lørdag 18. juli 2015

V/A - 7000 Riff (1979)

Som påpekt tidligere syns jeg konseptet samlealbum er en vakker ting fra perioden; et format som er med på å definere pønken og postpønken ved å gi små artister muligheten til å gi ut egen musikk. Av de norske samleplatene er det nok ingen som er mer legendarisk enn 7000 Riff, muligens den første pønk-LPen som ble gitt ut i landet.

7000 Riff hadde som hensikt å dokumentere Trondheims høyst levende rockemiljø på slutten av 70-tallet. I byen hadde det oppstått et tydelig bandmiljø rundt Hard Rock Kafe, der bandene støttet hverandre, spilte for og med hverandre, og dermed åpnet for at ungdommen kunne produsere egen musikk i stedet for å lytte til utdatert halvpedofil gitarrunkrock fremført av middelaldrende menn med tilbaketrukne hårfester og begynnende ølmager. Det ble vedtatt å spille inn en plate for å dokumentere det nye miljøet; resultatet ble dagens plate, produsert av Norges egen Åge Aleksandersen, der 9 av de trønderske jyplingbandene fikk vist fram hva de kunne. I kjølvannet av dette fulgte et knippe samleplater som dokumenterte andre byers rockemiljø (f. eks. Sjokk Rock), og gradvis begynte bandene å få gitt ut egne plater og danne seg et publikum. Spørsmålet er om plata, som dokumenterer en gjeng med ungdommers musikksysling, holder mål?

De 9 bandene på plata er følgende: Citadel, Edge, Johnny Yen Bang!, Sjølmord, Rats, Sphinx (Rabies), Bitch Boys, Opoponax og Tomsingan. Ikke alt er like bemerkelsesverdig, men jevnt over er plata underholdende og til tider veldig bra. Citadel åpner med en småtung sak, halvveis mellom pønk og klassisk rock, og fenger ikke meg nevneverdig. Edges Fortrock er imidlertid knallbra, en kjapp låt som handler om å spille raskt og eget, drevet av halvklassiske gitarer og tøff vokal. Johnny Yen Bang! stiller med Gjør Det Sjøl og Stop Staring; førstnevnte er en soleklar klassiker, en synthreggaelåt som vaier stolt med DIY-fanen og er utrolig fengende i tillegg. Sjølmords 19... er en seig guffe av en låt, dels Bauhaus og dels ren faenskap; det låter knallbra, annerledes og frampekende; Japan er en rask pønklåt, og funker ikke like bra. Rats spiller en grei pønklåt, Sphinx (Rabies) spiller en snodig, proginspirert sak som ikke setter spor. Bitch Boys og Opoponax (hvis medlemmer etter hvert ville bli Det Elektriske Kjøkken) spiller definitivt ikke pønk, heller en salig blanding av uttrykk; Bitch Boys' Reality is Hot kan minne om en shuffle-variant av en Magazine-låt, nesten dansbart og groovy. Opoponax' Det Løper En Gutt minner om spoken word, der sangeren (Lister?) fremfører en mystisk, halvsurrealistisk tekst over en melankolsk groove, langt unna kjapp pønk. Tomsingan avslutter plata med en aggressiv pønklåt i et noe ustabilt tempo, noe som er sjarmerende, men som ikke nødvendigvis fester seg. Alt i alt er plata er herlig dokument over unge menneskers engasjement og ønske om å gjøre ting selv og å lage musikk slik de selv vil ha det. At kun Johnny Yen Bang! og Sjølmord fortsatte etter denne plata er imidlertid selvforklarende, da deres bidrag uten tvil er de beste på plata. Dog, lytt i vei - dette er musikkhistorie!

Takk til Kenneth Horni for denne plata, samt mange flere.























7000 Riff

01: Citadel - Fjell og Stein
02: Edge - Fortrock
03: Johnny Yen Bang! - Gjør Det Sjøl
04: Sjølmord - 19...
05: Rats - We Are The Rats
06: Sphinx (Rabies) - Mortal Rex
07: Sjølmord - Japan
08: Edge - Korlæng
09: Bitch Boys - Reality Is Hot!
10: Johnny Yen Bang! - Stop Staring
11: Opoponax - Det Løper En Gutt
12: Tomsingan - Misforstått

**Trykk her for å lytte!**

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar