V/A - Zink Zamler (1982)

Minnesmarkeringen av Jesu død og oppstandelse nærmer seg med stormskritt. Der den jevne nordmann feirer begivenhetene med ski, svette og Jo Nesbø, foretrekker enkelte utskudd å heller minnes vår frelser ved å lytte til obskur norsk kassett-musikk, og i så måte gjør jeg kun min plikt når jeg tilgjengeliggjør en av de mest legendariske kassettene i norsk musikkhistorie, nemlig den myteomspunnede Zink Zamler.

Kassettbevegelsen vokste fram på starten av 80-tallet i Norge, i hovedsak, kan man tro, fordi kassetter var billige å produsere og lette å distribuere, noe som åpnet for en større grad av egenstyring og som satte DIY-ånden i gang for fullt. Zink Zamler sto som en av de viktigste kassettene i denne bevegelsen, ikke minst fordi den var tidlig ute, i tillegg til det store antallet artister, der mange er kjente navn for lesere av bloggen. Samleren ble utgitt som et samarbeid mellom fanzinen Zink og Likvidér Plater; om jeg ikke tar feil er fellesnevneren for begge partene Trygve Mathiesen, kjent fra LiK og Ym:Stammen. Zink var en av de mer betydelige fanzinene i Norge på tidspunktet, og hadde jevnt over høyere kvalitet enn gjennomsnittet. Kassetten fulgte i så måte opp kvaliteten, med god lyd, et mangfold av spennende norske band, og enkelte småstore navn fra utlandet.

Da det er en lang kassett, er det utrolig mye å ta av, og også mye å skrive om. Vi åpner med Utitlet av "B", bedre kjent som Bjørn Pettersen, bassist i Garden of Delight og Kraftensemblet. Låta er en lang, Bauhaus-aktig dub-groove, drevet av en gjentagende basslinje og kaotiske lydeffekter. Dynamo Forte er en forløper til White Lord Jesus, og spiller langsom, dramatisk goth; sanger Arvid Skancke-Knutsen briljerer som pervers vampyr. Personlig favoritt Babij Jar serverer sin definitivt særeste låt: Anvil of Victory bygger på en casio(?)-rytme og dronende, halvsure synther, syntetiske eksplosjoner og en repeterende basslinje, over hvilket gitaren spinner eksotiske, begravde melodier, alt mens Paul Værlien melankolsk synger noe som er umulig å høre. Å plassere låta mellom Ice Age og The Night Before gir ikke helt mening, men låta er sannsynligvis en demo, og gir innblikk i bandets spennvidde. Montasje viser seg med lydcollagen From Quasimodo to the Grünewald and Back Again, der Helge Gaarder og Erik Aasheim leker seg med klanger, stillhet og de dype pianotangentene. Thanasis Zlatanos dukker opp under Nekropolis-navnet, og Dialogos låter i virkeligheten som brent mark, døene kyr og en sverm av fluer. Morten Munk's Glade Dager, alias Lister, stiller opp med en gjenkjennelig listersk teksturlek. Brød & Sirkus serverer herlig postpønk med slapbass, og minner smått om Josef K. When Love Just Walks Away av sørlandsbandet Headcleaners er en fantastisk poplåt, drevet av rytmebokser og dramatiske synther. Voldsom Kjærlighet gir en diktopplesning, det samme gjør SM, der pønkpoet Gene Dalby gjør en opptreden. Trygve Mathiesen selv gjør en opptreden på Farger av "I Angst", et band som står som bindeleddet mellom LiK og Ym:Stammen. Det låter fragmentert, drevet av en insisterende rytme og gnukkelyder. Avslutningsvis finner vi Ulf Knudsen med Barndommens Høstland, som er like virkningsfull her som på kassetten Istanbul.

Takk til JR for anskaffelse av dette uvurderlige klenodiet.

Zink Zamler

01: "B" - Utitlet
02: Dynamo Forte - Der Vampir
03: Babij Jar - Anvil of Victory
04: Portion Control - Terror Leads to Better Dubs (Party Mix)
05: Montasje - From Quasimodo to the Grünewald and Back Again
06: Nekropolis - Dialogos
07: Morten Munk's Glade Dager - Pen Er Stygg - Dub
08: Children of Kunta Kinte - Misubajuloo
09: Brød & Sirkus - La Dolce Vita
10: Headcleaners - When Love Just Walks Away
11: Eyeless in Gaza - Veil
12: Voldsom Kjærlighet - Ned Blandt Heltene
13: Den Tredje Generasjon - 090863
14: Portion Control - The Pressure is High
15: Les Fauves - Hollowhead
16: SM - Yakiguni (Snølandet)
17: Pre - Waits For Jacuzzi
18: "I Angst" - Farger
19: Apati - Intensjoner
20: Ulf Knudsen - Barndommens Høstland

**Trykk her for å lytte!**

Montasje - Haugesund, 1982

I Montesquieus Lettres persanes lar forfatteren på et tidspunkt en av bokens mange brevskrivere forundre seg over de europeiske dødsritualene. Forundringen går ut på at det, for perseren, er absurd å overøse den døende med sorg fra alle kanter, slik at det siste man opplever er familiens sørgende fremtoninger og smerte ved den døendes bortgang. Da Per Tro, bassist i Kjøtt og Montasje, gikk bort i dag, finner jeg det på sin plass å hedre ham via hans bedrifter i levende live.

Montasje er, som den oppmerksomme leser vet, et av mine absolutte favorittband, og deres eneste LP, Presence!, står som en av postpønkens hjørnesteiner her i landet. Bandet var en logisk fortsettelse av Kjøtt etter at Michael Krohn bestemte seg for å følge sin egen muse; nye trommeslagere ble utprøvd, og bandet turnerte rundt omkring, skiftet navn, og forvirret de aller fleste. Dagens post er et opptak fra en konsert bandet gjorde i Haugesund i 1982, der de hadde med seg De Press-trommis Ola Snortheim (tror jeg), og konserten gir et fantastisk innblikk i samtidens konsertliv (det er tross alt ikke så veldig mange liveplater som finnes herfra), og viser fram Montasje som et mektig liveband. Dessuten får vi et knippe uutgitte låter, som selvsagt ikke gjør noen trist og lei.

Å gi enkeltbeskrivelser av låtene er ikke hensiktsmessig for anledningen. Hva jeg kan si er at lyden på opptaket er overraskende bra (selvsagt med et par glipper, men sånt må man regne med), at bandet spiller levende, drivende, spennende, og at det er utrolig spennende å høre låtene fra Presence! i live-drakt: låtene reduseres til sine fundamentale deler, energien og pønkviljen tar overhånd, og Snortheims trommer dundrer det hele fremover. Av de fem "nye" låtene er det interessant å notere at alle synges på engelsk, noe som peker mot Gaarders Eine Keine Angst Musik, men som også kan vitne om et ønske om å utvide lytterskaren. Ellers finnes et knippe Kjøtt-klassikere i ny form, i tillegg til en tidlig utgave av Branca, som endte opp på Gaarders LP. Dette er fantastisk lytting for den interesserte, og hjelper til med å nyansere bandet Montasje, hvis historie er alt for snever.

Salig være Per Tro.

Dette bildet har jeg stjålet fra InDieMelodie

Montasje - Haugesund, 1982

01: Intro
02: Nykter
03: Sug
04: Uten tittel I
05: White Noise
06: Shadow
07: Uten tittel II
08: Hue Uten Sanser
09: Branca
10: Instamatic
11: Beat Allegro
12: Reisning
13: Presence!
14: Uten tittel III
15: Glass
16: Under Jorda
17: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**

Montasje - Presence! (1982)

Av og til er musikk den eneste virkelige grunnen til at vi eksisterer. Ikke nødvendigvis slik at dette stemmer, men i ny og ne gir musikk opplevelser som er milevis unna alt annet, og som fester seg i kroppen og i hodet; derfor gliser jeg fortsatt som en dust når jeg hører på pop-Cure, derfor får jeg fortsatt gåsehud av Sigur Rós, og derfor babler jeg nå i vei om det småobskure bandet Montasje.

Montasje var føniksen som reiste seg fra askene av det i 1981 oppløste bandet Kjøtt; Michael Krohn hadde dratt sin kos for å få utløp for sine musikalske ideer, noe som resulterte i at Helge Gaarder sto igjen som eneste låtskriver. Kjøtt ble til Montasje, fikk med seg dansken Michael Rasmussen på trommer, og gav ut den beste postpønk-plata i norsk musikkhistorie (i tillegg til én låt på kassetten Zink Zamler). Uten Krohn tok Gaarders mer eksperimentelle tilbøyeligheter over, noe som resulterte i at musikken ble mer og mer abstrakt, drevet av repeterende basslinjer og primitive trommer, farget av Erik Aasheim og Jøran Rudis gitarer og godt hjulpet av Viggo "Dobbel V" Vestel. I tillegg finner vi på plata bidrag fra trompetist Rolf Wallin og trommis Sven Kalmar, parallelt i Holy Toy og Nekropolis, i tillegg til en gjesteopptreden fra Krohn på låta Pest. Etter plateinnspillingen var Rasmussen ute av bildet, og Ola Snortheim, tidligere De Press-batterist, tok over for de kommende spillejobbene (blant annet på Zikk-Zakk, fra rundt 29:00). Imidlertid gikk det ikke lang tid før bandet ble oppløst; Gaarder og Aasheim startet opp Cirkus Modern, Rudi flyttet til USA og ble samtidskomponist, Per Tro fikk seg sannsynligvis et liv han også. 

Som de fleste lesere vet er jeg rimelig glad i Helge Gaarder og hans bedrifter. Imidlertid ville ikke denne plata vært hva den er uten hele bandet (logisk nok), samt en produksjon og lyd så perfekt for bandet at alt blir riktig. Nykter fader inn på baklengslyder og synth, før en bastant trommerytme og Tros sirkulære bassgang introduseres; deretter går det videre til et nedadgående, dramatisk parti, før Gaarder åpner munnen og sirkuset er i gang. Tekstene er pretensiøse som vanlig, ikke alltid like gode, men underholdende og fulle av bilder. Låta bygger opp til et enormt mellomspill der gitarene og synthene gradvis tårner seg opp til et mektig klimaks, før låten slår luften ut av seg selv og avslutter med forvirret engelsk babling. Reisning er en halvrask, skjev sak med spretne trommer og elastisk bass, i og for seg en poplåt i forkledning, før gitaristenes ejakulative dobbelsolo avslutter det hele i Bowieland. Sug er en personlig favoritt, drevet av Gaarders jodlende vokal, munnharpe og et immenst driv. Glass, som åpner b-siden, er et høydepunkt; en melankolsk øy på plata, holdt oppe av sirkulære begravelsestrommer og et overraskende følelsesladd refreng. Tundra, med Kalmar og Wallin, er platas mest lekne, full av latter, oralperkusjon og tåkelurtrompet. Europa avslutter det hele på massivt, dramatisk vis, før de siste rytmiske spasmene glir over i outroen ...Etter Regnet, som skaper en viss grad av urolig fred, og som avrunder et oversett mesterverk fra en oversett periode.

Ærlig og redelig stjålet fra Jøran Rudis Kjøtt-side.

Montasje - Presence!

01: Nykter
02: Reisning
03: Presence!

04: Sug
05: Glass
06: Tundra
07: Pest
08: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**