Quadromachetas - Sossepappamamma (1983)

Da også viktige kulturformidlere må se seg nødt til å ta ferie i ny og ne, har det blitt til at jeg nå befinner meg i hjembyen; i anledning dette kan vi derfor avslutte historien om Fredrikstads store sønner, Quadromachetas.

Quadromachetas, bandet som oppsto fra Z-Offs aske, ble aldri noen stor suksess. Glenn Rugås (som visstnok var kjent for å opptre i hvite sjøstøvler på scenen), Martin Caspersen, Sven Olsen og Arne Kjellstrøm gav ut singelen The Memoares of a Space Tramp og LPen A Little Bit Fun, A Little Bit Slaughter, men til tross for musikkens spennvidde og (noe skjulte) appell falt ikke bandet i befolkningens favør, noe som ledet til få spillejobber og mulige anfall av frustrasjon og apati. Imidlertid så ikke bandet seg slått enda; i 1983 gikk de inn i legendariske Roxy Studio og spilte inn to nye låter, tilsynelatende fulle av brask og bram. Likevel endte det med et oppløst band kun måneder etterpå, og singelen Sossepappamamma fungerer dermed som bandets svanesang. Martin Caspersen er den av medlemmene som har gjort seg mest gjeldende i norsk musikkliv i ettertid, men hans videre prosjekter har jeg ikke giddet å sjekke ut.

Sossepappamamma skiller seg rimelig godt fra den foregående LPen; låta er bygd på et riff halvveis mellom funk og rockabilly, spretne trommer og et blåserarrangement som får tankene i retning av svette diskoteker. En ting som fort merkes er også at stemmene er bragt mye lengre fram i miksen; tekstene er i større grad hørbare (uten at de gir mer mening av den grunn), og uttrykket er hakket mer kommersielt enn tidligere. Mot slutten går låta gradvis mer og mer amok via en rimelig spenstig gitarsolo og noen frekke melodiske linjer fra hele bandet. Seven Seas starter i goth-land med atmosfæriske gitarer og synther, en enkel trommerytme og en dyp røst (en viss Knut Hov); deretter bygger låta på dette fundamentet, gradvis økende i intensitet. Versene inneholder et par melodilinjer som fester seg til hjernen, grandiose og vakre. En lengre synthsolo i låtas midtparti er med på å bygge opp den nærmest sakrale stemningen, før det hele fader ut på en episk trompetsolo; spør du meg er dette en av de beste låtene i bandets lille katalog. Singelen er annerledes enn hva som kom før, og vitner om et band i bevegelse vekk fra de absurde sprellene og i retning noe mer kommersielt og finpolert; hvordan det eventuelt ville blitt er umulig å si, men singelen står seg som en verdig avslutning for et glemt band.

Quadromachetas - Sossepappamamma

01: Sossepappamamma
02: Seven Seas

**Trykk her for å lytte!**