Sjølmord - Holocaust (1980)

De to foregående innleggene pekte på subtilt vis i retning av dagens plate; samlet sett blir 7000 Riff, Kraftrock og dagens Holocaust en oversikt over trondheimsbandet Sjølmords utgitte katalog. 

Sjølmord oppsto som en del av Trondheims gryende pønkscene en gang i 1978. Det går rykter om at vår venn André Lister (soloartist og medlem av Det Elektriske Kjøkken) var med i oppstarten av bandet, men de medlemmene som gav ut dagens single var Terje Hansen, Arild Hestvik, Bård Roll og Egil Trøa; ingen av navnene klinger kjent for min del, så hvem vet om de gjorde noe mer. Til tross for tilknytning til pønkscenen så visstnok guttene i Sjølmord ikke på seg selv som pønkere; de spilte "nerve-", "frontal-" og "frustrasjonsrock", begrep som passer meget godt for å beskrive postpønkens skvetne, kantete arrangementer og paranoide uttrykk. Bandets platedebut kom på 7000 Riff, deretter fulgte Kraftrock-bidragene og Holocaust-singelen i 1980. Bandet ble relativt populært, delte scene med bla. Kjøtt, og oppløstes av ukjente grunner en gang i 1980. I 85 kom en live-kassett (den skulle jeg gjerne hørt), og da Anarki & Kaos-samleplata ble gitt ut på starten av 90-tallet var låta Holocaust med; i ettertid er det også nettopp denne låta som huskes av flest.

Av en eller annen grunn fikk Sjølmord det for seg at det var en god idé å synge flerspråklig. A-siden Holocaust synges naturlig nok på tysk, muligens for å poengtere, skremme eller gjøre narr, mens b-siden Supertankerne Kommer!!! presenteres på en noe overraskende dansk. Hvorfor vet jeg ikke, men det er sikkert en hensikt bak det. Holocaust er en overraskende lystig sak, versene bygd på en genial surfgitar og løpende, rastløs bass, mens refrenget er tyngre og mer aggressivt. Vokalen er halvveis mellom roping og snakking, teksten låter som nazidogmer og fingerpeking. Noe, muligens holocaust selv, beskrives som en "fullstendig paranoid konsekvens av tilværelsens absurditet". Låta inneholder til og med slidende surf-bass/gitar og et knippe pustepauser, og totalt sett blir misforholdet mellom tekst, tema og musikk til en spennende, men merkelig låt. Supertankerne Kommer!!! holder spenningen strammerei tøylene, vekslende mellom et stikkende verseparti og refrenger det bandet slipper seg løs. Låta er imidlertid ikke like interessant som a-siden, til tross for en del høyst kompetent gitarspill. Nettopp gitaren fortjener for øvrig å nevnes, da lyden er helt fantastisk, spøkelsesaktig og leken på samme tid. At det ikke ble noe mer fra bandet er synd, da det kunne blitt spennende, men sånt må man leve med; hva vi står igjen med er en flott liten singel fra et band med rimelig mye potensiale.

Sjølmord - Holocaust

01: Holocaust
02: Supertankerne Kommer!!!

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Kraftrock (1980)

I dag fortsetter vi å leke i samleplate-avdelingen av mitt digitale musikkbibliotek ved å følge opp 7000 Riff, den første norske pønk-LPen som ble gitt ut, og som dokumenterer Trondheims pønkscene, med LPen Kraftrock, som i stor grad tar for seg akkurat det samme.

I kjølvannet av 7000 Riff kan jeg se for meg at interessen for det trønderske Hard Rock Kafé-miljøet vokste blant byens ungdommer, at flere band vokste fram og at mengden arrangementer økte. Ett av disse arrangementene var Kraftrock, en såkalt "lokalmønstring", der lokale band fikk vist fram seg selv og sine låter på scenen i Storsalen i Studentersamfundet. Konserten ble tatt opp og gitt ut på plate av Studentersamfundet selv (hvorfor skjer ikke sånt nå?), og nok et nydelig dokument over periodens amatørband fikk sin plass her i verden. Personlig syns jeg den Åge-produserte forløperen er av høyere kvalitet, men Kraftrock er muligens morsommere, og viser et knippe band som snart ville blomstre videre.

På Kraftrock finner vi 7 band som spiller to låter hver; Pur Humbug, Kjærnefamilien, Straw Dogs, Sjølmord, Schlappe Waffla, Wannskrækk og Jehovas Vitner. Pur Humbug åpner plata med låta Schizoid, en drivende, halvpønkete låt med tendenser til syntheri og en aggressiv, kvinnelig vokal. Kjærnefamilien følger opp med låtene Hundepatruljen og Kontoristene Kommer, to humoristisk-politiske satirelåter bygd på store mengder ska og fløyte; det er åpenbart at bandet har det veldig gøy på scenen, og spillegleden smitter over. Straw Dogs spiller metall inspirert av den britiske 80-tallsbølgen, inkludert tilgjort britisk aksent ('eavy!), og faller ikke i smak for min del. Sjølmords Rudy er en rimelig tung låt, bygd på drivende, krasjende trommer og ropevokal, i tillegg til noen kløeskapende gitarer; tankene går mot The Pop Group, av alle ting. Schlappe Waffla vinner bandnavn-konkurransen, men musikken er metall med frekke temposkifter og grumsete vokal, og pirrer ikke mine sanser. Wannskrækk, seinere kjent som Dum Dum Boys, har sin vinyldebut her; Æ Veit Da Faen Æ er nydelig på alle måter, en herlig pønkperle på litt over ett minutt. På b-siden finner vi bandet Jehovas Vitner, bedre kjent som Det Elektriske Kjøkken. Låtene Tarzan og Tempelbrenner'n finnes også på deres LP Konkret Rock, og bandet er noe av det mer spennende på plata, mye takket være deres småteite humor og stemningsfulle uttrykk. Pur Humbugs andre låt, Pur Humbug, er en rock-og-rull-låt drevet av synth og sologitarer, men preget av noe som kan minne om norske folketoner, og skaper dermed interesse hos denne lytteren. Sjølmord avslutter det hele med låta Rock'n Roll Alcohol, nok en kaotisk låt i kjent stil, denne gangen med shufflebeat og referanser til tyngre musikk. Alt i alt er plata enda et nydelig dokument over en levende by i sin oppstart som såkalt "rockeby" - at resultatet skulle bli Rockheim (som jeg ser fra vinduet, det er overraskende vakkert om kvelden) hadde vel ingen forventet.

Kraftrock

01: Pur Humbug - Schizoid
02: Kjærnefamilien - Hundepatruljen
03: Kjærnefamilien - Kontoristene Kommer
04: Straw Dogs - Headbanger
05: Sjølmord - Rudy
06: Schlappe Waffla - Judas
07: Wannskrækk - Æ Veit Da Faen Æ
08: Schlappe Waffla - Dans
09: Jehovas Vitner - Tarzan
10: Jehovas Vitner - Tempelbrenner'n
11: Pur Humbug - Pur Humbug
12: Wannskrækk - Inn Te Avhør
13: Straw Dogs - Restless Youth
14: Sjølmord - Rock'n Roll Alcohol

**Trykk her for å lytte!**

V/A - 7000 Riff (1979)

Som påpekt tidligere syns jeg konseptet samlealbum er en vakker ting fra perioden; et format som er med på å definere pønken og postpønken ved å gi små artister muligheten til å gi ut egen musikk. Av de norske samleplatene er det nok ingen som er mer legendarisk enn 7000 Riff, muligens den første pønk-LPen som ble gitt ut i landet.

7000 Riff hadde som hensikt å dokumentere Trondheims høyst levende rockemiljø på slutten av 70-tallet. I byen hadde det oppstått et tydelig bandmiljø rundt Hard Rock Kafe, der bandene støttet hverandre, spilte for og med hverandre, og dermed åpnet for at ungdommen kunne produsere egen musikk i stedet for å lytte til utdatert halvpedofil gitarrunkrock fremført av middelaldrende menn med tilbaketrukne hårfester og begynnende ølmager. Det ble vedtatt å spille inn en plate for å dokumentere det nye miljøet; resultatet ble dagens plate, produsert av Norges egen Åge Aleksandersen, der 9 av de trønderske jyplingbandene fikk vist fram hva de kunne. I kjølvannet av dette fulgte et knippe samleplater som dokumenterte andre byers rockemiljø (f. eks. Sjokk Rock), og gradvis begynte bandene å få gitt ut egne plater og danne seg et publikum. Spørsmålet er om plata, som dokumenterer en gjeng med ungdommers musikksysling, holder mål?

De 9 bandene på plata er følgende: Citadel, Edge, Johnny Yen Bang!, Sjølmord, Rats, Sphinx (Rabies), Bitch Boys, Opoponax og Tomsingan. Ikke alt er like bemerkelsesverdig, men jevnt over er plata underholdende og til tider veldig bra. Citadel åpner med en småtung sak, halvveis mellom pønk og klassisk rock, og fenger ikke meg nevneverdig. Edges Fortrock er imidlertid knallbra, en kjapp låt som handler om å spille raskt og eget, drevet av halvklassiske gitarer og tøff vokal. Johnny Yen Bang! stiller med Gjør Det Sjøl og Stop Staring; førstnevnte er en soleklar klassiker, en synthreggaelåt som vaier stolt med DIY-fanen og er utrolig fengende i tillegg. Sjølmords 19... er en seig guffe av en låt, dels Bauhaus og dels ren faenskap; det låter knallbra, annerledes og frampekende; Japan er en rask pønklåt, og funker ikke like bra. Rats spiller en grei pønklåt, Sphinx (Rabies) spiller en snodig, proginspirert sak som ikke setter spor. Bitch Boys og Opoponax (hvis medlemmer etter hvert ville bli Det Elektriske Kjøkken) spiller definitivt ikke pønk, heller en salig blanding av uttrykk; Bitch Boys' Reality is Hot kan minne om en shuffle-variant av en Magazine-låt, nesten dansbart og groovy. Opoponax' Det Løper En Gutt minner om spoken word, der sangeren (Lister?) fremfører en mystisk, halvsurrealistisk tekst over en melankolsk groove, langt unna kjapp pønk. Tomsingan avslutter plata med en aggressiv pønklåt i et noe ustabilt tempo, noe som er sjarmerende, men som ikke nødvendigvis fester seg. Alt i alt er plata er herlig dokument over unge menneskers engasjement og ønske om å gjøre ting selv og å lage musikk slik de selv vil ha det. At kun Johnny Yen Bang! og Sjølmord fortsatte etter denne plata er imidlertid selvforklarende, da deres bidrag uten tvil er de beste på plata. Dog, lytt i vei - dette er musikkhistorie!

Takk til Kenneth Horni for denne plata, samt mange flere.

7000 Riff

01: Citadel - Fjell og Stein
02: Edge - Fortrock
03: Johnny Yen Bang! - Gjør Det Sjøl
04: Sjølmord - 19...
05: Rats - We Are The Rats
06: Sphinx (Rabies) - Mortal Rex
07: Sjølmord - Japan
08: Edge - Korlæng
09: Bitch Boys - Reality Is Hot!
10: Johnny Yen Bang! - Stop Staring
11: Opoponax - Det Løper En Gutt
12: Tomsingan - Misforstått

**Trykk her for å lytte!**