The Aller Værste! - Hakk (1981)

Jeg har tidligere nevnt hvordan enkelte utgivelser kanoniseres og stadig hentes fram som mesterverk, mens andre går i glemmeboken og ender opp på halvinteressante, undereksponerte blogger på det store internettet. Likevel er det noen band som, til tross for smale kataloger og store mengder kritikerros, likevel kun finnes tilgjengelig for lytting i brudd og deler, med enkelte mangler som kan gjøre den interesserte lytter frustrert og irritert. I dag prøver jeg å rette litt opp i dette, ved å tilgjengeliggjøre TAV!s glemte svanesang, singelen Hakk/Bare Feiginger.

Historien om The Aller Værste! har jeg lagt fram tidligere, så jeg skal ikke gå nevneverdig inn i den nå. Det som nevnes kan, er at TAV!, etter utgivelsen av andreplata Disniland i de tusen hjem, var på randen av sammenbrudd. Hvorfor vet jeg ikke, men historien ble slik at Ketil Kern, trommeslager og definerende element i bandets lydbilde, forsvant ut av bandet; resten ble igjen for innspillingen av en siste single, der de fikk med seg Robert Isdal fra Alle Tiders Duster som trommis. Singelen ble gitt ut uten navn eller omslag, og produktet virker i og for seg halvferdig: litt tilfeldig kommunikasjon med Chris Erichsen røpet at han ikke anser singelen som et ekte TAV!-produkt, og det er i og for seg forståelig, da den opprinnelige bandkjemien er borte. Etter singelen splintret bandet, og medlemmene gikk til andre prosjekter, som The Beste, Løver & Tigre og Stilleben.

TAV! hadde på Disniland tatt et steg vekk fra Materialtretthets mer lekne arrangementer, og Hakk/Bare Feiginger lener enda mer bort fra det gode humøret, til fordel for en ubehagelig urban paranoia. Jeg skal ikke si det sikkert, men det kan høres ut som om Sverre Knudsen synger, og dermed har skrevet, begge låtene, og de passer godt inn i hans bidragskatalog, da hans låter ofte er mer abstrakte og flytende. Trommisbyttet er merkbart fra starten: Kerns lekne, oppfinnsomme spill er byttet ut med streitere postpønk-tromming, som gir musikken et fremmed, men spennende preg. Låta Hakk bygger på et tykt, fengende bassriff, mens vokalmelodien til tider refererer til Funkytown. Det låter imidlertid mye mer aggressivt enn før, vokalen låter hånlig. Karakteristisk skjeve partier dukker opp, med skrekkfilm-orgel og halvsure gitarer. Låta gir ingen forløsning, og slutter abrupt og ubekvemt. Bare Feiginger er mer fengende, med et sangbart refreng og oktavhoppende bass. Versene er imidlertid et kaos av stemmer som synger, snakker og mumler, mens bandet holder drivet gående. Mot slutten dukker det opp massevis av referanser til Marx, Dostojevskij, Miller og flere, før låta fader ut på strofen "du har aldri vært så redd som meg". Stemningen på plata er grå og kvelende, som om de mørke drømmene fra enkelte låter på Materialtretthet har blitt virkelighet, og paranoiaen har tatt overhånd. Likevel er begge låtene både spennende og interessante, og de fortjener sin plass i TAV!s vesle katalog.

 

The Aller Værste! - Hakk

01: Hakk
02: Bare Feiginger

**Trykk her for å lytte!**