The Aller Værste! - TAV! (1980)

Etter noen dager med synkende besøkstall tyr jeg til drastiske og populistiske midler for å prøve å rette opp i dette. Imidlertid gjøres dette ved å hedre et av de største navnene innen norsk musikk, da dagens innlegg var utgivelsen der The Aller Værste!s Lasse Myrvold dukket opp som låtskriver for første gang.

En kort historie om Lasse og hans kumpaner Chris Erichsen, Harald Øhrn, Ketil Kern og Sverre Knudsen har jeg allerede presentert tidligere, så jeg skal ikke gå i stor detalj. Det som kan sies, er at bandets forrige (og første) utgivelse, singelen Blålys, vakte en del oppsikt både i i inn- og utland (John Peel spilte den for engelskmennene, blant annet), og bandet bygde gradvis opp et ry som et av de mer interessante i landet, med smarte, treffende tekster og originale, fengende låter. Rundt et halvt år etter Blålys dukket EPen TAV! opp, og bandet sikret seg sin første virkelig klassiske utgivelse. Der den første singelen inneholdt én låt hver av Harald og Sverre, demonstrerte TAV! de to resterende låtskrivernes ferdigheter, i tillegg til en særegenhet som ville gjenta seg på videre utgivelser: av fire nye låter var én signert Chris, mens Lasse pøste på med tre. 

På TAV! er produksjonen hakket friskere og mer oppdatert enn den var på debutsingelen, noe som kun er en fordel for bandet. Plata åpner med Lasses Dans Til Musikken, og mannens talent er åpenbart ved første lytting: introduksjonsriffet bygger opp til en dansbar, bassdrevet rytme, før stemmene veksler mellom kommandoer, frihetsrop og en skjev, ordløs melodi. Etter en strukturrepetisjon med et noe paranoid vers bryter sangen sammen til den gjentakende bassdrevne rytmen, mens en gitar slipper løs en vegg av atonal støy og bandet roper dels hjernevasket og dels desperat i takt. Verset gjentas igjen, og deretter er TAV!s første soleklare klassiker over. Chris' Rene Hender er drevet av farfisaorgel og noen rimelig frekke gitarriff, i tillegg til en typisk manisk vokal som underbygger en tekst som muligens tar for seg paranoide forstyrrelser påført av forholdet mellom idealer og virkelighet i en overeksponert verden (dette fant jeg bare på nå). Søster, Søster drives av nok et skeivt riff, og tekstens paranoide trekantdrama legges over et arrangement der graden av spenning vokser mot en klimatisk gitarsolo. Ingen Vei Tilbake er den mest direkte låten på plata, med et pønkete tempo og fengende små melodier overalt. Sammen utgjør de fire låtene en perfekt helhet, drevet av bandets kollektive visjon og låtskrivernes forskjellige personligheter. Hva som fulgte vet jo de fleste (og det vil dukke opp her seinere), så for nå får dere nyte en av de tidlige klassikerne fra det norske musikklivets mest interessante periode.

Salig være Lasse Myrvold.

The Aller Værste! - TAV!

01: Dans Til Musikken
02: Rene Hender
03: Søster, Søster
04: Ingen Vei Tilbake

**Trykk her for å lytte!**