Cirkus Modern - Cirkus Modern (1984)

Det er en selvfølge at ikke all musikk som gis ut kan få like mye oppmerksomhet, og at ikke alle gode albumer kan kanoniseres på samme måte som for eksempel Materialtretthet har blitt. Imidlertid finnes det eksempler der fantastiske plater har forsvunnet totalt under radaren, slik at de i dag står igjen som kuriositeter for den letende lytter. Prakteksemplet fra norsk 80-tall er uten tvil Cirkus Moderns første plate fra 1984, som her vil legges fram under affekt, da det er en av mine absolutte favorittplater.

Cirkus Modern ble dannet i 1982 av Helge Gaarder og Erik Aasheim fra Kjøtt/Montasje, i tillegg til Jørn Christensen og Ola Snortheim fra De Press. Aasheim forsvant fort, og ble erstattet av Mari Wendelbo på keyboards. Disse fire ble grunnbesetningen i bandet, mens bassister kom og gikk med jevne mellomrom. Debutplaten ble imidlertid spilt inn før bandet hadde en bassist, noe som resulterte i at bassen ble traktert av Gaarder og Christensen. Etter dette fulgte konserter rundt om i norden (blant annet Roskilde), singelen Karianne og albumene Trøst og Pans Pauker i henholdsvis 85 og 86. Etter sistnevnte splintret bandet, og medlemmene gikk stort sett til andre ting: Snortheim hadde allerede startet opp Langsomt Mot Nord, Christensen startet Mercury Motors, og Wendelbo slapp en underlig soloplate i 1991. 

På debutplaten er Cirkus Modern i en perfekt balanse mellom medlemmenes tidligere avantpønk-erfaringer og en latent pop-sensibilitet som ville komme tydeligere fram på Trøst året etter. Christensen og Snortheim er virkelig en av de store duoene fra perioden, og begge to har særegne uttrykk som bygger opp og styrker låtene. Imidlertid er det Gaarder som dominerer plata: stemmen og de paranoide, satiriske tekstene hans gir låtene en unik nerve og intensitet, og syngingen er blant hans beste. Likevel skinner bandet som en gruppe: Den Babelske Høysang bygges på en repeterende todelt struktur, der bandet kollektivt øker intensiteten mot små utblåsninger, uten at noen overkjører hverandre. Homage bygges opp mye på samme måte, med dvelende vers som gradvis vokser seg mer intense, før refrenget åpenbarer en ren popperle. Fin de Siècle øker intensiteten til maksimum, og plata avslutter med en total kollaps. Min favoritt er imidlertid Svik: Bandet spiller en neddempet groove, før Wendelbos keyboards bygger opp til et fantastisk refreng, der Gaarder og Wendelbo synger sammen i distansert affekt. Strukturene gjentas, og låta når et elegant klimaks uten at spenningen helt forløses. En fantastisk poplåt i og for seg, men kun en av mange på en plate som står helt på toppen av norsk (og internasjonal) postpønk, i alle fall for denne lytteren.

Cirkus Modern - Cirkus Modern

01: Den Babelske Høysang
02: Besettelse
03: S/M
04: Svik
05: Støt
06: Homage
07: Siste Døgn I Paradis
08: LL
09: Fin de Siècle

**Trykk her for å laste ned!**