Dropopop - Knuste Drømmer (1982)

Til tross for stor spennvidde, mye ræl og en del passerte år er det påfallende hvor godt dokumentert vår periode er: På en side har man verk som Trygve Mathiesens pønk- og postpønk-bøker, på en annen har man nettfora, Facebook og en aldrende generasjon med behov for å minnes perioden gjennom de kanalene som finnes, og godt er det. Imidlertid finnes det tilfeller der undertegnede sliter med å finne informasjon om band og plater: Dagens innlegg er et slikt et, da Dropopop er tilnærmet ikke-eksisterene i annalene om norsk postpønk.

Det lille jeg kan samle sammen er i sannhet ikke særlig opplysende. Dropopop besto av sanger Erling Jensen, bassist Trond Gulstad Jensen og gitarist Ståle Wam, og dessuten muligens en karakter ved navn "Bambi", som kan ha stått for trommer, om hen ikke var en annen hjort eller en konstruksjon. Bandet var fra Skien (og låter i så måte noe som sine bybrødre i Øresus), og startet opprinnelig under navnet Blitzkrieg, skiftet deretter til Green Fuzz, og endte til slutt opp på det uforklarlige Dropopop. Bandet er kreditert på to utgivelser: Den første er dagens plate, EPen Knuste Drømmer, den andre er kassetten Nær-rock 1982, som etter hva jeg kan forstå er en livekassett med fire-fem forskjellige band fra Skiens musikkmiljø i perioden. Hva det ble av Dropopop, hvordan EPen ble tatt imot (man kan anta det var stille), og hvor bandmedlemmene er i dag vet jeg ikke, og med det kan man heller forsøke å beskrive det lille de rakk å servere av musikk.

Det første, mest umiddelbart slående med låta Knuste drømmer er de rullende, halvmilitaristiske trommene som driver låta fremover, nesten som et amatørisk, men effektivt forsøk på Joy Divisions Dead Souls. En monoton, fuktig bass trår inn, skimrende gitarer fyller ut lyden, og en påfallende østlandsk stemme synger om oppvekst, angst og denslags. Det låter bra, stemningsfullt og ungdommelig naivt, og det krasjende refrenget bryter monotonien og skaper en viss grad av dynamikk. Mot slutten av låta innledes en enkel, men særdeles effektiv gitarsolo som gir låta en viss oppløftende karakter. Frykt innledes av hyl og rop, samt enda mer av disse omnipotente trommene, mens bassen spinner et halvgroovy riff og synth og gitar fyller ut med melodi og atmosfære. Vokalen er mer intens, klageropende, fremførende angsten for avvisning og irrelevans. Låta klarer det kunststykke å i utgangspunktet kun ta i bruk én akkord, noe som i og for seg er rimelig imponerende. Avsluttende Giftige lepper er mer av det samme, men akkordprogresjonen er mer spennende, og bruk av piano gir låta et dramatisk, tidsriktig preg. Tyngre gitarer, dobbelvokal og dramatisk synth skaper dommedagsstemning i versene, mens pianoet i mellomspillene åpner for vakker melankoli. Mot slutten åpner sanger Jensens stemme seg i et skjærende hyl, før låta kollapser og jeg sitter igjen med ønske om å høre mer.

Dropopop - Knuste Drømmer

01: Knuste drømmer

02: Frykt

03: Giftige lepper

**Trykk her for å lytte!**