Garden of Delight - Big Wheels In Emotion (1987)

For en tid tilbake fikk jeg, for første gang, en forespørsel om hvorvidt jeg hadde enkelte plater, og om disse kunne legges ut i en nær framtid. Grunnet oppgaveskriving har bloggen blitt satt på vent gjentatte ganger, med unntak av enkelte late innlegg, og den kommer sannsynligvis til å være på vent fram til nyåret. Imidlertid ønsker jeg å innfri deler av forespørselen, og i så måte legger vi dermed i dag ut Garden of Delights eneste LP, Big Wheels In Emotion.

Garden of Delight startet som et av Norges første gothband, og sto i stor grad alene innen sjangeren her til lands. Deres første utgivelse, singelen Blessed Minutes, viste et eksperimentelt postpønkband med klare referanser til England og stort hår, men samtidig med et særpreg som gav bandet en tydelig, egen profil. Etter enda en singel, 22 Faces, kollapset imidlertid bandet, og det så en stund ut som om det var slutt. Sistnevnte singel viste en tydeligere fascinasjon for melodiøs popmusikk enn hva debuten hadde gjort, og nettopp denne retningen ble igjen tatt opp da bandet fant sammen igjen for innspillingen av LPen Big Wheels In Emotion. Det gjenforente bandet besto av primus motor Bitten Forsudd, sanger Mai-Britt Kristoffersen og altmuligmann Bjørn Pettersen. Med seg i studio hadde de en lang rekke gjestemusikere (inkludert Terje Rypdal), som gir plata en profesjonell, noe eklektisk lyd. LPens vending mot psykedelisk pop må ha vært et sjokk for de hypotetiske gotherne som hadde vokst seg fast i stort hår og svart netting, og etter utgivelsen tok det ikke all verdens tid før bandet falt fra hverandre. Forsudd og Kristoffersen fortsatte som Einmal Kommt Die Liebe, mens Pettersen ble med i Kraftensemblet.

Monsterlove åpner plata med tunge, dramatiske trommer og snedig orgel. Vokalen er luguber og teatralsk, men det låter overraskende fengende. Når låta ankommer første refreng innser du at du hører på en forvridd poplåt, og det utvikler seg til å bli riktig så fornøyelig. En herlig tuba tuter i vei nederst i låta, og tempoet øker mot slutten, slik at vi ender høyt oppe. Another Way To Drown er ren sukkerspinnpop, stappet full av kassegitar og lyse, sjarmerende harmonier. The Glance lukter av cocktail og cabaret, og fungerer bra. Beating Romance beveger seg fra snill intro via pauker og mannskor til drivende, saksofonassistert gothpønk, toppet med god vokal og herlig aggressiv basslyd, før det hele kollapser i halvtempo og spoken word. Tittellåten bygger på klassiske goth-ingredienser: drivende bass, kirkeklokker, dramatisk piano og veksling mellom luguber heksevokal og spøkelsesaktig koring, og er et klart høydepunkt. Twinkle & Fall er muligens platas beste poplåt, bygd på en herlig romantisk melodi, skinnende gitarer og vakre harmonier: låta er skamløst poppete, fengende og minneverdig. Avsluttende I Sing lener balansen mot goth, og avslutter plata med syv minutter pseudo-østlig jamrende mystikk, som fungerer overraskende bra, tatt foregående beskrivelse i betraktning.

Garden of Delight - Big Wheels In Emotion

01: Monsterlove
02: Another Way to Drown
03: The Glance
04: White Whisper
05: Beating Romance
06: Big Wheels In Emotion
07: Lilies on a G-String
08: Twinkle & Fall
09: I Sing

**Trykk her for å lytte!**

Garden of Delight - Blessed Minutes (1984)

Jeg nevnte ett eller annet sted at det kvinnelige kjønn ikke akkurat var overrepresentert i det norske musikklivet på 80-tallet. Det viser seg gradvis at dette ikke er fordi kvinner ikke eksisterte på 80-tallet, men at det sannsynligvis har noe med mannshegemoniet i tidens musikkliv å gjøre. Uansett hva er det på tide å trekke fram flere av tidens kvinner, og i denne sammenheng er få band mer relevante enn Garden of Delight.

GoD blir gjerne ansett som Norges første gothband, som på sitt eget vis tok til seg impulsene fra England og kontinentet for øvrig, blandet det med sin egen erfaring og lagde en interessant variant av tidens postpønk. Bandet startet opp rundt 1982 av Bitten Forsudd, som tidligere hadde virket i det småsnåle bandet PVC, i tillegg til sanger Mai Britt Kristoffersen, trommeslager Bjørn Pettersen og en viss Heidi Hansen. Bandets bevisste bruk av image og deres mørke, intense musikk førte til at en fanskare samlet seg rundt et band ulikt det meste annet landet hadde å by på. Bandet hadde sin platedebut på samleren Fremtiden er nå! fra 1983. I 1984 utkom to singler; debuten Blessed Minutes, fulgt av 22 Faces, der musikken gikk i en mer popvennlig retning. Bandet kollapset imidlertid i 85, men kjernetrioen Forsudd, Kristoffersen og Pettersen startet opp igjen i 86, noe som resulterte i LPen Big Wheels In Emotion i 87. Bandet ble oppløst igjen etter dette; Forsudd og Kristoffersen startet da opp Einmal Kommt Die Liebe, mens Pettersen virket i Kraftensemblet med bla. Helge Gaarder. Denne biografien ble noe komprimert, men den eminente Tore Stemland har skrevet en utfyllende biografi her.

A-siden på singelen er i utgangspunktet en drivende postpønklåt; en mørk, enkel basslinje og bastante trommer dytter fremover, en synth legger en vakker melodi, gitarene skaper ubehag. Det er imidlertid Kristoffersens vokal som virkelig setter merker; stemmen er mørk, grov, truende, uinteressert i å sjarmere eller å forføre; mot enden av verset faller stemmen sammen i et hest skrik. Låta er farget av et blåserarrangement fra helvete, veivende mellom brutale støt og østlig mystikk. B-siden Glory er den samme som vi fant på samleplata Fremtiden er nå!, og låta er like bra nå som da, også denne drevet av trommer og bass, mens gitar og synth skaper stemninger som Kristoffersen tar i bruk mens hun glefser ut sine morbide linjer.

Garden of Delight - Blessed Minutes

01: Blessed Minutes
02: Glory

**Trykk her for å lytte!**

V/A - Fremtiden Er Nå! (1983)

En av tingene jeg syns er flottest med 80-tallet som musikkperiode er overfloden av samleplater og -kassetter; utgivelser, enten tematiske eller ikke, der man har samlet musikk fra her og der, store og små: en mulighet for å bli utgitt, en statement fra utgiver, en del av noe større, eller bare en plate. Dagens plate er en slik, og ettersom jeg ikke kan alt for mye om utgivelsen kan jeg heller gjengi litt av hva som står på omslaget.

"Verden ruster videre i et tempo som aldri før. Denne plata handler om angst og avmakt, men også om trass og tro, livsglede og livsvilje hos en menneskehet som trues av total utslettelse.

Under mottoet Fremtiden Er Nå lanseres denne plata samtidig med en litterær antologi, en konsert, utstillinger og andre tiltak. Initiativet til en bred mønstring er tatt av en gruppe enkeltpersoner som er knyttet til Nei Til Atomvåpen, men arbeider uavhengig av organisasjonen.

Både visesang og rockemusikk har lenge hatt et kritisk forhold til sin samtid og spørsmålet om våpenkappløpet, og vårt ansvar for kommende generasjoner har ofte blitt tatt opp. Men nå, for første gang, foreligger det en LP-plate med nyinnspillinger, der alt fra rå pønk til rot-ekte visesang er representert. Uttrykkene er svert forskjellige, såvel tekstmessig som musikalsk. Her er ironi og trosbekjennelse, humor og trassig alvor. Men likevel er det noe som går igjen: midt oppe i galskapen er vi fortsatt mennesker; ansikt til ansikt med utslettelsen har vi fortsatt livet i behold. MEN DET HASTER..."

Sjarmerende saker, med andre ord. Plata er delt opp i en vise-side og en rock-side, der sistnevnte er mest relevant for bloggen. Vise-siden spenner fra brusende og medrivende til helt forferdelig; Lars Klevstrands En 50-årings Røda Fane og Hjertet Slår av Rauset og Burgess er i og for seg rimelig gode låter, med et driv og en inderlighet som gir nerve og relevans. Naturmuseet av Tom Steinar Lund er helt forferdelig, absolutt noe av det verste jeg noensinne har hørt. Beklager så meget. Rock-siden åpner med La Europa Kjempe og Dø, fremført av poeten Arild Nyquist (jeg husker ham fra pensum på ungdomsskolen), der temaet er Europas posisjon mellom onklene Sam og Ivan. Det funker overraskende bra, Nyquist synger som en halvvåken, men sint alkoholiker, og det kunne passa i en Wam & Vennerød-film. The Cut bidrar med låta I Collect Hands, en typisk kjølig synthlåt med et overraskende mykt refreng, til tross for Zibells perverse tekst. Garden of Delights bidrag er etter hva jeg vet deres vinyldebut; låta Glory er en tidlig goth-perle med hekserop og Bauhaus-aktige rytmer, i tillegg til Mai-Britt Kristoffersens blodstenkte vokal. You Can't Fool Yourself av Fun Kit er en merkelig, halvBowiefunky sak, i og for seg fengende nok. Plata avslutter med Betong Hysteria (andre versjon) og låta Tredje Rike, dels skrevet av tidligere medlem Ulf Knudsen. Låta er knallbra, bygd på et riff likt Magazines Shot By Both Sides. Det ligger for ettertiden en mulig ironi i låta, men jeg skal ikke dvele på denslags.

Fremtiden Er Nå!

Vise-side:
01: Lars Klevstrand - En 50-årings Røda Fane
02: Rauset og Burgess - Hjertet Slår
03: Øyvind Sund - Himmelblomme
04: Tom Steinar Lund - Naturmuseet
05: Birgitte Grimstad - Til Ungdommen!

Rock-side:
06: Arild Nyquist - La Europa Kjempe og Dø
07: The Cut - I Collect Hands
08: Garden of Delight - Glory
09: Fun Kit - You Can't Fool Yourself
10: Betong Hysteria - Tredje Rike

**Trykk her for å lytte!**