The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem (1981)

I mellomrommet mellom to eksamener skal jeg gjøre det lett (og muligens også litt fort) for meg selv, da min oppmerksomhet i større grad burde fokuseres på Europas økende dominans i verden fra senmiddelalderen og til imperialismen på 1800-tallet, og mindre på de små klyngene av norske grupper fra 1980-tallet (det er nemlig ikke på pensum, av en eller annen merkelig grunn). Derfor serveres The Aller Værste!s andre LP, Disniland i De Tusen Hjem, som etter hva jeg vet ikke er nevneverdig tilgjengelig i dag. 

Historien om TAV! har jeg presentert ved flere anledninger, så jeg skal ikke si så veldig mye. Det som kan sies er at bandet, etter en stadig opptur med singelen Blålys, EPen TAV! og den legendariske debutplata Materialtretthet hadde meislet ut sin plass i landskapet som et av Norges desidert beste band, med smarte tekster, fengende låter og et uformelt, kollektivistisk bandoppsett. Karrieretoppen kom da bandet fikk opprettet en egen sjanger for seg på Spellemannsutdelingen, "nyrock", slik at Materialtretthet kunne få prisen. Våren 81 kom Disniland i de tusen hjem, som ble lansert som en énsides LP; A-siden er dermed en helhet for seg, mens B-siden består av liveopptak og en remiks. Etter dette var veien dog kort mot oppløsning: den legendariske Polenturneen med Kjøtt og De Press sommeren 81 tæret sannsynligvis på bandet, og sammen med indre uro ledet det til trommis Ketil Kerns avskjed. Resten av bandet holdt sammen for singelen Hakk, før slutten var et faktum ca. 81/82. 

A-siden består av åtte låter, der hver låtskriver har skrevet to. Lasse Myrvold serverer tittelsporet, som, spør du meg, er en av de aller sterkeste låtene bandet gav ut: fra en uskyldig orgelintro til et aggressivt arrangement og en direkte, mer åpent politisk tekst enn tidligere til den avsluttende gitarsoloen er Disniland i de tusen hjem en utrolig bra låt, og en knallåpning på plata. Harald Øhrns Et par timer er mer tankefull enn tidligere, mer opptatt av stemning enn pop, men uten å ofre de gode melodiene og appellen. Chris Erichsens De Fornøyde er av mer paranoid sort, med ett snakket og ett sunget vokalspor, mens bandet kverner på et riff som låter som et dusin flakkende, nervøse øyne; A-side-avslutningen Slutt er en monoton, uhyggelig ende, preget av Erichsens truende vokal og robotgitarer. Sverre Knudsen serverer den korte poplåta Får det ikke til, i tillegg til Ideal, Ideal, platas mest eksperimentelle låt, båret av et brumlende bassriff og spastiske orgellyder. Sistnevnte finnes i remikset utgave på B-siden, der bandet leker seg med lydeffekter og mandolin, og slik viser et latent potensiale i musikken. Live-opptakene er utelukkende Myrvold-låter, med unntak av en Fleetwood Mac-cover, og viser hans fantastiske låtskriverevner: Spisse sko er et stykke klassisk, humoristisk TAV!, mens Ikke kom til meg låter som en uferdig klassiker. B-siden trekkes litt ned av et noe slapt band, men jevnt over syns jeg Disniland i de tusen hjem er en bedre plate enn Materialtretthet: tekstene er tøffere, låtene er litt grovere og ideene litt farligere, til tross for at helheten kanskje er svakere. Uansett hva er den en glemt klassiker, og den fortjener like mye oppmerksomhet som forgjengeren!

The Aller Værste! - Disniland I De Tusen Hjem

01: Disniland i de tusen hjem
02: Et par timer
03: De fornøyde
04: Får det ikke til
05: Store sterke damer
06: Sterk og stor
07: Ideal, ideal
08: Slutt
09: Ideal, ideal - Remiks
10: Albatross
11: Spisse sko
12: Hva skal du gjøre?
13: Øynene som ser meg
14: Ikke kom til meg

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - Hakk (1981)

Jeg har tidligere nevnt hvordan enkelte utgivelser kanoniseres og stadig hentes fram som mesterverk, mens andre går i glemmeboken og ender opp på halvinteressante, undereksponerte blogger på det store internettet. Likevel er det noen band som, til tross for smale kataloger og store mengder kritikerros, likevel kun finnes tilgjengelig for lytting i brudd og deler, med enkelte mangler som kan gjøre den interesserte lytter frustrert og irritert. I dag prøver jeg å rette litt opp i dette, ved å tilgjengeliggjøre TAV!s glemte svanesang, singelen Hakk/Bare Feiginger.

Historien om The Aller Værste! har jeg lagt fram tidligere, så jeg skal ikke gå nevneverdig inn i den nå. Det som nevnes kan, er at TAV!, etter utgivelsen av andreplata Disniland i de tusen hjem, var på randen av sammenbrudd. Hvorfor vet jeg ikke, men historien ble slik at Ketil Kern, trommeslager og definerende element i bandets lydbilde, forsvant ut av bandet; resten ble igjen for innspillingen av en siste single, der de fikk med seg Robert Isdal fra Alle Tiders Duster som trommis. Singelen ble gitt ut uten navn eller omslag, og produktet virker i og for seg halvferdig: litt tilfeldig kommunikasjon med Chris Erichsen røpet at han ikke anser singelen som et ekte TAV!-produkt, og det er i og for seg forståelig, da den opprinnelige bandkjemien er borte. Etter singelen splintret bandet, og medlemmene gikk til andre prosjekter, som The Beste, Løver & Tigre og Stilleben.

TAV! hadde på Disniland tatt et steg vekk fra Materialtretthets mer lekne arrangementer, og Hakk/Bare Feiginger lener enda mer bort fra det gode humøret, til fordel for en ubehagelig urban paranoia. Jeg skal ikke si det sikkert, men det kan høres ut som om Sverre Knudsen synger, og dermed har skrevet, begge låtene, og de passer godt inn i hans bidragskatalog, da hans låter ofte er mer abstrakte og flytende. Trommisbyttet er merkbart fra starten: Kerns lekne, oppfinnsomme spill er byttet ut med streitere postpønk-tromming, som gir musikken et fremmed, men spennende preg. Låta Hakk bygger på et tykt, fengende bassriff, mens vokalmelodien til tider refererer til Funkytown. Det låter imidlertid mye mer aggressivt enn før, vokalen låter hånlig. Karakteristisk skjeve partier dukker opp, med skrekkfilm-orgel og halvsure gitarer. Låta gir ingen forløsning, og slutter abrupt og ubekvemt. Bare Feiginger er mer fengende, med et sangbart refreng og oktavhoppende bass. Versene er imidlertid et kaos av stemmer som synger, snakker og mumler, mens bandet holder drivet gående. Mot slutten dukker det opp massevis av referanser til Marx, Dostojevskij, Miller og flere, før låta fader ut på strofen "du har aldri vært så redd som meg". Stemningen på plata er grå og kvelende, som om de mørke drømmene fra enkelte låter på Materialtretthet har blitt virkelighet, og paranoiaen har tatt overhånd. Likevel er begge låtene både spennende og interessante, og de fortjener sin plass i TAV!s vesle katalog.

 

The Aller Værste! - Hakk

01: Hakk
02: Bare Feiginger

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - TAV! (1980)

Etter noen dager med synkende besøkstall tyr jeg til drastiske og populistiske midler for å prøve å rette opp i dette. Imidlertid gjøres dette ved å hedre et av de største navnene innen norsk musikk, da dagens innlegg var utgivelsen der The Aller Værste!s Lasse Myrvold dukket opp som låtskriver for første gang.

En kort historie om Lasse og hans kumpaner Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen har jeg allerede presentert tidligere, så jeg skal ikke gå i stor detalj. Det som kan sies, er at bandets forrige (og første) utgivelse, singelen Blålys, vakte en del oppsikt både i i inn- og utland (John Peel spilte den for engelskmennene, blant annet), og bandet bygde gradvis opp et ry som et av de mer interessante i landet, med smarte, treffende tekster og originale, fengende låter. Rundt et halvt år etter Blålys dukket EPen TAV! opp, og bandet sikret seg sin første virkelig klassiske utgivelse. Der den første singelen inneholdt én låt hver av Harald og Sverre, demonstrerte TAV! de to resterende låtskrivernes ferdigheter, i tillegg til en særegenhet som ville gjenta seg på videre utgivelser: av fire nye låter var én signert Chris, mens Lasse pøste på med tre. 

På TAV! er produksjonen hakket friskere og mer oppdatert enn den var på debutsingelen, noe som kun er en fordel for bandet. Plata åpner med Lasses Dans Til Musikken, og mannens talent er åpenbart ved første lytting: introduksjonsriffet bygger opp til en dansbar, bassdrevet rytme, før stemmene veksler mellom kommandoer, frihetsrop og en skjev, ordløs melodi. Etter en strukturrepetisjon med et noe paranoid vers bryter sangen sammen til den gjentakende bassdrevne rytmen, mens en gitar slipper løs en vegg av atonal støy og bandet roper dels hjernevasket og dels desperat i takt. Verset gjentas igjen, og deretter er TAV!s første soleklare klassiker over. Chris' Rene Hender er drevet av farfisaorgel og noen rimelig frekke gitarriff, i tillegg til en typisk manisk vokal som underbygger en tekst som muligens tar for seg paranoide forstyrrelser påført av forholdet mellom idealer og virkelighet i en overeksponert verden (dette fant jeg bare på nå). Søster, Søster drives av nok et skeivt riff, og tekstens paranoide trekantdrama legges over et arrangement der graden av spenning vokser mot en klimatisk gitarsolo. Ingen Vei Tilbake er den mest direkte låten på plata, med et pønkete tempo og fengende små melodier overalt. Sammen utgjør de fire låtene en perfekt helhet, drevet av bandets kollektive visjon og låtskrivernes forskjellige personligheter. Hva som fulgte vet jo de fleste (og det vil dukke opp her seinere), så for nå får dere nyte en av de tidlige klassikerne fra det norske musikklivets mest interessante periode.

Salig være Lasse Myrvold.

The Aller Værste! - TAV!

01: Dans Til Musikken
02: Rene Hender
03: Søster, Søster
04: Ingen Vei Tilbake

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Sjokk Rock (1980)

Hipp hurra! 

Dette innlegget er det tiende som postes på bloggen, og dette er grunn til feiring! Fra å være en vag idé delt blant venner har Eine Keine Angst Musik blitt en realitet. Jeg skal ikke overdrive med å si at det har vært en ubetinget suksess (det kunne definitivt vært flere lesere, men sånn er livet i strømmingens tidsalder), men det gleder meg hver gang jeg ser at noen har vært innom, og at noen er nådd. I så måte feirer vi altså den tidende posten ved å legge ut den første av flere fullengdere som vil dukke opp her, nemlig live-plata Sjokk Rock.

Sjokk Rock var, etter hva jeg har klart å få med meg, et todagers konsertarrangement på Høvikodden i Bærum en gang i 1980, der de åtte bandene som er representert på skiva spilte noen sammenklemte og forhastede konserter. Av gamle kjenninger er Kjøtt og The Aller Værste! med, i tillegg til kjente navn som Oslo Børs, Blaupunkt, Babij Jar, 1984 og Hærverk. Det eneste ukjente bandet er (Psykedeliske) Tystere, som for min del innebærer en festlighet av dimensjoner, da det viste seg at sanger Eivind er en god venn av min far, og dermed en person jeg har kjent i flere år (for tiden spiller han i voksenprogpop-bandet Kosmoratik, som for øvrig kan anbefales til de fleste).

Musikken på plata er ikke perfekt, men det er, om ikke annet, et tidsvitne som dokumenterer hvor variert musikklivet i Norge egentlig var, og hvor vidt paraplybegrepet "pønk" ("sjokk rock", for å være korrekt) favnet: Kjøtt, Hærverk og Oslo Børs serverer ren, rask pønk, Blaupunkt og TAV! spiller skapåvirket nyveiv (uten at det låter likt på noen måte), 1984  og Babij Jar spiller gitarsolohardrock, mens (Psykedeliske) Tystere framfører en sær, halvnormal psykedelisk rockvariant. Plata er full av gode øyeblikk, men mitt favorittøyeblikk på plata er nok når Helge i Kjøtt roper at "det ække no' lyd her! Øy! Øy!" mens bandet bare raser videre, tydeligvis for opptatt av å høre seg selv i kaoset.

Dette er en utrolig artig plate, og den er over på ca. 20 minutter. Jeg vet ikke om noen andre live-plater fra tiden, med unntak av TAV!-konserten fra Hulen i Bergen som ble gitt ut for noen år siden, og derfor blir denne platen essensiell for å få inntrykk av klimaet og stemningen i en tid der musikkmiljøet generelt i alt for stor grad er oversett.

Sjokk Rock

01: Kjøtt - Flue
02: 1984 - Hva Faen
03: Hærverk - Aj, Aj, Aj Så Leit
04: Blaupunkt - Gul & Blå
05: Oslo Børs - Fikser Du Livet Ditt
06: (Psykedeliske) Tystere - Ramba
07: Babij Jar - Donk-Donk
08: The Aller Værste! - Dans Til Musikken

**Trykk her for å lytte!**

The Aller Værste! - Blålys (1979)

Etter et kortere opphold fortsetter herved min store misjon i en noe trygg, men likevel fortreffelig stil, i form av The Aller Værste!s debutsingel Blålys, her med bonuslåten En av Dem, som etter hva jeg vet kun var med på et begrenset opplag.

The Aller Værste! regnes som et av de "fire store" i norsk nyveiv, sammen med De Press, Kjøtt og The Cut. Bandet, som i sin korte levetid ble betegnet som et "Bergensband", besto av fire Oslogutter (i alle fall tre av de var til og med fra Bærum), samt en fra Stavanger. TAV! ansees som et av de første norske bandene som lot seg inspirere av det som skjedde i England på slutten av 70-tallet, og musikken deres er en pønkete form for ska, dominert av det noe urockete farfisaorgelet. Etter Blålys fulgte en 4-spors EP, deretter platene Materialtretthet og Disniland i de tusen hjem. Etter dette gikk bandet i oppløsning, men de rakk å gi ut en singel, Hakk/Bare Feiginger, imidlertid med ny trommis. I ettertid står TAV! igjen som et av landets mer nyskapende band, og et tidlig eksempel på at norske tekster ikke nødvendigvis er noe å skamme seg over.

Musikken på plata er et friskt, åpenbart Specials/Madness-påvirket pust inn i norsk samtid. Blålys er en overraskende lang låt (hele fire minutter!) med relativt lite tekst og relativt mange forskjellige riff og motiver. Etter to raske vers/refreng-segmenter går låta over i et langt instrumentalt mellomspill der alle medlemmene får hver sin solo, før vers/refreng-partiet kommer tilbake og låten avslutter. På Vei Hjem er en liten fortelling om urban ensomhet og forvirring lagt over en rask rytme og med platas mest fengende øyeblikk i form av et evig siterbart refreng. En av Dem er et liveopptak, samt en medley med sin egen låt og ABBAs S.O.S., av alle ting. Distansen fra banal pønk-pønk er forfriskende, og plata holder seg veldig godt i dag, til tross for en noe kjip produksjon.
















The Aller Værste! - Blålys

01: Blålys
02: På Vei Hjem
03: En av Dem

Trykk her for å lytte!