Montasje - Presence! (1982)

Av og til er musikk den eneste virkelige grunnen til at vi eksisterer. Ikke nødvendigvis slik at dette stemmer, men i ny og ne gir musikk opplevelser som er milevis unna alt annet, og som fester seg i kroppen og i hodet; derfor gliser jeg fortsatt som en dust når jeg hører på pop-Cure, derfor får jeg fortsatt gåsehud av Sigur Rós, og derfor babler jeg nå i vei om det småobskure bandet Montasje.

Montasje var føniksen som reiste seg fra askene av det i 1981 oppløste bandet Kjøtt; Michael Krohn hadde dratt sin kos for å få utløp for sine musikalske ideer, noe som resulterte i at Helge Gaarder sto igjen som eneste låtskriver. Kjøtt ble til Montasje, fikk med seg dansken Michael Rasmussen på trommer, og gav ut den beste postpønk-plata i norsk musikkhistorie (i tillegg til én låt på kassetten Zink Zamler). Uten Krohn tok Gaarders mer eksperimentelle tilbøyeligheter over, noe som resulterte i at musikken ble mer og mer abstrakt, drevet av repeterende basslinjer og primitive trommer, farget av Erik Aasheim og Jøran Rudis gitarer og godt hjulpet av Viggo "Dobbel V" Vestel. I tillegg finner vi på plata bidrag fra trompetist Rolf Wallin og trommis Sven Kalmar, parallelt i Holy Toy og Nekropolis, i tillegg til en gjesteopptreden fra Krohn på låta Pest. Etter plateinnspillingen var Rasmussen ute av bildet, og Ola Snortheim, tidligere De Press-batterist, tok over for de kommende spillejobbene (blant annet på Zikk-Zakk, fra rundt 29:00). Imidlertid gikk det ikke lang tid før bandet ble oppløst; Gaarder og Aasheim startet opp Cirkus Modern, Rudi flyttet til USA og ble samtidskomponist, Per Tro fikk seg sannsynligvis et liv han også. 

Som de fleste lesere vet er jeg rimelig glad i Helge Gaarder og hans bedrifter. Imidlertid ville ikke denne plata vært hva den er uten hele bandet (logisk nok), samt en produksjon og lyd så perfekt for bandet at alt blir riktig. Nykter fader inn på baklengslyder og synth, før en bastant trommerytme og Tros sirkulære bassgang introduseres; deretter går det videre til et nedadgående, dramatisk parti, før Gaarder åpner munnen og sirkuset er i gang. Tekstene er pretensiøse som vanlig, ikke alltid like gode, men underholdende og fulle av bilder. Låta bygger opp til et enormt mellomspill der gitarene og synthene gradvis tårner seg opp til et mektig klimaks, før låten slår luften ut av seg selv og avslutter med forvirret engelsk babling. Reisning er en halvrask, skjev sak med spretne trommer og elastisk bass, i og for seg en poplåt i forkledning, før gitaristenes ejakulative dobbelsolo avslutter det hele i Bowieland. Sug er en personlig favoritt, drevet av Gaarders jodlende vokal, munnharpe og et immenst driv. Glass, som åpner b-siden, er et høydepunkt; en melankolsk øy på plata, holdt oppe av sirkulære begravelsestrommer og et overraskende følelsesladd refreng. Tundra, med Kalmar og Wallin, er platas mest lekne, full av latter, oralperkusjon og tåkelurtrompet. Europa avslutter det hele på massivt, dramatisk vis, før de siste rytmiske spasmene glir over i outroen ...Etter Regnet, som skaper en viss grad av urolig fred, og som avrunder et oversett mesterverk fra en oversett periode.

Ærlig og redelig stjålet fra Jøran Rudis Kjøtt-side.

Montasje - Presence!

01: Nykter
02: Reisning
03: Presence!

04: Sug
05: Glass
06: Tundra
07: Pest
08: Europa... Etter Regnet

**Trykk her for å lytte!**