: jeg gir dere vinyldebuten til Im Nebel, bandet som etter hvert ble til det nevnte overhypede The Colors Turned Red.

Im Nebel ble startet i første halvdel av åttitallet, og sto i denne første perioden klart fram som en del av den dystre postpønken som da dominerte musikklivet. Det jeg har hørt av materialet fra denne tiden (én låt på Maskindans-samleren) er monoton, repeterende dysterrock, med mystiske tekster på norsk og et overordnet fokus på stemning og fremtoning fremfor popmelodier. I denne første utgaven gav bandet ut to kassetter, der den første var en splitt med bandet Mausoleum, mens den andre kun besto av Im Nebel. På et tidspunkt må imidlertid noe ha skjedd, for da dagens plate ble gitt ut i 1985 hadde bandet skiftet ham. Tekstene var nå på engelsk, og musikken er mer festet i amerikansk poprock enn i britisk postpønk; sammenligning med det tidligere materialet viser til dels to vesensforskjellige band, der vokalist Johnny Hazard er eneste likhetstegn. Etter singelen skiftet Im Nebel like så godt navn til The Colors Turned Red, og i 1988 kom endelig debutplaten som skulle redde musikknorge. Kort tid etterpå var det imidlertid slutt, sannsynligvis fordi bandet ikke kunne leve opp til presset som hadde stablet seg opp, og deretter var det stille i mange år, før en ny plate dukket opp på midten av 2000-tallet.

A-siden på singelen er en glimrende åttitalls-popperle. Dersom man overlever en overmåte hermetisk trommelyd vil låta gi mye til lytteren: versene er herlig melodiske, drevet av raske trommer, halvjanglete plukkede gitarer og Johnny Hazards Bono-aktige vokal, energisk og en smule affektert. Teksten overrasker ved brått å hoppe fra melankoli til drap, og kontrasten til låtas durakkorder og muntre tempo drar tankene mot The Cure og andre store popband fra perioden. Låta er over før du merker det, og nettopp dette skaper ønsker om gjenlyttinger - dette er gull! B-siden, Just Like That, minner egentlig rimelig mye om Echo & the Bunnymen, med en drivende, repeterende basslinje, skrapende, rastløse gitarer og keyboards som fyller ut lyden. Også her er det en viss grad av livsbejaende glede, men låta er ikke av samme kaliber som a-siden (noe som egentlig ikke kan forventes). Alt i alt er det en knallplate som fanger et band i forandring; selv om postpønken så å si er visket ut av sounden, så er ikke veien mot popen helt klar, noe spesielt Just Like That viser med sine litt røffere kanter og smått aggressive stil.





















Im Nebel - The Colours Turned Red

01: The Colours Turned Red
02: Just Like That

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 30. mai 2015

Cirkus Modern - Trøst (1985)

Omstendighetene har sett det til at min samling med obskur norsk 80-tallsmusikk har vokst, og selv om jeg ikke har planer om å røpe hva disse godbitene består av enda, så vil jeg mene å si at dagens plate på sett og vis er relevant. Om ikke annet er det en knallskive fra ett av de mer popvennlige bandene fra perioden, og på samme måte som førsteplata fortjener også denne å digitaliseres i god kvalitet.

Cirkus Modern var ett av de mange bandene i verden som ikke klarte å holde på bassistene sine. I første utgave hadde de ikke noen bassist i det hele tatt, og på Trøst stiller to stykker opp, nemlig Bjørn Pettersen og Ståle Hoff. Pettersen er sannsynligvis mest kjent fra gothbandet Garden of Delight, mens vi kjenner Hoff fra Siste Dagers Hellige. Trøst ble gitt ut i 1985, og viste Cirkus Modern i et stadig mer vennlig og poppete format; Helge Gaarder hadde gått fra avantpønker til avantpopper, og resultatene låter flott, med et band i toppform og en neve gode låter. Plata solgte rimelig greit, og bandet spilte et knippe større konserter, inkludert Roskilde, før de begynte produksjonen av Pans Pauker, som skulle bli deres siste. I tillegg var 1985 året for bistandskonsertene, da Sammen for livet og Rock on the Dock fant sted, mye pga. Gaarder og hans populistiske tendenser; dessuten slapp Snortheim og Christensen den første Langsomt Mot Nord-plata, som er en skjult klassiker.

Trøst viser et band i toppform; selv om jeg personlig foretrekker kulden og distansen på den første plata, så er det tydelig at bandet har funnet seg selv her. Låtene er mer organiske, Christensens gitarer bygger låtene ut på majestetisk vis, og Gaarder er i toppform både tekstlig og vokalt. Åpningslåta Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt) bygger på en spretten popbeat og lykkelige keyboards, og er en solskinnsfylt popperle. Karianne, hvis tittelperson vi har møtt tidligere på Op. av Kjøtt, ble sluppet som singel i forkant av plata, og dette er forståelig, da låta er både massiv og fengende, supplert av et passe sært blåserarrangement. Skrifte-vise og Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur) er mer rockete; førstnevnte grenser til nyveiv-pønk, mens Match nærmer seg stadionrock. Det kan låte litt hårete i starten, men refrengpartiene er noe av det beste bandet har å by på, der Gaarder hyler ut mens Christensens gitar sirkler rundt og maler svimlende melodiske glimt. Straffelekse/Ajela begynner som en spoken word-låt, men glir fort over i en mystisk halvinstrumental som eksploderer i et mektig klimaks. Bandet sparer imidlertid det beste til sist: etter Lysning og Akt, to flotte poplåter i sin egen rett, avsluttes plata med Store vind (jeg tror jeg ser syner), muligens den beste låta bandet lagde; fra en lavstemt, livstrøtt intro via majestetiske oppbygninger til to mektige klimaks, før låten fades ut på en spøkelsesaktig kvinnevokal. Låta er perfekt, og selv om ikke alt på plata holder like høy standard, så er den jevnt over knallbra, og trenger å lyttes til av flere!





















Cirkus Modern - Trøst

01: Hun har meg nå (jeg holder hodet varmt)
02: Barn av vår tid har ingen hender
03: Karianne
04: Speil
05: Skrifte-vise
06: Straffelekse/Ajela
07: Match (nå er det mitt liv/nå er det min tur)
08: BM. Samliv (det er på tide å drikke seg full)
09: Krig
10: Lysning
11: Akt
12: Store vind (jeg tror jeg ser syner)

torsdag 28. mai 2015

When - Drowning But Learning (1987)

Ettersom vi tydeligvis befinner oss på en Nebb-&-Co-snurr akkurat nå finner jeg det på sin plass å se hva som skjedde i den andre enden av Holy Toy mot slutten av 80-tallet. Der Snortheim og Christensen fra De Press pøste ut plater med Cirkus Modern og Langsomt Mot Nord, var andre halvdel av Holy Toy, multimannen Lars Pedersen, opptatt med soloprosjektet When. Dette er ikke minst relevant i disse dager, da Whens legendariske plate Svartedauden nylig ble gjenutgitt.

Lars Pedersen er fra Bærum, og startet sitt virke som musikk i rimelig ung alder: faren var sanger, og startet gruppa Far + 4, der lille Lars spilte trommer og sang sammen med sine tre søsken. I noe eldre alder endte Pedersen opp som trommis i en tidlig utgave av Hærverk, men han sluttet før de rakk å gi ut noenting. Deretter var vår When (ha ha) med på å starte opp Holy Toy med Andrej Nebb og Bjørn Sorknes, og dette endte opp med å bli hans hovedvirke på 80-tallet, til tross for at han med jevne mellomrom for inn og ut av bandet. Kort tid etter oppstarten av nevnte gruppe begynte han imidlertid å leke med tapelooping, primitiv sampling og en frekk fascinasjon for død, fordervelse og mørke, fuktige sykehuskjellere, noe som resulterte i prosjektet Hospital Bimb. Etter et knippe år ble navnet til When, og debutplata Drowning But Learning så dagens lys i 1987. Etter dette har mannen pøst ut plater under When-navnet, der musikken rører ved alt under himmel og jord, fra solskinnspop til Svartedauden, som er et slags soundtrack for epidemien som drepte halve Norges befolkning. I tillegg spilte Pedersen i The Last James med blant andre Lars Lillo-Stenberg. Til tross for alt dette er Lars Pedersen et rimelig ukjent navn for alle andre enn de spesielt interesserte, men jeg kan ikke se for meg at mannen bekymrer seg, da han er en levende legende innen eksperimentell musikk, og står uten sidestykke i norsk musikkliv som en kreativ kraft av de sjeldne.

Debutplata låter som et mareritt. Pedersens fascinasjon for fordervelse og forråtnelse gjennomsyrer plata fra alle kanter, og skaper en jevnt over ubehagelig, til tider veldig krevende lytteopplevelse. Der Holy Toy-platene ofte balanseres av Nebbs popteft og et fokus på omverdenen og utagerende galskap, tipper Pedersens egne plater over kanten: popelementene på plata er så å si ikke-eksisterende, og galskapen er mer dvelende, rettet inn i et lukket, fuktig kjellerrom. Tidligere har jeg nevnt av Listers musikk kan kalles "collage-rock"; det passer bedre her, men "rock"-elementet er ofte fjernet fra musikken, til fordel for abstrakte lydcollager og framprovoseringer av lydlige mareritt. Krig og forråtnelse er temaer fra starten, med militære marsjtrommer, trampende støvler, eksplosive trommeutbrudd og hylende stemmer. Pedersen tolker også Thorbjørn Egners Karius og Baktus, med ødelagt barndom som resultat. Imidlertid er tolkningen på sin plass, for hva er vel de to tanndjevlene om ikke enda et tegn på forråtnelse og forvitring? Det er få pusterom på plata, og jevnt over er det den kvelende, klaustrofobiske dommedagsstemningen som dominerer; dette hindrer ikke plata i å være spennende og givende, med mange overraskende vakre øyeblikk og en tydelig indikator på hvem som muligens var hjernen bak mye av Holy Toys beste produksjon.




















When - Drowning But Learning

01: Witchwood
02: Warfields
03: Those Grey Cats Invisible
04: Karius & Baktus
05: New Water
06: The Entrance
07: New World In Strike
08: Drowning But Learning
09: The Heat (Pt. 1)
10: Accident (Pt. 1)
11: The Heat (Pt. 2)
12: Accident (Pt. 2)

13: Veil and Mere
14: The Beginning

**Trykk her for å lytte!**

mandag 25. mai 2015

Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord (1985)

Etter gårsdagens Andrej Nebb-dominerte innlegg finner jeg det på sin plass å se hva hans tidligere kolleger fra De Press drev med på omtrent samme tidspunkt. Ola Snortheim og Jørn Christensen var på mange måter den ultimate kompis-musiker-duoen i norsk åttitall, og prosjektet Langsomt Mot Nord fungerer som deres "soloprosjekt", frigjort fra dominerende frontmenn som Nebb og Helge Gaarder.

Langsomt Mot Nord ble offisielt startet opp i 1985 av Snortheim og Christensen, men prosjektet kan sies å ha ligget latent fra mye lengre tilbake i tid: Ola Snortheim vokste opp på Harpefoss i Gudbrandsdalen, altså i et av de mest urnorske stedene i Norge, og selv om han som ung i stor grad ble trukket mot rock og rull, så kan han likevel ikke ha unngått å bli påvirket av faren Olav. Snortheim senior var nemlig i sin tid en av landets mest anerkjente folkemusikere; han spilte blant annet langeleik, bukkehorn og lur, opptrådte på NRK flere ganger, og var med på å fremme den gamle norske folkemusikkens status i landet. LMN, som oppsto mens både Snortheim jr. og Christensen spilte i Cirkus Modern, satte som mål å kombinere de melankolske folketonene fra Snortheims barndom med moderne elektronisk musikk, dominert av synther og trommemaskiner, noe de gjorde ved å blant annet bruke samples fra Snortheim seniors opptredener som basis for låtskrivinga. Etter debutplata startet Christensen opp Mercury Motors, og LMN, da bestående av Snortheim og Morgan Lindstrøm, gav ut plata Westrveg i 1988. Deretter var det igjen stille, før bandet igjen rørte på seg i 1991; da var Lindstrøm byttet ut med Espen Beranek Holm, og plata Hildring satte et melankolsk, men vakkert punktum for Langsomt Mot Nord.

Platas 15 låter fungerer som ypperlig stemningsmateriale, og varierer fra raske, nyveiv-aktige spor til orgelmeditasjoner og sørgesanger. Ikke alt fungerer like bra, men når det treffer (og det gjør det rimelig ofte), så kan musikken gi gåsehud og brusende nasjonalromantiske følelser: Demring åpner plata med dansende, melankolske synthmotiver, og bygger seg gradvis opp til et proto-Röyksopp-aktig stykke, majestetisk og nedstemt på en gang. Gjetarlåt frå Hallingdal bygger på en melodi spilt på bukkehorn, mens et kirkeorgel vokser fram og gir det hele en sakral overhaling. Juleskreia bygger seg opp på samme måte, fra små folkemelodier til et episk, bombastisk klimaks med pauker og evigvarende akkorder. På låtene LMN og Hymne har bandet med seg en viss Kjersti Bergesen (fra Tid for hjem, for de som lurte), som gir låtene et menneskelig ansikt. Førstnevnte gir assosiasjoner til Pink Floyd, der Bergesen synger ordløst og intenst over Christensens gitarmelodier. Hymne er et mesterverk i all sin enkelhet: låta veksler mellom versepartier dominert av kassegitarer og elastisk bass (spilt av Frank Hovland fra Program 81), før et kor av Bergesen-stemmer sprenger fram i et refreng hvis religiøse intensitet eskalerer med hennes ekstatiske ordløse utbrudd. De raskere låtene er hakket mindre interessante, men kun Nissedans er middelmådig; de resterende er ofte spennende, og særlig Ola drar til Myklagard fungerer bra, med et drivende trykk, energisk arrangement og dominerende Christensen-gitarer. Alt i alt er blandingen mellom syntetisk nyveiv og urgammel folkemusikk en suksess, og et unikt bidrag til det norske musikklandskapet: det er både lekent og vemodig, overraskende organisk og, om man er i riktig humør, til tider nesten rørende vakkert.




















Langsomt Mot Nord - Langsomt Mot Nord

01: Demring
02: Nissedans
03: Gjetarlåt frå Hallingdal
04: Tusselåt
05: LMN
06: Rannveigs Voggevise
07: Juleskreia
08: Min Sol, Min Lyst, Min Glede
09: Hymne
10: Ola Drar til Myklagard
11: Frøyas Bryllup
12: Gollum
13: Sørgemarsj
14: Jeg Ser Deg Søte Lam
15: Hillajah

**Trykk her for å lytte!**

søndag 24. mai 2015

Holy Toy - Pakt of Fact (1987)

Etter to vel overståtte eksamener, etterfulgt av en festlig deprimerende Eurovision-kveld og en døsig søndagsmorgen, returnerer jeg til mitt store prosjekt i stor stil med min favorittplate av Holy Toy: Pakt of Fact.

Sist gang vi pratet om Holy Toy gjaldt det EPen Fjøse, også fra 1987, der Andrej Nebb og Lars Pedersen tok for seg den norske kulturarven, hadde den i blenderen med åttitallets maskinmusikk og hylende dyr av forskjellig sort, og på den måten produserte en av sine særeste plater noensinne. På Pakt og Fact dreide våre gode herrer nebbene mot kontinentet igjen, med en tydelig vending mot det paranoide, lunefulle klimaet som fantes i Europa i siste fase av den kalde krigen. Plata ble sannsynligvis ingen salgssuksess, og duoen ble snart utvidet til et fulltallig band igjen, med en påfølgende dreining mot nye musikalske marker, nemlig hiphop og rap. Pakt of Fact står som et veikryss mellom de mer avantgardiske retningene bandet kom fra og de mer rytmiske, popvennlige uttrykkene som dukket opp på Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purposes. Phone 47 2 20 64 89 fra 1989. Det har vært et slit å få tak i en virkelig god vinylrip av plata, men det gikk til slutt, og undertegnede er stolt over å kunne presentere plata i såpass god kvalitet, da den er den eneste som absolutt ikke finnes på CD eller digitalt.

Som påpekt fungerer plata som en slags overgang mellom de tunge avantgarde-eksperimentene og de mer popete sidene av bandet. Dette betyr dog ikke at det er snakk om radiovennlige greier, men at bandet er mer lekent og gir mer tempo og groove enn tidligere. Plata er gjennomsyret av en nydelig, hermetisk trommemaskin, i tillegg til Pedersens pipende orgel, som fungerer som en basis for eksperimentasjon og laglegging. Plan for the Land åpner med tunge, smellende trommer, før en spretten Nebb-bass og Pedersens aggressive orgel introduserer Nebbs proklamerende vokal; det hele låter som en motivasjonssamling et sted i Sovjet-blokken. Låtas intensitet vokser gradvis mot et skjærende klimaks, før det hele kutter abrupt av. Last Dinner, min personlige favoritt, er langsommere og mer dvelende, bygd på en minneverdig orgelmelodi og Nebbs kyniske vokal. Nok en gang bygges låten gradvis opp mot et klimaks, denne gangen både majestetisk og paranoid, med orgel og gitarer som sirkler rundt i ring, mens trommene sprenger fram i voldelige utbrudd, uten at vreden virkelig kommer til overflaten. Tresure er et collage-aktig sammensurium av balkandisco, totalitær ideologi og sure, gnukkende feler, mens Sariusz er en tonesetting av et dikt av den polske poeten Norwid. B-siden åpnes av tittelsporet, en frådende sak bygd på dobbelbasstrommer, skreket vokal og trombonelignende ulyder, som glir over i Behind the Carpet, der tempoet hopper fram og tilbake mellom trampende mammut og panisk geit, før Nebb avslutter låta med noen herlige brekningslyder. First Lecture kjenner vi (under litt annet navn) fra Fjøse, og låta er akkurat like bra som sist. Avslutningen, Invisible Embrace, er en treigtbevegende sak, rimelig lik den panserkledde tanksen som beskrives i teksten. Låta veksler mellom stillhet og skrik, før det hele oppløses i felegnukk, folkesang og sure radiobølger. Plata er et absolutt mesterverk, da den på genialt vis kombinerer de beste elementene ved Holy Toys musikk, og skaper en sound som er både tilgjengelig og utfordrende, noe kun debuten Warszawa klarte i lignende grad. Hør i vei!






















Holy Toy - Pakt of Fact

01: Plan for the Land
02: Last Dinner
03: Tresure
04: Sariusz
05: Pakt of Fact
06: Behind the Carpet
07: First Lecture
08: Invisible Embrace

**Trykk her for å lytte!**

onsdag 20. mai 2015

The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem (1981)

I mellomrommet mellom to eksamener skal jeg gjøre det lett (og muligens også litt fort) for meg selv, da min oppmerksomhet i større grad burde fokuseres på Europas økende dominans i verden fra senmiddelalderen og til imperialismen på 1800-tallet, og mindre på de små klyngene av norske grupper fra 1980-tallet (det er nemlig ikke på pensum, av en eller annen merkelig grunn). Derfor serveres The Aller Værste!s andre LP, Disniland i De Tusen Hjem, som etter hva jeg vet ikke er nevneverdig tilgjengelig i dag. 

Historien om TAV! har jeg presentert ved flere anledninger, så jeg skal ikke si så veldig mye. Det som kan sies er at bandet, etter en stadig opptur med singelen Blålys, EPen TAV! og den legendariske debutplata Materialtretthet hadde meislet ut sin plass i landskapet som et av Norges desidert beste band, med smarte tekster, fengende låter og et uformelt, kollektivistisk bandoppsett. Karrieretoppen kom da bandet fikk opprettet en egen sjanger for seg på Spellemannsutdelingen, "nyrock", slik at Materialtretthet kunne få prisen. Våren 81 kom Disniland i de tusen hjem, som ble lansert som en énsides LP; A-siden er dermed en helhet for seg, mens B-siden består av liveopptak og en remiks. Etter dette var veien dog kort mot oppløsning: den legendariske Polenturneen med Kjøtt og De Press sommeren 81 tæret sannsynligvis på bandet, og sammen med indre uro ledet det til trommis Ketil Kerns avskjed. Resten av bandet holdt sammen for singelen Hakk, før slutten var et faktum ca. 81/82. 

A-siden består av åtte låter, der hver låtskriver har skrevet to. Lasse Myrvold serverer tittelsporet, som, spør du meg, er en av de aller sterkeste låtene bandet gav ut: fra en uskyldig orgelintro til et aggressivt arrangement og en direkte, mer åpent politisk tekst enn tidligere til den avsluttende gitarsoloen er Disniland i de tusen hjem en utrolig bra låt, og en knallåpning på plata. Harald Øhrns Et par timer er mer tankefull enn tidligere, mer opptatt av stemning enn pop, men uten å ofre de gode melodiene og appellen. Chris Erichsens De Fornøyde er av mer paranoid sort, med ett snakket og ett sunget vokalspor, mens bandet kverner på et riff som låter som et dusin flakkende, nervøse øyne; A-side-avslutningen Slutt er en monoton, uhyggelig ende, preget av Erichsens truende vokal og robotgitarer. Sverre Knudsen serverer den korte poplåta Får det ikke til, i tillegg til Ideal, Ideal, platas mest eksperimentelle låt, båret av et brumlende bassriff og spastiske orgellyder. Sistnevnte finnes i remikset utgave på B-siden, der bandet leker seg med lydeffekter og mandolin, og slik viser et latent potensiale i musikken. Live-opptakene er utelukkende Myrvold-låter, med unntak av en Fleetwood Mac-cover, og viser hans fantastiske låtskriverevner: Spisse sko er et stykke klassisk, humoristisk TAV!, mens Ikke kom til meg låter som en uferdig klassiker. B-siden trekkes litt ned av et noe slapt band, men jevnt over syns jeg Disniland i de tusen hjem er en bedre plate enn Materialtretthet: tekstene er tøffere, låtene er litt grovere og ideene litt farligere, til tross for at helheten kanskje er svakere. Uansett hva er den en glemt klassiker, og den fortjener like mye oppmerksomhet som forgjengeren!





















The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem

01: Disniland i de tusen hjem
02: Et par timer
03: De fornøyde
04: Får det ikke til
05: Store sterke damer
06: Sterk og stor
07: Ideal, ideal
08: Slutt
09: Ideal, ideal - Remiks
10: Albatross
11: Spisse sko
12: Hva skal du gjøre?
13: Øynene som ser meg
14: Ikke kom til meg


**Trykk her for å lytte!**

mandag 18. mai 2015

Babij Jar - The Night Before (1985)

Endelig er dagen her! Fra og med i dag finnes herved så å si hele katalogen til et av Norges mest legendariske, beste, og, ikke minst, mest oversette band på ett og samme sted! Takk meg den som vil, men når sant skal sies er jeg kun direkte ansvarlig for én av utgivelsene; resten handler om leting, oppsamling og publisering av funnet materiale - til gjengjeld er nettopp det hva jeg brenner for, og dermed slutter vi å bable, til fordel for siste kapittel i historien om Babij Jar.

Babij Jar, det hypnotiske, primalgroovende Oslobandet ledet av Paul Værlien og Carl Ivar Delingsrud, debuterte med singelen Ice Age i 1980, og avsluttet platekarrieren med mesterverket Stalingrad i 1986. Hva skjedde i mellomtiden, spør du?

Hvem vet?

Som jeg har påpekt før brukte bandet fem år på å følge opp en trespors single, og jeg har absolutt ingen informasjon om hva som skjedde i mellomtiden. Innercoveret på plata kan informere om at den er spilt inn fra februar 1983 til februar 1985, noe som forsåvidt er en rimelig lang periode for én plate i en periode da LPer gjerne kom på løpende bånd; i tillegg hadde det skjedd et par medlemsbytter, noe som kan indikere indre uro i leiren. Resten av tiden kan ha gått til hva som helst, men jeg skal ikke spekulere i dette. Plata ble ingen storselger, men for ettertiden står den som enda et mesterverk fra et band som nesten ingen har hørt om.


Plata består av hele fem låter (det skaper en katalog på til sammen 16 låter, såvidt jeg vet. Imponerende); A-siden åpner med How Does It Feel?, en nydelig, melodisk perle av en låt, men skinnende Velvets-gitarer og et fantastisk refreng som øker intensiteten fra spørrende nysgjerrighet til hylende dødsskrik i løpet av låtas seks repeterende minutter. Bodyguard of Lies er det mest popaktige her, ledet av en stødig rock-og-rull-beat, orgel og en lavstemt vokal. Seven Seven, spilt inn på bandets øvingslokale, bygger på et edderkoppaktig, klatrende riff, krasjende trommer og haugevis av gitarsoloer, i tillegg til nok et fantastisk refreng. Platas beste låt er imidlertid V-Point; et rolig arrangement, pianoakkorder og valsetempo avbrytes brutalt av en vegg av vrengt gitar og bass, kvernenede på den samme akkordrekka om igjen og om igjen, mens Værlien skaper et bilde av et liv ferdig levd via en livstrett vokal sendt gjennom en prosessor av noe slag. Låta bygger seg gradvis opp mot en fantastisk gitarsolo, der melodienes tempo gradvis øker til en ekstatisk gitarejakulasjon, før det hele kollapser til lyden av en stoppet puls. Odessa skal jeg ikke beskrive nevneverdig, da det er nærmest umulig, men jeg leste et sted en påstand om at man ikke har hørt norsk rock før man har hørt denne låta. Hvorvidt det stemmer skal jeg ikke si, men det er et monumentalt verk, bestående av én eneste akkord, tonnevis av dynamikk og følelse, ironi, referanser og hypnotiske segmenter. Sagt med større ord et dette norsk rocks liv og død, gjenfødelse og oppstigning, men slike subjektive vurderinger passer seg i utgangspunktet ikke, da mange Åge Aleksandersen-fans kan bli støtt.





















Babij Jar - The Night Before

01: How Does It Feel?
02: Bodyguard of Lies

03: Seven Seven
04: V-Point
05: Odessa

**Trykk her for å lytte!**

fredag 15. mai 2015

Adrian Cox - Flukt og Forvandling (1988)

Trondheim har i den siste tiden blitt en betydelig fattigere kulturby, noe som skyldes den enkle grunn at platebutikken og kulturoasen Big Dipper var nødt til å legge ned sin filial her i byen. Selvsagt er dette veldig praktisk for meg som student, men som musikkinteressert er dette et tap, da butikkens bruktavdeling har skaffet meg en knippe skatter i løpet av tiden jeg har vært her. Gårsdagens innlegg er én, dagens plate er en annen, og det vil nok dukke opp flere med tiden.

Adrian Cox, egentlig Askild Hagen, er for min del ikke et veldig kjent navn fra musikkscenen, men litt undersøkelse gir økt kunnskap, og følgende er hva jeg har klart å samle: et tidlig band, Nedbør, ble etter hvert til synthgruppa El, som gav ut en single, Et hvilested, på selskapet Kulturinstitusjonen Piivv 1987. Dette selskapet var, etter hva jeg har forstått, drevet av Hagen, og året etter fulgte haugevis med kassettutgivelser med synthmusikk i forskjellige stemninger, før dagens LP - Adrians eneste - ble realisert samme år, i ett begrenset opplag på 500 (min er nr. 81). Etter dette fulgte et knippe kassetter til, i tillegg til det noe absurde prosjektet Mormor & de 8000 Ungene, der humor og slapp 90-talls-synthmusikk blandes til interessant effekt. I 1988 ble Hagen også del av forfattergruppen De Gyngende Seismologer, som bidro til radio- og tv-programmer som Hallo i Luken og Egentlig. Etter dette har vår mann endt opp som en av vitseforfatterne bak Nytt på Nytt, og kan sånn sett sies å indirekte være en av Norges mest populære ukjente personer.

Adrian Cox anno 1988 låter egentlig som om han er litt seint ute, da musikken er en rimelig primitiv synthpop-aktig masse, fylt ut av bass og klarinett (dette er ingen kritikk, det låter nydelig). Plata består av hele 18 låter, i stor grad korte fragmenter på under to minutter, men av og til strukket ut til over tre. Den raske suksesjonen av sanger fører til at det er litt vanskelig å følge med i svingene, men samtidig blir plata, hvis sound kan bli litt lik i lengden, ikke kjedelig, ettersom låta du hører sannsynligvis er over før den begynner å kjede deg. Stemningsmessig varierer det fra ren, lystig synthpop på Sirkel 2 og Klarhet ved foten av Niagara til den mystiske Jenta i vinduet og melankolske stykker som Over Europa, der en cello skaper vakre melodiske føringer. I tillegg til Hagens egen stemme synger også en viss Kari Emilsen, og hennes klare, elegante vokal gir den allerede luftige musikken et svevende, nesten jazzaktig preg. Tekstene på plata er et sammensurium av Hagens egne tekster og tonesettinger av Jan Erik Volds poesi, i tillegg til tekster av Morten Jørgensen, Eli Katarina Kjønsberg og polakken Czeslaw Milosz; det lyriske aspektet er kanskje det dominerende på plata, ettersom den relativt bare musikken lar tekstene komme fram til sånn en grad at plata kan omtales som en tonesatt diktsamling. Plata belønner gjentatt lytting, og står seg som en spennende samling snåle poplåter av en småeksentrisk poet.




















Adrian Cox - Flukt og Forvandling

01: Klarhet ved foten av Niagara
02: Jenta i vinduet
03: Dans
04: Østover
05: Møte
06: Fuglen fra Kapingamarangi 3
07: Postludium nr. 12
08: Hvor kan jeg treffe deg
09: Nå stiger du
10: Med Hjerterdam på reise øst
11: Sirkel 2
12: Over Europa
13: De vet
14: Resignasjon
15: Adrians drøm
16: Som å fly i et skyggeland
17: Når du bøyer deg sånn
18: Lyset. Når steinen veltes


**Trykk her for å lytte!**

torsdag 14. mai 2015

Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me (1987)

Mens mange av artistene jeg har skrevet om gikk gjennom flere forandringer i det musikalske uttrykket, fra pønk til nyveiv til pop og så videre, så har jeg inntrykk av at André Lister i stor grad holdt seg på så å si samme sted hele veien; når dette likevel funker, så har det nok mest å gjøre med at Listers musikalske univers er rimelig allsidig, eksperimentelt og samtidig lyttervennlig, slik at det stort sett er gledelig å høre.

Lister hadde, som vi jo vet, bakgrunn i Trondheimsabsurdistene Det Elektriske Kjøkken, der han trakterte bassen, og gradvis tok større plass som multiinstrumentalist og produsent. Dette ledet til et vell av prosjekter, både som produsent for bla Liliedugg og som soloartist. I 1985 kom samarbeidsplata Pop Cycles, der en side gikk til Lister, og en til hans gamle bandkamerat Johnny Yen. Først etter dette, og fem år etter første solo-LP, kom Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me i 1987. Plata fortsetter i noenlunde samme spor som de tidligere utgivelsene, men med et knippe variasjoner som gir plata en tydelig identitet. Etter dette var vår mann med i bandet No Problem Orchestra, som gav ut en plate i 1991, og såvidt jeg vet har det vært stille etter dette.

I forrige innlegg om Lister omtalte jeg musikken som "collage-rock", og selv om jeg fortsatt mener at dette er et rimelig teit begrep, så mener jeg også at det er treffende for musikken som presenteres på plata; 22 låter, jevnt fordelt på to sider, der mange at låtene kun er små, tåkete fragmenter av melodi og rytme, mens andre er mer utbygd, nesten i retning av standard låtskriving. Det meste er nokså lite fengende, og det fungerer mer som en stemningsopplevelse, men det er sannsynligvis også meningen. Med seg på laget har Lister to kvinnelige sangere, som hver dominerer sin side; Caroline Bergvall, som synger på deler av A-siden, låter som et kjærlighetsbarn mellom David Sylvian og Antony Hegarty, hun synger ikke pent, men på en særegen, grov måte som gir A-siden et utenomjordisk preg. Kari Austdahl tar seg at B-siden, og er jevnt over en flinkere sanger, mer klassisk i uttrykket og behagelig for ørene. Å beskrive låtene hver for seg vil være litt meningsløst, men noen må nevnes: Baby's On the Floor, Cigarettes Another One og Smart Concrete & Cash bøyer seg mot poplåter, men holdes tilbake av Listers eksentriske overall-uttrykk, The Road to Tan-Tan og The Eternal Blues er melankolske, ordløse brokker, og særlig sistnevnte er noe av det beste jeg har hørt av Lister så langt. Likevel vil jeg holde på at helheten er et poeng i seg selv, og at de forskjellige bruddstykkene støtter opp om hverandre for å skape et spennende, variert og rimelig sært album. Knall!






















Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me

01: Incognito
02: Baby's On The Floor
03: Coffee In Laayoune
04: Ready to Fall
05: We Must Tell Hassan
06: Cigarettes Another One
07: Glass
08: Shattered Heaven
09: Songs Lovers Pray
10: The Road to Tan-Tan
11: It's The Quits
12: 27
13: The Natives Are Restless
14: Smart Concrete & Cash
15: Dogfood
16: Valium Babies
17: If You Take A Little Xtra
18: You Do Yours
19: I Don't Want
20: Somewhere In Europe
21: I'm Not Scared
22: The Eternal Blues

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 12. mai 2015

Siste Dagers Hellige - Seks Millioner (1983)

Siste Dagers Hellige ble dannet mot slutten av 1982 av en gruppe mennesker vi stort sett har møtt på her i tidligere innlegg: sanger Harald Fossberg kom fra legendariske Hærverk, mens gitarist Ulf Knudsen og trommis Geir "Bulle" Underdal kom fra minst like legendariske Betong Hysteria; sistemann med var en viss Ståle Hoff på bass. Bandet bygde seg opp et ry som et brutalt, energisk, eksplosivt liveband, og deres blanding av tabutemaer (masseutryddelse, pedofili og denslags) og generell fandenivoldskhet var i utgangspunktet en formel for suksess. Singelen Seks Millioner kom på vårparten 1983, og var visstnok en skuffelse, ettersom live-energien ikke fulgte med over på vinyl. Kort tid etter eksploderte bandet, ettersom Bulle og Ståle ikke kunne utstå hverandre, og dermed var Siste Dagers Hellige historie, med kun én singel under beltet. Omtrent ett år etter gav imidlertid Trygve Mathiesens Likvidér ut kassetten Levende, bestående av liveopptak og demoer, men denne er selvsagt helt utilgjengelig, og bandets katalog forblir for meg en enslig singel.

Hvorfor denne skal ha vært skuffende er ikke helt forståelig for min (muligens litt ukritiske) del; spør du meg låter det rimelig dynamitt, og om det er noe som trekker ned, så er det min egen dårlige vinylripp, noe som skyldes manglende kompetanse på feltet. Seks Millioner introduseres på et ramlende, sjanglende hav av trommer, så ustøe at det nærmest er svimlende. En repeterende, truende basslinje tar plass, og deretter serveres vi en av de flotteste åpningslinjene som finnes fra perioden:

Maria Magdalena
Jesus Kristus
Horesønn

Etter dette følger flere frekke fornærmelser fra Fossbergs side, alt mens bandet rykker og napper som et døende dyr, varierende mellom eksplosjon og hvisken. Midt inni utsettes vi for en vrang solo fra Knudsen, før bandet galopperer mot en siste eksplosjon. Fossbergs vokal går bra bleiebaby til fascist på sekunder, og det hele låter knall. B-siden, Uskyld, bygges opp på relativt likt vis, med store, spastiske trommer og en basslinje som ankrer det hele, mens Knudsen vrir ut stikkende, skjærende gitarfragmenter. Fossbergs noe utydelige fortelling om guttelår, levende døde og mer til, fremført med vellystende, prustende kåtskap og halvorgasmiske stønn, skaper et nesten komisk ubehag, som rammes inn av bandets tunge, grove driv. Mest av alt er singelen et bud om hva som kunne vært, og det er i ettertiden frustrerende å (kanskje) vite hva man har gått glipp av, men singelen står seg som noe av det mest hardslående jeg har hørt fra perioden så langt, og gir dessverre mersmak.






















Siste Dagers Hellige - Seks Millioner

01: Seks Millioner
02: Uskyld

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 9. mai 2015

Spastisk Ekstase - 3 Mord (1982)

Det finnes mange fenomener som gjentar seg med jevne mellomrom i musikkverdenen, og av disse er kanskje "supergruppe"-fenomenet et av de aller mest interessante. Gjerne skaper slike grupper uante mengder hat (tenk på Emerson, Lake & Palmer, evt. Audioslave), mens de andre ganger kan fungere overraskende bra. Til tross for - eller kanskje nettopp fordi - at Norges musikkmiljø var rimelig lite, så dukket det opp et knippe supergrupper, og av disse er Spastisk Ekstase kanskje det aller mest markante.

Spastisk Ekstase ble dannet som et studioprosjekt i 1982 for å spille inn en EP, bestående av låter skrevet av en viss Øivind Hånes, som fungerte som prosjektets kjerne. På nettsidene hans påpekes det at "ideen var å samle de mest profilerte musikerne fra den daværende norske nyrockscenen", og dette ble gjennomført med glans: i tillegg til Hånes på keyboards besto bandet av Helge Gaarder fra Kjøtt, Don Buchanan fra The Cut, Ola Snortheim fra De Press, Frank Hovland fra Program 81/82, samt en viss Beranek. Plata ble spilt inn over 5 dager i januar 1982, og etter utgivelse later det til at prosjektet Spastisk Ekstase var ferdig. Medlemmene fortsatte med sine egne prosjekter, i tillegg til nye (Gaarder og Snortheim endte blant annet opp i Cirkus Modern), og Hånes fortsatte som musiker, rektor og forfatter (skjønnlitteratur og mat&drikke, tydeligvis).

Platas tre titulære mord er gjennomført av henholdsvis Religion, Frihet og Gode Hjem. Religion Dreper er den mest umiddelbare låta, drevet fram av Snortheims hi-hat-arbeid, Hovlands karakteristiske halvfunky basslinjer og krypende, kløende nyveivgitar, mens Gaarder legger fram en tekst der parallellene dras mellom Ayatollah Khomeinis teokratiske postrevolusjonære Iran og nazityskland - den organiserte hjernevaskingen brukes som viktigste fellestrekk, og låtas intensitet øker stadig, med maniske SIEG HEIL-rop og Beraneks sjøsyke Adrian Belew-gitarer. Frihet Dreper bygger på en dansbar nyveiv-beat, og skaper en narkotisk, paranoid stemning via uskyldig plystring og drømmende pianoløp, mens Gaarders vokal er forførerisk og myk, subtilt overbevisende i kontrast til forrige låts religiøse aggresjon. Gode Hjem Dreper er imidlertid kanskje den beste låta på plata: arrangementet vokser gradvis fra kontrollert postpønk med funky refrengpartier til den ytterste galskap - Snortheims trommer blir gradvis mer desorienterende, mens Gaarder går gjennom en omvendt mental aldring, der han ender opp med å synge infantile barnemelodier i fistel, totalt hinsides all hjelp, mens omgivelsene kollapser rundt ham. Nydelig lytting, med andre ord.






















Spastisk Ekstase - 3 Mord

01: Religion Dreper
02: Frihet Dreper
03: Gode Hjem Dreper

**Trykk her for å lytte!**

torsdag 7. mai 2015

Shakespeare In The Bush - Jakob (1989)

Ettersom det nå nærmer seg eksamensperiode for en viss andel av befolkningen, benytter jeg dagens innlegg til å igjen ta opp historien om Trondheimsbandet Det Glade Vanvidd, av den enkle grunn at bandet inneholdt min nåværende foreleser, og dermed i ekstremt utstrakt mening blir en relevant del av forberedelsene. Hvorfor da en post om bandet Shakespeare In The Bush? Jo, nå skal du høre!

Det Glade Vanvidd startet, som jeg påpekte sist gang de ble omtalt, en gang i 1984, og utviklet seg til å bli et meget merksnodig band, i grenselandet mellom treig hardcore, postpønk, tøyserock og performancekunst (eller noe i den dur). Bandet eksperimenterte med det aller meste - flaggstang ble brukt som instrument, visstnok - og fikk ry på seg for å være et infantilt norsk Residents, uten at det er mye sannhet i dette. Hvem som spilte hva i bandet ble også byttet på med jevne mellomrom, og hele greia var i og for seg rimelig flytende. Etter bandets vinyldebut, Surfin Beirut, forsvant imidlertid kjernemedlem Viggo Mastad inn i sitt eget prosjekt Israelvis, mens DGV fikk med seg en viss Oddvar Njåstad (muligens foreleser-bassist Magnes bror) på gitar, skiftet navn til Shakespeare In The Bush, og gav ut singelen Jakob i 1989. Etter dette ble bandet oppløst, og medlemmene forsvant hit og dit: før politikken tok ham var Harald Nissen med i Albino Slug, mens Njåstadene gav ut en plate under navnet Pontiac Pilatus.


Hvordan låter så DGV, aka Shakespeare In The Bush, anno 1989?
Det første man legger merke til er at de mer absurde elementene fra tidligere kassetter, og forsåvidt også Surfin Beirut, er fjernet fra musikken, til fordel for en massiv, seig vegg av vrengt sneglegitar og hamrende trommer. Hardcore-tendensene er roet ned til fordel for en slags sludge-aktig masse, og det låter rimelig tøft. Vokalisten (i utgangspunktet Nissen, men hvem vet?) gjør imidlertid sitt aller beste for å låte jævlig, og det får han ganske godt til. Jakob ledes an av en rask, halvmelodisk bassgang, før bandet sparker igang, legger seg i midtempo, og vi introduseres for den titulære karakteren Jakob, som, av grunner jeg ikke skal røpe, sitter i et tre og nekter å komme ned. Låtas høydepunkt er et snodig mellomparti, der bandets tunge driv kontrasteres med en gammel dame som forteller at "alle er så forundret, for det har skjedd noe med meg!" - det minner egentlig om Egil Hegerbergs tyngre materiale (han er en uttalt fan, så det er ikke rart). Mannen i Badekaret er både tyngre og seigere enn Jakob, men på samme måte som i Jakob krydres huleboerriffene av små bassmelodier, slik at appellen holdes oppe. Låta omhandler en viss Uwe Barschel, hvis liv endte på mystisk vis i et badekar, kledd for fest og farvel, og er alt i alt en flott liten trall. 






















Shakespeare In The Bush - Jakob

01: Jakob
02: Mannen i Badekaret

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 5. mai 2015

Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp (1982)

Som jeg har nevnt før, så er det haugevis med band fra den norske musikkscenen på 80-tallet som bortimot er forsvunnet og begravd av tidens forvitrende tann og menneskets rivende likegyldighet. Dette leder til at de aller fleste ikke kjenner til historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas, og deres smale, men flotte katalog, som for mine ører er ulik det aller meste annet fra perioden.

Quadromachetas sto opp som en noe svaktbrennende fønix fra askene av det hakket mer legendariske Fredrikstadbandet Z-Off, som imploderte mot slutten av 1981, etter å ha gitt ut en eneste singel, og på den måten satt Norges navle på kartet hva musikk angår. Gitarist Martin Caspersen, sanger Bjørn Müller, og en viss Elisabeth Müller (Kone? Søster? Tilfeldig?) fra Z-Off dannet The Omen sammen med bassist Sven Olsen, men etter et knippe øvinger sluttet både Bjørn og Elisabeth, i bytte mot Z-Off-trommis Glenn Rugås, som her tok seg av trommene, i tillegg til synth, sang og tekstskriving. Sistemann inn ble Arne Kjellstrøm, som fungerte som permanent trommis mens primus motor Rugås vaiet fram og tilbake mellom rollene. Bandet debuterte live på barne- og ungdomsskolen min, og byttet kort tid etter navn til Quadromachetas. Deres noe eksentriske uttrykk skapte interesse hos det lokale plateselskapet Hansen, som åpnet for utgivelse av en singel. Kort tid etter fulgte en LP på Mai, A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, og året etter kom singelen Sossepappamamma. Etter dette var det slutt, og bandet gikk i glemmeboken for de aller fleste - slik kan vi selvsagt ikke ha det, og alle tre utgivelser vil med tiden finne sin vei hit.

Jeg leste ett eller annet sted at bandet var veldig opptatt av trommer og perkusjon, og dette er sånn sett merkbart på A-siden, The Memoares of a Space Tramp; halvveis galopperende, halvveis marsjerende trommer leder an, omflanket av rislende kastanjetter, mens Caspersen presenterer et gitarriff som formelig lukter spaghetti og cowboyhatt. Dette fundamentet legger grunnlag for en tekst det er umulig å få med seg, da sangeren (enten Caspersen eller Rugås, hvem vet) synger på en måte som drukner alle ord til fordel for uttrykk, ikke ulikt Martyn Bates fra Eyeless In Gaza. Låta når et melodisk høydepunk i midten, der et midtparti med ordløs vokal og piano løser opp den dramatiske stemninga. Mot slutten introduseres et halvmelankolsk synthtema, før det hele fader ut til lyden av bølgedønninger. B-siden, Industriregn (fantastisk låttittel, egentlig) er skrevet i samarbeid med Müller, og soundmessig er tråden til Z-Off tydelig. Låta er pønkete i tempo og uttrykk, bygd på en sirkulær bassgang og en manisk vokal som igjen framfører en uhørbar tekst (dog med hørbar dialekt), og den vinner på et fantastisk bra, monumentalt refreng. Legg til et midtparti som til forveksling kan minne om TAV!, og du har en knallbra singel, som lover godt om hva som vil komme videre.





















Quadromachetas - The Memoares of a Space Tramp

01: The Memoares of a Space Tramp
02: Industriregn

**Trykk her for å lytte!**

lørdag 2. mai 2015

Kjøtt - Op. (1981)

Jeg innså relativt tidlig i prosessen at denne bloggen kom til å bli et ukronologisk virvar av plater, artister og utgivelsesår, ettersom min spontane utvalgsmetode trosser alle forsøk på kontinuitet og flyt, til fordel for mulige overraskelser og et helhetsuttrykk som ikke er ulikt hvordan jeg selv opplever perioden jeg prøver å dekke. Dette fører imidlertid også til at jeg snakker mye om ting som ikke ligger ute, og at en artist utvikling kan bli rotete å følge; tilfellet er slik for Kjøtt, et av landets mest legendariske (og beste) band, hvis utvikling fra gatesmart pønk til avantgardisk postpønk er en av de mest fascinerende metamorfosene jeg kjenner til i perioden.

Kjøtt besto i 1981, som tidligere, av Helge Gaarder, Michael Krohn, Jøran Rudi, Erik Aasheim og Per Tro, men maktbalansen var forflyttet, og spenningene i bandet er hørbare på plata: der Krohn hadde ledet an som hovedlåtskriver i 79-80, med enkle, smarte og fengende pønklåter, var perioden fra 80 og til 81 i større og større grad dominert av Gaarder og hans anarkistisk-idealistiske postpønk-visjoner. På EPen Hue Uten Sanser hadde disse tendensene vist seg fram i større grad enn tidligere, og uttrykket på Op. er en forlengelse av denne viljen til eksperimentasjon og grenseforskyving. Op. fikk blandede kritikker da den kom (noe som er forståelig, for plata er rimelig snodig), og kort tid etter sluttet Krohn i bandet. De fire andre fortsatte under navnet Montasje, og gav ut plata PRESENCE! et MONTASJE-produkt i 1982, med dansken Michael Rasmussen på trommer (Krohn gjestet vel å merke på en låt). Krohn startet selv opp Raga Rockers, hvis første plate ble produsert av Gaarder, og bandet endte opp som ett av de "fire store" i norsk rock.

Fra første låt viser Op. i stor grad et annet band enn det som gav ut den legendariske Kjøtt-tolvtommeren i 1980; Metamorfose begynner med spretne trommer, funky gitar, fløyte og boblelyder, mens Gaarder forteller en spenstig historie som kanskje handler om et sykehusopphold. En viss Kristin Kopperud tilfører halvoperatiske linjer som gir det en viss cabaretfølelse, og det hele låter rimelig sært. Spør du meg er imidlertid Metamorfose platas svakeste punkt, og det blir straks bedre; Beat Allegro er en løpende, klaustrofobisk fortelling om mental ubalanse, bygd på en bassgang som sirkler rundt seg selv, hamrende piano og Rolf Wallins tåkelurtrompeter, og det hele klimakser i et fantastisk, allsangverdig refrengparti. Av de 9 låtene på plata har Krohn kun skrivet én selv, og én sammen med Gaarder: avslutnignslåten (Jeg Gleder Meg Til) År 2000 er gjenkjennelig Krohn, med en kort og direkte tekst og raske, pønkete rytmer, før låta midtveis eksploderer i en massiv finale som blåser plata ut med et smell. Samarbeidet Jern & Metall er platas mest eksperimentelle; Gaarders forvridde vokal legges over et hyperaktivt musikalsk fundament, i stor grad vrengte, dronende oppgulp av lyd, ikke ulikt Dobbel V/Hiss (Viggo Vestel medvirker på Op., så likheten er kanskje ikke så merkelig). Min personlige favoritt er imidlertid Kald Feber: Gaarders fortelling om narkomane Karianne er melankolsk, men samtidig nesten triumferende, og musikken, fra synth-og-trommer-introen til Kopperuds ekstatiske vokaliserende tolkning av heroinrusen og det fantastiske mellompartiet komplimenterer teksten og skaper en steinkald klassiker. Hvorvidt plata som helhet kan kalles det skal jeg ikke uttale meg om, men den var en viktig del av min musikalske oppvekst, og står for meg som en bauta i norsk musikkliv.






















Kjøtt - Op.

01: Metamorfose
02: Beat Allegro
03: Krigsrop

04: Kald Feber
05: Vinyl-Lobotomi
06: Jern & Metall
07: Hvit Hud/Svart Skinn
08: Under Jorda
09: (Jeg Gleder Meg Til) År 2000

**Trykk her for å lytte!**