V/A - Fremtiden Er Nå! (1983)

En av tingene jeg syns er flottest med 80-tallet som musikkperiode er overfloden av samleplater og -kassetter; utgivelser, enten tematiske eller ikke, der man har samlet musikk fra her og der, store og små: en mulighet for å bli utgitt, en statement fra utgiver, en del av noe større, eller bare en plate. Dagens plate er en slik, og ettersom jeg ikke kan alt for mye om utgivelsen kan jeg heller gjengi litt av hva som står på omslaget.

"Verden ruster videre i et tempo som aldri før. Denne plata handler om angst og avmakt, men også om trass og tro, livsglede og livsvilje hos en menneskehet som trues av total utslettelse.

Under mottoet Fremtiden Er Nå lanseres denne plata samtidig med en litterær antologi, en konsert, utstillinger og andre tiltak. Initiativet til en bred mønstring er tatt av en gruppe enkeltpersoner som er knyttet til Nei Til Atomvåpen, men arbeider uavhengig av organisasjonen.

Både visesang og rockemusikk har lenge hatt et kritisk forhold til sin samtid og spørsmålet om våpenkappløpet, og vårt ansvar for kommende generasjoner har ofte blitt tatt opp. Men nå, for første gang, foreligger det en LP-plate med nyinnspillinger, der alt fra rå pønk til rot-ekte visesang er representert. Uttrykkene er svert forskjellige, såvel tekstmessig som musikalsk. Her er ironi og trosbekjennelse, humor og trassig alvor. Men likevel er det noe som går igjen: midt oppe i galskapen er vi fortsatt mennesker; ansikt til ansikt med utslettelsen har vi fortsatt livet i behold. MEN DET HASTER..."

Sjarmerende saker, med andre ord. Plata er delt opp i en vise-side og en rock-side, der sistnevnte er mest relevant for bloggen. Vise-siden spenner fra brusende og medrivende til helt forferdelig; Lars Klevstrands En 50-årings Røda Fane og Hjertet Slår av Rauset og Burgess er i og for seg rimelig gode låter, med et driv og en inderlighet som gir nerve og relevans. Naturmuseet av Tom Steinar Lund er helt forferdelig, absolutt noe av det verste jeg noensinne har hørt. Beklager så meget. Rock-siden åpner med La Europa Kjempe og Dø, fremført av poeten Arild Nyquist (jeg husker ham fra pensum på ungdomsskolen), der temaet er Europas posisjon mellom onklene Sam og Ivan. Det funker overraskende bra, Nyquist synger som en halvvåken, men sint alkoholiker, og det kunne passa i en Wam & Vennerød-film. The Cut bidrar med låta I Collect Hands, en typisk kjølig synthlåt med et overraskende mykt refreng, til tross for Zibells perverse tekst. Garden of Delights bidrag er etter hva jeg vet deres vinyldebut; låta Glory er en tidlig goth-perle med hekserop og Bauhaus-aktige rytmer, i tillegg til Mai-Britt Kristoffersens blodstenkte vokal. You Can't Fool Yourself av Fun Kit er en merkelig, halvBowiefunky sak, i og for seg fengende nok. Plata avslutter med Betong Hysteria (andre versjon) og låta Tredje Rike, dels skrevet av tidligere medlem Ulf Knudsen. Låta er knallbra, bygd på et riff likt Magazines Shot By Both Sides. Det ligger for ettertiden en mulig ironi i låta, men jeg skal ikke dvele på denslags.

Fremtiden Er Nå!

Vise-side:
01: Lars Klevstrand - En 50-årings Røda Fane
02: Rauset og Burgess - Hjertet Slår
03: Øyvind Sund - Himmelblomme
04: Tom Steinar Lund - Naturmuseet
05: Birgitte Grimstad - Til Ungdommen!

Rock-side:
06: Arild Nyquist - La Europa Kjempe og Dø
07: The Cut - I Collect Hands
08: Garden of Delight - Glory
09: Fun Kit - You Can't Fool Yourself
10: Betong Hysteria - Tredje Rike

**Trykk her for å lytte!**

Betong Hysteria - Spontan Abort (1982)

Det vil være poengløst for meg å fornekte pønkens viktighet for min egen mentale oppvekst og utvikling fra tenårene og utover. Selv om jeg muligens entret scenen noe seint, og dermed gikk glipp av det meste av moroa, så står musikken igjen som en frigjøringsbauta som lar de unge oppdage meningen med livet når de mest trenger den. Til tross for at jeg nå i stor grad har bevegd meg vekk fra den hardeste pønken, så er det av og til absolutt nødvendig å la seg overkjøre av brølte politiske slagord og motorsaggitarer. I så måte presenteres et av Norges første hardcoreband, Betong Hysteria, og deres eneste utgivelse, EPen Spontan Abort.

Betong Hysteria ble startet i Oslo vinteren 1981. Etter hva jeg vet var besetningen noe ustabil, men den som spilte inn Spontan Abort besto av Geir "Bulle" Underdal, Arne Brathagen og Ulf Knudsen fra Kaare og Partiet, i tillegg til Geir "Moron" Brurok og Carl Platou. Etter EPen skjedde det en del utskiftninger, før bandet imploderte ca. 1983. I ettertid gikk Bulle videre til bla. Siste Dagers Hellige (med Knudsen) og Løver & Tigre, mens Knudsen på sin side gikk solo med kassetten Istanbul (alle vil dukke opp her seinere). Bandet er kjent i diverse undergrunnsmiljøer verden rundt, og Spontan Abort er mest sannsynlig et ettertraktet samleobjekt. Såvidt jeg vet er det også trykket opp en bootleg-utgave i USA.

Musikken på Spontan Abort burde i utgangspunktet være pensum for dagens norske pønkband. Det låter rått og grovt, og til tider nesten litt vondt. Produksjonen er passe elendig (det hjelper lite at rippen er litt sprakete), og det går såpass fort at detaljene er vanskelige å merke seg. Åpningslåta Snuten Kommer er et prakteksempel på stilen: etter en introduksjon med demonstrasjonsslyder og en formell megafonstemme introduseres bandet, som spiller låtas hoveddeler i hurtig tempo. Brått stopper det opp, og deretter starter det på nytt i tilnærmet dobbel hastighet mens Brurok brøler ut korte, uforståelige fraser. Som et tillegg til denne suksessoppskriften dukker brått en kjemperask gitarsolo opp, og etter en repetisjon eller to er låta over. Samme formel følges i stor grad for de andre låtene også, og det hele er over på 7 minutter og 30 sekunder.

Betong Hysteria - Spontan Abort

01: Snuten Kommer
02: Du Er Et Ledd I
03: Det Er Bare Løgn
04: Mitt Eget Liv
05: Sipoene Ser Deg

**Trykk her for å lytte!**