søndag 20. mars 2016

V/A - Zink Zamler (1982)

Minnesmarkeringen av Jesu død og oppstandelse nærmer seg med stormskritt. Der den jevne nordmann feirer begivenhetene med ski, svette og Jo Nesbø, foretrekker enkelte utskudd å heller minnes vår frelser ved å lytte til obskur norsk kassett-musikk, og i så måte gjør jeg kun min plikt når jeg tilgjengeliggjør en av de mest legendariske kassettene i norsk musikkhistorie, nemlig den myteomspunnede Zink Zamler.

Kassettbevegelsen vokste fram på starten av 80-tallet i Norge, i hovedsak, kan man tro, fordi kassetter var billige å produsere og lette å distribuere, noe som åpnet for en større grad av egenstyring og som satte DIY-ånden i gang for fullt. Zink Zamler sto som en av de viktigste kassettene i denne bevegelsen, ikke minst fordi den var tidlig ute, i tillegg til det store antallet artister, der mange er kjente navn for lesere av bloggen. Samleren ble utgitt som et samarbeid mellom fanzinen Zink og Likvidér Plater; om jeg ikke tar feil er fellesnevneren for begge partene Trygve Mathiesen, kjent fra LiK og Ym:Stammen. Zink var en av de mer betydelige fanzinene i Norge på tidspunktet, og hadde jevnt over høyere kvalitet enn gjennomsnittet. Kassetten fulgte i så måte opp kvaliteten, med god lyd, et mangfold av spennende norske band, og enkelte småstore navn fra utlandet.

Da det er en lang kassett, er det utrolig mye å ta av, og også mye å skrive om. Vi åpner med Utitlet av "B", bedre kjent som Bjørn Pettersen, bassist i Garden of Delight og Kraftensemblet. Låta er en lang, Bauhaus-aktig dub-groove, drevet av en gjentagende basslinje og kaotiske lydeffekter. Dynamo Forte er en forløper til White Lord Jesus, og spiller langsom, dramatisk goth; sanger Arvid Skancke-Knutsen briljerer som pervers vampyr. Personlig favoritt Babij Jar serverer sin definitivt særeste låt: Anvil of Victory bygger på en casio(?)-rytme og dronende, halvsure synther, syntetiske eksplosjoner og en repeterende basslinje, over hvilket gitaren spinner eksotiske, begravde melodier, alt mens Paul Værlien melankolsk synger noe som er umulig å høre. Å plassere låta mellom Ice Age og The Night Before gir ikke helt mening, men låta er sannsynligvis en demo, og gir innblikk i bandets spennvidde. Montasje viser seg med lydcollagen From Quasimodo to the Grünewald and Back Again, der Helge Gaarder og Erik Aasheim leker seg med klanger, stillhet og de dype pianotangentene. Thanasis Zlatanos dukker opp under Nekropolis-navnet, og Dialogos låter i virkeligheten som brent mark, døene kyr og en sverm av fluer. Morten Munk's Glade Dager, alias Lister, stiller opp med en gjenkjennelig listersk teksturlek. Brød & Sirkus serverer herlig postpønk med slapbass, og minner smått om Josef K. When Love Just Walks Away av sørlandsbandet Headcleaners er en fantastisk poplåt, drevet av rytmebokser og dramatiske synther. Voldsom Kjærlighet gir en diktopplesning, det samme gjør SM, der pønkpoet Gene Dalby gjør en opptreden. Trygve Mathiesen selv gjør en opptreden på Farger av "I Angst", et band som står som bindeleddet mellom LiK og Ym:Stammen. Det låter fragmentert, drevet av en insisterende rytme og gnukkelyder. Avslutningsvis finner vi Ulf Knudsen med Barndommens Høstland, som er like virkningsfull her som på kassetten Istanbul.

Takk til JR for anskaffelse av dette uvurderlige klenodiet.



















Zink Zamler

01: "B" - Utitlet
02: Dynamo Forte - Der Vampir
03: Babij Jar - Anvil of Victory
04: Portion Control - Terror Leads to Better Dubs (Party Mix)
05: Montasje - From Quasimodo to the Grünewald and Back Again
06: Nekropolis - Dialogos
07: Morten Munk's Glade Dager - Pen Er Stygg - Dub
08: Children of Kunta Kinte - Misubajuloo
09: Brød & Sirkus - La Dolce Vita
10: Headcleaners - When Love Just Walks Away
11: Eyeless in Gaza - Veil
12: Voldsom Kjærlighet - Ned Blandt Heltene
13: Den Tredje Generasjon - 090863
14: Portion Control - The Pressure is High
15: Les Fauves - Hollowhead
16: SM - Yakiguni (Snølandet)
17: Pre - Waits For Jacuzzi
18: "I Angst" - Farger
19: Apati - Intensjoner
20: Ulf Knudsen - Barndommens Høstland

søndag 13. mars 2016

Johnny Hazard - Useless (1985)

For tiden har interessene mine i stadig større grad beveget seg mot diverse former for ambientmusikk, være det Brian Enos banebrytende eksperimenter fra 70-tallet, hukommelsesfragmentene The Caretaker maner fram, eller William Basinskis dokument over ødeleggelsen, The Disintegration Loops. Med dette i hug er det ekstra gøy å finne tidlige spor av norsk ambient i postpønk-bevegelsen på 80-tallet. Dagens utgivelse, kassetten Useless, lever i så måte i et mellomland, delvis postpønk, delvis collage, delvis ambient, og peker mot et uutnyttet potensiale hos popgutten Johnny Liadal.

Det har seg nemlig slik at Johnny Hazard i virkeligheten er Haugesunds-gutten Johnny Liadal. For de innvidde vil navnet ringe kjent: Liadal var sangeren i postpønk-bandet Im Nebel, som etter hvert transformertes til det norske pophåpet The Colors Turned Red. I 1985, da Useless ble gitt ut, var imidlertid Im Nebel midt i endringsprosessen: Singelen The Colours Turned Red, utgitt samme år, viser et sterkt og modig popband, fjernt fra hvordan bandet låt i starten. Useless fungerte, kan man tro, som et utløp for restene av postpønkete særhet i Liadal, før bandet skiftet navn og forsøkte å erobre Skandinavia (noe som gikk rimelig dårlig, til tross for enorme mengder hype). Et av Liadals få andre solo-bidrag finnes på kassetten Absolute Musiques Schizofrene Festsamler.

Kassetten ble, etter hva jeg kan samle inn, godt mottatt ved utgivelse, men står i ettertiden som en av uendelig mange kuriositeter i det musikalske landskapet. Lydbildet er flatt, tungt og trykkende, i mange tilfeller drevet framover av repeterende rytmemønstre, langsomt og rituelt, mens diverse effekter flyter over fundamentet og skaper spennende stemninger. Åpningslåta Religion's Coming er et prakteksempel: Over en tung, marsjerende rytme suser skjærende gitarer og klokkeslag, før det hele dropper ut for en rytmisk basslinje. Gitaren trenger gradvis gjennom med østliginspirerte melodilinjer, og strukturen repeteres med små variasjoner, men uten noen form for forløsning. Friendly Conversation låter som alt annet enn tittelen, og minner til dels om Listers lydunivers. Lamentation låter som et utdrag fra Tim Buckleys Starsailor-periode, bestående kun av forskjellige forvridde stemmer. De korteste stykkene på kassetten, Fleece, Mine Mind og Subdue, forsterker collage-følelsen, og binder de lengre sporene sammen. Hunger of Man er faktisk en gitarlåt, og Liadals velkjente stemme trenger her gjennom grumselyden for å skape en uhyggelig folk-låt. Delicious er kassettens andre gitarlåt, nesten litt bluesaktig, men fjern og kald, som om man hørte den gjennom en vegg. Tittellåten Useless avslutter kassetten med monotone basslag og fjerne lydeffekter, mens fjern munkesang høres gjennom tåkelandskapet. Kassetten fungerer overraskende godt som en slags ambient-lytteopplevelse, og belønner gjentatt lytting. For den tålmodige er det her mye spennende å finne.





















Johnny Hazard - Useless

01: Religion's Coming
02: Fleece
03: Friendly Conversation
04: Lamentation
05: Mine Mind
06: Deeper Than Ever
07: Hunger of Man
08: Smack
09: Subdue
10: Wandering
11: Delicious
12: Useless

**Trykk her for å lytte!**

tirsdag 1. mars 2016

Fra Lippo Lippi - Say Something (1984)

I forsøket på å flytte tankene vekk fra en meget nærstående eksamen tar jeg meg fort i å forsøke å finne eksempler på musikk som passer til årstider, måneder, klima og stemning. For øyeblikket er Trondheim forblåst, frossent og ugjestmildt, men ikke uten et lite hint av den kommende våren. Den samme karakteristikken kan, noe urettferdig, tildeles singelen Say Something av Fra Lippo Lippi, som i det følgende skal omtales.

Vi har tidligere sett en omtale av Fra Lippo Lippis debut-EP Tap Dance For Scientists. På denne debuten presentertes bandet som en instrumental trio som lekte med lyd og stemning, både i form av korte, popaktige vignetter og lengre stemningsstykker. I 1984 hadde ting imidlertid endret seg: Bandet besto nå, i tillegg til originalmedlemmer Rune Kristoffersen og Morten Sjøberg, av sanger og frontfigur Per Øystein Sørensen, i tillegg til keyboardist Øyvind Kvalnes, som har sin debut på Say Something-singelen. I tillegg er Bjørn Sorknes, som opprinnelig sluttet i bandet rundt 1980, med på bass. Ved utgivelse hadde bandet allerede LPene In Silence (1981) og Small Mercies (1983) bak seg, og singelen fungerer som et bindeledd mellom den kjølige postpønk-sounden på de tidligere LPene og den mer popvennlige lyden på gjennombrudds-LPen Songs fra året etter. Etter denne ble bandet popstjerner, men begynte samtidig å splintre i sømmene. Duoen Kristoffersen/Sørensen fortsatte imidlertid til starten av 90-tallet, og var innen den tid blitt enorme på Filippinene, noe som vitner om en av de merkeligste suksesshistorier Norge har å by på.

Låta Say Something bygges på en hektisk synthbass-loop og insisterende rytmer, over hvilket vagt østlige gitarstemninger fyller ut sounden. Sørensen synger i et dypt register, noe som er karakteristisk for den tidlige perioden av hans tid i bandet. Det låter noe påtatt, og seinere plater viser at et lysere register åpnet for bedre låter som sådan. Etter et rimelig fengende refreng innledes et lengre instrumentalparti, der et vibrafonaktig keyboard dominerer lydbildet, noe som leder stemningen mot det eksotiske. Låta er ikke den mest spennende i bandets katalog, men jeg vil fremheve Sorknes' basspill som et høydepunkt, da det er fullt av små, interessante vendinger for den noe simple bassentusiast. Out to Sea låter som en outtake fra Small Mercies-plata: Et klart, enslig piano dominerer introduksjonen, fylt ut av stakkato basspulser. Tempoet økes og en drivende, sirkulær basslinje tar over dominansen, mens Sørensen på gotisk vis mumler ut tekstlinjene. Låta er overmåte mer melankolsk enn a-siden, og faller mer i smak for min del, ikke mist på grunn av et vakkert mellomspill der pianoet trenger gjennom tåken og spiller en enkel solo. Avslutningsvis inntrer en dobbel keyboardsolo av noe slag, men uten noen form for forløsning; stemningen er like tung som ved start. Singelen er sannsynligvis en av de mest obskure utgivelsene i Fra Lippo Lippis katalog, noe som i og for seg er forståelig, men den fungerer som et spennende vitnesbyrd om bandets utvikling fra gotiske postpønkere til kjølige poppere.





















Fra Lippo Lippi - Say Something

01: Say Something
02: Out to Sea

**Trykk her for å lytte!**