Holy Toy - Warszawa (1982)

Selv om jeg i forrige innlegg fristet med et vell av innkommende skatter, så holder jeg meg likevel i en relativt trygg sone for øyeblikket, da overføringen fra vinyl til digital er tidkrevende, og lyden ikke nødvendigvis blir tilfredsstillende. Jeg prøver herved å gjøre opp for det, ved å servere en av periodens desidert beste plater: Holy Toys debut-LP Warszawa.

Etter førsteutgivelsen Perfect Day tidligere på året fikk Holy Toy ny form: Lars Pedersen gikk midlertidig ut av bandet, og inn kom Sven Kalmar, tidligere i Ung Pike Forsvunnet og seinere med gamle TAV!ere i The Beste; dessuten kom trompetisten Rolf Wallin med, og med ham fulgte et av platas sterkeste særtrekk, nemlig den nervøse trompeten som veiver inn og ut i musikktåken. I tillegg til disse to besto bandet selvsagt av leder Andrej Nebb, samt gitareksentrikeren Bjørn Sorknes, som parallelt drev på med sitt 3rd Man-prosjekt. Warszawa ble godt mottatt (fanzinen Kitsch mente at det var den viktigste, beste og største norske plata noensinne, for eksempel), og bandet fikk oppmerksomhet både i Norge og i utlandet, med påfølgende konserter og videre eksponering. Under Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene kom Warszawa på en respektabel 20. plass, men den kunne godt ligget i topp 10, da dette enkelt og greit er fantastisk bra.

Til å komme kun étt år etter Block to Block er musikken overraskende langt unna De Press' spretne balkanveiv: stemningene fra debut-EPen er tonet ned, til fordel for en dvelende, tåkeaktig atmosfære, der den maniske energien kun sporadisk trenger gjennom. Åpningslåta Down In Japan er et godt eksempel: rytmen er statisk og maskinell, gitaren skraper som metall mot betong, synthene stikker som små nåler, trompeten blåser ut små rop, og en enkel basslinje driver låta fremover, mens Nebb monotont synger om hvordan maskinene har tatt over Japan, på bekostning av menneske(lig)heten. Mot slutten øker intensiteten, og trompeten veiver ut av kontroll, som et siste desperat rop fra mennesket i møte med sin egen industri. På låter som Dwa Portrety (oppdatert fra EPen) og Buntowniki er tempoet langsomt og dvelende, og låtene er i stor grad bygd rundt ett enkelt element, for eksempel en basslinje eller en pianomelodi, mens bandet gradvis øker spenningen, men uten å gi utløp. Wojtek er en fantastisk sørgesang, med platas beste melodi og vokal. Marmur er det nærmeste vi kommer en pønklåt, med en manisk bass og et fengende refreng. Min favoritt er imidlertid Niebieska Patelnia, en slags kollasj av norsk nasjonalromantikk, katolske hymner og rautende kyr.

Til syvende og sist er det likevel hensiktsløst å plukke plata fra hverandre: den fungerer utmerket som en helhet, og burde høres av alle.

Holy Toy - Warszawa

01: Down In Japan
02: Warszawa
03: Marmur
04: Dwa Portrety
05: Niebieska Patelnia
06: Lada Vada
07: Wojtek
08: Bells
09: Buntowniki
10: Planet of Violence

**Trykk her for å lytte!**