torsdag 14. mai 2015

Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me (1987)

Mens mange av artistene jeg har skrevet om gikk gjennom flere forandringer i det musikalske uttrykket, fra pønk til nyveiv til pop og så videre, så har jeg inntrykk av at André Lister i stor grad holdt seg på så å si samme sted hele veien; når dette likevel funker, så har det nok mest å gjøre med at Listers musikalske univers er rimelig allsidig, eksperimentelt og samtidig lyttervennlig, slik at det stort sett er gledelig å høre.

Lister hadde, som vi jo vet, bakgrunn i Trondheimsabsurdistene Det Elektriske Kjøkken, der han trakterte bassen, og gradvis tok større plass som multiinstrumentalist og produsent. Dette ledet til et vell av prosjekter, både som produsent for bla Liliedugg og som soloartist. I 1985 kom samarbeidsplata Pop Cycles, der en side gikk til Lister, og en til hans gamle bandkamerat Johnny Yen. Først etter dette, og fem år etter første solo-LP, kom Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me i 1987. Plata fortsetter i noenlunde samme spor som de tidligere utgivelsene, men med et knippe variasjoner som gir plata en tydelig identitet. Etter dette var vår mann med i bandet No Problem Orchestra, som gav ut en plate i 1991, og såvidt jeg vet har det vært stille etter dette.

I forrige innlegg om Lister omtalte jeg musikken som "collage-rock", og selv om jeg fortsatt mener at dette er et rimelig teit begrep, så mener jeg også at det er treffende for musikken som presenteres på plata; 22 låter, jevnt fordelt på to sider, der mange at låtene kun er små, tåkete fragmenter av melodi og rytme, mens andre er mer utbygd, nesten i retning av standard låtskriving. Det meste er nokså lite fengende, og det fungerer mer som en stemningsopplevelse, men det er sannsynligvis også meningen. Med seg på laget har Lister to kvinnelige sangere, som hver dominerer sin side; Caroline Bergvall, som synger på deler av A-siden, låter som et kjærlighetsbarn mellom David Sylvian og Antony Hegarty, hun synger ikke pent, men på en særegen, grov måte som gir A-siden et utenomjordisk preg. Kari Austdahl tar seg at B-siden, og er jevnt over en flinkere sanger, mer klassisk i uttrykket og behagelig for ørene. Å beskrive låtene hver for seg vil være litt meningsløst, men noen må nevnes: Baby's On the Floor, Cigarettes Another One og Smart Concrete & Cash bøyer seg mot poplåter, men holdes tilbake av Listers eksentriske overall-uttrykk, The Road to Tan-Tan og The Eternal Blues er melankolske, ordløse brokker, og særlig sistnevnte er noe av det beste jeg har hørt av Lister så langt. Likevel vil jeg holde på at helheten er et poeng i seg selv, og at de forskjellige bruddstykkene støtter opp om hverandre for å skape et spennende, variert og rimelig sært album. Knall!






















Lister - Oh Sweet Destiny. Seems Like A Mess To Me

01: Incognito
02: Baby's On The Floor
03: Coffee In Laayoune
04: Ready to Fall
05: We Must Tell Hassan
06: Cigarettes Another One
07: Glass
08: Shattered Heaven
09: Songs Lovers Pray
10: The Road to Tan-Tan
11: It's The Quits
12: 27
13: The Natives Are Restless
14: Smart Concrete & Cash
15: Dogfood
16: Valium Babies
17: If You Take A Little Xtra
18: You Do Yours
19: I Don't Want
20: Somewhere In Europe
21: I'm Not Scared
22: The Eternal Blues

**Trykk her for å lytte!**

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar