Alle Tiders Duster - Rødt Lys (1982)

Skal vi tro mengden bloggposter fordelt på utgivelsesår er det mye som tyder på at 1982 er et av merkeårene for utfoldelsen av den norske postpønk- og nyveiv-scenen. Utgivelsene later til å ha strømmet på, kvaliteten er jevnt over høy, og lydene som kommer fra høyttalerne er spennende, friske blaff. Rødt Lys, debut-LPen til Alle Tiders Duster, er intet unntak, og står som en naturlig utvikling og modning av deres tidligere sound.

Sist vi høre om Alle Tiders Duster her var det i sammenheng med singelen Lillegutt, som ble utgitt samme år, og som står som en av de virkelig monumentale låtene fra perioden. Historien om bandet finnes allerede fordelt på bloggpostene med Lillegutt og debut-EPen Velkommen Hjem, så den gjentas ikke her. Det som kan sies er derimot at undertegnede, i bloggens oppstartsperiode og på desperat jakt etter materiale og informasjon, kom over en forumstråd der noen utropte Rødt lys til Norges beste postpønk-plate, uten konkurranse av noe slag. Man kan anta at personen var bergenser, men uansett finnes det et snev av noe ekte i utsagnet: Plata er kanskje ikke den beste norske postpønk-plata, men den er veldig god. Hvor det ble av bandet etter utgivelsen vet jeg ikke all verdens om, men de holdt, etter hva jeg vet, sammen til 1984, og jobbet stadig mer innen teater- og scenekunst, noe som i og for seg gir mening.

Nå kommer den starter med et dundrende, småskummelt riff og rumlende trommer, og låta bygger og bygger på dette enkle fundamentet, til herlig dramatisk effekt. Bruk av gruppevokal og sure skrekkfilmsynther skaper lyder ulike det meste annet i landskapet, men samtidig påfallende popvennlig. Regjeringsforsamlinger drives av maskinelle klapperytmer og start-stopp-bassriffing, ironisk nynnede melodier og ungdommelige nedsablinger av norsk politikk. Han drikker på fredag starter med nyveiv-gitarer, en herlig flytende bass og tåkete saksofon, og utvikler seg til en groovy latterliggjøring av hverdagsmannen og livet hans. Jeg vet du vet bygger på en tung rockerytme, halvfunky gitarer og synthstikk, men under det ulmende ubehaget finnes en poplåt som stadig blir tydeligere; bandets spotske "vil du danse meg meg, vil du bli med meg hjem" spyttet i ansiktet på frasens mottaker mens skarptrommen smeller og driver det hele fremover og synthene spinner rundt det hele. Lillegutt åpner b-siden, og gjør seg like godt her som på singel: låta er bandets beste. Har du merket når det mørke tar overhånd? beveger seg langsomt, båret av skarpe gitarer og og en tung, melankolsk rytmeseksjon, mens vokalgruppens manende fremføring gir det hele et teatralsk, rituelt preg. Hvorfor går du med solbriller? starter langsomt, balladeaktig og med lukt av ørken og spaghetti, det rituelle er tydelig, antydninger av Venus in Furs i harmonikken og den dvelende rytmen som sirkler rundt og rundt; halvveis uti står en dramatisk synth inn og gir tyngde til arrangementet. Avsluttende Glem deg selv er to og et halvt minutt med ekkotung basstromme, ensom gitar og en spøkelsesaktig, spotsk sårbar vokal, en herlig nedtont og dyster avslutning på en mørk, men drivende og energisk plate, og et av høydepunktene fra Bergen etter TAV!.

Alle Tiders Duster - Rødt Lys

01: Nå kommer den
02: Kom ikke nærmere
03: Regjeringsforsamlinger
04: Han drikker på fredag
05: Jeg vet du vet
06: Lillegutt
07: Ugress
08: Har du merket når det mørke tar overhånd?
09: Hvorfor går du med solbriller?
10: Glem deg selv

**Trykk her for å lytte!**

Alle Tiders Duster - Lillegutt (1982)

Jeg begynner å merke at 1982 var året da undergrunnen i Norge virkelig ristet fra seg og et vell av plater begynte å velte fram for fullt. I dag skal jeg ikke gjøre noe for å forandre dette inntrykket, men heller supplere med den kanskje definitive utgivelsen til Bergens halvstore sønner og døtre, nemlig Alle Tiders Duster.

Alle Tiders Duster var, i mye større grad enn det såkalte bergensbandet The Aller Værste!, et faktisk bergensband: medlemmene var fra Bergen, de sang på kav bergensdialekt, og de nådde egentlig aldri utenfor Hordaland. Hvorvidt det var pga. deres utpregede bergenskhet, eller om det også kan ha noe å gjøre med musikkens konfronterende, teatralske og halvmonotone suppe av stemmer, piggtrådgitar og primitive trommer skal jeg ikke uttale meg for sterkt om, men faktum er at de ikke ble et nytt TAV!. Det var dog sannsynligvis ikke intensjonen heller, da ATD var et teatralsk, performanceinspirert monster, der musikken fungerte som en del av en større helhet. Singelen Lillegutt ble gitt ut i 1982, muligens før debut-LPen Rødt Lys, og står for min del som bandets beste utgivelse, da den viser både det monotone og det mer popvennlige i bandets uttrykk.

Lillegutt starter opp med barnerop og skrål, før en skeiv kassegitar setter et middeltempo som låta følger gjennom sine seks tunge minutter. Refrenget "kan du ikke slå de, så gå med de" messes om igjen og om igjen, flere stemmer kommer til, Lillegutt får beskjed om å bli voksen, og konformitetspresset, samfunnsmaskineriet og familiens knusende bånd materialiseres i musikken mens Lillegutt trampes ned til en våt flekk i Bergens gater. Låta er monumental, full av piggtråder og hånende pekefingre, men samtidig mystisk fengende og et godt valg som singel. B-siden Bærtur er forskjellig på de fleste måter: låta er raskere, drevet av halvtullete vendinger og en munter basslinje, nyveivgitar og håndklapp. Låta er likevel preget av et melankolsk tilsnitt, og mangler de mer fengende elementene fra a-siden. Mot slutten kommer den iboende sykdommen til overflaten, da låta smelter sammen til en suppe av ulyd og manipulasjon. Hvorvidt det var ment symbolsk eller ikke er uvisst, men det fungerer godt som en forlengelse av bandets pseudosamfunnsrefsing.

Alle Tiders Duster - Lillegutt

01: Lillegutt
02: Bærtur

**Trykk her for å lytte!**

Alle Tiders Duster - Velkommen hjem (1981)

Hei hå!

Dagens innlegg er på sett og vis en fortsettelse av det forrige, i form av et annet Bergensband med et delvis samklingende navn. Det er dog her likhetene stopper, ettersom Alle Tiders Duster faktisk besto av bergensere, og ettersom uttrykket deres på mange måter er helt motsatt fra (og mer dustete enn) TAV!s friske, dog klaustrofobiske avant-skapønk.

Alle Tiders Duster ble startet i Bergen i 1980, og hadde sitt utspring i byens pønkmiljø. De utmerket seg imidlertid ved å hente impulser fra teater og scenekunst, i tillegg til at de eksperimenterte med synther, trommemaskin og flere vokalister. Etter debutplaten Velkommen hjem i 1981 fulgte singelen Lillegutt og fullengderen Rødt lys i 1982. Etter dette arbeidet de innenfor performance, enten i samarbeid med andre eller alene. Dustene ble oppløst en gang på midten av 80-tallet, og deres katalog står i dag igjen som en spennende kuriositet fra perioden, ettersom bandet i så stor grad lente seg mot kunsten, noe som gjenspeiles i en dramatisk sound med klare referanser til Bowie og andre "kunstrockere". Dette synes også i dag, da mange av bandets medlemmer jobber innen scenekunst på forskjellige måter, enten innen performance, teater eller dans.

På Velkommen hjem er Dustene på sitt mest pønkete, og det låter rått og grovt, i tillegg til at rytmene og gitarspillingen jevnt over er passe sjøsyk. Ofte kan låtene minne om pønkens tre-akkorder-og-refreng-paradigme, kanskje spesielt Tusen takk, men Dustene tøyser av og til med låtstrukturer, tempo og lydbruk, noe som skiller dette fra den klassiske pønken, men også fra de mer sofistikerte postpønk-bandene som De Press og TAV!. Ettersom vokalen er på sløy, teatralsk bergensk har jeg litt problemer med å forstå nøyaktig hva som synges/ropes/skrikes/skarres, men det later til å være dels samfunnskritikk og dels menneskekritikk: titler som Samfunnsrotte og Evig rundgang sier nok det som trengs om bandets syn på samtiden - "jenter ødelegger gutter, gutter ødelegger jenter".

Alle Tiders Duster - Velkommen hjem

01: Egoist
02: Velkommen hjem
03: Tusen takk!!!
04: Samfunnsrotte
05: Evig rundgang

Trykk her for å lytte!