Blind Date - Giving Up Sex (1983)

Hver gang sommeren for fullt skyver våren til side og inntar plassen som periodens dominerende måned, slår det meg hvor vanskelig det faktisk er å finne musikk fra det norske 80-tallet som gjør seg godt i sommermånedene. 80-tallsmusikken er gjerne for glorete og syntetisk til å passe inn, om ikke den går i motsatt retning i form av kulde, "angst" og paranoia; ren pop er det lite av. Imidlertid finnes det alltid unntak: dagens band, Blind Date, var i et kort øyeblikk del av dette unntaket.

Blind date var Bergens store pophåp en gang i første halvdel av 80-tallet. Bandet ble startet opp i 1982 av sanger og låtskriver Svein Hovland, og innbefattet dessuten Eirik "Pytten" Hundvin, Magnar Torstad og Leiv Tungesvik. Bandet var fra starten ambisiøst, og spilte en slags voksen poprock, ikke uten sans for stil og finesse, langt fjernet fra den mer nevrotiske postpønken som ellers gjennomsyret periodens musikkundergrunn; ikke minst sang Hovland på engelsk, og trådte i så måte inn i de håpefulles rekker hva suksess på øyene og på kontinentet angikk. Under innspillingen av debutplata Don't Talk ble Tungesvik byttet ut med gitarist Malcolm Little. Da den ble gitt ut i 1983 ble ikke debuten noen nevneverdig sensasjon, men samme år utkom singelen Giving Up Sex, og det er her pophåpet og sommerappellen inntrer: Låta ble en hit, og karrieren så i en kort periode klar ut. Imidlertid ble bandet oppløst kort tid etter utgivelsen av andreplata Dangers of Love, og Blind Date var dermed historie. Igjen står en liten katalog og et renommé som i hovedsak baseres på én låt. La oss dermed se på denne.

Det må sies: Blind Date er et popband fra 80-tallet. I så måte finnes her smellende skarptrommer, plastikksynth, posørvokal og forsøk på digre refrenger, og sannsynligvis også hockeysveisfaktor og tynne slips. Imidlertid er dette ikke nødvendigvis negative faktorer: Giving Up Sex bygger gradvis fra et bedende, desperat vers mot et refreng som, tross en viss grad av monotoni, er enormt stort, fengende og dumt. Hovland synger som man gjorde i perioden: Det er plastisk, forsøkt dramatisk og likevel virkningsfullt, han har en god stemme som bærer versene fremover mot det digre allsangrefrenget. Etter et par repetisjoner fader låta ut på refrenget, synthene glinser og trommene smeller; det er fantastisk herlig pop, sola skinner. B-siden In the Swing er en mer dramatisk sak. Synthene driver låta med trommene, vokalen imponerer til dels for sin elastiske spennvidde, og et melodisk, smått melankolsk refreng gjør også denne låta minneverdig. Man kommer ikke unna 80-tallsfaktorene, men fjernet fra perioden de er skapt i står låtene som gode popvariasjoner, og Blind Date som et band som ville fortjent hakket mer anerkjennelse i ettertiden. a-ha er det ikke, langt ifra, men likevel er det god pop, og når b-siden fader ut på en bombastisk gitarsolo og skimrende synthmotiver kan jeg ikke unngå å smile litt.

Blind Date - Giving Up Sex

01: Giving Up Sex

02: In the Swing

**Trykk her for å lytte!**